Hva er en halv shekel i arbeidet? - 2

 Artikkel nr. 20, 1990

Verset sier: «Når du teller hodene til Israels barn for å telle dem, skal hver og en av dem gi en løsepenge for sin sjel til Herren når du teller dem, og det skal ikke være noen plage blant dem når du teller dem. Dette er hva de skal gi: en halv shekel (en myntenhet) i helligdommens sjekel. Den rike skal ikke gi mer, og den fattige skal ikke gi mindre enn en halv shekel, for å gi et bidrag til Herren, for å gjøre soning for deres sjeler.»

Vi bør forstå hva en halv shekel spesifikt innebærer for oss i arbeidet, og ikke en kvart eller en tredjedel av en shekel, der hele poenget er å kjenne tallet på Israel. Hva betyr spesifikt halvparten for oss? Hvorfor står det også: «Den rike skal ikke gi mer, og den fattige skal ikke gi mindre»? Selv et lite barn forstår at hvis vi tar mindre eller mer fra noen, vil vi ikke vite tallet på Israel. Og hva er meningen med «det skal ikke være noen plage blant dem»?

Det er kjent at hensikten med skapelsen av verden var fordi Han ønsker å gjøre godt mot sine skapninger. Men for at denne godgjørelsen skal bli fullstendig – det vil si uten at man føler skam når man mottar gleden og nytelsen – fant det sted en korreksjon som kalles Tzimtzum (begrensning) og skjulthet. Dette betyr at før et menneske kan rette sine handlinger inn mot å overdra (gjøre godt mot andre), vil de ikke føle gleden og nytelsen, med mindre de engasjerer seg i Torah og Mitzvot (bud) for å bringe glede til Skaperen.

Deretter, når han har mottakskar (kelim) for å gi, vil gleden og nytelsen som ligger som et depositum i Torah og Mitzvot bli åpenbart. På det tidspunktet vil han motta den gleden og nytelsen som var i skapelsens tanke, og som Han skapte verden for.

Ettersom mennesket av naturen er skapt til bare å trakte etter sin egen fordel, hvorfra kan man arbeide med hensikten om å overdra til Skaperen? Dette betraktes som at et menneske anstrenger seg i alle slags gjøremål for å glede Skaperen, siden kroppen da spør: «Hva vinner du på om Skaperen gleder seg?» Du bør gjøre ting slik at du selv gleder deg. Og hvorfor sa våre vismenn til oss: «Alle dine gjerninger skal være for Skaperens skyld»? Hvordan kan vi gjøre noe som går imot naturen?

Kroppen spør også: «Hvorfor skulle Skaperen bry seg om at skapningene arbeider for seg selv, det vil si at de gleder seg? Hans ønske er tross alt å glede sine skapninger.» Det følger av dette at mennesket på den ene siden kan nyte livet, det vil si arbeide for sin egen skyld, noe som er naturlig. På den andre siden blir det sagt at mennesket ikke skal følge den naturen det ble født med, men arbeide for Skaperens skyld.

Uansett hvor mye vi forklarer dette med alle slags svar, kan ikke kroppen forstå det. Selv om kroppen av og til er enig i at det er verdt å arbeide for Skaperens skyld, velger kroppen i praksis – når den står overfor noe den vil glede seg over, og må gi av alenegang fordi det bare vil gagne Skaperen – sin egen fordel og velger bort Skaperens fordel.

Derfor trekker vi to ting ut av dette:

1. Siden vi må tro på våre vismenns ord om at vi må gjøre alt for Skaperens skyld, selv om kroppen ikke forstår det etter alle forklaringene vi gir den, sa våre vismenn – og slik fastslo også Maimonides i praksis (Hilchot Teshuva, kapittel 10): «Derfor, når man underviser de små, kvinner og uutdannede mennesker, blir de lært opp til å arbeide ut fra frykt og for å motta belønning. Inntil de oppnår kunnskap og tilegner seg mye visdom, blir den hemmeligheten lært dem litt etter litt.»

Spørsmålet er: Hva betyr «Inntil de oppnår kunnskap og tilegner seg mye visdom»? Det vil si, hva er «visdom» og hva er «mye visdom», slik at vi vet hvordan vi skal avgjøre når det er tillatt å åpenbare den hemmeligheten for ham litt etter litt?

Ved begynnelsen av menneskets arbeid må vi si til kroppen at det er verdt å gi av seg de kroppslige gledene, som bare er et «lite lys» sammenlignet med gleden og nytelsen som finnes i Torah og Mitzvot. Det følger at i den grad han tror og troen lyser opp for ham, går kroppen med på å bytte ut en liten glede med en stor. Slik det er i den fysiske verden: Når et menneske anstrenger seg, oppnår han en belønning for arbeidet sitt og bruker den til å skaffe næring til å forsørge husstanden sin, ettersom han opplever større glede når han kjøper mat til familien for de hardt opparbeidede pengene sine.

På samme måte, i den grad troen lyser opp for ham og han føler at det vil gi ham større glede å engasjere seg i Torah og Mitzvot, kan han gi avkall på kroppslige gleder for å oppnå større gleder. Av og til opplever imidlertid et menneske en nedtur i troen på at han vil bli belønnet. På det tidspunktet er det vanskelig for ham å gi avkall på kroppslige gleder. Men hvis han vokter over seg selv og befinner seg i et godt miljø, gjør kroppen ikke motstand mot dette arbeidet, ettersom dette ikke regnes som å gå imot naturen når han sier at han vil motta en større belønning – det vil si større glede – av å overholde Torah og Mitzvot. Det følger at denne årsaken er en sterk grunn som kan tvinge et menneske til å gi avkall på de kroppslige gledene som Torah har forbudt, og alt dette for å motta større gleder.

2. Siden mennesket må nå en tilstand der «Alle dine gjerninger skal være for Skaperens skyld» – det vil si stikk imot naturen – og dette skjer med tanke på skapelsens korreksjon (at skapningene skal kunne motta gleden og nytelsen uten skam), ble det lagt inn en korreksjon der man må rette inn at all ens glede bare skal være for Skaperens skyld. Det vil si at Skaperen skal glede seg over skapningens glede, ettersom dette var hensikten med skapelsen. Men av og til føler kroppen at det er umulig at han, med samme intellekt og forståelse som da han begynte det hellige arbeidet, konstant befinner seg på det samme intellektuelle nivået og ikke gjør noen fremskritt, annet enn i kvantitet.

Når han begynner å spørre om dette, regnes det som det vi spurte om: Hva er «visdom» og hva er «mye visdom»? «Visdom» betyr at han allerede overholder Torah og Mitzvot. «Mye visdom» betyr at han ønsker å forstå meningen med Torah og Mitzvot, hvilken tilstand det skal bringe et menneske til. Dette kalles «hensikt» – det vil si å rette seg inn mens man overholder Torah og Mitzvot, slik at det bringer en til en viss grad. Dette kalles «mye visdom». På det tidspunktet begynner man å åpenbare denne hemmeligheten for ham, det vil si hva arbeidet Lishma (for Hennes-Shechinas-skyld) er. Med andre ord begynner de å la ham se at han ikke må arbeide for å motta belønning, men fullstendig for Skaperens skyld.

Når han oppnår «mye visdom», begynner han å forstå at det i Torah og Mitzvot finnes det som ble sagt: «For det er din visdom og din forstand i nasjonenes øyne.» Men det hviler en skjulthet over dette. På det tidspunktet får han vite at det er sant: Det er en skjulthet over det med tanke på korreksjon, ettersom hensikten er at mennesket skal oppnå Dvekut (sammenknytting/klisjé-forening) med Skaperen, og dette oppnås ved formens likhet, som regnes som at «alle hans handlinger skal være for å overdra».

Det er her mennesket begynner å bli en tjener for Skaperen. I arbeidet betyr «å tjene Skaperen» at han arbeider for Skaperens skyld og ikke for sin egen skyld. På det tidspunktet er det arbeidet han utfører – det vil si det faktum at han ønsker å arbeide for Skaperens skyld og ikke for sin egen skyld – begynnelsen på når et menneske begynner å gå inn i eksilet, under herredømmet til mottakets vilje for seg selv.

Dessuten har han ingen håp om å komme ut av dette eksilet uten ved himmelens nåde. Det vil si at Skaperen selv må fri ham ut fra eksilet, slik det var i Egypt, hvor det står skrevet (i Haggada): «Og Herren førte oss ut fra Egypt, ikke ved en engel, men Herren selv.» Men det at et menneske føler at det er i eksil under herredømmet til mottakets vilje for seg selv, kan ikke et menneske føle med en gang – det vil si når han begynner å arbeide for å komme ut av dens kontroll.

Snarere kalles dette Kli «en mangel», det vil si et behov for å overvinne sine mottakskar. Et menneske tilegner seg ikke dette på en gang, men det krever tid og anstrengelse. Deretter, over tid, blir det rom for at mennesket kjenner på at det ikke kan komme seg ut ved egen hjelp, men tiden skaper et behov og lidelse hos mennesket, slik at det kjenner hvor godt det ville være om det kunne komme ut av eksilet, og hvor ille det er å være i eksil.

Av denne grunn blir et menneske tildelt oppturer og nedturer, og han må tro at både oppturs- og nedturstadiene kommer til ham ovenfra. Samtidig skal han under arbeidet si: «Hvis ikke jeg er for meg, hvem er for meg?» Når et menneske kommer til en tilstand der hans mangel er fullstendig, ansees det for å ha et Kli (kar) til å motta oppfyllelsen, for å oppfylle sin mangel. Da kommer den tiden da den øverste fyller hans Kli.

Det er kjent at det ikke finnes noe lys uten et Kli, akkurat som det ikke finnes noen oppfyllelse uten en mangel. Følgelig kalles en fullstendig ting «Lys og Kli», som deler seg i to halvdeler: Den første halvdelen er Kli-et, nemlig mangelen. Den andre halvdelen er Lyset, nemlig oppfyllelsen.

Det følger at når et menneske ber Skaperen om å fylle sin mangel, kalles det «en halvdel», det vil si å skape en mangel – som er Kli-et – for at Skaperen skal mette hans mangel. Dette er slik våre vismenn sa (VaYikra Rabba 18): «En bønn utgjør en halvdel.» Vi bør tolke det slik at en bønn er når et menneske ber Skaperen om å fylle sin mangel. Dette regnes allerede som «en halvdel», det vil si den første halvdelen, som er i menneskets egen hånd. Den andre halvdelen er i Skaperens hender, noe som betyr at Skaperen må gi lyset, og deretter vil det være en fullstendig ting.

Det finnes imidlertid mange tolkninger av lys og Kli. Hvis vi skal definere et Kli, kan vi si at det er en mangel, og det spiller ingen rolle hva som mangler. For eksempel føler et menneske av og til at det mangler et Kli til å motta overflod, ettersom overfloden ikke kan nå et Kli som ikke kan rette seg inn mot å gi. Siden han føler at han er under kontroll av mottakets vilje for seg selv, følger det at han mangler et Kli som kan motta overflod.

Dette betyr at han ikke ber om å motta overflod. Snarere ber han om å få tildelt et Kli som kalles «ønske om å gi». I dette tilfellet betyr altså «en bønn utgjør en halvdel» at bønnen skapte en halvdel av et Kli, og Skaperen skal gi den andre halvdelen av Kli-et. Det følger at disse to halvdelene faktisk er et fullstendig Kli og ikke lys.

På den annen side bør vi si at mangelen er i menneskets hender. Dette kalles «den første halvdelen av Kli-et». Og oppfyllelsen av Kli-et – det vil si å ha ønsket om å overdra, som regnes som «den andre halvdelen av Kli-et» – ansees som lys, ettersom ønsket om å gi som den øverste gir ham, er en oppfyllelse for en mangel, og enhver oppfyllelse kalles «lys» i forhold til mangelen.

I tråd med det ovennevnte bør vi tolke det vi spurte om: Hva innebærer den halve sjekelen for oss? Siden Torah spesifikt sa en halvdel: «Den rike skal ikke gi mer, og den fattige skal ikke gi mindre.» Saken er at vi bør tolke ordene «Når du teller hodene til Israels barn for å telle dem», vi bør tolke meningen med «hoder» slik det står skrevet: «Måtte vi bli hodet og ikke halen», det vil si at de vil bli regnet som Israel, som er bokstavene Li-Rosh (et hode for meg).

Dette er meningen med «hver og en skal gi en løsepenge for sin sjel». Det vil si at et menneske må komme seg ut av eksilet, noe som kalles «en løsepenge for hans sjel» fra Sitra Achras (den andre siden) hender. Dette er grunnen til at det står skrevet: «Dette er hva alle som blir talt skal gi», det vil si de som føler at de bryter Torahs bud fordi de er plassert under mottakets viljes herredømme. En halv sjekel betyr at de må be om at Skaperen skal fri dem ut fra eksilet.

«En bønn utgjør en halvdel» betyr at Kli-et og ønsket om noe regnes som en halvdel, noe som betyr at de ved dette vil få en fullstendig ting – det vil si at de vil bli belønnet med «helligdommens sjekel». Det betyr at de vil ha en halv shekel, som er Kli-et, og Skaperen vil plassere lyset på dette, på hvilket tidspunkt det kalles «en fullstendig ting». Dette er meningen med ordene «Dette er hva alle som blir talt skal gi», det vil si de som føler at de bryter Torahs bud og ønsker å betale en løsepenge for sine sjeler slik at deres sjeler kan gå inn i Kedusha (helligdom) – det vil si at de vil få styrken til å gjøre alt for Skaperens skyld.

De må gi en halv shekel, det vil si en bønn. Det betyr at de må be og ikke slutte å be før de har et fullstendig mål av mangel og et ønske om å komme seg ut av eksilet, der de er plassert under kontroll av mottakets vilje for seg selv. Ved å gi sin halvdel vil de bli belønnet med helligdommens shekel, der den andre halvdelen – som er oppfyllelsen for bønnen – sammen vil utgjøre helligdommens shekel, noe som betyr at det vil bli én fullstendig shekel av Kedusha.

Ved dette vil vi forstå det vi spurte om: Hva forteller det oss når det sier: «Den rike skal ikke gi mer, og den fattige skal ikke gi mindre»? Selv et lite barn forstår at hvis vi vil vite tallet på noe, må alle gi den samme mengden. Vi bør tolke dette i arbeidet. Torah forteller oss en stor ting her: Vi bør vite at for Skaperen er store og små like, slik det står skrevet («Alle tror»): «Hvem er lik og utligner små og store.»

Dette betyr at et menneske tror han er rik på gode gjerninger, og at han derfor fortjener Skaperens hjelp, og at han ikke trenger å be så mye for at Skaperen skal oppfylle hans ønske. Derfor, hvis han har bedt, burde Skaperen i tråd med hans dyder ha innvilget hans ønske umiddelbart. Og hvis Skaperen ikke hjelper ham med en gang, ifølge hans egen forståelse, slutter han å be og sier at resten av folket, som står under ham, må be mye for at Skaperen skal hjelpe dem. Derfor rømmer han fra feltet.

Dette er grunnen til at det står skrevet: «Den rike skal ikke gi mer.» Dette betyr at den rike ikke skal tro at han ber for mye i henhold til sin egen forståelse. Snarere finnes det et bestemt mål av mangel og behov, og nettopp ved å be mye, mottar et menneske en større mangel enn det han har. Det vil si at et stort lys krever en stor mangel – det vil si å ha en følelse av mangel i at han er i eksil under mottakets viljes herredømme og ikke kan komme seg ut.

Så lenge han ikke har ekte lidelse, regnes det fremdeles ikke som en ekte mangel slik at det kan kalles «en bønn som teller som en halv sjekel». Vi må vite at i arbeidet er en bønn en mangel – det vil si det et menneske føler i sitt hjerte at han mangler, dette kalles «en bønn», og ikke det han uttaler med munnen. Dette er som våre vismenn sa: «Bønnen er arbeidet i hjertet», det vil si det hjertet føler at det mangler. I den grad hjertet føler en mangel på grunn av det han ikke har, måles bønnenes størrelse.

Når det gjelder shekelen, forklarer Zohar at dette gjelder vektskålene som vi veier manglene og oppfyllelsene på, siden de regnes som lys og Kli. Derfor kan lyset bare komme til sitt rette Kli, ettersom mangelen for oppfyllelsen er i hjertet. Av denne grunn kommer også lyset til følelsen i hjertet, og det har ingenting å gjøre med hva munnen sier mens han ber.

Det følger derfor at når et menneske gir sin halvdel i bønn, noe som er en følelse av mangel i hjertet, vil Skaperen gi lyset, som er Kedusha. Ut fra både mangelen og lyset vil det bli én helligdommens shekel. Dette er meningen med ordene «en halv sjekel», siden denne halvdelen da ennå ikke er hellighet. Men når Skaperen gir ham lyset som i «Lyset i den bringer ham tilbake til det gode», utgjør de to halvdelene en helligdommens shekel, slik det står skrevet: «i helligdommens shekel».

Nå kan vi forstå ordene: «Og den fattige skal ikke gi mindre.» Det vil si: Den som føler at han er fattig på dyder og gode egenskaper, og at han er fattig i den forstand at han har en svakt utviklet karakter – når han ber om at Skaperen skal hjelpe ham og gi ham kraften til å overvinne det onde i seg og kunne arbeide for å gi, dømmer han Skaperen til fortjenestens side når Skaperen ikke bønnhører hans bønn, ettersom han er fattig.

Hva bør han da gjøre? Bare rømme fra feltet og si at denne veien bare er for de rike. Skriften advarer oss mot dette: «Den fattige skal ikke gjøre mindre.» Snarere: «Hver og en av dem skal gi en løsepenge for sin sjel» for å komme seg ut av eksilet og bli belønnet med forløsning. For Skaperen er alle like, slik det står skrevet: «Og alle tror at han er lett å blidgjøre, lik og utligner små og store.»

Med andre ord er det fra Skaperens side ingen forskjellbehandling. Snarere svarer Han alle. Men alle bør komme til å kjenne på mangelen, vite hva de mangler og be om dette. Og bønnen i seg selv øker mangelen og smerten ved å være langt fra Skaperen. Når et menneske utfører alle de bønnene han skal gjøre, mottar han den andre halvdelen av shekelen, som på det tidspunktet er fullstendig hellighet, slik det står skrevet: «i helligdommens sjekel».

Da skal det «ikke være noen plage blant dem». Dette betyr slik det står skrevet: «De ugudelige kalles 'døde' i sine liv», slik det presenteres i Studiene av de ti sefirot, fordi mottakets vilje er i formmessig avvik fra Skaperen, og formmessig avvik skaper adskillelse. Derfor er de avskåret fra Livets Liv. Dette er grunnen til at de kalles «døde». Det følger at gjennom bønnen – som er den halve shekelen et menneske må gi – gir Skaperen den andre halvdelen, det vil si lyset, dersom gaven å gi er fullstendig. Ved dette kan et menneske allerede arbeide for å gi. Dette betraktes som å bli belønnet med Dvekut med Skaperen, å holde fast ved Livenes Liv.

Det følger derfor at det er to måter som fører til at et menneske rømmer fra feltet, selv når han går inn i arbeidet med å være forent med Skaperen. Så snart et menneske begynner å vandre på sannhetens vei, blir hans lavhet vist ham ovenfra – det vil si at jo mer han overvinner, desto mer forhardet hjerte mottar han ovenfra, for som det står skrevet: «Slik at jeg kan sette disse mine tegn i ham.» Dette betyr at det ved dette vil bli rom for åpenbaringen av Torahs lys, som kalles «bokstaver», og dette bringer ham til det gode. Det vil si at siden det ikke finnes noe lys uten et Kli, trer mangelen tydelig nok fram gjennom hjertets hardhet, og Skaperen vet når målet er nådd, når Kli-et er fullført.

Derfor hender det av og til at et menneske rømmer fra feltet når han ser at han etter eget syn allerede har bedt mye, men at Skaperen ikke legger merke til ham. På det tidspunktet dømmer et menneske av og til Skaperen til fortjenestens side for ikke å bønnhøre hans bønn, og sier at det skyldes at han har en dårlig karakter på alle måter, i dyder, gode egenskaper osv.

Det ble sagt om dette: «Den fattige skal ikke gi mindre» – det vil si at et menneske ikke skal forringe seg selv og si at Skaperen ikke kan hjelpe en lavtstående person som ham, for det ble sagt om det: «Herren er høy, og den lave skal se.»

Og av og til forlater et menneske feltet fordi han vet at han er rik – det vil si at han har mye Torah og mange gode gjerninger, og han vet at han står over andre. Derfor, når han ber Skaperen om å hjelpe ham til å kunne gjøre alt for å gi, hvorfor bønnhører ikke Skaperen ham, ettersom han vet at han allerede har bedt mange bønner for det? Derfor sier han at Skaperen ikke vil svare ham, og følgelig løper han sin vei.

Og likevel må et menneske alltid løfte seg over det.