Hva er «For det er deres visdom og deres forstand i nasjonenes øyne» i arbeidet?

Artikkel nr. 36, 1989

Det står skrevet (5. Mosebok 4:6): «Ta vare på dem og gjør dem! For det er deres visdom og deres forstand i folkenes øyne, de som vil høre om alle disse forskriftene og si: ‘Sannelig, dette store folket er et visst og forstandig folk.’»

Vi bør forstå dette, ettersom vi ikke ser at verdens folk sier at Israel er et «vist og forstandig folk».

Det virker også fra teksten som at det er spesifikt ved å «ta vare på dem og gjøre dem» at folkene vil se visdommen og forstanden hos Israels folk. Selv innenfor Israels folk ser vi at de sekulære forakter de religiøse for å holde Toraen og mitzvot [budene/de gode gjerningene]. Så hvordan kan vi si at verdens folk vil respektere Israels folk for at de holder og gjør dem?

Vi bør tolke dette i det indre arbeidet. Det er kjent at i arbeidet er mennesket selv en liten verden bestående av alle verdens nasjoner. Siden hver nasjon har sit eget spesifikke begjær—da det er kjent at det finnes sju egenskaper av Kedusha [hellighet], og overfor dem sju egenskaper av Tuma’a [urenhet], og hver egenskap består av ti, er det generelt sett sytti nasjoner. Deretter er det Israel.

De sytti nasjonene ønsker å kontrollere egenskapen Israel, ettersom Israel ønsker at alle deres handlinger skal være for Skaperens skyld—for Yashar-El [rett til Skaperen] indikerer at alle hans handlinger skal være for Skaperen. Men verdens nasjoner i et menneske ønsker spesifikt at alt de gjør kun skal være for deres egen skyld. Vi kaller den onde tilbøyeligheten for «verdens nasjoner», og vi kaller den gode tilbøyeligheten for «Israel».

Arbeidets rekkefølge er at når et menneske ønsker å arbeide kun for Skaperens skyld, kommer den onde tilbøyeligheten—som er verdens nasjoner—og gjør motstand med all sin makt. Hver og en får mennesket til å tenke at det bør gå dets vei, i henhold til roten til begjæret i hver enkelt nasjon. De får mennesket til å tro at de har rett gjennom intellektuelle og fornuftige argumenter.

Hver gang de ser at mennesket ikke vil lytte til dem, kommer de med sterkere argumenter og tydeligere bevis på at de har rett. De er sikre på at i henhold til resonnementene og argumentene de får mennesket til å forstå, vil det ikke ha noe å svare dem med. Dermed er de sikre på at de er de klokeste i verden, ettersom de ser, i henhold til sitt intellekt og sin fornuft, at menneskets sinn bare kan gi dem tåpelige svar, og at svarene vil bli avvist overfor deres intellekt og fornuft. Da vil mennesket naturligvis måtte følge verdens nasjoners vei og avgudsdyrkelsen—det vil si gjøre et arbeid som er fremmed for oss, for Kedusha—siden Kedusha betyr å arbeide for Skaperens skyld, mens de ønsker å arbeide for sin egen skyld. Hele deres visshet ligger i intellektet deres, i at det de sier gir mening.

Men hvordan kan vel et menneske beseire det onde i seg, selv om det onde snakker med fornuft, visdom og kunnskap, og vet at de er de klokeste i verden? De er så sikre på sine argumenter og på at mennesket vil forbli hos dem, under deres kontroll, for alltid.

Vi må vite at Kedushas kraft er tro over fornuften. Det vil si at når de kommer med sine argumenter og viser hvor korrekte de er, skal man ikke fortelle dem at argumentene deres er feil. I stedet bør man si til verdens nasjoner i seg selv: «Vit at alt dere sier er sant. Ut fra fornuften har dere rett, og jeg har ingenting å svare dere. Men vi ble gitt arbeidet over fornuften—at vi må tro over fornuften at dere tar feil. Og siden arbeidet med tro må være over fornuften, takker jeg dere så mye for de korrekte argumentene dere har brakt meg. For det kan ikke sies at et menneske går over fornuften med mindre det har fornuft og intellekt. Da kan det sies at det går over intellektet.»

Men når det ikke finnes noen fornuft, kan det ikke sies at det går over fornuften. Det vil si at «over fornuften» betyr at denne veien er viktigere enn veien innenfor fornuften. Men når det ikke finnes noen annen måte å si til det på: «Gå på denne veien!», kan det ikke sies at det velger troens vei over fornuften. Av denne grunn er det presist gjennom kraften av tro over fornuften at det er mulig å beseire synspunktene til verdens nasjoner i mennesket.

Nå kan vi forstå det vi spurte om: Hva er betydningen av «for det er deres visdom og deres forstand i folkenes øyne»? Skriften sier: «ta vare på dem og gjør dem». Vi spurte: Hva antyder «ta vare på dem og gjør dem»?

I henhold til det som er sagt ovenfor, at all den makt vi har mot argumentene til nasjonene—som kommer med fornuftige argumenter om at deres vei (innenfor fornuften) er sannhetens vei—er alt vi kan svare dem ved hjelp av tro over fornuften. Over fornuften betyr «å gjøre», ettersom de ikke får et svar innenfor fornuften. Når vi svarer uten fornuft, kalles dette «de som gjør Hans ord».

Dette er betydningen av «Mennesker og dyr frelser du, Herre.» Våre vise sa: «De som er like utspekulerte i sinnet som mennesker, men utgir seg for å være som dyr.» Det vil si at de går over fornuften som om de ikke har noen fornuft, og ved dette beseirer de verdens nasjoner i seg.

Det er som det står (Midrasj Rabba, Forkynneren, s. 12) om verset: «Jeg sa i mitt hjerte om menneskenes barn.» Dette er ordene: «‘Om menneskenes barn’ angår ordene som de rettferdige sier. Og hvorfor skapte Gud dem? For å klargjøre for dem målet på deres rettferdighet, så de skal se at de er dyr, for å se og vise verdens nasjoner hvordan Israel følger Ham som et dyr.»

Vi bør forstå hvorfor vi må vise verdens nasjoner hvordan Israel følger Ham som et dyr. I henhold til det ovennevnte betyr verdens nasjoner nasjonene i menneskets hjerte. De må bli vist at det at vi ønsker å arbeide for Skaperens skyld og ikke for vår egen skyld, gjør vi ikke innenfor fornuften—slik dere ønsker å diskutere med oss om hvem som har rett. Snarere gjør vi alt med tro over fornuften. Vi gjør dette som dyr, uten mål og mening. Tenk derfor ikke at vi noen gang vil lytte til deres synspunkter, for for oss er alt over fornuften.

Vi ber Skaperen om dette, at Han vil hjelpe oss ovenfra til å overvinne alle svarene dere krever. Deres spørsmål er inkludert i to spørsmål, kalt «Hvem» og «Hva». Vi tror med tillit til de vise at vi må søke Skaperens hjelp, og Han vil visselig hjelpe oss, som våre vise sa: «Den som kommer for å rense seg, får hjelp.» Det vil si at Han vil hjelpe oss til å følge Ham over fornuften, for å vise verdens nasjoner hvordan Israel følger Ham som et dyr. Dette er betydningen av ordene: «Ta vare på dem og gjør dem! For det er deres visdom og deres forstand i nasjonenes øyne.»

Det vil si at når du overholder handlingen, som er over fornuften, og ved ikke å avvike fra denne stien, vil du definitivt lykkes i å tre ut av kontrollen til verdens nasjoner, og verdens nasjoner i deg vil annulleres overfor Kedusha, som det står skrevet: «Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte.» Våre vise sa: «Med begge dine tilbøyeligheter», noe som betyr at den onde tilbøyeligheten også vil vende seg til det gode. Det følger at hans «verdens nasjoner», kalt «den onde tilbøyeligheten», også vil bli Skaperens tjenere.

Da vil verdens nasjoner i mennesket se at når de også har blitt belønnet med det gode, var all visdommen—som de kunne beseire verdens nasjoner med og føre dem inn i Kedusha—tro over fornuften, kalt «gjør dem». Det vil si at all visdommen i egenskapen Israel ligger spesifikt i å handle som et dyr, og dette var hele deres visdom.

Dette er betydningen av ordene: «de som vil høre om alle disse forskriftene og si: ‘Sannelig, dette store folket er et visst og forstandig folk.’» Det vil si at verdens nasjoner også, når de har blitt ført inn i Kedusha, som i «av hele ditt hjerte, med begge dine tilbøyeligheter»—når den onde tilbøyeligheten, som er verdens nasjoner, også trer inn i Kedusha—da ser de at all visdommen som Israel hadde, var at de hørte forskriftene, som er en handling.

Da er de et visst og forstandig folk, for all deres visdom var ikke slik vi tror, at vi bare oppnår visdom gjennom undersøkelser og intellekt. Tvert imot ble de belønnet med visdom nettopp ved å følge Ham som et dyr, noe som betyr at nettopp ved å «gjøre», som kalles «å arbeide over fornuften», ble de belønnet med visdom. Det følger at de kalles et «visst og forstandig folk» fordi de fulgte Ham som et dyr, og ikke med visdom. Dette er hele visdommen til Israels folk.

Når det gjelder dette å gjøre, som kalles «over fornuften», bør vi tolke det som står skrevet (Midrasj Tanchuma): «‘Og det skal skje fordi,’ som verset sier, ‘Hvorfor skal jeg frykte i onde dager, når min hæls misgjerning omringer meg?’ Fordi det finnes lette Mitzvot blant dem, som folk ikke legger merke til, men kaster under sine hæler—det vil si at de er lette—av denne grunn fryktet David dommens dag. Han pleide å si: ‘Verdens Herre, jeg frykter ikke de tunge Mitzvot; det jeg frykter er de lette Mitzvot.’»

Vi bør forstå betydningen av lette og tunge Mitzvot i arbeidet. «Lett» betyr at det er uviktig. Det at et menneske skal arbeide over fornuften, finner ikke mennesket noen viktighet i, og dette arbeidet smaker som støv for det. Det kalles «Shechina [Guddommeligheten] i støvet». Det vil si at det at et menneske må ta på seg Himmelrikets åk over fornuften—dette arbeidet er «i støvet».

Likevel må vi overholde Mitzvot og gjøre gode gjerninger og lære Tora, slik at Skaperen vil heve dette arbeidet fra støvet, det vil si fra dets lavhet, slik vi ber—at Herren vil reise Shechina fra støvet, som det står skrevet: «Den Barmhjertige, Han vil reise Davids falne hytte for oss.» Grunnen til at hun er i lavhet er skjulelsen som Skaperen har skapt, slik at det skulle være rom for valg—det vil si slik at vi vil være i stand til å arbeide for å gi (bestow), kalt Dvekut [vedheng/sammenkobling] med Skaperen. Dette er grunnen til at vi ble gitt dette arbeidet i form av skjulelse av Hans ansikt.

Derfor er kjernen i vårt arbeid å lage kar for å gi, gjennom forberedelsen vi gjør under arbeidet i skjulthetens tid. Vi har kar for å ta imot fra Skaperen, og på disse Kelim [kar] var det en korreksjon om ikke å bruke dem fordi de skaper separasjon, ettersom de er i motsatt form av Skaperen. Derfor ble vi gitt Tora og Mitzvot, som vi vil være i stand til å oppnå redskaper for å gi ved.

Av denne grunn dukker alle baktalere og anklagere opp over dette arbeidet og sier: «Vi godtar å tjene Skaperen, men målet du ønsker å oppnå gjennom å holde Tora og Mitzvot—det godtar vi ikke.» De bringer et menneske mange argumenter, det vil si tanker som får det til å tro at hele dette formålet ikke er verdt å arbeide for. Hvis et menneske derfor ikke godtar å endre målet om å oppnå redskaper for å gi, lar de ikke mennesket holde Tora og Mitzvot for dette formålet, og alt mennesket gjør kommer med store anstrengelser.

Så snart et menneske glemmer målet og begynner å arbeide som almenheten, det vil si for å motta belønning for arbeidet, får det nok en gang styrke til å respektere det og arbeide med energi, ettersom formålet med arbeidet ikke er imot menneskets vilje. Men når et menneske begynner å arbeide og glemmer målet, og til slutt våkner opp igjen og ønsker å arbeide i Tora og Mitzvot for å oppnå redskaper for å gi, reiser argumentene til speiderne seg mot det nok en gang og får det til å kjenne smaken av støv i dette arbeidet. Da er det vanskelig for det igjen å gå videre. Dette kalles «lette Mitzvot», som betyr å arbeide med målet om å oppnå redskaper for å gi—nemlig for Skaperens skyld og ikke for sin egen skyld. Det er grunn til å frykte i dette arbeidet fordi det har mange motstandere.

Slik er det ikke med «tunge Mitzvot». Det betyr det som er viktig for et menneske. Det vil si, hvis et menneske arbeider for å motta belønning, anser det det som en tung/alvorlig sak, siden dets egennytte ville tapt dersom det ikke overholdt Toraen og Mitzvot. Men hvis belønningen og tapet er for Skaperens skyld, er dette ikke så viktig for et menneske.

Av denne grunn forsømmer et menneske ting her fordi det gransker seg selv og sier: «Siden jeg uansett ikke vil tape noe», siden det sier at det ikke vil motta noe for seg selv, for det sier at Toraen og Mitzvot først og fremst bør gjøres for Skaperen og ikke til egen nytte. Hvem kan da dra nytte av menneskets arbeid? Bare Skaperen har glede av det. Ved dette overser og bagatelliserer et menneske dette arbeidet. Derfor sier et menneske ofte til seg selv: «Jeg burde ikke en gang bry meg med å anstrenge meg i arbeidet. Hvis det går lett, kan jeg arbeide. Men hvis jeg har en liten forstyrrelse, har jeg ingen makt til å overvinne den.»

Grunnen er at det å arbeide Lo Lishma [ikke for Hennes skyld] ikke er viktig, så det er ikke verdt å anstrenge seg over det. Samtidig, hva vil det få ut av å arbeide Lishma [for Hennes skyld]? Derfor sier et menneske som regel at det er best å gå og legge seg og få litt hvile fra alle disse tingene, da de ikke bringer det annet enn motløshet og misnøye. Dette kalles «lette Mitzvot», «som folk ikke legger merke til, men kaster under sine hæler».

David sa om dette: «Hvorfor skal jeg frykte mine hælers misgjerning i onde dager», de lette Mitzvot som et menneske bagatelliserer? Det vil si, når vi ønsker å arbeide for å gi, frykter jeg at jeg kanskje ikke vil være i stand til å overholde dem. I denne henseende, altså når det gjelder å oppnå kar for å gi, er det bare Skaperen som kan hjelpe. Det vil si, akkurat som Skaperen ga mennesket kar for å ta imot, må vi be Ham om å gi redskaper for å gi i stedet for kar for å ta imotmot.

Det vil si, akkurat som et menneske nyter å arbeide for sin egen nytte, slik vil det motta stor viktighet og glede av å arbeide for Skaperens skyld. Det vil si at det vil føle at det er et stort privilegium for det å tjene Kongen, og dette oppnår vi ved å «ta vare på dem og gjøre dem, for det er deres visdom og deres forstand i nasjonenes øyne».