Hva er en vannflom i arbeidet?

Artikkel nr. 4, 1989

Zoharu, Noah (avsnitt 148), utlaver verset: «Se, jeg bringer vannflommen over jorden.» Dette er ordene dens: «Rabbi Yehuda åpnet: ‘Dette er Merivah-vannet [hebraisk: krangling], der Israels barn kranglet.’ Han spør: ‘Kranglet ikke Israels barn med Skaperen andre steder?’ Han svarer: ‘Dette var kranglingens vann, som ga anklageren makt og styrke til å vokse seg sterkere, ettersom det finnes søtt vann og det finnes bittert vann, Kedusha [hellighet] og det motsatte av høyre linje. Det finnes klart vann og det finnes grumset vann, Kedusha og det motsatte av venstre linje. Det finnes fredens vann og kranglingens vann, Kedusha og det motsatte av midtlinjen. Derfor sier verset: ‘Dette er Merivah-vannet, der Israels barn kranglet med Skaperen,’ noe som indikerer at det er det motsatte av midtlinjen, for de utvidet over seg selv det de ikke burde ha utvidet – det motsatte, kalt ‘kranglingens vann’ – og ble besudlet i det, slik det står skrevet: ‘Og Han helliget seg i dem.’»

Vi bør forstå meningen med de tre typen vann, som han sier tilsvarer de tre linjene. Hva betyr dette i arbeidet? Zoharu snakker sannelig fra høye grader, hvor det finnes et spørsmål om tre typer overflod som viser seg på tre måter, men hva kan vi lære av dette i arbeidet?

Først må vi vite hva som er «en vannflom» i arbeidet. Denne flommen var sabotøren som «utslettet alt som lever». Det er kjent at når et menneske begynner å arbeide i hengivelsens arbeid, klager kroppen: «Hva slags arbeid er dette for deg?» «Hva er vitsen med det, siden du ikke vil arbeide for din egen fordel? Ettersom du må forstå at du vil nyte livet, og det å hengi seg betyr at du ikke vil arbeide for deg selv. Hvilken fordel vil du ha av å arbeide for å glede Skaperen ved å overholde Hans Tora og Mitzvot [bud / gode gjerninger], som Han har befalt oss gjennom Moses? Vil Han belønne deg for ditt arbeid, for at du sliter med Tora og Mitzvot?»

«Til dette sier du meg at du vil arbeide uten belønning. Hvordan er det mulig å forstå en slik ting som å arbeide uten belønning? Det gir ingen mening! Vår iboende natur er et ønske om å motta fryd og glede, og hvis vi anstrenger oss for noe, må det være fordi vi mottar fryd og glede i gjengjeld for våre anstrengelser. Dermed er det i strid med vår natur!» Dette kalles «Hva»-argumentet.

Likevel finnes det et annet argument som kroppen bruker for å motstå Skaperens arbeid når et menneske sier til kroppen: «Vi må tro på Skaperen, at Han er tilsynsmannen som leder verden som Den Gode som gjør godt.» På det tidspunktet kommer kroppen til mennesket og fremfører Farao-argumentet, han som sa: «Hvem er Herren, at jeg skal lyde hans Røst?» Det vil si at det er vanskelig for ham å tro på Skaperen. Han sier at han kan arbeide for Skaperens skyld, men på én betingelse: Hvis han følte Skaperens storhet, ville han forstå at det er verdt å arbeide for Ham.

Slik vi ser det i den fysiske verden: Hvis en stor person kommer og mange slår fast at han er stor, og sunn fornuft er enig med dem som sier at han er stor, så kan et menneske, akkurat som i den fysiske verden, arbeide og tjene den store. Det er klart at hvis han kunne føle denne storheten angående Skaperen, ville han også være i stand til å arbeide og tjene Skaperen. Likevel har vi ikke denne følelsen overfor Skaperen. Snarere ser vi at Shechina [Guddommelighetens nærvær] er i eksil, og det finnes overhodet ingen følelse av Skaperens storhet. Hvordan kan han da oppheve sin egen fordel for Skaperens fordel?

De to spørsmålene og åndelig død

Når disse to – Mi og Ma [henholdsvis «Hvem» og «Hva»] – forener seg, skaper det kombinasjonen Mayim [på hebraisk: vann]. Dette er meningen med ordene «en vannflom over jorden», som de døde av. Det vil si at all åndelighet, som kalles «liv», gikk tapt på grunn av dette vannet, som er de to spørsmålene «Hvem» og «Hva». Kedushas livsånd forlot dem, og de forble døde, slik det står skrevet: «De ugudelige i sine liv kalles ‘døde’». Dette kalles «flommens vann» i arbeidet. På grunn av dette vannet døde de i arbeidet og kunne ikke fortsette Skaperens arbeid på grunn av argumentene «Hvem» og «Hva».

Dette er meningen med det som står skrevet i Zoharu (avsnitt 200): «Rabbi Yosi sa: ‘Han så dødens engel komme med flomvannet og gikk derfor inn i arken.’» Dette betyr at sabotøren, som er dødens engel, befinner seg inne i argumentene «Hvem» og «Hva».

Arkens frelse fra flommen i arbeidet betyr at det finnes en tilstand av å være over fornuften. Dette regnes som å ville gå med lukkede øyne, noe som betyr at selv om fornuften og sansene ikke forstår det våre vismenn forteller oss, så tar de på seg troen på vismennene og sier at vi må påta oss troen på vismennene, slik det står skrevet: «Og de trodde på Herren og på hans tjener Moses.» Uten tro kan ingenting oppnås i åndeligheten.

Denne erkjennelsen kalles Bina, som er tildekket Hassadim og kalles «å ønske barmhjertighet». Dette betyr at han ikke vil forstå noen ting, og sier om alt at det sannelig er Guds Hesed [nåde / barmhjertighet] som Han viser ham. Selv om han ikke ser Hassadim [flertall av Hesed] som Skaperen gjør mot ham og mot hele verden, tror han likevel at Skaperen leder sin verden med privat forsyn av velvilje, slik det står skrevet: «Og alle tror at Han er god mot alle, den gode som gjør godt mot de onde og mot de gode.»

Dette er tildekket Hassadim, noe som betyr at selv om han ikke ser at det er Hassadim, så tror han likevel over fornuften og sier: «De har øyne og ser ikke.» Dette kalles også en «ark», for den som går inn i tildekket Hassadim og godtar alt over fornuften – på det stedet har Sitra Achra [den andre siden] ingen kontroll. Dette er fordi alle spørsmålene som Sitra Achra stiller, bare kan utøve kontroll innenfor fornuften, men over fornuften tilhører det territoriet Kedusha, siden alle spørsmålene bare er basert på det ytre sinnet.

Omvendt kommer det indre sinnet etter at et menneske har blitt belønnet med formens likhet. På det tidspunktet forstår han innenfor det indre sinnet og ser at alt det det ytre sinnet trodde var riktig – når han først er belønnet med det indre sinnet – ser han at alt det det ytre sinnet argumenterer for, er usant, slik Baal HaSulam skrev i en artikkel i Tav-Shin-Gimel [1942–43].

Følgelig betyr «at sabotøren er inne i flomvannet og tar et menneskes liv» at han i vannet, som er «Hvem» og «Hva», altså med disse argumentene, dreper mennesker. Dette er meningen med det Zoharu sier: «Rabbi Yosi sa: ‘Han så dødens engel komme med flomvannet og gikk derfor inn i arken.’»

Med andre ord så han at med disse argumentene ville han miste sin livsånd. På det tidspunktet gikk han inn i egenskapen over fornuften, som er Bina, som ønsker barmhjertighet, det vil si at han bare vil gi og ikke motta en eneste ting. I stedet er han fornøyd med sin del og betrakter all forståelse og følelse av Skaperens arbeid som han har, som en stor belønning. Han gleder seg også over alle argumentene han hørte fra «Hvem» og «Hva», fordi han nå kan gå over fornuften. Ved dette blir han frelst fra vannflommen.

Skjulestedet i arken og skjult åndelighet

I tråd med det ovennevnte kan vi utlegge det Zoharu sier (Noah, avsnitt 196): «Et menneske må sannelig skjule seg for ikke å bli sett av sabotøren når han er i verden, slik at han ikke ser på ham, for han har tillatelse til å ødelegge alle som blir sett av ham.»

(Og i avsnitt 200): «Dette er hvorfor Skaperen forsøkte å dekke over Noah og skjule ham for blikket. Og Noah kom for å skjule seg for øyet, fra flomvannet, for vannet presset ham inn i arken. Han så flomvannet og fryktet det, og kom derfor til arken.»

Vi bør forstå hvordan det kan sies om en saboterende engel at hvis Noah går inn i arken, kan ikke engelen se ham fordi han er i arken. Hvordan kan vi forstå dette hvis Skaperen rådet Noah til å gå inn i arken slik at den saboterende engelen ikke skulle se ham? Det er klart at når han så arken, hva ville han tenke – at dette er en tom ark uten mennesker? Selv om sabotøren var fysisk til stede, ville han sannelig ønske å se hva som er i arken, enda mer med en engel – ser han da ikke hva som er i arken? Er dette mulig?

I arbeidet bør vi tolke det slik at den saboterende engelen ser de menneskene som beveger seg innenfor fornuften. Med dem kan han krangle ved hjelp av argumentene «Hvem» og «Hva». Men da Skaperen ba ham gå inn i Bina, som kalles «den tildekkede verden» – som betyr at den er tildekket for de ytre, altså de som følger det ytre sinnet – kan sabotøren se dem fordi de har et felles språk, nemlig det ytre.

Men de som går over fornuften, som gjør alt på grunn av tro på Skaperen og gjennom tro på vismennene – som gir dem veiledning i hvordan de skal gå og oppnå Dvekut [sammensmelting] med Skaperen, og bli belønnet med det indre sinnet, kalt «Toraens sinn» – på det stedet anses det for å være slik at den saboterende engelen ikke har noen måte å se på, fordi hans syn ligger i mottakets kar [kليim d’kabala].

Av denne grunn sa våre vismenn: «Når sabotøren først har fått tillatelse, skiller den ikke mellom godt og ondt.» Vi tolket det slik at dette betyr at når sabotøren får tillatelse, så kan selv mennesker som engasjerer seg i mottak for å kunne gi – som regnes som gode – bli baktalt av ham siden de engasjerer seg i mottak. Derfor går også de inn i Bina, som er egenskapens kar for å gi, hvor Sitra Achra ikke har noen makt eller grep. Dette regnes som at den saboterende engelen ikke kan se hvem som er i arken, siden hans grep bare gjelder mottakets kar, der han kan baktale og anklage.

Men den som går inn i arken, som er Bina – et kar for å gi – blir ikke sett av Sitra Achra. Det vil si at de ikke har noe felles språk som gjør det mulig å forstå hva Sitra Achra argumenterer med mot arbeidet.

Når et menneske vandrer på hengivelsens vei, som regnes som å være over fornuften og troen, kan Sitra Achra krangle med et menneske helt til dette punktet av tro. Men så snart et menneske har gått inn i troens ark, over fornuften, blir Sitra Achra stående ved troens port og kan ikke gå lenger.

Bina og friheten fra begrensninger

Slik det står skrevet i Studiet av de ti sefirot (del 14): «Denne Bina regnes fremdeles ikke for å mangle Rosh [hode] (det vil si fullkommenhet), fordi Bina ikke lider under noen kraft av Tzimtzum [begrensning].» Dette betyr at siden Bina regnes som å ønske barmhjertighet, noe som er et kar for å gi, trenger hun ikke noe for seg selv, og alt hun kan gjøre over fornuften, føler hun at hun har noe å gi. Det vil si at Tzimtzum kalles «mangel», og mangelen oppstår alltid ved ens ønske om å motta noe. Hvis han trenger å motta og noen griper inn – det vil si at giveren sier: «Ja, jeg vil gi deg, og bare på mine betingelser. Hvis du godtar mine vilkår, vil du motta. Hvis ikke, vil du ikke» – her er det rom for forstyrrelser.

Det vil si at hvis mottakeren er uegnet til å møte de vilkårene som giveren krever, så er giveren mangelfull. Det vil si at betingelsene som giveren krever, kalles «begrensninger og restriksjoner», og mottakeren er ikke alltid villig til å oppfylle disse vilkårene.

Men hvis han ikke ønsker å motta noe fra giveren, bryr han seg ikke om at giveren bare vil gi i henhold til restriksjoner, siden han ikke har noe å gjøre med giverens gavedel. Dette kalles Bina, et kar for å gi. Hun ønsker å gi og ikke motta en ting.

Likevel finnes det et stort dyp her i at Bina ønsker å gi og ikke motta noe. Her finnes det allerede en betingelse fra den lavere, giverens side. Det vil si at det faktum at den lavere ønsker å gi, gjør at den lavere sier: «Bare på de vilkårene jeg legger frem for Deg, er jeg villig til å gi til Deg. Ellers kan jeg ikke gi Deg noen ting.» Hva er betingelsen? «Jeg vil se om Du virkelig er viktig. Og ikke bare viktig, men for at jeg skal kunne gi Deg alt og ikke la noe være igjen til meg selv, men overholde ‘av hele ditt hjerte og av hele din sjel’, kan jeg bare gi Deg dette på den betingelsen at jeg føler Din storhet og viktighet. Da vil jeg være rede for alt. Ellers kan jeg ikke gi Deg det du ber meg om.»

Det følger av dette at når et menneske ikke føler Skaperens storhet, kan ikke kroppen oppheve seg for Ham «av hele ditt hjerte og av hele din sjel». Likevel ønsker han faktisk, ved å legge frem en betingelse som sier: «Jeg samtykker i å arbeide for Deg bare på den betingelsen at jeg ser Din viktighet og storhet», å motta fra Skaperen – Skaperens storhet – ellers vil han ikke ønske å arbeide av hele sitt hjerte. Dermed er et menneske allerede begrenset og plassert under skjulelsets styre, og han står ikke fritt til å si at han ikke vil ha noe annet enn å gi. Dette er ikke sant, siden han faktisk vil ha noe før han overholder ordren om «at alle dine gjerninger skal være for Skaperens skyld». Det vil si at han først vil motta Skaperens storhet, og deretter si at han vil oppheve seg for Skaperen. Sannelig regnes ikke dette som Bina, for Bina ønsker barmhjertighet og vil ikke ha noe, ettersom hun jo vil ha noe.

Det følger at Bina, hvis egenskap er å ønske barmhjertighet – det vil si at hun ikke trenger å motta noe – derfor er fri, siden bare den som trenger å motta er begrenset og avhengig av andres syn. Men den som går med lukkede øyne og ikke trenger noen storhet eller noe annet, han kalles «fri».

Å be om styrke fremfor betingelser

Vi må imidlertid vite at det kreves et stort arbeid før vi oppnår Binas egenskap. Det vil si å være fornøyd med lite i sin følelse og sitt sinn, og være glad for sin del med det han har. Det mennesket kan alltid være i fullkommenhet fordi han er fornøyd med sin del.

Men hva kan man gjøre hvis han ennå ikke har oppnådd denne egenskapen, og han ser at han ikke kan overvinne sitt ønske om å motta? På det tidspunktet må han be Skaperen om å hjelpe seg slik at han kan gå i arbeidet med lukkede øyne og ikke trenge noen ting, og være i stand til å gjøre alt for Skaperens skyld trass i kroppens motstand mot dette.

Det vil si at han ikke forteller Skaperen hvordan Han skal hjelpe ham. Snarere må han underkaste seg og oppheve seg for Skaperen uten betingelser. Men siden han ikke kan overvinne sin kropp, ber han Skaperen om å hjelpe ham til å vinne krigen mot tilbøyeligheten, ettersom han forstår sin egen smålighet.

Av denne grunn ber han Skaperen om å vise ham barmhjertighet fordi han er verre enn andre mennesker, som kan være Skaperens tjenere, mens han er verre enn dem. Han ser at han har et ønske om å motta i egenkjærlighet mer enn alle. Derfor skammer han seg over seg selv for å kunne være så liten. Av denne grunn ber han Skaperen om å vise ham barmhjertighet og befri ham fra det onde begjærets styre.

Likevel ber han ikke om hjelp fordi han er viktigere enn andre mennesker. Snarere er han verre enn resten av folket fordi hans ønske om å motta er mer utviklet og virker mer kraftfullt i ham.

Han ber imidlertid ikke om å få mer kunnskap om Skaperens storhet for deretter å kunne unnslippe det ondes styre. Selv om dette er sant, ønsker han ikke å fortelle Skaperen at han vil legge frem betingelser for Ham og først da oppheve seg for Skaperen. Snarere samtykker han i å forbli med liten forståelse og liten følelse, ikke mer enn han har nå. Men siden han ikke har kraften til å seire, ber han Skaperen om å gi ham kraften til å seire – og ikke hjernekraft, sinn eller følelser.

Ethvert råd som et menneske gir til Skaperen, fremstår som om han setter betingelser, som om han har en viss status og et eget syn. Men dette er et menneskes frekkhet – å legge frem betingelser for Skaperen og si: «Hvis Du for eksempel gir meg god smak i arbeidet, vil jeg kunne arbeide for Deg. Hvis ikke, kan jeg det ikke.» I stedet bør man si: «Jeg vil oppheve meg selv og overgi meg uten betingelser; bare gi meg styrken til virkelig å kunne unnslippe egenkjærlighet og elske Herren ‘av hele ditt hjerte’.»

Hvis et menneske stiller betingelser, peker det ikke på ens smålighet. Tvert imot viser det at dette mennesket anser seg selv som verdig og stolt. Det er som om han sier: «Resten av folket er ufornuftige; de kan arbeide for Deg. Men jeg er ikke som andre mennesker; jeg vet bedre hva det vil si å være jøde og hva Skaperens arbeid er.» Derfor sier han til Skaperen at Han bør behandle ham slik han selv forstår det, og ikke slik Skaperen forstår det.

De tre linjene i arbeidet

Følgelig kan vi forstå spørsmålet om de tre linjene, der Zoharu introduserer tre skiller:

1. Søtt vann, og det motsatte av Kedusha, som er bittert vann. Det er kjent at «høyre» betyr fullkommenhet, slik det står skrevet i Baal HaSulams artikkel fra Tav-Shin-Gimel [1942–43], at man må tro over fornuften at man er fullkommen. Det motsatte av fullkommenhet er at Sitra Achra kommer og viser ham alle manglene, hvordan han ikke følger Skaperens vei, og dermed kaster et menneske ut i en tilstand av nedslåtthet til det punktet at mennesket ønsker å flykte fra striden. På det tidspunktet vil han bare slå ihjel tid og ser alt som svart.
2. Den «venstre linjen» er når et menneske ønsker å granske seg selv innenfor fornuften for å se hvordan han virkelig er i egne øyne, om han er fullkommen eller mangelfull. Siden han har forberedt seg på denne granskningen og flyttet seg til den venstre linjen fordi han nå vil be Skaperen om å hjelpe ham å elske Herren av hjerte og sjel, kalles dette «klart vann», siden det ikke finnes noe avfall eller noen blanding her. Snarere ønsker han å finne et sted hvor han kan be til Skaperen. Omvendt kommer det motsatte av Kedusha med klager og får ham til å se at han har det helt fint og ikke har noe å be for. Dette kalles «grumset vann», for «klart» betyr at det ikke finnes noen blandinger der. Det vil si at han ser sannheten slik han ser den ut fra sitt eget syn og sin egen forstand. Han ser at han tar feil, og har kraften og ønsket til å be Skaperen om å hjelpe ham til å bli belønnet med å elske Skaperen «av hele ditt hjerte». På det tidspunktet kommer det motsatte av Kedusha og blander løgn inn i det, og forteller ham at han har det fint og ikke har noe å be for. Dette er grumset vann, der løgn er blandet inn ved at de sier at han har det fint og ikke har noe å be for.

Vi bør også utlegge det Zoharu sier: «Det finnes fredens vann og kranglingens vann, Kedusha og det motsatte av midtlinjen.» Loven er at midtlinjen er en sammensmelting av de to linjene. Siden Kedushas høyre linje er fullkommenhet med hensyn til å være over fornuften, og den venstre linjen betyr at han ser innenfor fornuften at han er ufullkommen, men tvert imot full av mangler.

Av denne grunn består midtlinjen av to linjer. Det vil si at det er umulig å gå over fornuften før han har en fornuft som viser ham situasjonen, slik den fremstår for ham innenfor fornuften. Da kan det sies at han ikke ser på det som sinnet forplikter ham til å gjøre. Snarere går han over intellektet og tror på vismennene, på det vismennene forteller ham, og bruker ikke sin egen forstand.

Men hvis han ikke har noe sinn eller fornuft til å fortelle ham noe, kan det ikke sies at han går over fornuften. Dette er grunnen til at midtlinjen kalles «fred», siden han trenger de to linjene. Det vil si at ved å ha to motsatte linjer, trenger han begge to.

Men hvorfor kalles det «fred»? Vi bør tolke det slik at når han har to linjer sammen, må han heve den høyre linjen over den venstre linjen, slik det står skrevet i Zoharu. Det betyr at fullkommenhetens linje er bygget på toppen av fornuften, på den venstre linjen, og ved dette oppnår vi ønsket om å elske Skaperen. Dette er Segulaen [dyden / middelet / egenskapen] ved å være over fornuften.

Slik Baal HaSulam sa: Det faktum at Skaperen vil at vi skal tjene Ham over fornuften, valgte Skaperen denne veien fordi dette er den mest vellykkede veien for de skapte vesenene til å bli belønnet med Dvekut, og deretter blir de belønnet med fred. Slik det står skrevet (Salmene 85): «Jeg vil høre hva Gud Herren vil tale, for Han skal tale fred til sitt folk og til sine fromme, og la dem ikke vende tilbake til dårskap.» Det følger at sammensmeltingen av to linjer kalles «fred», og dette er midtlinjen i Kedusha.

Omvendt kalles det motsatte av Kedusha «kranglingens vann», siden de utvidet over seg selv det de ikke burde ha utvidet, kalt «kranglingens vann», og ble besudlet i det. Dette betyr at det motsatte av Kedusha hevet den venstre linjen over den høyre linjen, det vil si sa nøyaktig det motsatte av Kedusha.

Kedushas vei er at vi trenger «det som er innenfor fornuften», som gjør motstand mot det «over fornuften» sier. Grunnen til at de trenger å bruke og engasjere seg i den venstre linjen, er ikke at de vil vandre i den venstre linjen og lytte til den. Tvert imot trenger de å bruke og engasjere seg i fornuften for å få rom til å gå over fornuften. Men hva gjorde det motsatte av Kedusha? De utvidet den venstre linjen slik at den kontrollerte den høyre linjen, det vil si at de gikk innenfor fornuften.

Dette er ekte Tuma’a [urenhet], for Tuma’a i arbeidet kalles «hjertets hardhet». Det vil si at ønsket om at motta blokkerer hjertet slik at Kedushas lys ikke kan trenge inn i hjertet på grunn av formens ulikhet. Dermed oppsto det en krangel med Skaperen om hvorfor Skaperen ikke gir dem fryd og glede, noe som er det motsatte av fred. Av denne grunn må vi prøve å gå med tro over fornuften.