Hva er en brudgoms måltid?

Artikkel nr. 12, 1989

Våre vismenn sa (Berachot 6): «Enhver som gleder seg over en brudgoms måltid og ikke gleder ham, bryter i fem stemmer.» Vi bør forstå hvorfor dette måltid kalles «brudgommens måltid» og ikke «brudens måltid». I Toraen finner vi når det gjelder Jakob, at Lavan [Laban] laget måltidet og ikke Jakob, slik det står skrevet (1. Mosebok 29:22): «Og Lavan samlet alle mennene på stedet og holdt en fest.»

Når det gjelder dansene i bryllupet, ser vi det motsatte: Våre vismenn sa ikke: «Hvordan danser man for brudgommen?», men «Hvordan danser man for bruden?» (Ketubot 16b). Dette er deres ord: «Hvordan danser man for bruden? Beit Shammai sier: 'Bruden slik hun er.' Og Beit Hillel sier: 'Skjønn og yndig brud'! Beit Shammai sa til Beit Hillel: 'Hvis hun var lam eller blind, sier man da om henne: Skjønn og yndig brud? Men Toraen sa: 'Hold dere langt borte fra usannhet'.' Beit Hillel sa til Beit Shammai: 'Etter dine ord, hvis en har gjort et dårlig kjøp på markedsplassen, bør man da rose det i hans øyne eller kritisere det? Sannelig, man bør rose det i hans øyne. Derfor sa vismennene: 'Menneskets sinnelag bør alltid være elskverdig blant folk'.»

For å forstå disse to uttrykkene bør vi tolke dette i arbeidet [den åndelige innsatsen]. Bruden betyr eksilets tid, en tid med arbeid i skjult ansikt, når Skaperens kjærlighet og storheten av Skaperens herlighet ikke stråler for ham og alltid er for ham, og vil han ikke falle fra sitt nivå, men alltid stige stadig høyere. I stedet befinner personen seg i ansiktets skjul, kalt «eksilets tid». Dette betyr at han fremdeles er under kontroll av «verdens nasjoner», som er viljen til å motta til egen fordel.

Dette betyr at så lenge han ikke kom ut av viljen til å mottas autoritet, er Tzimtzum [tilbaketrekningen] og skjulingen fremdeles over ham. Hver gang må han overvinne skjulingen, se Skaperens ledelse, si at Han sannelig er god og gjør godt, og at alt han mottar fra Skaperen kun er godt. Naturlig må han være takknemlig og prise Skaperen fra dypet av hjertet for å ha gitt ham overflod.

I denne henseende har han noen ganger kraft til å overvinne det han ser og si slik det står skrevet: «De har øyne og ser ikke.» Men dette er bare under oppstigningen.

Men etterpå kommer tanker om viljen til å motta til ham, og krever å se og samtykke ovenfor fornuften at dette virkelig er slik, at alt han mottar fra Skaperen er godt. Kroppen lar ham ikke tro dette, og han faller fra sitt nivå.

Selv om han vet at veien ut av en tilstand av nedgang er gjennom bønn, har han på det tidspunktet ikke styrke til å be. Selv om det finnes en regel om at for alt et menneske trenger, skal det be til Skaperen, så bør han også be for sin manglende evne til å be. Men noen ganger har han ikke styrke til å be en gang for dette. Følgelig er et menneske i den tilstanden i fullstendig forfall.

Imidlertid forfaller et menneske noen ganger til det punktet hvor det glemmer og ikke føler at det er i nedgang. Som vi har sagt flere ganger, faller et menneske så lavt at det forblir bevisstløst. Det vil si at han på det tidspunktet er uvitende om at han er i «dødsriket» [underverdenen]. Først når han kommer til hektene igjen, ser han at han er på det laveste punktet og ikke engang har kraft til å be.

På det tidspunktet må en person ta seg sammen og si: «Nå kan jeg si av hele mitt hjerte: 'En sang om oppstigninger; fra dypene har jeg ropt til Deg, Herre', siden det er umulig å være lavere nede i jorden enn det jeg er.» Sannelig, hvis han ber fra en sannhetstilstand, og på det tidspunktet ser at med mindre Skaperen hjelper ham, er han tapt, vil han se at han ingenting kan gjøre av seg selv. Derfor bør han da si til Skaperen: «Jeg kan ikke engang be om at Du skal frelse meg. Derfor kan bare Du frelse meg.» Så sier han: «Fra det trange stedet har jeg ropt til Herren; svar meg i den vide sletten, Herre.» Gjennom nedgangene og oppstigningene dannes det et behov og en mangel på Skaperens hjelp i et menneske. Da manifesterer det seg hver gang Kelim [kar/fartøyer] i mennesket som Skaperen kan fylle.

Det står skrevet i Sulam [kommentar til Zohar] («Innledning til Zoharboken», avsnitt 125): «Eksilets dager kalles 'natt', siden dette er tiden da Hans ansikt skjules for Israels barn. På den tiden kontrollerer alle atskillelsens krefter Skaperens tjenere. Likevel, akkurat på den tiden, forener bruden seg med sin ektemann – gjennom rettferdiges Tora og Mitzvot [bud/gode gjerninger], som på den tiden regnes som 'Toraens støttespillere'. Alle de opphøyde nivåene som kalles 'Toraens hemmeligheter', åpenbares av dem, siden det er derfor de kalles de som skaper dem, ettersom de tilsynelatende skaper Toraen.»

Vi ser at «brud» er navnet på arbeidet under eksilet, når Hans ansikt er skjult. På den tiden kontrollerer alle atskillelsens krefter et menneske, noe som betyr at det kommer tanker til ham som får ham til å føle seg atskilt fra Skaperen. På det tidspunktet står han overfor et dilemma: 1) Enten flykter han fra arbeidet og blir fullstendig atskilt fra Kedusha [hellighet], eller 2) Han gjør alt han kan for at Skaperen skal hjelpe ham til å bli frelst fra disse tankene. Det vil si at Skaperen vil la Sitt ansikt skinne, og da vil det ikke være rom for atskillelseskreftenes kontroll.

Dette betyr at han ikke trenger å be om at disse tankene skal forlate ham. I stedet bør han be om at Skaperen vil la Sitt ansikt skinne for ham, at Han ikke vil skjule Sitt ansikt for ham. Det vil si, hvis han ber til Skaperen om at disse tankene skal forlate ham, har han ikke vunnet noe på atskillelsens krefter, og han vil vende tilbake til den tilstanden han var i før atskillelseskreftenes tanker kom til ham. Slik har han ikke vunnet noen ting. Dette regnes som forgjeves lidelse. Men hvis han ber Skaperen om å la Sitt ansikt skinne for seg slik at atskillelsens krefter overgir seg, da har han steget i nivå ved å bli belønnet med Skaperens nærhet.

Det følger at «brud» er arbeidet med å «påta seg åket fra himmelriket», som regnes som «tro på Skaperen». Mot dette står atskillelsens krefter, som ikke lar et menneske tro at skaperen er hevet over fornuften. Snarere, i samsvar med hvordan det ytre intellektet krever, skiller atskillelsens krefter mennesket fra Skaperen. Derfor er det oppstigninger og nedganger i disse tilstandene, siden hele grunnlaget for troen er hevet over fornuften. Følgelig har atskillelsens krefter spillerom, noe som betyr at de ikke tillater et menneske å gå imot fornuften.

Ut fra dette bør vi tolke det vi spurte om, hvorfor våre vismenn sa om en brud: «Hvordan danser man for bruden?» Når det gjelder dans, ser vi at når vi danser, går et menneske opp og ned, og faller av og til mot øst, mot vest, mot nord og mot sør. Det vil si at fallene under dansen skjer i alle seks retninger. Fallene skjer for at mennesket skal kjenne behovet for Skaperens hjelp. Det vil si at det ble gjort med vilje, for at mennesket ikke skal klare å komme seg ut av kontrollen fra verdens nasjoner i seg selv, uten Skaperens hjelp.

Men hvorfor vil Skaperen at et menneske skal be om Hans hjelp? Det er slik Baal HaSulam sa: Siden et menneske ikke har behovet og hastverket med å oppnå Nefesh-Ruach-Neshama (NRN), som Skaperen vil gi til et menneske, og siden mennesket er fornøyd med lite, så er den hjelpen Skaperen gir ham ved at han ber om hjelp, nettopp NRN, slik det står skrevet i Zohar: «Den som kommer for å rense seg, blir hjulpet. Og det sier: 'Med hva blir han hjulpet? Med en hellig sjel.'»

Dette betyr at hver gang han ønsker å bli mer renset, får han hjelp gjennom en høyere sjel. Det følger at i henhold til bønnen om hjelp ovenfra, er dette årsaken til at han vil motta et høyere nivå hver gang, og gjennom dette vil han motta sin NRN. Av denne grunn fører Skaperens ønske om at vi ber om Hans hjelp, til at vi må strekke oss etter å utvide et høyere nivå hver gang.

Nå kan vi forstå hvorfor de spurte om bruden: «Hvordan danser man for bruden?» og ikke for brudgommen. Dette er fordi dans betyr oppstigninger og nedganger som gjelder under eksilet, kalt «skjulingen av Hans ansikt», når atskillelsens krefter hersker. Spørsmålet er imidlertid: Hva forårsaker eksistensen av oppstigninger og nedganger? Her er det en tvist mellom Beit Shammai og Beit Hillel.

Beit Shammai sier «bruden slik hun er». Det vil si at i den utstrekning av smaken han kjenner i arbeidet, bør han overvinne og si: «Selv om jeg ikke føler dens betydning, tar jeg likevel på meg himmelriket med tro hevet over fornuften.» Og å si: «Siden jeg vil arbeide og tjene Kongen, spiller det ingen rolle for meg hvilken smak jeg kjenner i dette arbeidet.» Snarere skal alt være hevet over fornuften. Det vil si at et menneske bør si at han samtykker i å gjøre det hellige arbeidet «Selv om jeg forblir med denne smaken hele mitt liv.» Dette kalles «bruden slik hun er».

Som Baal HaSulam sa (i essayet «Arbeidets rekkefølge»), bør vi bare tro at Skaperen er lederen. Det vil si, selv om troen har lavere betydning enn hans forståelse innenfor fornuften, velger han å gå på denne veien.

Dessuten går han ikke over fornuften fordi han ikke har noe valg. Snarere, selv om han gis kunnskap, velger han å gå over fornuften. Dette kalles «bruden slik hun er». Med andre ord tar han på seg himmelriket selv om han ikke har noen følelse av betydning, slik man burde føle når man tjener en stor og betydningsfull konge. Likevel bryr han seg ikke om hva han føler, men tar på seg alt med stor glede.

Men siden alt er over fornuften, er det oppstigninger og nedganger i dette arbeidet. Derfor er det under arbeidet i en tilstand av å være en brud oppstigninger og nedganger, som kalles «dans».

Beit Hillel sier at dansen ikke nødvendigvis er slik Beit Shammai ser det, de som sier at vi må si «bruden slik hun er», noe som betyr at han tar det på seg selv om hun er av liten betydning for ham, og at det bare på denne måten er oppstigninger og nedganger, kalt «danser». Snarere, etter vårt syn, trenger vi ikke å være så strenge mot de arbeiderne som ønsker å ta på seg troen på en slik måte at den er av så liten betydning.

I stedet bør vi akseptere troen på en slik måte at han ikke vil se på det han føler, men han bør si at bruden sannelig er skjønn og yndig («yndig» betyr at en tråd av Hesed [nåde, men også barmhjertighet] strekkes ut over henne). Det han ikke føler, skyldes at han fremdeles er uvendig til å føle, men etterpå vil han virkelig se hennes skjønnhet, hvor skjønn og yndig hun er. Og likevel, siden han nå ikke har denne følelsen, finnes det et element av oppstigninger og nedganger, som kalles «dans» i arbeidet.

Det følger at dette bare gjelder når arbeidet er i en tilstand av «brud». Dette er grunnen til at våre vismenn sa: «Hvordan danser man for bruden?» og ikke sa: «Hvordan danser man for brudgommen?» Men når man snakker om et måltid, kalles det «en brudgoms måltid» og ikke «en bruds måltid», fordi et måltid er slik våre vismenn sa (Avoda Zarah, s. 3): «Den som arbeider på dagen før sabbat, spiser på sabbat. Men den som ikke arbeider dagen før sabbat, hvorfor skal han spise på sabbat?», ettersom sabbaten er «fullføringen av skapelsen av himmel og jord». 

Sabbat er en tid for mottak av glede og behag, som er skapelsens endelige hensikt. Av denne grunn kalles sabbat «fullføringen av skapelsen av himmel og jord». Det å gi glede og behag tilhører brudgommen, som henviser til Skaperen, som gir glede og behag til skapningene. Skaperen kalles «brudgom» etter det våre vismenn sa (Yevamot 63): «stiger ned i nivå og velger en kone.» En «brudgom» betyr at han må stige ned til et lavere nivå og motta en kone, slik det står skrevet i boken Matan Tora [Toraens gave]: «Og Herren steg ned på toppen av fjellet.» Med hensyn til nedstigningen var Skaperen en brudgom, fra ordet «å stige ned i nivå».

Vi bør tolke betydningen av nedstigning med hensyn til Skaperen. Som det er forklart i ordene fra ARI, var det for at de skapte vesenene skulle være i stand til å motta Hans lys, mange restriksjoner og forminskelser av lyset inntil det var egnet for oppnåelsen til de lavere vesener. Hvis lyset er for stort, vil ikke de lavere vesenene kunne motta Hans overflod, fordi «de tilintetgjøres for lyset som et stearinlys for en fakkel».

For Skaperen kalles dette «nedsteg», som å stige ned fra Sin storhet. Med andre ord er de lavere vesenene uegnet til å se Hans storhet. Snarere, hver etter sin evne, i den utstrekning blir Tzimtzum [restriksjonen] fjernet fra ham og lyset viser seg. I denne henseende kalles Skaperen «brudgom», når Han tar Israels folk som en brud for å gi henne alt hun trenger, slik det står skrevet i Ketuba (et formelt dokument som skisserer brudgommens ansvar overfor bruden) som brudgommen gir til bruden: «Jeg vil streve og respektere og mate og sørge for og opprettholde og kle deg.»

Med andre ord, når Skaperen tar Israels folk som en brud, vil Han gi henne alt hun trenger. Dette kalles «et brudgoms måltid», når Skaperen, som er brudgommen – fra ordene «av lavere grad» – nærer og forsørger de skapte vesenene. Det vil si at Han må ydmyke Seg for å gi til hver enkelt i henhold til hans oppnåelse, ettersom alle restriksjonene fant sted på grunn av dette, og fra dette kommer hele saken med mangfold av navn.

Helt klart, når et menneske mottar glede og behag fra Skaperen, kan det ikke sies at det i den tilstanden, under mottakelsen av overfloden, vil være oppstigninger og nedganger. Dette skjer bare når et menneske er i en tilstand der ansiktet er skjult, når han må overvinne det han føler og si at Skaperen er god og gjør godt, og man kan ikke alltid gjøre det.

Men under mottakelsen av glede og behag er det umulig å ha tilstander av nedgang, som kalles «danser». Dette er grunnen til at de ikke sa: «Hvordan danser man for brudgommen?», siden Skaperen kalles en «brudgom» når Han tar «bruden», når det er forening mellom brudgommen og bruden, og forening betyr «likhet i form».

Det vil si, når Israels folk som helhet, eller et enkelt individ, oppnår likhet i form, kalles dette «forening». På det tidspunktet forsvinner ansiktets skjulthet, og hver enkelt mottar åpenbaringen av Skaperens ansikt. Dette kalles «et brudgoms måltid». Dette er grunnen til at de sa at der, med brudgommen, blir arbeidet mottatt på en annen måte på den tiden, noe som betyr at vi må glede brudgommen.

Vi bør imidlertid forstå hva våre vismenn sa (Berachot 7): «Enhver som gleder seg over en brudgoms måltid og ikke gleder ham, bryter i fem stemmer. Men hvis han gleder ham, hva er hans belønning? Rabbi Yehoshua Ben Levi sa: 'Han belønnes med Toraen, som ble gitt i fem stemmer.'» Vi bør forstå hva brudgommens måltid symboliserer i arbeidet, at enhver som gleder seg over et brudgoms måltid må glede ham. I det legemlige er det vanskelig å forstå hvorfor vi behøver å glede brudgommen. Er han ikke allerede lykkelig? Hvem tvang ham til å være brudgom? Han er selvsagt lykkelig, slik det står skrevet: «Som brudgommens glede over en brud.» I det legemlige finnes det absolutt svar på dette, men hva innebærer dette for oss i arbeidet?

Saken er at alt vårt arbeid går ut på å oppnå likhet i form gjennom å overholde Tora og Mitzvot. Det vil si at vi må komme til en tilstand der hele vårt arbeid skal være rettet mot å bringe tilfredsstillelse til Skaperen, og ikke til oss selv. Tilstanden til dette arbeidet kalles «brud», noe som betyr at det er oppstigninger og nedganger der, kalt «dans».

Etterpå, når han fullfører dette arbeidet fra den lavere partes side, regnes det som «Alt som er i din hånd og i din makt å gjøre, gjør det.» På det tidspunktet kalles det «fullføringen av arbeidet». Dette er betydningen av «brud», slik det står skrevet: «Da Moses fullførte», som er fullføringen av arbeidet fra den laveres perspektiv. På det tidspunktet belønnes et menneske med permanent tro. Det vil si at han har kommet til et nivå der «Alt ditt arbeid er for Skaperens skyld.» Av denne grunn må han motta overfloden han på det tidspunktet mottar ovenfra, som kalles «Kongens måltid», med det formål å gi i fra seg (besjeste/øse ut) og ikke for sin egen skyld.

Med andre ord må han på det tidspunktet være villig til å si at denne gleden han mottar, ikke er fordi han ønsker å glede seg selv, men fordi han ønsker å glede Skaperen, fordi Skaperen skapte verden for å gjøre godt mot Sine skapninger. Hvis han ikke mottar gleden og behaget, vil Hans hensikt ikke bli oppfylt. Ved hans nytelse nå, gleder Skaperen Seg over at Hans hensikt åpenbares i praksis. Det følger at ved dette overholder han det våre vismenn sa: «Enhver som gleder seg over en brudgoms måltid og ikke gleder ham», men han gleder Ham virkelig.

Sannelig bør vi forstå følgende:

 1) Hvordan kan vi glede brudgommen? 

2) Hvorfor må vi glede brudgommen?

I arbeidet, hvordan kan det sies at Israels folk skal glede Skaperen? Kan en slik ting bli sagt om Skaperen, at Han trenger vår glede, at vi skal glede Ham?

3)Hvorfor bryter han ut i fem stemmer hvis han ikke gleder ham? Hvorfor spesifikt de fem stemmer? 

4) Enhver som gleder ham blir belønnet. Hva er hans belønning? Rabbi Yehoshua Ben Levi sa: «Han belønnes med Toraen, som ble gitt i fem stemmer.» Vi bør forstå dette også. Hvert menneske vet at belønningen er i den neste verden. Hvorfor sier han at Toraen er belønningen? Det ser ut til å bety det motsatte, slik det står skrevet i Tanna Devei Eliyahu: «Enhver som resiterer regler hver dag, er garantert å ha den neste verden.» Det følger at belønningen vi mottar for Toraen er den neste verden. Men her sier Rabbi Yehoshua Ben Levi at belønningen er Toraen.

Som det ble sagt, er alt vårt arbeid at gjennom å overholde Tora og Mitzvot, bør et menneske rette det inn mot at han ved dette vil oppnå likhet i form, slik det står skrevet: «Slik Han er barmhjertig, slik er dere barmhjertige.» Denne tilstanden kalles en «brud».

Alt vi mottar fra Skaperen, enten det er legemlig eller åndelig – eller rettere sagt enhver glede vi mottar fra Skaperen – kalles «et brudgoms måltid». Det vil si at alt som et menneske nyter, kalles «et måltid». Av denne grunn kalles all den gleden et menneske mottar fra Skaperen, for «et brudgoms måltid».

Ved å motta kommer et menneske i misforhold i form, noe som forårsaker atskillelse, og på grunn av denne erkjennelsen var det Tzimtzum og skjuling, slik at lyset fra Hans ansikt ikke åpenbares på et sted for atskillelse. Skaperen gir ham noe å glede seg over, og ved at Skaperen gir ham noe, bør han motta en stigning i nivå ut fra dette. Det vil si at han bør være nærmere Kedusha, siden han nå er bedre egnet til å tro at Skaperen er god og gjør godt. På grunn av det måtte han ta på seg å elske Skaperen, siden Han gir næring og omsorg.

Beviset på dette er at han nå mottok næring. Kroppen eksisterer og lever et lykkelig liv, ikke nødvendigvis av å spise og drikke. Snarere trenger et menneske også næring som hører til menneskets ånd, det vil si respekt, kunnskap og tjeneste for Skaperen. Hver og en, i henhold til sin egen ånd, trenger ting som vil løfte hans ånd. Alt dette kalles «næring». Av denne grunn vil enhver glede et menneske mottar fra Skaperen, med rimelighet bringe et menneske nærmere Kedusha. Men i virkeligheten vokser man lenger bort på grunn av misforholdet i form som følger av mottakelsen av gleden.

Av denne grunn, hvis et menneske – mens han mottar gleden fra Skaperen – prøver å glede Kongen ved å motta for å gi til Skaperen, og hans glede er fra å prøve å rette inn målet mot å bringe tilfredsstillelse til sin Skaper, oppnår han ved dette et Kli [kar] for å gi, som han gleder Skaperen med, fordi hensikten med skapelsen er å gjøre godt.

Dette gleder Skaperen, siden Skaperen nå kan gi glede og behag til mennesket, ettersom mennesket nå er i stand til å motta for å gi. Da går verset «Herren gleder Seg over Sine verk» i oppfyllelse, det vil si med skapelsens verk, for Hans vilje er å gjøre godt mot sine skapninger.

På grunn av Tzimtzum måtte Skaperen skjule Seg for Sine skapninger. Men når et menneske tar sikte på å motta for Skaperens skyld mens det mottar gleden, gir dette glede til Skaperen fra å gi til skapningene.

Det følger at fra hver glede han mottar med det formål å være til nytte for Skaperen, skapes det i ham et Kli som kalles «å motta for å gi». Når det Kli vokser i ham, etter hver tildeling, hva vil bli hans belønning fra veksten av Kelim [karene]? At de vil være med det formål å gi. Hans belønning vil være at han senere vil bli belønnet med Toraen, som kalles «Skaperens navn», siden det han nå mottar vil være med det formål å gi.

Det følger at belønningen vil være Toraen, slik Rabbi Yehoshua Ben Levi sa. Det vil si, hva vil skje når et menneske har blitt belønnet med et nivå der han kan glede Kongen? Når man bare vil bringe tilfredsstillelse til sin Skaper? Hva er hans belønning? Det betyr ikke at mennesket skal motta belønning for å glede Skaperen. Snarere sier han at hans belønning er at han kan glede Kongen.

Hvordan gleder han Kongen? Ved å motta Toraen. Å gjøre godt mot Sine skapninger er den fordelen Skaperen ønsker å gi til de skapte vesenene. Det er åpenbaringen av Hans guddommelighet til skapningene. Dette kalles «Tora», noe som betyr «Tora, som i Skaperens navn». Det følger at hans belønning er at Skaperen kan gi ham Toraen, ettersom Skaperen gleder Seg over denne gaven og den behager Ham.

Det følger at «Enhver som gleder seg over en brudgoms måltid og ikke gleder ham» betyr at han fremdeles er oppslukt av egenkjærlighet og ikke kan si at alt han gjør, utelukkende er for Skaperens skyld. Da kan ikke Skaperen gi Toraen, ettersom alt vil gå til Sitra Achra [den andre siden]. Dette er grunnen til at de sa at han «bryter i fem stemmer». Det er kjent at fem Behinot [erkjennelser/aspekter] inneholder alle verdener og alle nivåer, som fremstår som Skaperens navn. Disse er tuppen på Yod, og de fire bokstavene, Yod-Hey-Vav-Hey. I verdenene kalles de AK og ABYA, og i sjelene kalles de Nefesh, Ruach, Neshama, Haya og Yechida.

Dermed er betydningen av «å bryte i fem stemmer» at han forårsaker at de fem ovennevnte Behinot ikke manifesterer seg, fordi de ikke prøver å oppnå den hensikten at alle handlinger utelukkende er for Skaperens skyld og ikke for egen vinning. Dette regnes som at der han burde arbeide for å glede Skaperen, er han bare opptatt av å glede seg selv. Ved dette forhindrer han den øvre overfloden i å manifestere seg.

Det følger at mennesket forårsaker en stans i overfloden nedenfor. Dette regnes som at der mennesket skulle ha anstrengt seg for å få himmelens herlighet til å åpenbares – som kalles «åpenbaringen av Hans guddommelighet til Sine skapninger», hvilket er hensikten med skapelsen – gjør mennesket ting som fører til at Skaperens herlighet ikke åpenbares. I stedet åpenbares Sitra Achras herlighet, og Sjakhina [Guddommeligheten] ligger i støvet.

Dette kalles «Sjakhina i eksil under verdens nasjoner» i hvert menneske. Det vil si at i stedet for å prøve å få Den Gode Som Gjør Godt til å åpenbares, og skjulingen til å fjernes ved å sikte mot å gi, får han verdens nasjoner i seg til å stige stadig høyere.

Verdens nasjoner er viljen til å motta for seg selv. Når vi arbeider for det, vinner det styrke og egenskapen trer frem. Da synker Israel i mennesket ned under det, og dette kalles «å bryte i fem stemmer».

Men hvis vi arbeider for å gi, vinner Kedusha kraft og kontroll. «Den som gleder seg over en brudgoms måltid og hvis hensikt er å glede ham» – det betyr at hans belønning er at han ble gitt det privilegium å glede Skaperen. Tegnet på belønningen, det vil si måten å vite på at hans mål virkelig er å glede Skaperen, er slik Rabbi Yehoshua Ben Levi sa, at «hans belønning er Toraen». Hvis han belønnes med Toraen, det vil si hvis hans hensikt virkelig bare er å glede Kongen, og dette er hans eneste belønning, blir Tzimtzum og skjuling naturlig fjernet fra ham, og han må belønnes med åpenbaringen av lyset fra Hans ansikt. Dette kalles «Hans navns Tora», kalt «åpenbaringen av Hans guddommelighet til Sine skapninger».

Det følger at «brud» betyr troens arbeid, det vil si mottakelsen av åket fra himmelriket. Men her er det snakk om oppstigninger og nedganger, det vil si hva et menneske bør gi til Skaperen, som er betingelsesløs overgivelse. Med andre ord bør et menneske akseptere troen hevet over fornuften selv om han ikke har noen følelse og ingen opprømthet over å ta på seg himmelriket. Ikke desto mindre bør han samtykke i den tilstanden og si at dette må være Skaperens vilje, at han skal arbeide og tjene Ham i denne ringheten, slik at han ikke bryr seg om hvilken opphøyelse han føler for denne troen, for om seg selv – det vil si sin egen fordel – har han ingen bekymring, men kun om Skaperens fordel. Hvis Han vil at han skal forbli i den tilstanden, aksepterer han dette uten forbehold. Dette kalles «betingelsesløs overgivelse».

I den henseende kalles troen «nedenfor», noe som betyr at den har lav betydning for mennesket. Det er slik det står skrevet i boken En vises frukt: «Tro betyr nedenfor, siden den er av lav betydning. Av denne grunn, når troen kastes på jorden, det vil si når troens storhet ikke verdsettes, blir den til en slange. Med andre ord, i den tilstanden blir et menneske verre enn da han startet arbeidet med troen. Før dette ble han fremdeles regnet som hellig og manglet ikke tro. Men nå som han har begynt å ta på seg troen hevet over fornuften, er hans tro uvesentlig fordi fornuften hans ikke lar ham tro uten fornuft. Derfor faller han inn i slangens Klipa [skall]. Derfor, når han ønsker å gå inn i Kedusha, griper han den i halen, hvor 'halen' er den siste erkjennelsen i alt. Med andre ord godtar han troen med hele dens ringhet, det vil si hevet over fornuften. På det tidspunktet blir den til et septer.» Han tolker der at i den som frelser sin hånd var det et septer. Dette er betydningen av «den trofaste hyrde», som har et septer i hånden for å lede Israels hjerter til sin far i himmelen.

I motsetning til dette er brudgommen giveren. Tatt i betraktning det Skaperen gjør, er Hans egenskap å gjøre godt mot Sine skapninger. Dette er grunnen til at det kalles «brudgommens måltid», som de sa: «Enhver som gleder seg over en brudgoms måltid.»