Hva betyr «Vi har ingen annen konge enn Deg» i arbeidet?

Artikkel nr. 1, 1991

 

Vi bør forstå hva det betyr når vi sier: «Vi har ingen annen konge enn Deg.» Det innebærer at når vi priser Skaperen med at «Vi har ingen annen konge enn Deg», så er vi ikke som verdens nasjoner, som har mange guder, mens vi bare har Deg som vår konge.

 

Det følger at Skaperen er større enn dem. Hvorfor er dette så viktig hvis Skaperen er viktigere enn dem, og vi valgte Skaperen? Vi kan si dette på den måten det står skrevet i Zohar («Innledningen til Zohar-boken», punkt 161): «Rabbi Aba sa: ‘Det står skrevet: ‘Hvem vil ikke frykte Deg, nasjonenes Konge, for det er Deg vel fortjent?’’ Hva slags pris er dette? Rabbi Shimon sa til ham: ‘Dette verset gir Ham ikke særlig ære, for det står skrevet: ‘For blant alle nasjonenes vismenn og i alle deres kongerike finnes det ingen som Deg.’’ Hvorfor denne sammenligningen med mennesker, som ikke har noen eksistens?’”

 

Selv om det finnes mange tolkninger av dette, vil vi forklare det i arbeidet. Det er kjent at rekkefølgen i arbeidet begynner fremfor alt på grunnlag av tro. Helt i begynnelsen av arbeidet tar vi på oss byrden av himmelrikets kongedømme, som er å tro at Skaperen er verdens leder. Det vil si at Han våker over verden med individuell Forsyn, slik det blir sagt i artikkelen «Rekkefølgen i arbeidet, fra Baal HaSulam».

 

Deretter må vi vite at troen vi tar på oss, er av underordnet betydning, noe som betyr at hvis alt var kjent og vi ikke trengte å tro, ville denne kunnskapen vært viktigere for et menneske. Nå må et menneske tro at selv om troen har liten betydning for et menneske, velger han likevel spesifikt å gå denne veien med tro overfor fornuften, siden han tror på de vise, på det de forsto og sa.

 

Men den som ikke har tro på de vise, sier at hvis kunnskapen var mer vellykket for menneskets arbeid enn troen – slik man tenker og sier at hvis det å tjene Skaperen var i en tilstand av å vite og vi ikke trengte å tro, ville det sannsynligvis være mange flere tjenere for Skaperen, og mange mennesker ville dedikere seg til arbeidet. Men når et menneske må tro på både Skaperen og de vise, skyver troen som folk må tro på, dem bort fra arbeidet.

 

Likevel må en person som ønsker å nærme seg Skaperen, tro på de vise, som fortalte oss at hvis kunnskapens vei virkelig var bedre for å lede verden, ville Skaperen gitt oss arbeidet på en slik måte at vi visste det.

 

I stedet vet Skaperen at den mest vellykkede veien for et menneske for å nå målet – som er Hans ønske om å gjøre godt mot Sine skapninger, slik at mennesket kan motta glede og nytelse uten skammens brød er nettopp gjennom tro.

 

Men siden mennesket er født med en natur preget av selvkjærlighet, nyter kroppen det som ligger nærmere selvkjærligheten. Av denne grunn er det vanskelig for et menneske når det får høre at det må overholde Toraen og Mitzvot [budene/de gode gjerningene] på grunnlag av tro. Han ville vært lykkeligere om alt var kjent.

 

Det finnes imidlertid mange nyanser når det gjelder tro, det vil si hva et menneske skal tro på. Saken er enkel: Et menneske skal bare tro på belønning og straff. Det vil si at hvis han overholder Toraen og Mitzvot, vil han bli belønnet, og hvis han ikke overholder dem, vil han bli straffet.

 

Det er belønning og straff på alle nivåer. Den eneste forskjellen ligger i hva belønningen er, og hva straffen er. Her er det forskjeller mellom gradene. Dette gjelder også for materielle ting. For eksempel får et barn høre at hvis det ikke vil spise, vil det bli straffet, slik som når alle barna som spiser, drar på tur, mens barnet som ikke vil spise, blir igjen hjemme.

 

Noen ganger uttrykkes belønningen og straffen i selve spisingen, ved at en som ikke gjør det foreldrene befaler, ikke får mat i dag og forblir sulten. Det følger at det er det samme for alle mennesker: Belønningen og straffen gir mennesket et støt til å avansere.

 

Av denne grunn tror et menneske noen ganger at det ved å overholde Toraen og Mitzvot vil bli belønnet i denne verden, slik det står skrevet i Zohar: «Det er mennesker hvis frykt ligger i belønning og straff i denne verden, det vil si langt liv, helse osv., og det er de hvis belønning og straff er i den neste verden, det vil si at de har Edens hage. Også finnes det mennesker hvis frykt er Lishma [for Hennes skyld], det vil si ‘fordi Han er stor og herskende’, som er privilegerte ved at de tjener Kongen, og dette er deres belønning, og de trenger ingen annen belønning.»

 

Med andre ord opphever de sin egen autoritet, bryr seg ikke om seg selv, og deres eneste bekymring er å bringe tilfredsstillelse til Skaperen. Siden kroppen, som kalles «viljen til å motta», ikke aksepterer dette, gjør den motstand mot dette arbeidet. Derfor oppstår det nettopp her, i et arbeid hvor man ønsker å arbeide for å skjenke, i oppgang og fall.

 

I dette arbeidet er «belønning og straff» helt forskjellig fra det som gjelder i arbeidet med å motta belønning. Når et menneske har en viss smak av arbeidet og føler at han har en viss tilnærming til Skaperen, er dette hans belønning. Hvis han føler at han er blitt kastet ut fra Skaperens arbeid, det vil si at han ikke kjenner noen smak i arbeidet, anser et menneske dette som «den største straffen».

 

Med andre ord har han ingen følelse av arbeid. Likevel bør man si at denne skyves-bort-følelsen han kjenner, skyldes at han er langt fra Skaperen, siden et menneske forstår at hvis han var nærmere Skaperen, ville han ha måttet føle det annerledes enn han føler det nå, slik det står skrevet: «Styrke og glede er på Hans sted.»

 

Dette betyr at når et menneske føler at han er på et sted for Kedusha [hellighet], og det står skrevet om Kedusha at det er «styrke og glede», men han nå føler at han ikke har noen vitalitet og ser alt som svart, og han ikke kan overvinne den tilstanden han er i – for et menneske som ønsker å komme til arbeidet for Skaperens skyld, regnes dette som den største straffen.

 

Når et menneske ønsker å overvinne den tilstanden han er i, ser han at det er umulig å nærme seg Skaperen. Noen ganger faller han i fortvilelse, det vil si at han ønsker å rømme fra feltet og bestemmer seg for at han aldri vil klare å oppnå en grad der han ikke har noen bekymring for sin egen fordel, men bare for Skaperens fordel.

 

Så spørsmålet er: Hva er sannheten? Det vil si, tar han feil, og er det faktisk mulig å komme til en tilstand der alle hans handlinger er for Skaperens skyld, eller er det ikke det? Det vil si, hjelper det å overvinne, og har mennesket styrke til selv å gjøre alt for Skaperens skyld?

 

Svaret er slik det står skrevet: «Vi har ingen annen konge enn Deg», for vi er maktesløse til å overvinne og ta på oss at Du er vår kongen, og at vi bare vil tjene Deg på grunn av Kongens betydning, og vi vil ikke gjøre noe for oss selv unntatt det som er til gagn for Deg. Bare Du kan gi oss denne kraften, den andre naturen, som er ønsket om å skjenke.

 

Derfor sier vi først: «Vår Far, vår Konge, vi har syndet mot Deg.» Det vil si at et menneske ikke kan si: «Vi har ingen annen konge enn Deg», noe som betyr at bare Skaperen kan gi denne kraften. Og hvordan vet man at det ikke står i hans makt? Derfor må han først gjøre alt han kan, slik det står skrevet: «Alt som du kan gjøre med din hånd og din styrke, gjør det.»

 

På det tidspunktet kommer et menneske til en tilstand der han kjenner hvor fjern han er fra Skaperen, det vil si at han ikke kan gjøre noe for Skaperens skyld. Da føler mennesket at selv om han overholder Toraen og Mitzvot, regnes han fremdeles som en synder fordi han ser at han ikke arbeider for Skaperens skyld. Derfor må et menneske først si: «Vår Far, vår Konge, vi har syndet mot Deg.» Selv om han overholder Toraen og Mitzvot, føler han at han har syndet ved ikke å gjøre noe for Skaperens skyld.

 

Deretter sier han av hele sitt hjerte: «Vår Far, vår Konge, vi har ingen annen konge enn Deg.» Med andre ord kan bare Skaperen hjelpe til med å gjøre Ham til vår konge, slik at vi kan arbeide fordi vi tjener Kongen, og dette er vår belønning, at vi har det privilegium å tjene Kongen. Dette betyr at først da kan vi gjøre alt for Skaperens skyld.

 

Med andre ord, hvis Skaperen ikke gir ham denne kraften til å føle at «vi har en stor Konge», har han ingen styrke til å arbeide for Skaperens skyld, for kroppen hevder: «Hva vil du få igjen for å skjenke til Skaperen?» Med andre ord, så lenge viljen til å motta dominerer, er et menneske maktesløst. Noen ganger tviler han på begynnelsen, det vil si at han sier at han nå ser at han har arbeidet til ingen nytte og ikke oppnådde noe ved sitt strev. Nå ser han virkelig at hele arbeidet hans var forgjeves.

 

Derfor, når Skaperen hjelper ham og gir ham ønsket om å skjenke, og han føler at han har en stor Konge – bare Skaperen kan gi dette. Dette er meningen med det som står skrevet: «Vår Far, vår Konge, vi har ingen annen konge enn Deg.» Nemlig: «Bare Du kan få oss til å føle at vi har en stor Konge, og at det er verdt å arbeide for Ham, for å bringe Ham tilfredsstillelse.»

 

I tråd med det ovennevnte bør vi tolke det som står skrevet i Zohar (Haazinu, punkt 210): «Salig er den som roper på Kongen og vet hvordan han skal rope på Ham på riktig måte. Hvis han roper, men ikke vet hvem han har ropt på, fjerner Skaperen seg fra ham, slik det står skrevet: ‘Herren er nær alle som roper på Ham.’ Hvem er Han nær? Han gjentok og sa: ‘Til alle som roper på Ham i sannhet.’ Men roper noen på Ham i falskhet? Rabbi Aba sa: ‘Ja, det er han som roper, men ikke vet hvem han roper på.’ Det står skrevet: ‘Til alle som roper på Ham i sannhet.’ Hva er ‘i sannhet’? Det er med Kongens signering.»

 

Vi bør forstå det han sier om «i sannhet» og «i falskhet», at bare de som roper «i sannhet», blir hørt. Han spør: «Hva er ‘i sannhet’?» Vi bør også vite hva «i falskhet» er, det vil si hva det betyr at et menneske roper falskt på Skaperen i arbeidet.

 

Sulam [Leder-kommentaren til Zohar] («Innledningen til Zohar-boken», punkt 175) bringer de vises ord på følgende måte: «Ved verdens skapelse, da Han sa til englene: ‘La oss skape mennesket i vårt bilde,’ sa Hesed [miskunn]: ‘La ham bli skapt, for han gjør barmhjertighet.’ Emet [sannhet] sa: ‘La ham ikke bli skapt, for ‘han er en eneste løgn.’’ Hva gjorde Skaperen? Han tok Sannheten og kastet den til jorden, slik det står skrevet: ‘Han kastet sannheten til jorden.’»

 

Tolkning: Det er kjent at våre vise sa: «Man skal alltid engasjere seg i Tora og Mitzvot selv om det er Lo Lishma [ikke for Hennes skyld], for fra Lo Lishma kommer man til Lishma [for Hennes skyld].» På grunn av sin lavhet kan ikke mennesket engasjere seg i Hans Mitzvot med en gang for å bringe tilfredsstillelse til sin Skaper. Av denne grunn må han først engasjere seg i Mitzvot Lo Lishma, det vil si til sin egen fordel. Og likevel trekker han til seg rikelig med Kedusha mens han utfører Mitzvot. Gjennom overfloden han utvider, vil han til slutt komme til å engasjere seg i Mitzvot Lishma. Dette var det Sannheten klaget over ved menneskets skapelse, da den sa at han er en eneste løgn.

 

Ut fra det ovennevnte ser vi at «sannhet» betyr Lishma, det vil si for Skaperens skyld, og «falskhet» betyr Lo Lishma, det vil si for sin egen skyld. Ved dette kan vi tolke det Zohar sier: «Han er nær alle som roper på Ham i sannhet.» Det er kjent at «fjern og nær» i det åndelige betyr at formlikhet kalles «nær», og formforskjell kalles «fjern».

 

Det følger at en person som kommer til en tilstand av «sannhet», der han føler at med mindre Skaperen hjelper ham å komme til arbeid for Skaperens skyld, har han intet håp om noen gang å oppnå graden av Lishma på egen hånd – det vil si å gjøre alt utelukkende for Skaperens skyld. Derfor roper han til Skaperen om å hjelpe ham og gi ham egenskapen sannhet, som kalles «for Skaperens skyld».

 

Med andre ord ber han Skaperen om å gi ham egenskapen sannhet, kalt «formlikhet». For det mennesket er Skaperen nær. Med andre ord ønsker han å være i formlikhet med Skaperen, som det sies om: «Slik Han er barmhjertig, er dere barmhjertige.» Dette kalles: «Herren er nær dem som vil være nær», noe som kalles «formlikhet».

 

Omvendt, til de menneskene som roper falskt på Skaperen, det vil si som vil at Skaperen skal hjelpe dem med Lo Lishma, som kalles «formforskjell», er Skaperen langt borte fra dem, siden de ikke ønsker å nærme seg Skaperen, noe som kalles Dvekut, «formlikhet». Dette er meningen med det han sier: «Sannheten kalles ‘Kongens ring’», som er sannhet, hvilket betyr at himmelrikets kongedømme som de tar på seg, betraktes som «sannhet», det vil si for Skaperens skyld.

 

Mennesket må først forberede et Kli for dette lyset, som kalles «ønske om å skjenke». Et Kli kalles «et behov», noe som betyr at et menneske ikke roper på Skaperen for å få hjelp før han har begynt arbeidet med å skjenke og ser at han er fullstendig ute av stand til å oppnå dette på egen hånd. På det tidspunktet ber mennesket om å få hjelp ovenfra.

 

Av denne grunn, når en person har gjort alt han kunne og sett at han er helt ute av stand til å oppnå dette ønsket, innser han at ingen kan hjelpe ham uten Skaperen. Da sier mennesket: «Vår Far, vår Konge, vi har ingen Konge, det vil si at det er ingen måte vi vil ha tro på en konge som vi vil kunne tjene ‘fordi Han er stor og herskende’, utenom Deg». Det vil si at bare Skaperen kan hjelpe ham.

 

Der, i Zohar, tolker han det slik at Kongens ring kalles «midtlinjen», og midtlinjen kalles «sannhet». Med andre ord er hver linje i seg selv ufullstendig. Vi kan forstå dette med en allegorie: To mennesker forberedte et måltid for gjester. Den ene forberedte kjøtt og fisk og andre ting, og den andre forberedte bare krydder, salt, eddik og så videre. Men så brøt det ut en krangel mellom dem, og hver av dem sa at han ville kalle gjestene over til seg og gi dem måltidet. Da han som hadde lovet å skaffe bare krydder, lot dem spise krydderne, det vil si drikke eddiken og spise saltet osv., hvem kunne spise det? Og den andre, som ga kjøtt, fisk og andre ting å spise – hvem kunne spise kjøtt og fisk uten salt osv.? Siden folk ikke kunne spise på noen av stedene, måtte de slutte fred med hverandre og blande maten med krydderne, og ut av de to oppsto det et godt måltid.

 

På samme måte, når et menneske begynner å gå i Lo Lishma, er han i en tilstand av helhet. Dette kalles «en linje». Men når han skifter til venstre linje og begynner å kritisere rekkefølgen i sitt arbeid – det vil si med hvilken hensikt han arbeider, nemlig hvilken belønning han vil ha for arbeidet sitt – føler han en bitter smak.

 

Med andre ord ser han at han ikke er i orden. Sagt på en annen måte ser han at han ikke kan gjøre noe for Skaperens skyld. I den tilstanden er hver linje i seg selv ufullstendig, siden fullførelsen av «høyre» bare skyldes at han er fornøyd med sin lodd, det vil si at han sier at han er svært privilegert som har et lite grep om det åndelige, selv om det er Lo Lishma, for i form av handlinger har han noe, ved at han overholder Skaperens Mitzvot. Selv om troen på Skaperen bare er en delvis tro (slik det står skrevet i «Innledning til studiet av de ti sefirot», punkt 14), er den delen fremdeles viktig for ham.

 

Slik er det ikke med venstre linje, der han ser at han er full av feil og kjenner en bitter smak i livet sitt. Det er som et krydder som gis for å søte maten. Men et krydder uten mat er ikke en rett. Det følger at hver linje i seg selv er ufullstendig, men når man bruker begge linjene, høyre og venstre, kommer man derfra til midtlinjen.

 

Med andre ord gir Skaperen sjelene, slik våre vise sa: «Det er tre partnere i et menneske: hans far, hans mor og Skaperen.» Faren kalles «høyre». Han gir det hvite. «Hvitt» betyr at det ikke er noen mangler der. Moren kalles «venstre linje». Hun gir det røde, som kalles «mangler». Ut fra de to til sammen kan midtlinjen oppstå, som kalles «Skaperen gir sjelen». På det tidspunktet oppstår egenskapen «menneske».

 

Vi bør vite at når et menneske skifter til venstre linje og begynner å se hvor langt han er fra ønsket om å skjenke, og at han er nedsenket i selvkjærlighet, og ser sine feil i et omfang han aldri hadde forestilt seg – at han skulle være så fjernet fra å arbeide for Skaperens skyld – begynner han å tenke at fremmede tanker må ha kommet til ham fra Sitra Achra [den andre siden], som gir ham disse tankene og begjærene som er upassende for en som ønsker å være en tjener for Skaperen. Selv for et vanlig menneske som ikke arbeider, er det upassende å ha slike tanker og begjær. På det tidspunktet må et menneske overvinne gjennom tro på de vise, og tro at alle disse tankene kommer ovenfra, slik det står skrevet i essayet «Andre guder». Med andre ord sender Skaperen dem til et menneske, men han bør ikke tro at dette er nye tanker og begjær som ikke fantes hos mennesket før, men som kom nå. Slik er det ikke.

 

Snarere var de tidligere i menneskets kropp, men ble ikke åpenbart fordi ingenting gjøres uten en årsak. Nå som han ønsker å gå på sannhetens vei og vil korrigere seg selv, blir han vist ovenfra hva han har i kroppen sin, og som ikke er synlig utad. Nå som et menneske ønsker å korrigere seg selv, blir disse tankene vist til ham for at han skal vite hva han skal korrigere.

 

For å forstå dette bør vi se i boken En vises frukt (del 1, s. 55), der det står skrevet: «Jeg innrømmer at du har rett i det; jeg føler overhodet ikke de smertene du føler. Tvert imot gleder jeg meg over disse åpenbare korrupsjonene og dem som nå åpenbares. Jeg angrer imidlertid og klager over de korrupsjonene som ikke er blitt åpenbart. Om de dukket opp nå, er det ingen tvil om at de var der helt fra begynnelsen av, men var skjulte. Dette er hvorfor jeg er glad når de kommer ut av sine hull. Jeg husker at jeg diskuterte noe lignende med deg på den første dagen av Rosh Hashanah [det første døgnet i det jødiske året], Tav-Reish-Peh-Aleph [13. september 1920], da vi kom tilbake fra A.M.s hus. Du delte med meg noen svært triste ting som du så den morgenen under morgenbønnen (du var forberederen for morgenbønnen). Jeg ble fylt av glede foran deg, og du spurte meg: ‘Hvorfor denne gleden?’ Jeg svarte deg det samme den gangen, at når nedgravde ugudelige viser seg, selv om de ikke er fullstendig overvunnet, regnes selve deres tilsynekomst som en stor frelse og forårsaker helligheten til dagen.»

 

Derfor bør vi ikke bli alarmerte hvis et menneske føler at han har lidd et fall, som om han ble kastet ned ovenfra. Tvert imot bør et menneske på det tidspunktet tro at Skaperen steller med ham og veileder ham slik at han vil være i stand til å oppnå Dvekut [tilknytning] til Ham, slik det står skrevet: «Og å klynge seg til Ham.»

 

På det tidspunktet kommer et menneske til en tilstand der han føler at han har syndet. Det vil si at før han begynte arbeidet med å skjenke, trodde han at han var ufullstendig, men at han generelt sett hadde det fint, siden han så andre menneskers lavhet, mens han selv, Gud ske lov, ikke var så ille. Men nå ser han at han er den verste. Det vil si at ingen andre har slike tanker og begjær.

 

Svaret er at for at et menneske skal kunne motta en fullstendig ting, må han ha en fullstendig mangel. Derfor blir hans mangler vist til ham ovenfra hver gang, mangler som var skjult i hans kropp. Det følger derfor at et menneske må si at Skaperen var barmhjertig mot ham ved å åpenbare sine feil for ham, akkurat slik Han gir ham oppfyllingen, for «Det finnes ingen oppfylling uten en mangel.»

 

Ved dette kan vi tolke det som står skrevet (Salmene 89): «Herrens miskunn vil jeg besjunge for evig, generasjon etter generasjon vil jeg gjøre Din tro kjent med min munn.» Vi bør forstå meningen med «å besjunge for evig». Hvordan kan man synge for Skaperen når man ser at man er full av feil og hjertet ikke er helt med Skaperen, og man føler seg langt fra Skaperen? Og noen ganger vil han til og med rømme fra feltet. Hvordan kan han si at dette er Herrens miskunn, og synge om dette til Skaperen?

 

Ifølge det ovennevnte bør et menneske si at det faktum at han er i en lav tilstand, ikke skyldes at han er blitt verre nå. Tvert imot, nå som han ønsker å korrigere seg selv slik at alle hans handlinger skal være for Skaperens skyld, blir hans sanne tilstand vist ham ovenfra – hva som finnes i hans kropp, som inntil nå var skjult og ikke synlig. Nå har Skaperen åpenbart dem, slik det står skrevet i boken En vises frukt.

 

Et menneske sier om dette at det er miskunn at Skaperen har åpenbart det onde i ham, for at han skal kjenne sannheten og være i stand til å be Skaperen om en ekte bønnesøknad. Det følger at på den ene siden ser han nå at han er langt fra Skaperen. På den andre siden bør et menneske si at Skaperen er nær ham og steller med ham og viser ham feilene. Derfor bør han si at dette er miskunn.

 

Dette er meningen med ordene: «Herrens miskunn vil jeg besjunge for evig.» Det vil si at på den ene siden er han glad og synger om dette. På den andre siden ser han at han må omvende seg. Med andre ord må han be Skaperen om å bringe ham nærmere og gi ham ønsket om å skjenke, som er en andre natur.

 

Dette er meningen med ordene: «Generasjon etter generasjon vil jeg gjøre Din tro kjent.» «Generasjon etter generasjon» betyr at det er opphold midt i, noe som er meningen med stigninger og fall. En generasjon er positiv, og oppholdet er negativt. Likevel, nettopp ved dette, åpenbares troens lys.