Hva er «Esaus og Ismaels barn ville ikke motta Toraen» i arbeidet?

Artikkel 36, 1990

Det står skrevet i Sohar (Balak, punkt 138): «Da Skaperen ville gi Toraen til Israel, gikk Han og inviterte Esaos barn, men de aksepterte den ikke, som det står skrevet: 'Herren kom fra Sinai, og strålte fram for dem fra Se'ir' — det vil si at de ikke ville motta den. Han gikk til Ismaels barn, og de ville ikke motta den, som det står skrevet: 'Åpenbarte Seg fra Paran-fjellet'. Siden de ikke ville, vendte Han tilbake til Israel.»

Det sies i Sohar (Balak, punkt 140): «Rabbi Shimon sa til ham: 'Dette spørsmålet er avklart. Herren kom fra Sinai, og fra Sinai kom Han og ble åpenbart for dem. 'Og strålte fram for dem fra Se'ir' betyr at ut fra det innbyggerne i Se'ir sa at de ikke ville motta den, så strålte det fra dette fram for Israel og tilførte dem mye lys og kjærlighet. På samme måte åpenbarte Han seg og strålte for Israel fra Paran-fjellet: Ut fra det innbyggerne i Paran sa at de ikke ville motta den. Da ble det fra dette tilført ekstra kjærlighet og belysning til Israel, slik det bør være.'»

Vi bør forstå hvorfor det sies at fordi Esaus og Ismaels barn avslo å motta Toraen, tilførte dette ekstra kjærlighet og belysning til Israel. Det virker som om ingen ville motta Toraen, og at bare Israel reddet situasjonen — og at dette er grunnen til at Han strålte for Israel og ga dem mer lys. Det virker som om den ekstra kjærligheten og belysningen ellers ville ha manglet for Israel.

I den korporlige (fysiske) verden kan vi si at noen ganger ønsker et menneske å gi noe fint til noen, men det er ingen som vil ta imot, og dette smerter personen. Derfor synes noen synd på ham og tar imot det, og da elsker personen den som gjorde ham en tjeneste ved å ta imot tingen. Men hvordan kan noe slikt sies med hensyn til Skaperen, at kjærligheten og lyset som Skaperen gir til Israel, skyldes at Esaos og Ismaels barn ikke ville motta Toraen, mens Israel tok imot den?

For å forstå dette i arbeidet må vi huske at i arbeidet er mennesket selv en liten verden, som det står skrevet i Sohar: «Mennesket består av alle sytti nasjoner og inneholder Esaos kvalitet, Ismaels kvalitet, så vel som Israels kvalitet.» Som vi lærer, er Israels kvalitet i eksil under styret til verdens sytti nasjoner, som generelt kalles «ønsket om å motta for seg selv», mens Israel kalles «ønsket om å gi til Skaperen».

Det er kjent at det finnes to utskillelser (forståelser):

1. Skapelsens hensikt, som er å gjøre godt mot Hans skapninger — nemlig at skapningene skal motta fryd og nytelse. Skaperens ønske om å gi skapte et ønske om å motta fryd og nytelse i skapningene. Det betyr at uansett hvor den skapte skapningen ser at det er noe å nyte, lengter den umiddelbart etter å motta nytelsen. Dette kalles «Kli [karet/karet som tar imot] som Skaperen skapte», som det står skrevet: «Som Gud har skapt».

2. Korreksjonen av skapelsen. Det finnes imidlertid spørsmålet om skapelsens korreksjon. Det vil si at for å forhindre skammen, fant det sted en korreksjon hvor det er umulig å motta med det Kli som Skaperen skapte (som kalles «ønsket om å motta for seg selv»). Mennesket må heller lage et nytt Kli, kalt «ønsket om å gi», lik Skaperen, hvis ønske er å gi til Sine skapninger. På samme måte må skapningene lage dette Kli, for ellers ligger fryden og nytelsen som Skaperen ønsker å gi til Sine skapninger under tildekking og skjul. Dette er betydningen av ordene «som Gud har skapt» Det betyr ønsket om å motta.  «Å gjøre», betyr det skapningene må gjøre. Det er å ønske å gi. Det mangler i skapningene. Det er et ønske som de må få, slik at de får et ønske om å gi.

Vi bør spørre: Hvordan er det mulig å gjøre det motsatte av det Skaperen skapte, som er ønsket om å motta for seg selv? Hvordan er det mulig å oppheve Skaperens verk, kalt «ønsket om å motta», og gjøre det motsatte? Det virker som om et menneske handler mot Skaperen?

Svaret er at mennesket ikke kan oppheve ønsket om å motta som Skaperen skapte. Hvorfor kreves det da av oss at vi skal gjøre alt for Skaperens skyld, siden det er imot vår natur?!

Det finnes imidlertid spørsmålet om lys og Kli. Et Kli kalles «ønske», og ønske kalles «mangel», og «lys» er fyllingen av mangelen. Regelen er: «Det finnes intet lys uten et Kli». Derfor må skapningene skaffe seg selv et Kli, det vil si en mangel, for det er en regel at enhver mangel tilhører spesifikt skapningene, og ikke Skaperen.

Det følger at skapningene må utføre handlinger og søke måter å finne en mangel i seg selv på, nemlig at de ønsker at alle deres handlinger skal være for Skaperens skyld, men de klarer det ikke. Dermed ser og føler skapningene denne mangelen på et ønske om å gi, som de ikke kan oppnå på egen hånd.

Men for at det skal være klart at de ikke kan oppnå ønsket om å gi, må skapningene først anstrenge seg på egen hånd. Hvordan skal de ellers vite at de ikke kan oppnå den mangelen selv? Men vi bør spørre: Hvem trenger denne bevisstheten om at mennesket er ute av stand til å oppnå ønsket om å gi på egen hånd?

Svaret er at mennesket selv trenger denne bevisstheten. Ellers vil han ikke be Skaperen om å hjelpe seg, siden han vil tro at han har tid til å gjøre alt for å gi, ettersom det står i hans makt å gjøre alt for å gi når som helst han vil.

Av denne grunn må mennesket først arbeide selv for å oppnå ønsket om å gi, og først da kan han be en oppriktig, inderlig bønn. Det vil si ha et reelt behov for Skaperens frelse, slik at Han vil gi ham dette ønsket om å gjøre alt for Skaperens skyld.

Ved dette kan vi tolke det som står skrevet (Salme 119): «Salige er de som gjemmer Hans vitnesbyrd, som søker Ham av hele sitt hjerte.» Vi må forstå sammenhengen mellom det at det sies «Salige er de som gjemmer Hans vitnesbyrd» (som betyr at de overholder Mitzvot [budene/de gode gjerningene] i Toraen), og «som søker Ham av hele sitt hjerte». Som sagt ovenfor, må vi oppnå et behov for å føle at vi mangler ønsket om å gi. Før vi oppnår dette, det vil si før vi oppnår ønsket om å gi, er vi uegnede til å motta fryden og nytelsen som Skaperen ønsker å gi til de skapte vesener.

Men hvordan kan man oppnå den mangelen? Vi blir fortalt at det å overholde Toraens Mitzvot kan gi en denne bevisstheten om at man må oppnå ønsket om å gi. Det vil si at ved å overholde Tora og Mitzvot, når et menneske har som mål — gjennom overholdelsen — å komme nærmere Skaperen (det vil si å oppnå Dvekut [vedheng/sammenføyning], kalt «formlikhet»), kan dette føre til at han føler mangelen på ønsket om å gi. Det står skrevet: «Salige er de som gjemmer Hans vitnesbyrd», som betyr at dette vil gi ham en mangel, hvorefter han vil være i stand til å be Skaperen om å gi ham denne mangelen.

Dette er betydningen av ordene «som søker Ham av hele sitt hjerte», det vil si at han deretter kan kreve av Skaperen å gi ham helhjertet; altså å gi ham ønsket om å gi, slik at alt han gjør for Skaperen vil være av hele hans hjerte. Det følger at han da, ved å overholde Tora og Mitzvot, vil komme til en tilstand hvor han kan kreve av Skaperen å gi ham kvaliteten «av hele sitt hjerte», som betyr at det vil være for Skaperen. Med andre ord krever han at Skaperen vil gi ham ønsket om å gi, kalt «av hele sitt hjerte», siden dette er den eneste belønningen han krever til gjengjeld for å overholde Tora og Mitzvot.

Det følger at menneskets arbeid er å oppnå en mangel og et behov for at Skaperen skal gi ham et ønske om å gi i stedet for ønsket om å motta som Han ga ham ved skapelsen, for ved dette vil han bli belønnet med Dvekut med Skaperen. Derfor, selv om han ber om et annet ønske enn det Skaperen ga ham, ønsker Skaperen dette. Baal HaSulam sa om dette at Skaperen sa: «Mine sønner beseiret Meg», ved at de ønsker et annet ønske enn det Skaperen ga dem, det vil si at de krever av Skaperen å gi dem et annet ønske enn det Han opprinnelig ga dem.

Likevel er ønsket om å motta som Skaperen ga (som kalles «eksistens fra fravær») aksen for hele skapelsen. Ønsket om å motta må imidlertid gjennomgå korreksjon, som kalles «korreksjonen av skapelsen». Det vil si at skapelsen kalles «ønsket om å motta for seg selv», og på det plasseres en intensjon om å gi. Det følger at til slutt gjenstår ønsket om å motta, men det har ervervet en korreksjon i form av intensjonen om å gi.

Det følger at vi bør spørre: I henhold til det ovennevnte, når et menneske begynner å be Skaperen om å gi seg ønsket om å gi (altså å være i stand til å gjøre alle sine gjerninger for Skaperens skyld), hvorfor gir da ikke Skaperen ham ønsket om å gi slik mennesket krever og ber om? I arbeidets rekkefølge ser vi at når et menneske ønsker å gå på veien mot å oppnå ønsket om å gi, ser han at han går bakover i stedet for fremover. Det vil si at det onde åpenbarer seg i ham mer intensivt enn det ble avdekket mens han arbeidet for å motta belønning.

Saken er at vi må vite at ønsket om å gi bare er korreksjonen av skapelsen og ikke skapelsens hensikt. For skapelsens hensikt er at Hans ønske er å gjøre godt mot Hans skapninger, det vil si at skapningene skal motta fryd og nytelse. Hvis Han ga dem det de vil ha med én gang (altså ønsket om å gi), ville de vært tilfredse med arbeidet ved at de gir til Skaperen og har Dvekut med Skaperen, så hva mer trenger de da? For seg selv trenger de ingenting (noe som kalles «å ønske barmhjertighet»), og de har ikke noe behov for å motta noe fra Skaperen. Da ville spørsmålet om skapelsens hensikt (som er Hans ønske om å gi til dem) forblitt uberørt.

Men skapelsens hensikt er målet, som det er kjent, beregnes alt i henhold til målet og ikke i henhold til middelet. Ønsket om å gi er bare et middel til å nå målet. Så hvis han skulle motta ønsket om å gi, ville han vært tilfreds med det, og målet ville forblitt som en usnudd stein, siden ingen ville trenge det ettersom de allerede var tilfredse i arbeidet.

Dette er som det står skrevet i boken A Sage's Fruit (Vol. 1, s. 118): «Fra alt det ovennevnte finner du at sjelen er bestemt til å erverve alle 620 hellige navn, hele sin statur, som er 620 ganger mer enn den hadde før den kom. Dens statur viser seg i de 620 Mitzvot der Toraens lys er kledd, og Skaperen i Toraens kollektive lys. Dermed ser du at 'Toraen, Skaperen og Israel' er ett.»

Dette betyr at dette er skapelsens hensikt at et menneske må oppnå sin fullførelse og bli belønnet med Toraen på samme måte som Skaperens navn. Det er ikke nok at han ønsker å gi til Skaperen. Selv om dette er en stor ting, er det ikke målet. Mennesket må snarere oppnå 620 ganger den mengden som hans sjel hadde før den kledde seg i en kropp. Men hvis han skulle motta ønsket om å gi umiddelbart etter noen få bønner og påkallelser, ville han ikke hatt behov for å oppnå målet som han ble skapt for. Dette er grunnen til at et menneske ikke mottar ønsket om å gi, og dessuten ser at han mottar et enda større ønske om å motta enn det han hadde før han begynte arbeidet med å gi.

Vi bør imidlertid forstå hvorfor det — etter at et menneske gjør en innsats for å komme nærmere Skaperen (som betyr formlikhet, kalt Dvekut, som det står skrevet: «Og å klynge seg til Ham», og de forklart: «Klyng deg til Hans egenskaper: slik Han er barmhjertig, skal du være barmhjertig») — var nok at et menneske ikke fikk det han ba om (altså ønsket om å gi). Men hvorfor får han nå en overdreven mengde av ønsket om å motta, hver gang mer enn han hadde før han ba om å få ønsket om å gi? Det virker som om det er en feil ovenfra — som om det tenkes ovenfra at han ber om et ønske om å motta, og at han derfor blir gitt et større ønske om å motta. Men han ba om et ønske om å gi, så hvorfor får han da et større ønske om å motta ovenfra?

Svaret er at for at han skal trenge å motta skapelsens hensikt — å bli belønnet med Toraen, kalt «Skaperens navn» — blir han gitt et større ønske om å motta hver gang. Det vil si: I den grad han gjør ting for å oppnå ønsket om å gi, mottar han et ønske om å motta ovenfra. Og når han ber om hjelp ovenfra fordi han ser at han ikke kan komme ut av dets kontroll, hva er da hjelpen? Det er som det sies i Sohar om ordene: «Den som kommer for å rense seg, blir hjulpet.» Det spørres: «Hvordan blir han hjulpet?» Det svares: «Med en hellig sjel. Hvis han blir belønnet mer, blir han gitt Ruach.» Det vil si at gjennom hjelpen han mottar ovenfra, blir han belønnet med bistand inntil han oppnår sin NRNHY [Neshama, Ruach, Nefesh, Chayah, Yechidah]. Det følger at hver gang ser han at han har mer ondt, og må be om større hjelp hver gang.

Dette er som jeg hørte fra Baal HaSulam, som sa angående det som står skrevet om Abraham (1. Mosebok 15): «Og Han sa til ham: 'Jeg er Herren, som førte deg ut for å gi deg dette landet til arv.' Og han sa: 'Hvordan skal jeg vite at jeg skal arve det?' Og Han sa til Abraham: 'Vit med visshet at dine etterkommere skal være fremmede i et land som ikke er deres, og de skal trelle og plages i fire hundre år, og deretter skal de dra ut med stor eiendom.'»

Han spurte om svaret som Skaperen ga ham på «Hvordan skal jeg vite» — at Israels folk ville være i eksil i Egypt. Det vil si at dette er garantien som Abraham kunne vite ut fra at etter denne handlingen med å være i et land som ikke var deres, så visste Abraham med visshet at de ville arve landet. Han spurte: Hva er svaret? — med det ment at Abraham forstod at dette var det riktige svaret. Som vi ser, kunne Abraham argumentere med Skaperen i Sodoma, hvor Abraham stadig spurte: «Kanskje?» Men her antydes det at han forstod at dette var det riktige svaret, og spurte ikke videre.

Han sa at svaret var på spørsmålet som Abraham hadde stilt. Dette er forvirrende. Det er et spørsmål om Abraham, som det står skrevet om: «Og han trodde på Herren» — så hvorfor stilte han plutselig et slikt spørsmål som «Hvordan skal jeg vite at jeg skal arve det?» Han sa at Abraham så hvilken arv Skaperen ønsket å gi ham, nemlig arven til landet, og hele skapelsens hensikt er inkludert i dette landet. Men siden det er en regel at det ikke finnes noe lys uten et Kli (det vil si ingen fylling uten en mangel), spurte han derfor hvordan det var mulig at de ville arve landet når de ikke hadde noe behov for det. Så snart de mottok noe åndelig belysning, ville de være tilfredse og tjene Skaperen med glede og ikke bekymre seg for noe, siden de ikke trengte mer. Dermed ville de ikke ha noe behov for å arve dette landet, som er skapelsens hensikt. Derfor var spørsmålet at han ikke så at de ville ha noe behov, og uten et behov gis ingenting — spesielt ikke noe så alvorlig som arven til landet.

Til dette svarte Skaperen: «Vit med visshet at dine etterkommere skal være fremmede i et land som ikke er deres.» Eretz [Land] betyr Ratzon [ønske/vilje]. Det vil si at de vil være under styret til ønsket om å motta, som ikke tilhører Israels folk, men Egypt — og dette kalles «et land som ikke er deres». Og de vil bli plaget i fire hundre år. «Fire» er en fullstendig grad, som er de fire Behinot [utskillelser/kvaliteter] av HaVaYaH, som er fra Bina, som regnes som redskaper/kar for å gi (vessels of bestowal). Det følger at «plaget» betyr at egypterne ikke lot dem arbeide med redskaper for å gi. «De skal trelle og plages», i hva? I «fire hundre år», som betyr i Binas Sefirot.

Det er kjent fra Sefirot-boken at Malchut kalles «enere», ZA er tiere, og Bina er hundrere. Dette er betydningen av «fire hundre» — at de ikke fikk lov til å arbeide. Da de seiret og arbeidet i Binas kvalitet (som er redskaper for å gi), hadde de en stor krig med egypterne. Det følger at Egypt trellbundet Israel da Israels folk arbeidet på en måte for å gi, og da følte de at de var i eksil. Men når vi ikke arbeider med redskaper for å gi, vet vi ikke at egypterne motsetter seg dette arbeidet.

Dette er betydningen av det som sies (2. Mosebok 2:23): «Og Israels barn sukket over arbeidet, og de ropte, og deres ropsteg opp til Gud fra arbeidet.» Det vil si at ved å be om hjelp måtte de bli gitt nye lys hver gang, som det sies i Sohar: at hjelpen som gis ovenfra regnes som en «hellig sjel», og ved dette vil Israels folk trenge de store lysene, for ellers kan de ikke komme ut av egypternes kontroll.

Det følger at Skaperens svar var at Han ville gi dem behovet for å be om hjelp, som er at Han hver gang vil vise dem mer ondt, slik at de konstant vil trenge å be om større hjelp. Ved dette vil lyset fra skapelsens hensikt bli åpenbart for dem. Dette kalles «dette landet til å arve det». Det følger at hvis de hadde mottatt ønsket om å gi fra oven da de ba om det, ville de ha vært tilfredse og ikke hatt noe behov for å arve landet. Men siden Han ga dem ønsket om å motta og ikke ønsket om å gi, mottok de et behov for Skaperens hjelp, hvorved det ble sikkert at de ikke ville være tilfredse, men ville motta arven til landet.

Det følger at det å være i en lav tilstand var det som fikk dem til å motta de store lysene. Dette forklarer hvorfor de, da de ønsket et ønske om å gi, ble gitt et ønske om å motta; det vil si at ønsket om å motta vokser der de lavere burde ha mottatt ønsket om å gi da de ba om det. Derfor kan ikke et menneske si at han ser at hans bønn ikke blir hørt ovenfra, og at beviset på dette er at han ikke blir gitt ønsket om å gi. I stedet må han vite at hans bønn blir vurdert, og beviset på dette er at han blir gitt et svar ovenfra ved å bli gitt det som er godt for ham nå — siden han nå vil ha et behov for fullkommenhet.

I henhold til det ovennevnte bør vi tolke det vi spurte om: Hvorfor sier Sohar «og strålte fram for dem fra Se'ir», som betyr at fordi innbyggerne i Se'ir sa at de ikke ville motta, lyste det for Israel og tilførte dem mye lys og kjærlighet? På samme måte: «Åpenbarte Seg og strålte for Israel fra Paran-fjellet» — ved at innbyggerne i Paran sa at de ikke ville motta, tilførte dette kjærlighet og lys til Israel, slik det bør være.

Vi spurte: Kan en slik ting gjelde Skaperen, at Israels barn i sannhet ikke fortjente å bli gitt mye lys og kjærlighet, men fordi de [andre] ikke ville motta Toraen, ga Han av denne grunn til Israel (det vil si tilførte dem)? Ville Han ellers ikke vært i stand til å tilføre Israel mye lys og kjærlighet?

Når vi snakker om arbeidet, snakker vi om én person. Det vil si at hvis Esaos barn i et menneske og Ismaels barn i et menneske ikke motsatte seg Toraen, men ville gå med på å ta på seg ønsket om å gi, ville Israels kvalitet i et menneske vært tilfreds og ikke trengt skapelsens hensikt — slik det er nevnt i Skaperens svar til Abraham: «Vit med visshet at [dine etterkommere skal være] fremmede.» Spesielt ved å være trellbundet under Egypts styre vil de ha et behov for å be om å få hjelp. Og gjennom hjelpen vil det være mulig å åpenbare skapelsens hensikt for dem. Det følger at presis når det er motstand i kroppen — når vi ikke ønsker å motta Toraen — gjør det Skaperen i stand til å tilføre dem mye lys og kjærlighet.