Hva er åpenbart og hva er skjult i Skaperens arbeid?

Artikkel nr. 19, 1987

 

Skriften sier (Mika 6:8): «Han har sagt deg, du menneske, hva som er godt. Og hva krever Herren av deg uten at du skal gjøre rett, elske barmhjertighet og vandre ydmykt med din Gud?»

 

Her i dette verset ser vi to ting som åpenbares for oss:

 

1. «Å gjøre rett», hvor vi ser at Han gjør rett.
2. «Elske barmhjertighet», hvor vi ser at Han elsker barmhjertighet. Hvordan vet vi dette? Vi ser at Han gjør barmhjertighet. Han må så absolutt elske det, ellers ville Han ikke gjort barmhjertighet.
3. Og én ting som ble sagt her, er skjult, slik det står skrevet: «... og vandre ydmykt med Herren din Gud.»

 

Vi må forstå meningen med å vandre ydmykt. Bokstavelig talt tolkes det slik at de to nevnte tingene – å gjøre rett og elske barmhjertighet – skal holdes i det skjulte, slik at ingen ser ens gode gjerninger. Men hva betyr dette i selve arbeidet?

 

Det er kjent at det finnes handlingene i Mitzvot [bud/gode gjerninger] og hensikten bak Mitzvot. I selve handlingene er alle like; det er ingen forskjell mellom en stor rettferdig person og et vanlig menneske, siden det ble sagt om utførelsen av Mitzvot: «Legg ikke til, og trekk ikke fra.» Vi sier ikke at den rettferdige har to mezuzah [tekster fra Toraen plassert på dørstolpen på høyre side], én på høyre side av dørkarmen og én på venstre side. Forskjellen mellom stor og liten ligger tvert imot bare i hensikten.

 

I hensikten må vi også gjøre to erkjennelser:

 

1. Å rette inn at han nå utfører Skaperens Mitzvot.
2. Å rette inn av den grunn som får ham til å overholde Skaperens Mitzvot.

 

Erkjennelser som angår hensikten

Imidlertid må vi i denne sammenhengen gjøre flere erkjennelser:

 

1. For menneskers skyld: Han overholder Skaperens Mitzvot for at folk rundt ham skal respektfulle ham og så videre. Det følger av dette at det som tvinger ham til å holde Skaperens Mitzvot, er menneskene og ikke Skaperen. Det vil si at dersom det ikke var noen mennesker rundt ham, ville han ikke overholdt Skaperens Mitzvot.
2. Gjennom tvang: I denne erkjennelsen må vi også vurdere om han gjør dette av tvang. Det vil si at en person som skjendet Sabbat [Sabbaten], kanskje arbeider for en religiøs person. Regelen er at hvis han kan tvinge ham til ikke å skjende Sabbaten, så plikter han å gjøre det. For eksempel, hvis han ikke holder Sabbaten, vil han miste jobben. Hvis han ikke har noen annen plass å arbeide, vil han visselig love at han ikke skal skjende Sabbaten.

 

Det viser seg at han overholder sin overordnedes Mitzvot, det vil si at han følger budene fra arbeidsgiveren, og han har ingen forbindelse med Skaperen. Likevel ser vi i henhold til loven at også dette regnes som å overholde Mitzvot. Hvorfor skulle man ellers trenge å tvinge ham til å overholde dem?

 

Det viser seg at denne tjeneren bare arbeider av tvang. Det er som vi sa (Artikkel nr. 29, Tav-Shin-Mem-Vav) at Maimonides sa (Hilchot De’ot, kapittel 6): «Når det gjelder ting fra det høye, dersom han ikke vender om i det skjulte, blir han gjort offentlig til skamme. Han blir foraktet og forbannet inntil han omvender seg.» Det følger at han overholder Mitzvot, fordi offentligheten tvinger ham.

 

Når det gjelder grunnen til at folk tvinger ham, må vi skjelne om han liker å utføre denne Mitzva eller ikke. Når han utfører Mitzvot fordi han blir respektert og så videre, liker han å overholde dem. Men hvis han overholder Toraen og Mitzvot på grunn av tvang, lengter han alltid etter å komme ut av dette eksilet, slik at han slipper å lide under Toraen og Mitzvot, som for ham er som å «heller gå på akkord med sin egen vilje enn å bli drept» av menneskene som tvinger ham til å holde Toraen og Mitzvot.

 

Følgelig kan den som overholder budene på grunn av menneskers respekt, gjøre det med glede. Men den som gjør det av tvang, kan ikke være lykkelig. Isteden sitter han og venter på en anledning til å unnslippe dette eksilet, ettersom han ikke overholder Skaperens Mitzvot fordi han ønsker å gjøre det Skaperen sa, men fordi folk på utsiden jager ham, og han ikke kan lide større plager enn plagene ved å overholde Mitzvot. Av denne grunn er denne måten verre enn den første.

 

Det følger at det er to skjelninger i det å rette hensikten mot å overholde Tora og Mitzvot:

 

1. Av frykt og tvang.
2. Av kjærlighet, når han er lykkelig når han overholder Tora og Mitzvot.

 

Å «vandre ydmykt»

Det finnes også en annen skjelning i grunnen som får en til å overholde Tora og Mitzvot. Den kalles «å vandre ydmykt». Dette refererer til handlingene – slik at alt han gjør, ser eller hører ingen om hans gode gjerninger, og at han gjør alt i det skjulte. Når det gjelder hensikten, er den naturligvis skjult for alle levende veseners øyne.

 

Men i hensikten må vi gjøre to erkjennelser:

 

1. Motivert av belønning: Han overholder Tora og Mitzvot, og det er ingenting her som skyldes mennesker, siden ingen kjenner til arbeidet hans. Isteden er det belønningen som Skaperen gir for å lytte til Ham, som tvinger ham til å engasjere seg i Tora og Mitzvot.
2. Denne måten regnes som å tro på Skaperen og tro på belønning og straff. Dermed er belønning og straff den drivkraften som tvinger ham. Vi kan kalle denne måten «å arbeide Lishma [for Hennes skyld]», det vil si for Skaperen og ikke for at mennesker skal respektere ham.

 

Dette er sannelig rent arbeid som er helt og holdent for Skaperen:

 

• Med hensyn til handlinger ønsker han ikke at noen skal se hans gode gjerninger for at de skal belønne ham for dem.
• Med hensyn til hensikt krever han ikke at mennesker betaler ham noe for dette arbeidet i Tora og Mitzvot. Tvert imot ønsker han at Skaperen skal betale belønningen for hans arbeid.

 

Imidlertid er denne måten å vandre ydmykt på fremdeles ufullstendig, selv om den er viktigere enn de to foregående måtene der mennesker tvinger ham. Her er imidlertid årsaken at Skaperen tvinger ham. Siden han likevel ønsker belønning som gjengjeld for arbeidet sitt, blir han ved dette separert fra Skaperen på grunn av formens ulikhet. Av denne grunn er arbeidet hans fremdeles ufullstendig.

 

Det fullstendige arbeidet

Fullstendig arbeid betyr at han arbeider i det skjulte, hans hensikt er at bare Skaperen tvinger ham til å engasjere seg i Tora og Mitzvot, og andre mennesker har ingen grep om hans arbeid. Samtidig arbeider han ikke for å motta belønning, men utelukkende for Skaperens skyld. Dette regnes som å ønske å klamre seg til Skaperen, slik som: «Slik Han er barmhjertig, er du barmhjertig.»

 

Dette betyr at hele hans arbeid er for å skjenke, og han henter stor tilfredsstillelse fra det privilegium det er å tjene Kongen. Av dette henter han glede og fryd, og han har ingen andre behov for å bli tildelt noe som helst. Isteden, når han overholder Tora og Mitzvot i ytterste enkelthets ånd og ikke kan sikte mot noen bestemte hensikter, slår han seg til ro med dette som om han tjente Kongen med en viktig tjeneste.

 

Det er som en person som arbeider som renholder for kongen, sammenlignet med en som er kongens minister og rådgir kongen der hvor kongen trenger hans hjelp. Det er sannelig stor forskjell på kongens renholder, både i lønn og i ministerens aktelse.

 

Lærdommen er at det sannelig er forskjell på en som tjener kongen når han er blitt belønnet med at «Toraens hemmeligheter er åpenbart for ham, og han gleder seg sammen med Kongen», og en som er en enkel borger som overholder Tora og Mitzvot uten noen forståelse av Toraens intellekt. Isteden gleder han seg over at han er blitt velsignet med å få overholde Kongens Mitzvot, som Han har gitt ham. Han nyter dette mer enn noen verdslig glede, ettersom denne verdens gleder fremstår for ham som om de tjener legemet, som er av kjøtt og blod. Men når han engasjerer seg i ytterste enkelthet, som er det enkleste arbeidet – som en renholder i Kongens hus – og sier: «Hvem ønsker jeg å glede ved dagens slutt? Kongen», da ønsker han ikke å tjene seg selv (kalt «viljen til å motta for sin egen skyld»), men hans hensikt er at Skaperen skal glede seg over hans arbeid.

 

Gledens natur og de fire gradene

Det følger at et menneske må motta glede, for uten glede kan et menneske ikke arbeide. På grunn av den natur som Skaperen har skapt – i samsvar med skapelsens tanke, som er Hans ønske om å gjøre godt mot Sine skapninger – er et ønske og en lengsel etter å motta glede preget inn i oss.

 

Det er imidlertid store forskjeller når det gjelder de tingene vi kan motta glede fra. Det vil si at glede kalles «lys», og det finnes intet lys uten et Kli [kar]. Følgelig er den gleden man ønsker å motta, plassert i et eller annet Kli. Dette betyr at det finnes gleder kledd i kroppslige gleder, slik som lyst. Likevel finnes det også i lyst flere skjelninger. Slik er det også med ære, og man kan dessuten hente glede fra å tilegne seg kunnskap. Ethvert menneske kan hente glede fra Kelim [karene], som generelt kalles «lyst», «ære» og «kunnskap».

 

Imidlertid finnes det en fjerde grad, som er å tjene Skaperen. Baal HaSulam sa i «Innledning til Zoharboken» at det finnes fire grader kalt SVAS (død, vegetabilsk, animat og talende):

 

1. «Stille» kalles «lyst».
2. «Vegetabilsk» kalles «ære».
3. «Animalistisk» kalles «kunnskap».
4. «Talende» kalles «å tjene Skaperen».

 

Det følger at enhver må motta glede, bortsett fra at det er forskjell på hvilken drakt et menneske henter fryd og glede fra. I dette må vi skjelne den ene fra den andre. Av denne grunn viser det seg at begynnelsen på menneskets arbeid på sannhetens vei er å oppnå graden «vandre ydmykt med din Gud».

 

Det vil si at arbeidet hans foregår i det skjulte, der ingen har noen berøring med hans Tora og Mitzvot fordi han er skjult for mennesker. Imidlertid må det være en ting til her: «Vandre ydmykt med din Gud.» «Med» betyr i Dvekut [tilknytning]. Hans arbeid skal være i Dvekut med din Gud og ikke i separasjon. Dette er slik fordi det spesifikt er når han arbeider, ikke for å motta belønning, men utelukkende for å skjenke, at han oppnår formlikhet, kalt «Dvekut med Skaperen». Men hvis hans hensikt er å motta belønning fra Skaperen for sitt arbeid, regnes han som en mottaker, og Skaperen er giveren. Følgelig finnes det ingen Dvekut med Skaperen her; tvert imot er det separasjon, ettersom han befinner seg i formmessig opposisjon til Skaperen.

 

Det allmenne folkets arbeid kontra individets arbeid

Ved dette vil vi forstå det vi spurte om: «Hva er meningen med ‘Vandre ydmykt med din Gud’?» Den bokstavelige betydningen er at her er begynnelsen på arbeidet som kalles Lishma. Det er slik Rabbi Meir sa: «Den som lærer Tora Lishma [for Hennes skyld], blir heretter belønnet med mange ting, og Toraens hemmeligheter åpenbares for ham, og han blir som en kilde som veller frem.»

 

Det følger derfor at vi må skjelne mellom det allmenne folkets arbeid og individets arbeid.

 

Det allmenne folkets arbeid henviser til hele Israel, som lærer Toraen som en praksis – med andre ord i faktisk handling. Det finnes sytti nasjoner i verden, og det finnes gode mennesker med gode egenskaper, og det finnes det motsatte: onde. Med andre ord, i verden generelt finnes det mange mennesker. Der er rekkefølgen i arbeidet slik at handlingen er det som betyr noe. Det er umulig at de vil ta hensyn til intensjonen om å gjøre den til Lishma. Isteden blir de fortalt: «Fra Lo Lishma [ikke for Hennes skyld] kommer vi til Lishma.»

 

Arbeidet deres behøver heller ikke å skje i det skjulte. Isteden er ordningen slik at hver enkelt forteller sin venn om hvor mange gode gjerninger han har, og hvor mye tid han vier til Tora og arbeid. Dette gjøres med vilje, og det gir to fordeler:

 

1. Det gagner den som forteller, for når han ser at noen beundrer ham, motiverer det ham til å arbeide. Det vil si at han får kraft til å arbeide for andre fordi han tror at hans venn vil respektere ham for arbeidet hans. Følgelig gir dette ham brennstoff til arbeidet.
2. Årsaken er at enhver som gjør en anstrengelse, må ha belønning som gjengjeld. Belønningen kan være i form av penger eller ære. Det vil si at handlingen han utfører, noen ganger fører til at folk respekterer ham. Dette regnes allerede som belønning, på linje med penger. Noen arbeider altså for ære, og ære knytter seg nettopp til de stedene hvor det finnes mennesker som ser hans handlinger.

 

Imidlertid er det en forskjell mellom penger og ære fra giverens perspektiv. Der en arbeider for penger, bryr han seg ikke om hvem som gir pengene. Giveren kan være en enkel person, men om han betaler en høyere pris enn en aktet person i monetær betaling, er det ikke giverens personlighet som avgjør om arbeidet er verdt det, men pengesummen som avgjør arbeidets verdi.

 

Slik er det ikke med en som arbeider for ære. Her er giveren nettopp den som avgjør. Hvis giveren er en framtredende person, er det ikke så vanskelig å arbeide for ære. Dette avhenger imidlertid av det nivået personen anses å ha av offentligheten som en viktig personlighet.

 

Av dette følger at det er vanskelig å tjene Skaperen uten å motta belønning, og en person forventer en viss gjengjeld. Det er ikke nok for et menneske å tjene Kongen fordi han mangler tro på Skaperens storhet; ellers er det jo naturlig at den lille underordner seg den store når en person blir akseptert av offentligheten som en stor personlighet.

 

Av denne grunn, når en person ikke lenger kan føle Skaperens storhet, må han arbeide i Lo Lishma. Dette er grunnen til at en person engasjerer seg i Tora og Mitzvot for at folk skal respektere ham. Dette gjelder imidlertid bare når han befinner seg i et miljø som respekterer Skaperens tjenere. Når man er blant sekulære mennesker, arbeider man sannelig i det skjulte for ikke å motta forakt fra dem i stedet for respekt.

 

Å stige ut av det allmenne

Når en person imidlertid har passert det allmenne folkets stadium – dersom en person våkner opp og ønsker å komme ut av det allmenne, det vil si å slutte å være slave under mengden og under det som det allmenne folket definerer som Skaperens arbeid – så er det dette han kan observere.

 

Men det som ikke aksepteres av offentligheten, og han føler at det allmenne folkets arbeid ikke er det endelige stadiet, men at han har en indre drivkraft om at det finnes et arbeid som spesifikt tilhører individer, der hvert enkelt individ rommer kollektivet – da begynner Lishma å åpenbare seg for ham. Det er slik Maimonides sier (ved slutten av Hilchot Teshuva): «Inntil de oppnår mer kunnskap og tilegner seg stor visdom, vises den hemmeligheten for dem bit for bit. De venner seg til dette i ro og mak inntil de oppnår Ham, kjenner Ham og tjener Ham med kjærlighet.»

 

Det følger av alt det ovennevnte at det finnes handlingens fullkommenhet og hensiktens fullkommenhet. Når et menneske opprettholder handlingens fullkommenhet, som tilhører det allmenne folket, begynner arbeidet med hensiktens fullkommenhet. Dette er tidspunktet da man må prøve å sørge for at den drivkraften som tvinger en til å overholde Tora og Mitzvot, er Skaperen, fordi han ønsker å skjenke til Skaperen ettersom han tror på Skaperens storhet og betydning.

 

Av denne grunn anser han det som en stor fortjeneste dersom han lykkes med å tjene Kongen. Dette arbeidet kalles «det skjulte arbeidet». Her ligger arbeidet først og fremst på hensikten, som ikke åpenbares for noen. Det vil si at ikke et eneste menneske i verden kan kjenne den grunnen som tvinger hans venn til å arbeide med Tora og Mitzvot.

 

Men i det allmenne folkets arbeid, kalt Lo Lishma, er dette det åpenbare arbeidet, som er den praktiske delen. Dette betyr at deres fullkommenhet ligger i handlingen. De ble imidlertid ikke gitt arbeid på hensikten, for å gjøre også hensikten fullkommen, det vil si Lishma. Isteden blir de lært opp til å engasjere seg i Tora og Mitzvot i Lo Lishma, slik Maimonides sier.

 

Zoharens forklaring på det skjulte og det åpenbare

Det står skrevet i Zohar (Nasso, avsnitt 50):

 

«‘De skjulte ting tilhører Herren vår Gud’ er frykt og kjærlighet, som er i sinnet og i hjertet. Disse er Yod-Hey. ‘Og de åpenbare ting tilhører oss og våre barn,’ som betyr Toraen og Mitzva [entall av Mitzvot], som er i det ytre av Guf [legemet] og Rosh [hodet]. Dette er Vav-Hey. Meningen med saken er at ingen vet om et menneske frykter Skaperen eller elsker Ham, siden det er noe som bare åpenbares mellom ham og hans Skaper.»

 

Men at et menneske engasjerer seg i Tora og praktiske Mitzvot – dette er åpenbart for alle, siden Skaperen her har ordnet det slik at han skal engasjere seg i Tora åpent, med øyne til å se på den og ører til å høre den. Skaperen har også gitt mennesket hender, bein og et legeme til å utføre Mitzvot med.

 

Det er kjent at navnet HAVAYAH omfatter fem verdener, kalt AK og ABYA. Tuppen av Yod består av AK. De inneholder fem Partzufim, kalt Galgalta, AB, SAG, MA og BON. Disse omfatter fem Sefirot: Keter, Hochma, Bina, ZA og Malchut. Dette betyr at hver eneste Behina [erkjennelse] er inkludert i én bokstav i navnet HAVAYAH.

 

Zoharen sier om verset: «Dette er Mitt navn for evig, og dette er Min minnelse fra generasjon til generasjon»: «Min minnelse» med Yod-Hey [på hebraisk] har Gematria 365, som henviser til de 365 forbudene [bud om ikke å utføre visse handlinger]. «Min minnelse» med Vav-Hey [på hebraisk] har Gematria 248, som hentyder til de påbudte Mitzvot [bud].

 

Baal HaSulam forklarte hvorfor forbudene er antydet i Yod-Hey, som hentyder til Hochma og Bina, og hvorfor de påbudte Mitzvot – som visselig er ting man skal tjene Skaperen med – er på en lavere grad og bare er antydet i Vav-Hey. Han sa at dette i verden av Tikkun [rettelse] skjer for å forhindre en ny brudd i karene, ettersom årsaken til det forrige bruddet var at det var store lys i små kar.

 

Dermed ble det gjort en rettelse slik at bare små lys skulle skinne, kalt «lys av VAK». Og fordi det er forbudt å utvide lys av GAR, og GAR kalles Yod-Hey (som er Hochma og Bina), er det likevel nødvendig å utvide lys av VAK. Av denne grunn er lysene av VAK antydet i navnet Vav-Hey. Derfor befinner de påbudte Mitzvot seg i Vav-Hey, som er VAK, mens lysene av GAR, som det er forbudt å utvide, kalles «negative Mitzvot», det vil si at det er forbudt å utvide dem.

 

Forholdet mellom frykt, kjærlighet, Tora og Mitzva

Følgelig kan vi forklare betydningen av HaVaYaH, som omfatter frykt og kjærlighet (som er Yod-Hey) samt Tora og Mitzva (som er Vav-Hey). Vi skal forklare dem én etter én:

 

1. Frykt: Betyr at man skal frykte for å bringe for lite tilfredsstillelse til sin Skaper, slik det står skrevet i «Innledning til Zoharboken» (avsnitt 203): «Både den første frykten og den andre frykten er ikke for ens egen skyld, men utelukkende av frykt for at man skal svekke evnen til å bringe tilfredsstillelse til sin Skaper.»

 

Frykt er den første Mitzva fordi det er umulig å tro helt på at man ikke vil falle i avgudsdyrkelse før man er blitt belønnet med frykt. Det er slik det står skrevet i «Innledning til Zoharboken» (avsnitt 138): «Det er en lov at skapningen ikke kan motta avslørt ondt fra Skaperen, for det er en feil i Skaperens herlighet at skapningen oppfatter Ham som en ugjerningsmann. Når man derfor føler seg dårlig, hviler fornektelsen av Skaperens ledelse på ham i samme grad, og den Høye, som står bak alt, er skjult for ham.»

 

Likevel, når et menneske gjør alle sine gjerninger for å skjenke, er karene på det tidspunktet skikket til å motta fryd og glede, og da hviler troen på ham, for i den tilstanden erkjenner han Skaperen som den gode som gjør godt. Det er slik det står skrevet i Sulam [Stigekommentaren]: «Det er derfor ikke rart at vi fremdeles er uværdige til å motta Hans fulle velgjørenhet. Av denne grunn er Hans ledelse av godt og ondt blitt foreskrevet for oss.» Det følger at dette er roten til den tro som gjør oss verdige til en varig tro.

 

2. Kjærlighet: Siden man gjennom frykt belønnes med fryd og glede, åpenbarer kjærligheten seg på det tidspunktet. Også i kjærligheten må vi skjelne mellom betinget kjærlighet og ubetinget kjærlighet, slik det står skrevet i «Innledning til studiet av de ti Sefirot».
3. Tora: Dette springer ut fra frykten, for det er nettopp gjennom frykt at vi kan oppnå ønsket om å skjenke, slik våre vismenn sa: «Lyset i den reformerer ham.» Av denne grunn kan vi spesifikt gjennom Toraen komme til frykt og beven for at vi ikke skal klare å bringe tilfredsstillelse til vår Skaper.

 

Dette er grunnen til at Toraen står over åpenbaringen av frykt. Det vil si at dersom han virkelig lærer Tora på sannhetens vei og ikke for kunnskapens skyld, og hensikten hans med Toraen er å oppnå frykt, da er rekkefølgen i arbeidet fra neden og opp. Dette er grunnen til at Toraen, som er Vav i HaVaYaH, kommer først, ettersom man gjennom den senere oppnår frykt.

 

Den som derimot lærer Tora med et annet formål – ikke for å oppnå ærefrykt for himmelen – regnes ikke som Tora, men som kunnskap. Det er som våre vismenn sa (Midrash Rabbah, Eicha Rabatti 2:17): «Dersom en mann sier til deg: ‘Det finnes visdom blant nasjonene’, tro det. ‘Det finnes Tora blant nasjonene’, tro det ikke», ettersom Tora tilhører dem som studerer for å oppnå ærefrykt for himmelen.

 

4. Mitzva: Dette er Hey i HaVaYaH og springer ut fra kjærligheten, som er den første Hey i HaVaYaH. På grunn av dette skal utførelsen av Mitzvot skje med kjærlighet og glede over å overholde Kongens bud. Også her lærer vi nedenfra og opp, det vil si ved at et menneske anstrenger seg for å overholde Kongens Mitzvot med kjærlighet, gjennom en vekkelse nedenfra som forårsaker en vekkelse ovenfra, der Skaperen åpenbarer Sin kjærlighet til Israel, slik det står skrevet: «Du elsket oss og ville ha oss.»

Det følger at gjennom Toraen oppstår frykt, og gjennom Mitzva oppstår kjærlighet. Dette betyr at et menneske bør begynne rekkefølgen i arbeidet nedenfra og opp:

 

1. Først Mitzva, som er den siste Hey i HaVaYaH.
2. Deretter Tora, som er Vav i HaVaYaH.
3. Deretter kjærlighet, som er den første Hey i HaVaYaH.
4. Og deretter frykt, som er Yod i HaVaYaH.

 

Men i den ordenen av overgivelse som kommer ovenfra, viser frykten seg først, deretter kjærlighet, så oppnår mennesket kjærlighet, deretter Toraen, og til sist Mitzva.

 

Sjelens inkludering og forening

Selve saken med sjelenes inkludering i navnet HaVaYaH ligger imidlertid spesifikt i den siste Hey. Slik den hellige ARI sier, er sjelen til Adam HaRishon fra det indre i BYA, og BYA utsprang fra Malchut i Atzilut, kalt «hele Atziluts siste Hey». Av denne grunn kalles Malchut «Israels forsamling», ettersom den inni seg rommer alle sjeler.

 

Og av denne grunn tilhører menneskets arbeid Malchut. Det vil si at ved å overholde Tora og Mitzvot forårsaker de en forening av Skaperen og Hans Shechina [Guddommelighet], siden Malchut kalles «et mottakelsens kar for den øvre overfloden», og Skaperen kalles «Giveren». Dette er grunnen til at det ikke finnes noen forening her – kalt «formlikhet» – før vi her nede engasjerer oss i handlinger preget av å skjenke. Hver enkelt skaper dermed en formlikhet i roten av sin sjel, og dette kalles «forening», lik Skaperen, som er Giveren.

 

Det er som det står skrevet i Zohar (Nasso, avsnitt 29):

 

«Bokstaven Hey er en stadfestelse av det hele.»

 

Meningen med dette er: «Ta med dere ord og vend tilbake til Herren.» Sannelig, når et menneske synder, får det Hey til å bevege seg lenger bort fra Vav, siden Ben Yod-Hey, som er Vav, omfatter Yod-Hey-Vav og fjernet seg fra bokstaven Hey. Dette er grunnen til at Tempelet ble ødelagt, og Israel ble fjernet derfra og drevet i eksil blant nasjonene. Og dette er grunnen til at enhver som omvender seg, får Hey til å vende tilbake til bokstaven Vav, og forløsningen avhenger av dette.