Hva er forskjellen mellom det generelle og det individuelle i Skaperens arbeid?

Artikkel 33, 1988

Våre vismenn skrev (Makot 24): «Habakkuk kom og grunnla dem på ett: Som det er sagt: ‘Og den rettferdige lever ved sin tro.’» Dette betyr at det faktum at vi må overholde hele Toraen og Mitzvot [budene / de gode gjerningene], er for å oppnå dette elementet, som er tro. Det vil si at det som kreves av et menneske – at han må oppnå helhet – er å komme til tro på Skaperen. Dette betyr at når han først har oppnådd tro, er han et fullstendig menneske.

Vi må forstå denne saken. Det er det aspektet at et menneske må engasjere seg i skapelsens korreksjon. Ettersom mennesket ble skapt med en natur preget av å ønske å motta for seg selv, noe som er formmessig i opposisjon til Skaperen – for Skaperen er den som gir, og gjennom formmessig ulikhet ble mennesket skilt fra Skaperen – hvordan hjelper det ham da å ha tro hvis han fremdeles er skilt fra Skaperen? Hvorfor sa de også: «Habakkuk kom og grunnla dem på ett: ‘Og den rettferdige lever ved sin tro’»? Dette innebærer jo at hvis han har tro, så har han helhet.

Svaret er at vi må vite at det her dreier seg om en viktig sak, et kjernespørsmål som krever stor oppmerksomhet for at vi skal kunne akseptere dette som porten gjennom hvilken mennesket kan bli belønnet med fullstendig tro. Ellers vil han bare ha delvis tro. Det står skrevet i Introduksjon til studiet av de ti sefirot (punkt 14): «Snarere er det delvis tro. Slik setter man seg selv bort fra målet for sin tro på Skaperen bare én time om dagen for å praktisere Tora og arbeid. ...og forsømmer ikke et eneste øyeblikk. ...Slik er troen hans fullstendig.» For at et menneske skal bli belønnet med fullstendig tro, må han først bryte ut av selvkjærligheten, ellers vil han ikke være i stand til å bli skjenket fullstendig tro. Ellers vil han ikke få muligheten til å ha fullstendig tro gitt fra det høye.

Dette er imidlertid til menneskets eget beste. Det er slik det står skrevet i Sulam (Introduksjon til Boken om Zohar, [med Sulam-kommentaren (Stigen)], Avsnitt 138): «Det er en lov at skapningen ikke kan motta åpenbar ondskap fra Skaperen, for det er en brist i Skaperens ære at skapningen oppfatter Ham som en ugjerningsmann, ettersom det er upassende for Den Fullstendige Utøveren. Derfor, når man har det vondt, hviler fornektelsen av Skaperens ledelse over ham i den grad, og Utøveren er skjult for ham.»

Før et menneske kan motta fryd og glede fra Skaperen, kan han derfor ikke oppnå tro. Betingelsen som må oppfylles for å få tildelt denne fryden og gleden, er kar til å skjenke. Når det gjelder  kar for å ta imot, ble det gjort en korreksjon om ikke å bruke dem, for gjennom dem fjerner man seg fra Skaperen på grunn av formmessig ulikhet med Ham. Det følger av dette at før troen må et menneske belønnes med korreksjonen av Kelim [kar], som kalles «skapelsens korreksjon».

Det er slik Baal HaSulam skrev der: «Vit at dette er hele forskjellen mellom denne verden, før korreksjonen, og slutten på korreksjonen. Før slutten på korreksjonen kalles Malchut ‘treet til kunnskap om godt og ondt’, ettersom Malchut er Skaperens ledelse i denne verden. Så lenge mottakerne ikke er fullstendiggjort slik at de kan motta Hans fulle godhet, som Han hadde planlagt til vår fordel i skapelsens tanke (betydningen av at mens våre mottakelseskar ikke er korrigert til å arbeide for å skjenke, kan Han ikke gi oss fryd og glede fordi alt vil gå til Klipot [skallene]), må ledelsen være i form av godt og ondt, og belønning og straff. Slik er det fordi våre kar fremdeles er besmittet av selvmottakelse, som er svært restriktiv i sin kvalitet, og som også skiller oss fra Skaperen. Dermed mangler den fullstendige velsignelsen, i det store omfanget Han hadde planlagt for oss.»

Følgelig ser vi at dette elementet, som er tro, sannelig er det viktigste. Vi spurte: Hvordan kan det siges at tro er helhet, ettersom vi også trenger skapelsens korreksjon, som kalles «å oppnå kar til å skjenke»? Ellers kan ikke overfloden komme til de lavere på grunn av formmessig ulikhet. Svaret er at generelt må vi overholde Tora og Mitzvot for å oppnå kar for å skjenke. Det er slik våre vismenn sa: «Jeg har skapt den onde tilbøyeligheten; jeg har skapt Toraen som et krydder, for lyset i den reformerer ham.»

Det følger at den første erkjennelsen i arbeidets hensikt er å reformere det onde, som kalles «viljen til å motta for seg selv», det vil si at han vil få styrken til å bruke alt for å skjenke. Vi bør imidlertid erkjenne her at for å komme til erkjennelsen at viljen til å motta kalles «ond», trenger vi Tora og Mitzvot. Før et menneske innser at mottakeren kalles «ond», hvordan kan han bli reformert? Det er slik vi sa i tidligere essays, at våre vismenn sa: «Hvorfor kalles Toraen Tushia [kløkt / ressurssterkhet]? Fordi den Mateshet [tømmer / utmatter] menneskets styrke.» Vi spurte, men de sa: «Hvis hodet hans verker, la ham engasjere seg i Toraen. Hvis magen hans verker, la ham engasjere seg i Toraen, som det ble sagt: ‘Det er en legedom for hele hans kjød’» (Iruvin 54).

I tråd med det Baal HaSulam sa, kalles Toraen en «drikk». Det vil si at noen ganger er den en livsdrikk, og noen ganger en dødsdrikk. Han sa at en medisinsk drikk helbreder dem som er syke. Men om en frisk person tok medisinsk drikk, ville han bli syk. Det vil si at når Toraen kommer til en som har et behov, kan den helbrede ham. Følgelig bør vi tolke det slik at et menneske først må studere Toraen for å se at han er syk.

Dette er grunnen til at de sa at Toraen sliter ut menneskets styrke. Det vil si at gjennom Toraen kan han komme til å se at «mennesket» i ham er svakt og ikke har styrke til å overvinne. På det tidspunktet ser han at han er åndelig syk. Gjennom Toraen kommer han til erkjennelse av det onde, slik Zohar sier om verset: «Eller gjøre hans synd kjent for ham», som betyr at Toraen gjør ham oppmerksom på at han har syndet.

Hvis Toraen ikke gjør ham oppmerksom, kan et menneske ikke vite eller føle at det å motta for seg selv kalles «dårlig» på grunn av formmessig ulikhet mellom ham og Skaperen. Å vite at denne ulikheten i form forårsaker adskillelse, må komme ovenfra, gjennom Toraen. Derfor bør vi si at rekkefølgen er at 

1) han overholder Tora og Mitzvot for å oppnå erkjennelse av det onde, og

 2) han overholder Tora og Mitzvot fordi «lyset i den reformerer ham». Dette er tidspunktet da han mottar styrke ovenfra, kalt «begjær etter å skjenke», som betraktes som formmessig likhet.

 3) Tro, som er meningen i «Habakkuk kom og grunnla dem på ett: ‘En rettferdig lever ved sin tro.’» Det følger at alt vi gjør i Tora og Mitzvot generelt, er for å oppnå dette elementet, som er hans tro. På det tidspunktet kan han motta fullstendig tro. Følgelig er hele hans arbeid kun for å oppnå dette.

Før disse tre ovennevnte erkjennelsene er det imidlertid en erkjennelse som gjelder for hele Israel. Dette er den første erkjennelsen når en persons opplæring i Tora og Mitzvot begynner: Det er at hele verden må vite med hvilken hensikt de bør overholde Toraen og Mitzvot – for å motta belønning. Og hvis de ikke overholder dem, vil de lide straff. Dette er den vanlige ordenen, slik Maimonides sier: «Når man underviser barn, kvinner og uutdannede mennesker, blir de lært opp til å arbeide utelukkende av frykt og for å motta belønning. Inntil de oppnår kunnskap og tilegner seg stor visdom, blir den hemmeligheten lært dem litt etter litt» (Maimonides, Hilchot Teshuva, kapittel 10).

Det følger at rekkefølgen i arbeidet er at 1) hele Israel blir lært opp til å overholde Toraen og Mitzvot med alle dens detaljer og finesser med en intensjon om selvkjærlighet. De må ikke læres opp til at de må arbeide Lishma [for Hans skyld], som er for å skjenke. Snarere må de arbeide og slite utelukkende for å motta til eget beste.

Vi bør vite at arbeid for selvkjærlighet betyr å bli belønnet med den kommende verden ved å overholde Tora og Mitzvot. Hvis personen virkelig har energi til å arbeide for eget beste, vil han være rede til å gjøre hva som helst. Det vil si at hvis han er energisk og ønsker å bli belønnet med den kommende verden, vil han være villig til å gjøre et arbeid som er over fornuften, som menneskelig fornuft ikke kan begripe. Det er slik det står skrevet (5. Mosebok 12:30): «Vokt deg så  du ikke ber om deres guder og sier: ‘Hvordan tjente disse folkeslagene sine guder? Jeg vil gjøre det samme.’ Slik skal du ikke gjøre; for til og med sine sønner og døtre brenner de i ilden for sine guder.»

RASHI bringer våre vismenns tolkning: «Inkludert deres fedre og mødre. Rabbi Akiva sa: ‘Jeg så en avgudsdyrker som bandt sin far foran hunden sin og spiste ham.’ Forfatteren av boken Siftei Chachamim tolker: ‘Han spiste ham’ betyr at han brente ham i ild.’»

Vi må imidlertid vite at selv om et menneske er villig til å arbeide til eget beste og utføre det hardeste arbeid hvis han tror at han vil få den kommende verden garantert – selv om de blir bedt om å brenne sine sønner og døtre og sine foreldre – finnes det blant dem noen med energi og styrke til dette arbeidet, siden de fremdeles befinner seg inne i selvkjærlighetens Kli [kar]. Det følger at dette fremdeles ikke regnes som «over fornuften». Med andre ord kan vi forstå at det ligger i naturen at en person er villig til å gjøre hva som helst for viljen til å motta for seg selv.

Vi ser også at under tempelets ødeleggelse står det skrevet (Klagesangene 4:10): «Medfølende kvinner spiste sine egne barn; de ble til mat for dem.» Den hellige Alsheich tolker «mat for dem» til å bety at «kun de selv spiste spiste sine barn. Dette er betydningen av ‘for dem’. Bare mødrene alene spiste, og delte det ikke med sine gjenværende barn, selv om også de var sultne.»

Dette viser oss hva et menneske kan gjøre for selvkjærlighet når det ikke finnes Kedusha [hellighet / renhet], men snarere ødeleggelsen av Kedusha, og bare viljen til å motta for seg selv hersker: «Medfølende kvinner spiste sine egne barn.»

Vi har to eksempler: 1) For viljen til å motta, til gjengjeld for å brenne barn og foreldre, den kommende verden, eller for å motta denne verden, som gjorde at «Medfølende kvinner spiste sine egne barn.» Det følger at et menneske kan gjøre hva som helst for å tilfredsstille viljen til å motta. Det er naturen mennesket er født med.

Det vil si at det samme arbeidet, den praktiske innsatsen som et menneske utfører, uten at han trenger å legge til noen anstrengelse, men rette den mot å gjøre dette for Skaperens skyld, etterlater ham likevel maktesløs. Det virker for ham som om et høyt fjell står foran ham, og han kan ikke flytte fjellet en eneste tomme. Han føler det som om hele hans verden har gått under, og alt dette fordi det er i strid med vår natur.

I denne tilstanden, når et menneske ønsker å nå sannheten og utføre den enkeltes arbeid, blir han gjort oppmerksom ovenfra på at han er i en tilstand av lavhet, ettersom han ser at han ikke kan gjøre noe for Skaperens skyld. Den tilstanden kalles «erkjennelse av det onde». Dette kalles «den første tilstanden i den enkeltes arbeid», som er erkjennelse av det onde.

Deretter begynner fase 2) når han må overholde Tora og Mitzvot slik at lyset i den reformerer ham, siden han gjennom lyset vil motta kar til å skjenke, noe som betyr at han vil få en lidenskap for å skjenke til Skaperen, og ut fra dette vil han glede seg.

Etter det kommer en tredje fase, som er fullstendig tro, slik det ble sagt ovenfor, at «Habakkuk kom og grunnla dem på ett: ‘Og den rettferdige lever ved sin tro.’» Dette er det et menneske må oppnå. Når han har tro, vil han bli belønnet med fryden og gleden i sitt Forsyn, som Den Gode Som Gjør Godt.

Vi kan stille et spørsmål om det som står skrevet i Sulam [Stigen-kommentaren til Zohar]: «Det er en lov at skapningen ikke kan motta åpenbar ondskap fra Skaperen, for det er en brist i Skaperens ære at skapningen oppfatter Ham som en ugjerningsmann. Derfor, når man har det vondt, er Utøveren skjult for ham.» Hvorfor skulle Skaperen bry seg om en person oppfatter Ham som en ugjerningsmann? Søker Skaperen ære fra skapningene, at de skal ære Ham for Hans egen skyld? Han trenger ikke ting som tilhører kjøtt og blod.

Dette gjelder mennesket. Når man snakker om at man forårsaker en brist i Kedusha, gjelder det Sitra Achra [den andre siden] som er ved roten av sjelen til den personen som har forårsaket bristen. Det vil si at vi må tro at Skaperens navn er Den Gode Som Gjør Godt.

Det følger at når et menneske føler at han er i en dårlig tilstand, kan han ikke rettferdiggjøre forsynet og si at Skaperen oppfører seg mot ham som Den Gode Som Gjør Godt. Følgelig mottar mennesket den bristen at han har skapt en brist i det hellige Navn, som er Den Gode Som Gjør Godt. Og når et menneske mottar godhet ovenfra, er han lykkelig og kan si av hele sitt hjerte: «Velsignet være Han som sa: ‘La det bli en verden.’»

Men når et menneske har det vondt, kan han ikke si: «Velsignet være Han som sa: ‘La det bli en verden.’» I stedet sier mennesket det Job sa (Job 3): «La den dagen da jeg ble født, gå til grunne, og natten som sa: ‘En guttebaby er undfanget.’ Den dagen skal være mørkefull.» Av denne grunn er dette en korreksjon, for på det tidspunktet, når et menneske ikke tror at Skaperen har påført ham alle trengslene, baktaler han ikke Skaperen.

Ut fra dette ser vi noen ganger i den fysiske verden en person hvis sønn jobber for en lønn som ikke er nok til å forsørge ham. Da han begynte å jobbe, var han fremdeles ugift, og lønnen den gangen var god. Men nå kan han ikke forsørge seg selv på denne lønnen. Faren snakker til sønnen sin: «Ettersom du ser at arbeidsgiveren ikke gir deg lønnsforhøyelse, så gå og finn en jobb som betaler bedre.» Men sønnen svarer: «Jeg er allerede vant til arbeidsgiveren og kollegaene; jeg kan ikke forlate det stedet.»

Hva gjør faren? Han går til arbeidsgiveren og forteller ham om sønnens situasjon. Arbeidsgiveren svarer at han ikke kan gi ham lønnsforhøyelse, men han kan sende ham dit han vil få bedre betalt. På det tidspunktet ber faren ham om følgende: «Si til sønnen min at du ikke har arbeid til ham, slik at han går til et annet sted. Jeg snakket med ham flere ganger om å forlate jobben der han ikke er godt betalt og gå dit de betaler en bedre lønn, men jeg vil fortelle deg sannheten. Han fortalte meg at han liker deg og kollegaene, og derfor vil han ikke forlate dette stedet. Hvis du gir ham sparken, vil han ikke ha noe annet valg enn å gå et annet sted. Men jeg ber deg, ikke fortell ham at jeg har vært her og bedt deg om ikke å la ham arbeide for deg. Ellers vil han si at han har en far som er grusom mot sønnen sin. Det vil si at han ikke kan forstå at det å prøve å få ham avsatt, er til hans eget beste. Det vil si at når han hører fra sin arbeidsgiver at jeg ba om at han skulle få sparken, hva ville han si? ‘Må Herren velsigne min far, som anstrenger seg så hardt bare for min skyld’? Det er ingen tvil om at han vil bli svært sint på sin far.»

Slik er det også i det åndelige,  at Skaperen sender en person en tilstand av nedgang. Det vil si fra en situasjon der han mottok næring, selv om faderen forsto at det ikke var tilstrekkelig næring og han kunne tjene mer, forsto ikke sønnen det. Av denne grunn sender Skaperen ham en nedgang, som ligner på å få sparken fra jobben. På det tidspunktet er han sint på Skaperen for å ha sendt ham vanskeligheter, ettersom han vet at før dette var han i en tilstand av oppgang i det åndelige, men Skaperen kastet ham ned, så selvsagt er han sint på Skaperen. Dette betraktes som: «Den som tviler på Shechina [Guddommeligheten], hans straff er svært alvorlig.» Derfor, når det finnes en korreksjon der han ikke finner ugjerningsmannen, har han ingen å være sint på. Det følger at det er til hans eget beste å ikke vite hvem som gjør alle disse tingene.

Han sa der: «Den som anstrenger seg for ikke å skilles fra troen på Ham, selv om han smaker en dårlig smak i forsynet, blir belønnet. Hvis han ikke anstrenger seg, vil han bli straffet fordi han har skilt seg fra troen på Ham. Slik forblir det skjult for dem som føler godt og ondt, selv om Han alene gjorde, gjør og vil gjøre alle gjerninger.»

Vi ser at den som kan anstrenge seg og sier at Skaperen sender ham det vonde, og at det er til hans eget beste, forblir i troen. Han kan si at Skaperen har sendt ham den tilstanden han er i, til sitt eget beste. Dette regnes ikke som «å gjøre skade». Dermed forblir han i troen.

Omvendt, hvis han ikke kan si at Skaperen har sendt ham dette for sin egen skyld, men at det er til hans skade, kalles den tilstanden at Skaperen gjør skade. Av denne grunn må Han skjule Utøveren for ham. Dette betraktes som å miste troen, og det betraktes som en straff.

Det følger at om det ikke var for oppgangene og nedgangene, ville en person ikke være i stand til å føle at han har mangler. Det vil si at han ikke ville føle at han trenger himmelens barmhjertighet, at det ikke står i menneskets makt å bryte ut av selvkjærligheten og gjøre sitt ønske til kun å bringe tilfredsstillelse til sin Skaper. Snarere kan alt hans arbeid kun være for hans egen skyld, og i selvnyttelse har han kraft til å gjøre ting et menneske ikke kan forestille seg. Eller slik det var på tiden da tempelet ble ødelagt, da medfølende kvinner spiste sine egne barn, idet de tjente sine guder og brente sine sønner og døtre.

Å arbeide for Skaperen, å ikke ønske noe til gjengjeld for sitt arbeid, kan et menneske ikke gjøre, ikke engang en enkel intensjon over mottakelsens handlinger. Det vil si at hvis man ønsker å nyte for Skaperens skyld og ikke for sin egen skyld. Selv om handlingen er mottak av glede, er det som han bør ha som intensjon utenfor hans rekkevidde. Bare Skaperen kan hjelpe her. Dette er forskjellen mellom det generelle arbeidet, som tilhører allmennheten, og den enkeltes arbeid.