Hva det betyr at «Lov og Anordning» er Skaperens navn i Arbeidet
Artikkel 30, 1990
Zohar sier (BeHukotai, Pkt. 16-18): «Malchut kalles ‘lov.’ Budene i Toraen er inkludert i henne. ‘Mine anordninger skal dere holde.’ En anordning, som er ZA, som den vedtekten, som er Malchut, fester seg til. Slik forenes Øvre og Nedre, hvilket betyr at vedtektene i Malchut er i anordningene i ZA. Og dette er regelen for det hellige navnet, siden ‘lov og anordning’ er Skaperens navn. ‘Og gjøre dem.’ Han spør: ‘Siden han allerede sa ‘vandre’ og ‘holde,’ hvorfor ‘gjøre’ i tillegg?’ Han svarer at den som utfører Toraens Mitzvot [bud/gode gjerninger] og vandrer på Hans veier, er det som om han skapte Ham ovenfor. Skaperen sa, ‘som om han skapte Meg.’ Og de fastsatte det. Derav, ‘Og gjøre dem,’ som en lov og anordning, som er ZA og Malchut.»
Vi bør forstå hva det betyr når han sier: «Den som utfører Toraens Mitzvot og vandrer på Hans veier, er det som om han skapte Ham.» Vi bør også forstå forskjellen mellom å si «den som utfører Toraens Mitzvot» og det han legger til, «og vandrer på Hans veier,» for det virker som om de er to ting. Det vil si, det virker som om selv om han overholder Toraens Mitzvot, hvis han ikke vandrer på Hans veier, sies det ikke at han skapte Skaperen. Så, hva er meningen med «og vandrer på Hans veier»?
Vi bør også forstå hva som er skrevet (Pkt. 19): «På samme måte sa Rabbi Shimon: ‘Og David gjorde Ham et navn.’ Men gjorde David det for Ham? Han svarer: ‘Snarere, fordi David gikk på Toraens veier og holdt Toraens Mitzvot, er det som om han faktisk skapte et navn der.’ Av denne grunn ble det sagt, ‘Og gjøre dem.’ Det vil si, hvis du prøver å gjøre dem, for å korrigere det hellige navnet slik det skal være, vil alle disse velsignelsene ovenfor bli ordentlig korrigert i deg.»
Vi bør også spørre: Hva betyr det at David skapte et navn for Skaperen? Overfor hvem skapte han navnet? Trenger Skaperen noen til å skape et godt navn for Ham blant de skapte vesener, slik at ved at Skaperen har et godt navn, vil de respektere Ham? Dette ville passe for skapninger, hvor én person kan respektere en annen som ham selv, men hvordan kan vi si at Skaperen trenger å ha et godt navn blant skapningene? Vi bør også forstå hvordan det kan være at når en person vandrer på Toraens veier og utfører Toraens bud, får Skaperen et godt navn.
For å forstå alt dette, må vi først presentere hele skapelsessaken, det vil si, hva var formålet med at Skaperen skapte skapelsen. Svaret er at det er kjent at Hans ønske er å gjøre godt mot Sine skapninger. Det følger at Skaperen mottok navnet «en Giver,» som gir glede og nytelse til skapelsen, hvor skapelsen kalles «mottaker,» og mottakeren må være mangelfull; ellers er det umulig å motta. Av denne grunn kalles viljen til å motta glede og nytelse for «mangel.»
Det er ingen mangel i Skaperen, for Skaperen er fullkomment komplett. Derfor kalles skapelsen for «eksistens fra fravær,» etter denne mangelen når noe ble skapt, som ikke eksisterte før Han skapte det. Og siden det ikke er mangel i Skaperen, når en person føler mangel, er han allerede i formforskjell fra Skaperen. Når han tilfredsstiller mangelen, selv om han har en viss grad av likhet, er han nå ikke mangelfull, men ved å være mottakeren mens Skaperen er giveren, følger det at det ikke er likhet i form, siden han ved denne formforskjellen blir atskilt fra Skaperen.
For å korrigere dette, hvilket betyr der en person kalles «skapt vesen,» som er mangelfull, for å ha likhet, må han være i helhet, hvilket betyr å motta overflod fra Skaperen. Når han mottar fra Skaperen, er han igjen i formforskjell, og da blir denne korreksjonen kalt «mottak for å skjenke» gjort. Det vil si, selv om han av natur har et ønske og lengsel etter å motta fra noe han kan nyte, overvinner han det og ønsker ikke å motta nytelsen, med mindre det er fordi han ønsker å skjenke tilfredshet til sin Skaper.
Enhver nytelse han kan si at Skaperen nyter, hvilket betyr ved å observere Hans tanke og vilje, som er å gjøre godt mot Sine skapninger, hvilket betyr at all nytelse vi kan si at Skaperen nyter når vi mottar fra Ham, mottar vi kun på denne måten. Derfor, når en person oppnår denne graden, som er å bringe tilfredshet til sin Skaper, kan han glede Ham ved å motta glede og nytelse fra Ham.
Dermed har vi nå likhet i form fra to sider:
1) Det er ikke lenger en mangel i den nedre, siden han mottar glede og nytelse fra Skaperen.
2) Nå skjenker han som Skaperen. Det vil si, det faktum at han mottar nytelse nå er ikke for hans egen fordel, men kun for Skaperens skyld. Men for sin egen skyld er han villig til å gi avkall på enhver nytelse. Det følger at nå er to ting sammen – korreksjonen av skapelsen og formålet med skapelsen.
Dette kalles Zivug de Hakaa [kobling ved slag], der en forening skjer ved Hakaa [slag]. I spiritualitet betyr Hakaa to motstridende ting, der alt den ene avviser, ønsker den andre. Med andre ord, Skaperen ønsker at den nedre skal motta glede og nytelse, hvilket betyr å skjenke til den nedre, og den nedre ønsker likhet i form, hvilket betyr å skjenke til den øvre.
Det følger at de er i konflikt. Likevel kommer de til forening ved dette. Med andre ord, hver tar den andres syn, hvilket betyr at den øvre ønsker at den nedre skal motta. Den nedre mottar kun i den grad han vet at alt han mottar kun er fordi den øvre ønsker det. Det følger at han nå mottar som den øvre ønsker, og han gir som han ønsker, og det er ingen atskillelse her. Snarere er begge nå av samme syn.
Ved at skapningen har beholdere for utdeling, mottar han glede og nytelse i dem, og da er det tydelig for alle at Skaperens navn er Den Gode Som Gjør Godt. Før gleden og nytelsen ble åpenbart, ble Han kalt «Shechina [Guddommelighet] i støvet,» hvilket betyr at alle lider i verden fordi det ikke er noen Kelim [beholdere] egnet til å motta gleden og nytelsen.
Derfor må de nedre tro at Skaperen leder verden som Den Gode Som Gjør Godt, og det er derfor Skaperens navn, Den Gode Som Gjør Godt, ikke er åpenbart. Men når de nedre mottar beholdere for utdeling, kan Skaperens navn, Den Gode Som Gjør Godt, åpenbares.
Men her kommer det vanskeligste spørsmålet: Hvordan kan en person motta disse Kelim? Av natur er han helt motsatt, for mennesket er født kun med beholdere for mottakelse, hvilket betyr at en person ikke kan gjøre noe med mindre det gir ham selv fordeler. Så hvordan kan han gjøre noe som er mot naturen, hvilket betyr å skjenke og ikke motta noe for sin egen fordel?
Våre vismenn sa om dette at Skaperen sa: «Jeg har skapt den onde tilbøyeligheten; Jeg har skapt Toraen som et krydder.» Det er to ting å merke seg ved å overholde Tora og Mitzvot: 1) praktiseringen av Tora og Mitzvot, 2) intensjonen, hvilket betyr hva han ønsker med å overholde Tora og Mitzvot.
Belønningen man bør be Skaperen om, er å vandre på Hans veier, hvilket betyr på Skaperens veier. Og hva er Skaperens vei? Vi bør si at Hans vei er å skjenke glede og nytelse til skapningene. Dessuten bør alle ens bekymringer handle om å skjenke til Skaperen, at Han skal nyte, og ikke være bekymret for sin egen fordel, men kun for Skaperens fordel, slik som Skaperen, hvis ønske er å gjøre godt mot Sine skapninger.
Siden mennesket ble født med en natur til å motta for seg selv, er det kjent at ved at Skaperen ønsker å glede Sine skapninger, må mottakeren ha et ønske og lengsel etter saken. Ellers er det umulig å nyte. Derfor skapte Skaperen skapningene med en lengsel etter å tilfredsstille deres mangel. Men hvordan kan skapningene vandre på Hans veier, slik at skapningene vil skjenke som Skaperen, noe som kalles å «klynge seg til Hans attributter»?
For å korrigere dette sa Skaperen: «Jeg har skapt den onde tilbøyeligheten,» hvilket betyr viljen til å motta kun for seg selv, «Jeg har skapt Toraen som et krydder.» Det vil si, gjennom Toraens fortjeneste vil vi motta kraften til å overvinne det onde, og vi vil kunne arbeide kun for å skjenke glede til Skaperen.
Det følger derfor at det ikke er nok å overholde Tora og Mitzvot. Snarere må man også rette inn målet, hvorfor han overholder Tora og Mitzvot. Det vil si, hva er belønningen han ønsker at Skaperen skal betale ham for å overholde Tora og Mitzvot? Det er mange intensjoner i denne forbindelse. Det er skrevet i Zohar om det at noen ønsker, i bytte for å overholde Tora og Mitzvot, belønning i denne verden, og noen ønsker belønning i den neste verden. Men det viktigste en person trenger er å motta en grunn til å tvinge ham til å overholde Tora og Mitzvot, som er «fordi Han er stor og herskende.» Det vil si, han engasjerer seg i Tora og Mitzvot fordi han har stor glede i det at han tjener en stor Konge.
Dette innebærer at grunnen til at en person overholder Tora og Mitzvot er for at Skaperen skal gi ham kraften til å skjenke, som han ikke har av naturen. Tora og Mitzvot er en Segula [middel/dyd/kvalitet] for å oppnå dette, slik det er skrevet: «Jeg har skapt den onde tilbøyeligheten.» Så, hva er rådet slik at vi kan gå imot naturen? Svaret er at for dette ble vi gitt Toraen som et krydder. Det vil si, gjennom Toraen vil vi oppnå kraften til utdeling. Det følger at en person bør sikte mens han engasjerer seg i Tora og Mitzvot for kun én ting: å vandre på Hans veier. Det vil si, slik som Skaperens vei er å skjenke, på samme måte, i bytte for sitt arbeid, ønsker mennesket at Skaperen skal gi ham denne kraften.
Ved dette bør vi tolke det vi spurte om angående Zohars ord: «Den som utfører Toraens Mitzvot og vandrer på Hans veier.» Vi spurte: Hva legger det til for oss at det sies, «vandrer på Hans veier,» siden en person allerede overholder Toraens bud? Ifølge det ovenstående betyr det at det ikke er nok å overholde Toraens Mitzvot; han må også sikte mot at han ønsker belønning i bytte for å overholde Toraens Mitzvot. Og hvilken type belønning ønsker han? Å kunne vandre på Skaperens vei. Akkurat som Skaperens vei er å skjenke til skapningene slik at skapningene vil nyte, på samme måte ønsker mennesket å ha et ønske og lengsel etter å skjenke tilfredshet til sin Skaper og å be Skaperen belønne ham for hans arbeid. Dette bør være som i det kroppslige, der en person arbeider og ser, under arbeidet, på når han vil motta lønnen sin. På samme måte, i Skaperens arbeid med å overholde Tora og Mitzvot, bør man se frem til tiden da han mottar lønnen for sitt arbeid, hvilket betyr når han blir belønnet med beholdere for utdeling.
Ifølge det ovenstående kan vi tolke det vi spurte om angående det Zohar sier om verset: «Og David gjorde Ham et navn.» Det sies at fordi David gikk på Toraens veier, er det som om han faktisk arbeidet der. Det er derfor det ble sagt: «Og gjøre det,» for å korrigere det hellige navnet på riktig måte. Vi spurte: Trenger Skaperen å skape et navn for Seg Selv med de skapte vesener? Dette er passende for en person. Med hensyn til en person kan du si at han ønsker å ha et godt navn, men ikke når det kommer til Skaperen med hensyn til skapningene. Kan det sies at en person som går inn i et hønsehus ønsker å ha et godt navn blant hanene, slik at de vil respektere ham på grunn av hans viktighet? Det er enda mer sant med hensyn til Skaperen og skapningene. Hvilken verdi har skapningene sammenlignet med Skaperen, at vi kan si at Skaperen ønsker å ha et godt navn slik at de vil respektere Ham? Så, hva er meningen med «Og David gjorde Ham et navn» ved å vandre på Toraens veier, hvilket betyr at mennesket skal skape et godt navn for Skaperen?
Men siden Skaperen ønsker å gi glede og nytelse til skapningene, slik at de vil nyte, hvis skapningene nyter at Skaperen gir dem overflod, gir skapningene Ham et godt navn, hvilket betyr at de sier at Skaperen er god og gjør godt. Dette betyr at navnet Skaperen vil motta fra skapningene, at Han er god og gjør godt, Han trenger ikke dette navnet slik at de vil respektere Ham ved dette. Snarere ønsker Han at de skal føle dette navnet, hvilket betyr at dette navnet ikke er for Skaperen, siden Han trenger dette navnet, men snarere for skapningene. Det vil si, Skaperen ønsker at skapningene skal oppfatte Ham på denne måten. Med andre ord, det er et tegn på at de nyter livene sine, og beviset på dette er at de sier at Skaperen kalles Den Gode Som Gjør Godt.
Derfor er det forskjell mellom mennesket og resten av de skapte vesener. Mennesket ønsker å ha et navn for å bli belønnet for det. Hans belønning er at
1) De skapte vesener respekterer ham for å gjøre godt mot andre.
2) Noen ganger gjør en person godt mot andre i bytte mot en belønning i den neste verden.
Men navnet Skaperen ønsker å bli gitt, Den Gode Som Gjør Godt, er for skapningenes skyld. Det vil si, når skapningene kaller Ham Den Gode Som Gjør Godt, nyter skapningene Ham. Ellers ville de ikke kalt Ham Den Gode Som Gjør Godt.
Men fra perspektivet av korreksjonen av skapelsen, for at skapningene skal ha Dvekut [vedheft] når de mottar gleden og nytelsen, må en person motta alt for å skjenke. Men siden mennesket er født av natur med kun et ønske om å motta, ble vi gitt Toraen og Mitzvot som vi kan komme oss ut av kontrollen av viljen til å motta for oss selv og gjøre alt for å skjenke.
Dette er meningen med det han sier: «Fordi David gikk på Toraens veier,» hvilket betyr at han gjennom Toraen korrigerte seg selv og ble belønnet med beholdere for utdeling. I disse beholderne blir overfloden utøst ovenfra, og en person blir belønnet med Den Gode Som Gjør Godt, hvilket betyr at han da oppnår Skaperens virkelige navn – Den Gode Som Gjør Godt – fordi han mottok det gode ved å korrigere seg selv gjennom Toraens veier. Dette er meningen med «Og David gjorde Ham et navn,» hvilket betyr at David ble belønnet med å oppnå Skaperens navn, kalt Den Gode Som Gjør Godt.
Men angående det som sier: «Lov er Malchut, anordning er ZA,» er dette regelen for det hellige navnet, siden «lov og anordning» er Skaperens navn. Dette er meningen med «Og gjøre det.» Vi bør forstå dette, siden han sier at lov regnes som Malchut, og anordning regnes som ZA. Derfor er de to separate navn, så hvordan kan han si at lov og anordning er Skaperens navn? De er to navn! ZA kalles «Skaperen,» og Malchut kalles Shechina [Guddommelighet]. Så, hva betyr det at han sier: «Lov og anordning er Skaperens navn»?
Det er kjent at det ikke er lys uten en Kli [beholder]. Det vil si, formålet med skapelsen, å gjøre godt mot Sine skapninger, skapte i skapningene et ønske om å motta glede. Dette ønsket kalles Malchut, slik han skriver i Studiet av De Ti Sefirot (Del 2, Svar 39): «Hun kalles Malchut fordi fra henne utgår en veiledning av påståelighet og fullstendig kontroll,» som frykten for kongedømmet. Det følger at overfloden som Skaperen ønsker å gi til de skapte vesener, kalles Malchut, og Sefira Malchut er Kli som mottar lyset i hver enkelt grad.
Baal HaSulam sa at lyset generelt kalles «Skaperen,» og Kli som mottar lyset kalles Malchut, eller Shechina. Denne Kli kalles Shechina fordi lyset bor inne i Kli. Han sa at dette er meningen med det Zohar sier: «Han er Shochen [bor]; hun er Shechina [boplass],» hvilket betyr at de er én ting: Lys og Kli.
Men det er formforskjell mellom lyset og Kli, mellom giveren og mottakeren, og formforskjell kalles «atskillelse.» Siden alle skapningene utgår fra Malchut, og Malchut kalles «Israels forsamling,» som er samlingen av alle sjeler, for at Malchut skal kunne motta overflod for skapningene, må Malchut forenes for å være i likhet i form med lyset.
På grunn av dette ble vi gitt Tora og Mitzvot som vi kan oppnå likhet i form med Skaperen gjennom. Det vil si, alle de som engasjerer seg i Tora og Mitzvot og har til hensikt å derved motta ønske og lengsel etter å gjøre alt med intensjonen om å skjenke tilfredshet til Skaperen, hvilket betyr at som Skaperen skjenker til skapningene, ønsker skapningene å skjenke til Skaperen, og ved dette korrigerer hver enkelt roten av sin sjel, som er Malchut, for å arbeide for å skjenke, noe som kalles «forening,» hvilket betyr å forene lyset og Kli for å være i likhet i form, på samme tidspunkt utøses overfloden til skapningene, nemlig gleden og nytelsen.
Ifølge det ovenstående bør vi tolke det vi spurte om: Hvorfor sier Zohar at lov og anordning er Skaperens navn? De er tross alt to navn, ZA og Malchut, som er «lov» og «anordning.» Men som sagt ovenfor, ZA, som kalles «anordning,» er lyset som er åpenbart. Dette er overfloden. Malchut er mottakeren som skal motta alt for å skjenke. Dette kalles «lov,» hvilket betyr at selv om mennesket ser at det ble født med et ønske om å motta for seg selv, og ble født med sinn og fornuft, og en person bør veie alt han vil gjøre med sin fornuft, men her, i Skaperens arbeid, blir han fortalt at han ikke skal se på hva hans sinn forteller ham. Snarere må han akseptere dette som en lov, over fornuften.
Dermed, selv om han ble skapt av natur med et ønske om å motta, bør han likevel tro på ordene til våre vismenn, som sa at mennesket bør klynge seg til Skaperens attributter, slik det er skrevet: «Som Han er barmhjertig, så er du barmhjertig.» Det følger at ved å akseptere Tora og Mitzvot som en lov, selv om det er over fornuften, hvilket betyr at kroppen ikke forstår det, kan en person oppnå likhet i form gjennom tro over fornuften.
Det vil si, hver person som engasjerer seg i Tora og Mitzvot med sikte på å skjenke, ved å gjøre dette, forener han ZA, som kalles «anordning,» hvilket betyr lyset og overfloden, med Malchut, som er Kli som må motta lyset, slik at dens intensjon også vil være å skjenke, som lyset. Dette kalles «foreningen av Skaperen og Hans Shechina.» På den tiden blir navnet «Én» skapt, hvilket betyr at de to navnene, ZA, kalt «anordning,» hvilket betyr HaVaYaH, og Hans Navn, kalt Malchut, blir ett.
Ifølge dette bør vi tolke hva som er skrevet: «Den som utfører Toraens Mitzvot og vandrer på Hans veier, er det som om han skapte ham ovenfor. Skaperen sa, ‘som om han skapte meg.' Og de fastsatte det. Derav, ‘Og gjøre dem,’ som en lov og anordning, som er ZA og Malchut.» Dette betyr at ved å utføre Toraens Mitzvot og vandre på Hans veier, forårsaker en person ved roten av sin sjel at Malchut ovenfor vil arbeide for å skjenke, som ZA. Dette kalles «forening.» Det følger at meningen med «og gjøre dem,» er intensjonen om å gjøre denne foreningen av ZA og Malchut, kalt «lov» og «anordning.» Og det kalles også «Foreningen av Skaperen og Hans Shechina.» Dette er arbeidet som de skapte vesener bør gjøre.
Det følger at meningen er at siden de er to navn, må skapningene gjøre foreningen, slik at det blir ett. Når alle skapninger oppnår sin helhet, hvilket betyr når alle er korrigert ved roten av sine sjeler, vil verset «På den dagen skal Herren være én og Hans navn, Én,» bli oppfylt. Dette er arbeidet som det er skrevet om: «Og gjøre det.»