Hva er: “Den rettskafne blir tydelig gjennom den onde,” i vårt arbeid?
Artikkel 15, 1989
Det står skrevet i Zohar (Shemot [Exodus], punkt 370): «‘Min elskede er min, og jeg er hans, han vokter blant liljene.’ Som liljene har torner i seg, leder Skaperen sin verden med rettferdige og onde. Som liljene ikke ville bestå uten tornene, ville ikke de rettferdige være tydelige uten de onde.»
Dette impliserer at vi trenger de onde rettferdige slik at de rettferdige kan være tydelige. Spørsmålet er: Hvem trenger denne tydeligheten? Dette kan ikke sies om Skaperen, ettersom Han kjenner alle hemmelighetene. Når det gjelder verden, står det skrevet: «Vandre ydmykt med Herren din Gud», som betyr at en person bør skjule sine handlinger for mennesker. Dermed betyr det med hensyn til personen selv.
Spørsmålet er: Hvorfor trenger man å gjenkjenne de rettferdige gjennom de onde? Hvorfor trenger jeg denne måten å skille på? Det vil si, hva gjør det å kjenne og skjelne mellom rettferdig og ond? Er det ikke nok at han gjør det de rettferdige gjør, men han trenger også å kjenne forskjellen i de rettferdige spesifikt gjennom de ugudelige, som om det ellers er umulig å være rettferdig?
Det er kjent at i arbeidet sies alt innenfor én kropp. Det vil si at både de onde og de rettferdige er innenfor samme kropp. Derfor er spørsmålet: For hvilket formål kreves det at onde og rettferdige er i samme kropp, slik Zohar sier, at «Skaperen leder sin verden med rettferdige og onde»? Siden hver person er en liten verden, ville det sannsynligvis være bedre om Han ledet sin verden bare gjennom rettferdige. Hvorfor trenger jeg de onde? Svaret er at det er for at de rettferdige skal kunne skilles fra hverandre. Dermed må vi forstå fordelen med å skille de rettferdige gjennom de onde, som betyr hva vi oppnår ved dette skillet.
Saken er at det er kjent at det finnes praktisering av mitzvot [bud/gode gjerninger], og intensjonen med mitzvot, som betyr hva man ønsker for sitt arbeid når man anstrenger seg i Tora og mitzvot. Vi lærte at det er to måter å belønne dette på: 1) Lo Lishma [ikke for hennes skyld], 2) Lishma [for hennes skyld].
Lo Lishma betyr at man skal belønnes for sitt arbeid både i denne verden og i den neste verden. Som Zohar sier, regnes ikke dette arbeidet som essensen, slik Zohar sier («Innledning til Zohar-boken», punkt 190): «Frykt som er Lo Lishma er ikke hovedfrykten.» (I punkt 191) står det: «Hovedfrykten er at man skal frykte sin Mester fordi Han er stor og herskende, og alt regnes som ingenting for Ham, og man skal plassere sin vilje på det stedet, som kalles 'frykt'.»
Av dette følger at det finnes to typer intensjoner når man utfører handlinger, både når man lærer Toraen og når man utfører mitzvot. Allmennhetens arbeid er for å motta belønning, og individenes arbeid er for Skaperens skyld, og deres belønning er hvis de kan tjene Kongen. Det vil si at hele deres glede, som gir dem drivstoff slik at de kan arbeide for å gi, er å føle at de bringer tilfredshet til Kongen og priser og takker Kongen for å ha gitt dem tanken og ønsket om å arbeide for Ham og ikke for å motta noen annen belønning for arbeidet sitt.
Man sier at for å motta belønning, «trenger vi ikke å føle Kongens storhet. Snarere må vi vurdere storheten og viktigheten av belønningen vi vil motta hvis vi overholder Toraen og mitzvot.» Men Skaperen kan forbli på samme nivå av storhet og viktighet for dem som Han var for dem i begynnelsen av arbeidet deres.
Men hvis deres intensjon er å bringe tilfredshet til Skaperen, må de, hvis de ønsker å øke arbeidet, øke Skaperens storhet, siden de i den grad Hans storhet er, i den grad kan annullere for Ham og gjøre alt de gjør kun for Skaperens skyld. Det er som Zohar sier om verset: «Hennes mann er kjent ved portene», hver i henhold til «hva han antar i sitt hjerte».
Derfor, for å ha drivstoff til arbeidet, må de som ønsker å arbeide for Skaperens skyld prøve hver dag å anstrenge seg for å oppnå tro på Skaperens storhet, siden Skaperens storhet er det som tvinger dem til å arbeide for Ham, og dette er all gleden de får fra arbeidet sitt.
Derfor er det at de menneskene som noen ganger tror at de kan nøye seg med den mengden tro på Skaperen de har, og tror at de allerede er rettferdige og ikke trenger å øke troen på Skaperens storhet, når Skaperen oppfører seg rettferdig overfor dem, det vil si gir dem en viss tilnærming, og de får et ønske og en lengsel og en smak i arbeidet, de tror at de allerede er komplette mennesker som ikke mangler tro, til å tro på Skaperens storhet. De har ikke noe behov for å utvikle seg, bortsett fra i handlinger. Men Skaperens storhet de har er nok for dem. Dette anses som at Skaperen oppfører seg rettferdig overfor dem.
For at en person derfor skal kunne gå videre på Skaperens vei, for å bli belønnet med at alt arbeidet hans er for Skaperens skyld, og nå føler han at han er i en oppgangstilstand, hva mer bør han gjøre? Av denne grunn leder Skaperen sin verden med onde. Det vil si at på det tidspunktet gir Skaperen ham tanker om onde – at det ikke er verdt å arbeide for Ham, men bare for seg selv. Ved dette lider han en nedstigning og tror at nedstigningen han har mottatt ikke er fordi den ble gitt til ham slik at han skulle gå videre på Skaperens vei, for å bli belønnet med kunnskap om Kedusha [hellighet]. Snarere tror han at han har gått tilbake fordi han ikke kan arbeide på individualitetens måte, men trenger å arbeide som allmennheten. Og siden han har forlatt allmennheten, blir han stående tomhendt herfra og derfra, siden han ikke kan vende tilbake til allmennheten. Av denne grunn står en person i den tilstanden mellom himmel og jord og føler at situasjonen hans er verre enn resten av menneskenes. På den tiden kan han be Skaperen av hele sitt hjerte og be som det står skrevet: «Tilgi meg, Herre, for jeg er elendig. Helbred meg, Herre, for mine ben er forferdet, og du, Herre, hvor lenge?» Det vil si, hvor lenge vil jeg være i en situasjon der jeg føler at tilstanden min er verre enn noen annen persons, at jeg ikke har noe grep om åndelighet.
Av denne grunn har han ikke noe annet valg enn å tro på det som står skrevet: «For du hører bønnen fra hver munn.» Baal HaSulam forklarte at en person må tro at Skaperen hører bønnen fra hver munn, som betyr selv den verste munnen i verden, hvorav det ikke kan finnes lavere og verre i verden. Likevel hører Skaperen ham, som våre vismenn sa: «Den som kommer for å renses, blir hjulpet.»
Han tolker dette i Zohar: «Han får en hellig sjel.» Det følger at Skaperen gir ham de ondes tanker slik at han kan be Skaperen om hjelp. Ellers vil han forbli i den tilstanden han var i ved begynnelsen av sitt arbeid, og vil forbli slik resten av livet.
Med dette kan vi tolke det vi spurte: Hva betyr det at hvis det ikke var for de onde, ville de rettferdige ikke være mulige å skille mellom? Vi spurte: Hvem trenger de rettferdige å være mulige å skille mellom, og hva er hensikten med denne forskjellen? Svaret er at det er fordi Skaperen leder sin verden med rettferdige og onde. Men i denne forbindelse bør vi også spørre: Hvorfor trenger Han å lede sin verden med rettferdige og onde? Ville det ikke være nok å utføre skapelsens hensikt, å gjøre godt mot sine skapninger, hvis Han bare ledet verden med de rettferdige? Det er fornuftig at hvis Han bare ledet sin verden med de rettferdige, ville det være lettere å utføre skapelsens hensikt, som er å gjøre godt mot sine skapninger. Så hva er de onde til for?
Svaret på dette er at hvis det ikke var for de onde, ville de rettferdige ikke være mulige å skille mellom. Dette betyr at de rettferdiges helhet og storhet ikke ville være tydelig – graden de oppnår. I stedet ville de rettferdige forbli i graden fra begynnelsen av sitt arbeid, og de ville ikke gjøre noen fremskritt i graden av de rettferdige. Av denne grunn, for at de rettferdiges fortjeneste og storhet skulle være tydelig, måtte Han lede Sin verden med rettferdige og med onde. Ved å sende de rettferdige til en person, bringer Skaperen en nærmere Skaperens verk.
Personen, hvis han ikke led en nedgang, ville bli tvunget til å forbli slik gjennom hele livet, og han ville ikke gjøre noen fremgang i Toraens ånd, hvor gleden og nytelsen som ligger i skapelsens hensikt er skjult. De rettferdiges fortjeneste ville ikke være tydelig, for til hvilket formål ville han trenge et høyere nivå?
Vi må faktisk vite at de rettferdiges fortjeneste er som våre vismenn sa (på slutten av Okatzin): «Skaperen er bestemt til å testamentere hver eneste rettferdige 310 verdener, som det ble sagt: 'Å gi dem som elsker meg rikdom, så jeg kan fylle deres skattkammer.'»
Derfor, for å ha et behov for å oppnå graden av «rettferdig», og for at deres fortjeneste skulle være tydelig, måtte Han lede Sin verden med rettferdige og med onde. Det følger at for at de rettferdige skal være tydelige, kreves det også onde, siden nettopp ved å lede Sin verden med onde også, gir Han de ondes tanker og ønsker til en person, akkurat som Han gir egenskapen rettferdig til en person. Det vil si, Han gir ham ønsket om egenkjærlighet.
Men dette gjøres med vilje, slik at mennesket skulle vite at Skaperen ikke vil at han skal forbli i den tilstanden han forsto Skaperens verk i henhold til sitt sinn på den tiden, i begynnelsen av sitt arbeid på individenes måte, da han antok for seg selv hva som var graden av rettferdig. Hvis Skaperen ikke oppførte seg med ham på den ondes måte, det vil si ga ham tanker og ønsker som er imot sinnet og hjertet, ville han tro at han allerede er på graden av rettferdig, og graden av rettferdig ville forbli i ham i fullstendig ydmykhet, siden han ville vite at han ikke har noe å legge til.
Dette blir sett på som at «Skaperen leder sin verden med de rettferdige», og gir mennesket kun graden av rettferdig, uten å føle noen mangler, slik at Skaperen skal gi ham et høyere nivå i forståelsen av betydningen av «rettferdig». Dette blir sett på som at de rettferdige ikke kan skilles fra hverandre, som det ble sagt, at de rettferdiges fortjeneste er at han skal komme for å oppnå 310 verdener. Han ville ikke ha behov for dette.
Det er umulig å fylle noe hvis det ikke er mangel, siden personen ikke vil være i stand til å hindre Klipot [skallene] i å ta det inn i sin egen autoritet. Bare Klipot kan tjene på dette, og dette vil skade Kedusha, som våre vismenn sa: «Tzor [Tyr] ble bare bygget ut av Jerusalems ruiner.» Derfor, nettopp når det er en mangel, og han får en fylling for mangelen, vet han hvordan han skal være forsiktig slik at ingen fordel kommer fra dette til de ytre.
Det følger at en person må ha tro på vismennene og hvordan de veileder oss, for å tro på deres verdener. Han bør ikke si at det faktum at han stadig lider av nedstigninger kommer fordi han er uverdig til å oppnå helhet. Snarere kommer alle nedstigningene til ham ovenfra! Det er for at mennesket skal ha et behov for å oppnå all NRNHY i sin sjel. Det krever stor styrke å si at Skaperen sender ham nedstigningene slik at han kan overvinne og arbeide tvangsmessig. Dette kalles «Han blir tvunget inntil han», Skaperen, «sier: ‘Jeg vil’», som Baal HaSulam forklarte.