Hva betyr «Hver dag skal de være som nye i dine øyne» i arbeidet?

Artikkel nr. 40, 1989

Våre vismenn (RASHI, Tavo 3 (5. Mosebok 26:16), i Jitro 13:10) sa om verset: «Denne dag befaler Herren din Gud deg å gjøre disse statutter og bud; du skal omhyggelig gjøre dem av hele ditt hjerte og av hele din sjel»: «Hver dag skal de være som nye i dine øyne, som om du mottok dem i dag fra Sinaifjellet, som om du ble befalt dem på denne dag.»

 

Vi bør forstå hva «som om du på denne dag ble befalt» tilføyer oss. Hvorfor er det ikke nok med det enkle «slik som du mottok Toraen den gangen, på Sinaifjellet», og hvorfor må vi påta oss dem «som om du ble befalt dem i dag»? Hva tilføyer dette oss i arbeidet?

 

Han sier i Sjaar HaKavanot [Intensjonenes port] (Del 2) at «shema-lesingen [seksjonen i hver bønn] og bønnen vi ber hver dag, alltid tre ganger – kveld, morgen og middag, på hverdager og på sabbaten [sjabbat] og helligdager – vet at det er stor forskjell mellom bønnene på hverdager og dem på sabbaten og nymånedene, og bønnen på en helligdag eller på hverdagsdagene i høytiden. Dessuten, selv blant helligdagene i seg selv, er bønnen på pascha ikke lik bønnen på sjavuot [ukefesten]. Også på hverdager er det stor forskjell mellom bønnen på én dag og bønnen på den neste. Det finnes ikke en eneste bønn siden verden ble skapt til verdens ende som er lik en annen, og det finnes ikke et menneske som er lik et annet, og den ene retter opp det den andre ikke retter opp, ettersom hensikten med budet om bønnen er å foreta sorteringen av de syv kongene i Edom som døde. Hver dag sorterer hver eneste bønn ut nye gnister.»

 

For å forstå dette med knusingen av de syv kongene i Edom – som vi må sortere gjennom Toraen, mitzvot [budene/gode gjerninger] og bønnen – må vi huske de to kjente tingene:

 

1. hensikten med skapelsen,
2. korreksjonen av skapelsen.

 

Hensikten med skapelsen er å gjøre godt mot sine skapninger, det vil si at de skapte vesener skal motta fryd og glede. Korreksjonen av skapelsen er at når de mottar fryd og glede, skal de ikke føle skam på grunn av formens ulikhet mellom mottakeren og Giveren. Måten dette gjøres på, er at det ble innført en korreksjon slik at lyset ikke lenger skinner på det å motta for sin egen skyld. Derfor, når et menneske er nedsenket i mottakelsens kar, hviler skjult og tildekning over det, og det kan ikke føle betydningen av kedusja [hellighet], ettersom kedusja utelukkende finnes der en ønsker å skjenke sin Skaper tilfredsstillelse.

 

Før dette, så lenge man ikke er blitt belønnet med skjenkelsens kar (ettersom det øvre lyset bare er til stede i slike kelim [kar]),  må en person akseptere alt i tro, å tro at Skaperen leder verden på veien med godhet og gjerninger, og tro på Skaperens storhet «fordi Han er stor og herskende». Han bør tro at det er et stort privilegium å tjene en stor Konge.

 

Men å si at det er et stort privilegium betyr ikke bare å si det med ord. Tvert imot må et menneske føle stor fryd ved å tjene en stor Konge. Det vil si: Når kan man si at man tjener en stor Konge? Jo, når man føler stor fryd. Hvis han fremdeles ikke gleder seg når han tjener Kongen, er det et tegn på at han ikke har nådd en grad der han tror at han tjener en stor Konge.

 

Vi må tro det som står skrevet: «Hans kongedømme hersker over alt.» Baal HaSulam sa at det ikke finnes noen annen kraft i verden, men at Han alene gjør og vil gjøre alle gjerninger. Også kedusja opprettholder klipot [skallene], og klipot har ingen livskraft uten det som kedusja gir dem. Dette er betydningen av ordene: «Du opprettholder dem alle.» Betydningen av «Hans kongedømme hersker over alt» er at Malchut de Atzilut gir dem liv, ellers ville de ikke kunne eksistere.

 

Det følger derfor av det vi lærer, at ettersom Skaperen skapte viljen til å motta for å motta glede, må den motta glede og fryd, ellers kan den ikke eksistere i verden. Det vil si: Selv om en tsimtzum [begrensning] og tildekning ble lagt på viljen til å motta for sin egen skyld, slik at fryd og glede ikke når dit, mottar den – for at dette begjæret skal eksistere (for hvis det ble opphevet, ville det ikke være noe å rette opp) – en hårfin livskraft for ikke å bli opphevet. Denne livskraften de mottar kommer fra knusingen av karene, da hellige gnister falt ned i klipot (skallene) slik at de skulle motta livskraft og ikke bli utslettet.

 

Det følger at uten glede kan vi ikke leve. Men så lenge en person ikke har påtatt seg byrden av himmelens kongedømme, mottar denne personen livskraft bare fra Skaperen. Personen har imidlertid ikke tro på Skaperen til å si at Skaperen gir ham hans liv. Av denne grunn sier han at livet hans kommer fra naturen.

 

Men vi må si at Skaperen i sannhet skjuler seg i disse draktene fra de verdslige. Likevel tror de ikke dette; det vil si at Skaperen skjuler seg for denne personen slik at han ikke skal kunne tro at Skaperen er Giveren. Skaperen skjuler seg i en drakt av atskillelse, slik at Skaperens glede kommer til et menneske ikledd drakter, og gleden er kledd i disse draktene.

 

Tilsvarende ser vi at det finnes mat for mennesket, som sitter og spiser et måltid med kjøtt, fisk og så videre. Av dette gleder en mann seg. Restene som blir igjen fra maten, kaster han i søpla for at kattene skal spise dette avfallet. Men kattene gleder seg over avfallet. Vi ser at de er fullt ut fornøyde med maten de finner i søpla. Derfor ser vi at hunder, høns og så videre alle gleder seg over maten, men det er en forskjell ved at menneskets glede ikke kommer fra avfallet, mens for dem er restavfallet tilfredsstillende.

 

Slik er det også med Skaperens arbeid. Noen mennesker gleder seg over avfallet – det vil si klipot, det svake lyset som kedusja gir dem – og henter fullstendig tilfredsstillelse fra dette. Så finnes det mennesker hvis glede er det de mottar på lik linje med resten av folket. Disse regnes som «kedusjas avfall». Denne maten tilfredsstiller dem imidlertid ikke, fordi de har en indre drivkraft der de føler at det ikke er verdt å bli født for å hente glede fra avfall.

 

Med andre ord føler de at det ikke kan være slik at den samme maten som gis til dyr – det vil si fe, dyr, fjærkre og så videre – skal være mat for mennesket, som betraktes som «den talende», slik at han blir lik dyrene; det vil si at den samme tingen som opprettholder dyrene skal opprettholde den talende. Den følelsen lar dem ikke få ro, og de begynner å lete etter en annen kilde til næring som de kan si det er verdt å bli født og nyte livet for.

 

Dette fører til at de søker etter spiritualitet, og det får dem til å påta seg byrden av himmelens kongedømme og byrden av Tora og mitzvot. Men her også, når de først har påtatt seg byrden av Tora og Mitzvot, henter noen av dem tilfredsstillelse fra Lo Lisjma [ikke for Hennes skyld]. Det er slik Maimonides sier, at de først blir lærte opp til å engasjere seg i Tora og mitzvot for å motta belønning. Og slik bør det være, slik at de ikke forandrer rekkefølgen i sitt arbeid. Imidlertid: «Før de oppnår innsikt og tilegner seg stor visdom, blir de lært denne hemmeligheten bit for bit.»

 

Spørsmålet er: Hvordan vet vi at de er i stadiet «før de oppnår innsikt»? Svaret er at han mottar en indre drivkraft og føler at det ikke kan sies at dette er betydningen av det som står skrevet: «For det er din visdom og forstand i folkeslagenes øyne.» På det tidspunktet er det åpenbart at hans kunnskap har økt, og det er for ham slik Maimonides sier, at de «tilegner seg stor visdom». Med andre ord er han blitt vis og begynner å føle at det også finnes en indre dimensjon i Toraen og mitzvot.

 

Da «blir denne hemmeligheten lært dem», at vi også må arbeide med intensjonen, det vil si at man bør prøve å gjøre alle sine gjerninger for å skjenke. På det tidspunktet oppnår et menneske dvekut [sammensmeltning] med Skaperen og blir belønnet med skapelsens hensikts fryd og glede. Da nærer mennesket seg av den maten som passer for mennesker, og ikke av det avfallet som kedusja kaster til klipot for å opprettholde dem.

 

Dette er imidlertid bare et svakt lys, nok til å opprettholde dem slik at de ikke blir utslettet fra verden. Hvis viljen til å motta blir utslettet i verden, vil det ikke være noe å rette opp. Men slik vi lærer, er skapelsens hjerte viljen til å motta; det er hele substansen i skapelsen, bortsett fra at det finnes et spørsmål om skapelsens korreksjon, nemlig at skapelsen kalles «vilje til å motta», og denne egenskapen ble skapt på grunn av skapelsens hensikt. Med andre ord skapte ønsket om å gjøre godt mot sine skapninger viljen til å motta eksistens fra intet.

 

Korreksjonen av skapelsen er at intensjonen om å skjenke blir lagt på den, og da er et menneske skikket til å motta fryd og glede. På det tidspunktet, ved å bli belønnet med dvekut, som er formens likhet, oppnår vi graden: «For det er din visdom og forstand i folkeslagenes øyne.» Det vil si at bare når vi stiger ut av folkeslagenes styre, som kalles «mangfoldige myndigheter», og oppnår den ene myndighet. Når en person bare har Skaperens myndighet – blir vi belønnet med chochmas [visdommens] og binas [forstandens] lys.

 

Selv om en person allerede har mottatt en indre drivkraft og ønsker å arbeide for å skjenke, og ikke bare i en handling for å motta belønning, hevder fornuften at mennesket må gå fremover, og at han for hver dag bør bli sterkere enn dagen før. Faktisk begynner det en ny orden her, som er fullstendig irrasjonell. Det vil si at det her begynner en rekke av stigninger og fall, der en person noen ganger sier: «De første dagene var bedre enn disse.»

 

Det kan være flere stigninger og fall på én dag, eller flere stigninger og fall i løpet av en enkelt uke, i en slik grad at en person ofte faller i fortvilelse og sier at han ikke ser at han aldri noensinne vil klare å komme seg ut av det ondes kontroll, og at han må overgi seg under viljen til å motta.

 

Men siden han allerede har innrømmet at flertallet av arbeidet i Tora og mitzvot ikke er så viktig fordi den primære viktigheten av å overholde Tora og mitzvot bør ligge i å overholde det for Skaperens skyld, betyr dette at han innser at det viktigste er å arbeide for Skaperens skyld. Denne bevisstheten fører til at han føler mangel på betydning, det vil si at det ikke er viktig å arbeide i handling uten et mål.

 

Selv om han vet hva våre vismenn sa: «Man skal alltid studere Lo Lisjma, og fra Lo Lisjma vil han komme til Lisjma [for Hennes skyld]», får det onde i mennesket ham på det tidspunktet til å tro at det er sant at det er viktig, siden vi kommer fra Lo Lishma til Lishma, men, sier det onde i mennesket, du ser jo at du ikke kan oppnå Lishma. Du kan jo se det selv.

 

Det vil si at først får det onde ham til å tro at han må gi opp å oppnå en grad der han kan arbeide for Skaperens skyld. Etter at det har gitt ham tanker om fortvilelse, sier det til ham: «Du, som allerede har forstått at hovedpoenget er for Skaperens skyld, du forstår at det som ikke er for Skaperens skyld, er verdiløst.» Derfor får det ham til å tro at han ikke trenger å gjøre slike anstrengelser for å opprettholde alle handlingene, siden du allerede vet av erfaring at Lo Lisjma ikke er så viktig. Derfor kan du gjøre unntak i Toraen, bønnen og så videre.

 

Dette fører til at en person forfaller og følger det fornuften hans får ham til å tro. Når personen er i en tilstand av fall med hele sin lavhet, er han stolt og sier at han ser de menneskene som overholder Toraen og mitzvot med alle detaljer, men selv om han ser at de ikke arbeider for Skaperens skyld, kan han ikke bli som dem.

 

Han unnskylder seg med en stolthetens unnskyldning. Det vil si: De har ennå ikke kommet til denne viktige innsikten om at det som betyr noe er å gjøre alt for Skaperens skyld, mens jeg er i en høyere grad enn dem, og jeg vet da at det er for Skaperens skyld som betyr noe. Av den grunn ser jeg ikke stor nytte i å overholde Tora og Mitzvot bare i handling. Målet er for Skaperen slik at det er verdt strevet med å overholde alle detaljer.

 

Dette kalles «overtredelse avler overtredelse». Det vil si at overtredelsen av fortvilelse fører til at han forringer arbeidet Lo Lisjma. Når han først har forringet arbeidet Lo Lisjma, fører det til at han når stolthetens grad; det vil si at han anser seg selv som overlegen andre, at han forstår bedre enn resten av folket som ikke forstår sannheten slik han gjør.

 

Hvis en person likevel ikke rømmer fra kampen, det vil si at han ikke avslører sin synd i offentligheten, blir det etter en tid vist miskunn fra oven, han blir tildelt en ny vekkelse, og han mottar en stigning nok en gang. Da kommer det onde til ham igjen for å krangle med ham, og den samme syklusen gjentar seg. Rådet er å ikke flykte fra de handlingene han var vant til å gjøre, men tvert imot gjøre flere handlinger.

 

Likevel kan han bare gjøre dette over fornuften. En person må tro at dette arbeidet han gjør under fallet, når han legger til handlinger i det ytre på grunnlaget av å gå over fornuften, gjør at han tar store skritt mot målet, som kalles «dvekut med Skaperen». Baal HaSulam sa om dette spørsmålet at dette er betydningen av det som står skrevet: «For Herrens veier er rette; de rettferdige vandrer på dem, og overtrederne faller på dem.»

 

Hvis han kan legge til handlinger på grunnlag av å gå over fornuften i en slik tilstand av fall – ettersom hans fornuft viser ham en rekke av «overtredelse avler overtredelse», og han blir sterkere hevet over intellektet – bringer han tiden for sitt arbeid nærmere og kan oppnå målet raskere.

 

Derfor må en person under stigningen ordne opp i handlingene og intensjonene. Det vil si at når han føler at målet er det som teller, må han tenke at handlingen også er svært viktig, siden han overholder Kongens bud, og vi kan ikke begripe hvor viktig handlingen er for Ham. Som Baal HaSulam sa: Så mye som vi kan verdsette viktigheten av Lishma, er Lo Lishma langt viktigere for Skaperen, og vi kan ikke engang fatte viktigheten av Lishma. Derfor må en person under oppstigningen huske å ikke ringeakte den handlingen han utfører.

 

Men samtidig må en person prøve å utføre sitt arbeid utelukkende for Skaperens skyld. Det finnes en regel: Alt som en person venner seg til, blir for ham som en rutine; det vil si noe han ikke behøver å vite hvorfor han gjør. Dette kalles «utenat», det vil si at han er vant til det.

 

Men ettersom Toraen og Mitzvot ble gitt for å rense menneskene, følger det at han mens han utfører mitzvot, må ha som mål at dette arbeidet skal avle en tilstand av dvekut med Skaperen for ham. Det følger at personen må vite hva han vil ha ut av dette arbeidet.

 

Derfor, hvis en person arbeider av vanemessighet, trenger han ingen belønning. Slik sett, på den ene siden, er det å overholde Tora og mitzvot av vanemessighet også en opphøyet ting, slik våre vismenn sa: «Skaperen legger en god tanke til en handling.» Det vil si at når en person blir belønnet med en god tanke – det vil si at han blir belønnet med å kunne rette sine handlinger inn mot å skjenke – vil alle de tingene han gjorde, som ennå ikke var med intensjonen for Skaperens skyld, bli tillagt av Skaperen til alle handlingene som ble gjort før, og alle går inn i kedusja. Det følger at jo flere handlinger han har, desto mer hviler tanken for Skaperens skyld på dem senere.

 

Nå vil vi forstå det våre vismenn sa: «Hver dag skal de være som nye i dine øyne, som om du mottok dem i dag fra Sinaifjellet, som om du ble befalt på denne dag.»

 

Det er to betydninger her:

 

1. Slik de den gangen hadde forberedelse til å motta Toraen, må en person på samme måte forberede seg hver dag til å motta Toraen og mitzvot. Gjennom forberedelsen kan vi oppnå det. Men hvis en person arbeider uten forberedelse, men av ren vanemessighet, blir en person med dette ikke belønnet med skapelsens hensikt. Selv om dette også er en stor ting på et sted hvor han derved kan oppnå graden «kjenn din fars Gud», noe som absolutt går rett til målet, sa de av denne grunn: «De skal være som nye i dine øyne», for gjennom dette vil de oppnå dvekut med Skaperen.
2. Hvis de ikke er «som nye i dine øyne», vil det være for ham som å gå «utenat», det vil si av vanemessighet. På det tidspunktet vil han ikke være i stand til å overholde Toraen og mitzvot over fornuften, for ved å arbeide over fornuften fortjener han senere å bli belønnet med Kedushas kunnskap. Det følger at når han arbeider av vane, det vil si føler at han bør overholde Tora og Mitzvot som en vane som er fastlagt i tidsplanen hans, kan han ikke avansere. Dette er grunnen til at de sa: «Hver dag skal de være som nye i dine øyne», for gjennom dette vil personen bli belønnet med skapelsens hensikt, som er at skapningene skal belønnes med å motta fryd og glede.

 

I henhold til det som står skrevet i boken Sjaar Hakavanot [Intensjonenes port], er betydningen av «Hver dag skal de være som nye i dine øyne» at dette er sannheten. Det vil si at hver dag retter en person opp nye innsikter fra dem som falt under knusingen av karene, slik det er forklart der i boken. Det følger at en person ikke gjentar Toraen han mottok på Sinaifjellet; han gjentar ikke de samme tingene. Tvert imot må han med den Toraen som ble gitt på Sinaifjellet rette opp nye innsikter hver dag. Det følger at det er «som om du på denne dag ble befalt», det vil si at det hver dag finnes andre innsikter som skal rettes opp med Toraen.

 

Ut fra dette lærer vi hvorfor et menneske trenger å spise hver dag, og at det ikke er nok å spise én gang i året slik at det holder for resten av året. I henhold til ARIs ord blir det i hvert måltid sortert ut nye innsikter fra knusingen, selv om ikke alle kjenner det på kroppen. Dette er imidlertid gitt til hele Israel, og alle individene i kollektivet bør nå denne graden, slik det står skrevet: «For de skal alle kjenne Meg, fra den minste til den største av dem.»