Hva er «velsignelse» og «forbannelse» i arbeidet?

Artikkel 27, 1987

Det står skrevet: «Se, jeg legger i dag frem for dere en velsignelse og en forbannelse. Velsignelsen, dersom dere hører på budene til Herren deres Gud, som jeg befaler dere i dag, og forbannelsen, dersom dere ikke hører på budene.»

Her må vi forstå følgende:

1. Hvorfor begynner han i entallsform [på hebraisk], «Se», og taler deretter i flertallsform [på hebraisk], «for dere»?
2. Hvorfor står det skrevet «i dag»?
3. «En velsignelse og en forbannelse.» Det står skrevet: «Det onde og det gode utgår ikke fra Den Høyestes munn» (Klagesangene 3). Hvorfor står det da skrevet: «Jeg legger i dag frem for dere en velsignelse og en forbannelse»?
4. Vi ser at i den materielle verden finnes det steder hvor velsignelsen er til stede, og steder hvor velsignelsen er fraværende, men hvor det heller ikke er noen forbannelse, samt steder hvor forbannelsen er til stede. Det følger herav at det finnes en mellomting mellom en velsignelse og en forbannelse. Men her står det: «Jeg legger i dag frem for dere en velsignelse og en forbannelse», noe som betyr at det ikke finnes noe imellom dem, men enten en velsignelse eller en forbannelse.

Torah-tolkerne stiller disse spørsmålene. For å forstå alt det ovennevnte må vi gjenta det vi har sagt så langt. Vi bør undersøke hva det er vi må vite for å forstå hva vi skal gjøre mens vi er i denne verden.

Det er kjent at vi bør være bevisste på to hensikter:

1. Skaperens hensikt, som vi lærer, er å gi til Sine skapninger.
2. Skapningenes hensikt, som er å gjøre godt mot Skaperen.

Vi bør vite at Skaperens hensikt er fullkommen i seg selv. Vi må tro at Han leder verden med godhet, men vår hensikt — å gjøre godt mot Skaperen — er langt borte fra oss. Siden vårt mål er det stikk motsatte av Skaperens mål, og siden Skaperens hensikt må oppfylles — nemlig at skapningene skal motta fryd og nytelse slik Skaperen ønsker det — er det å plante et ønske og en lengsel etter å motta nytelse i oss fastsatt og kan ikke oppheves. Dette betyr at et menneske ikke kan eksistere i verden uten å kunne nyte livet. Det gjør ingen forskjell hva man nyter, men uten nytelse er det umulig å leve.

Når vi derfor begynner å arbeide mot målet vårt, som er å gjøre godt mot Skaperen, og ikke bruke viljen til å motta — som er det Skaperen ga oss av natur — har vi ingen kraft til å gå imot naturen. Av den grunn tror vi, når vi begynner å arbeide i overgivelse (å gi/skjenke), at vi kan oppheve naturen, men til slutt innser vi at vi ikke makter det.

Mennesket har intet annet råd enn bønn. Det er som våre vismenn sa: «Den som kommer for å rense seg, blir hjulpet.» Bare gjennom hjelp ovenfra kan man oppnå de skapte veseners mål: å oppnå formlikhet med Skaperen. Det vil si at slik Skaperen ønsker å gjøre godt mot Sine skapninger, bør skapningene ønske å gi til Skaperen, noe som kalles «å gjøre godt mot Skaperen».

Arbeidets rekkefølge bør være at vi må tro over forstanden på Skaperens viktighet og storhet. Når vi føler Kongens storhet, annullerer vi oss naturlig foran Kongen. Vi behøver ikke å anstrenge oss for dette, ettersom vi ser at Skaperen av natur har gitt den lille kraften til å underordne seg den store, for når den mindre tjener den større, føler den nytelse ved dette. Det følger at gleden man føler ved å tjene den store, ikke strider mot skapningens natur, kalt «viljen til å motta nytelse», ettersom man mottar nytelse mens man arbeider for den store.

Det er kjent fra lignelsen om en berømt ADMOR [fremstående rabbiner] som ankommer flyplassen, hvor mange mennesker møter ham. Han gir kofferten sin til noen for at vedkommende skal bære den til drosjen. Dersom rabbineren ga kofferten til en bærer som ikke anerkjente rabbinerens storhet, måtte rabbineren betale bæreren. Noen ganger ville bæreren til og med krangle om lønnen og kreve mer penger enn rabbineren ga ham. Men dersom rabbineren ga kofferten til en av sine tilhengere og ville betale ham, ville tilhengeren nekte å ta imot. Dette skyldes regelen om at man ikke kan gjøre noe med mindre man føler nytelse ved det. Å utføre et arbeid uten nytelse kalles «slit». Det vil si at personen ikke ville gjort det dersom han ikke visste at han ville få betalt for anstrengelsen.

Det viser seg at dersom man tjener den store, og det ligger iboende i naturen at det gir nytelse å tjene den store, trenger man ingen belønning, fordi handlingen i seg selv er belønningen. Det vil si at man mottar lønn, kalt «nytelse», mens man tjener. Følgelig er alt vi trenger for å kunne arbeide for å gi. Når vi og anerkjenner Hans storhet, vil kroppen naturlig annullere seg foran Ham.

Men ettersom det oppsto en tildekking av Hans lys med hensikt om korreksjon, slik at viljen til å motta skal arbeide for å gi, fikk vi troens arbeid til dette formålet: å tro på Skaperens storhet og se for oss Hans storhet hver gang, slik at vi makter å arbeide for å gi uten å motta noe tilbake.

Dermed ber mennesket Skaperen om å fjerne tildekkingen fra seg selv. Dette reiser spørsmålet: Hvordan kan man be Skaperen om å fjerne tildekkingen fra seg selv, når den ble gitt til vårt eget beste, slik at skammen skulle bli rettet opp? Hvordan kan vi da be om at tildekkingen skal tas bort fra oss?

Svaret er at tildekkingen ble satt der fordi mennesket er født med et ønske om å motta for sin egen skyld, og det finnes ingen større nytelse enn å være i Kongens palass. Likevel, når man mottar nytelse, vil det være for ens egen del, og dette kalles «formforskjell».

Av denne grunn oppsto en tildekking, som betyr at før et menneske blir belønnet med overgivelsens kar (barmhjertighetens kar), slik at man kan motta for å gi, opplever man kun Tzimtzum [begrensning] og tildekking av ansiktet. Selv om mennesket ennå ikke er belønnet med overgivelsens kar, og hele arbeidet for øyeblikket handler om å kunne gi for å gi, og man ikke ønsker å motta noe for sin egen del, makter man det ikke fordi kroppen er slavebundet til egenkjærlighet.

Av denne grunn ber man Skaperen om å fjerne tildekkingen, ikke for å kunne nyte Hans lys for egen vinning, men tvert imot: Man ønsker at Skaperen fjerner ansiktets tildekking så man blir i stand til å gi til Skaperen. Hensikten man ønsker at Skaperen skal gi, er utelukkende evnen til å gi.

Menneskets intensjon er ikke at Skaperen skal åpne øynene mine og åpenbare Sitt ansikt for at jeg kan hente ut nytelse til egen fordel. Dette kalles «formforskjell». I stedet ønsker man det motsatte fra Skaperen — å oppnå formlikhet, som betyr å ha kraften til å gi til Skaperen, kalt «formlikhet».

Når et menneske først er blitt belønnet med overgivelsens kar og kan handle for å gi til Skaperen, kommer arbeidet med mottakelsens kar. Da sier man til Skaperen: «Nå ønsker jeg å motta fryd fordi Din vilje er å gjøre godt mot Sine skapninger. Av denne grunn vil jeg gjøre Din vilje, det som Du ønsker å gi til oss.»

Det er slik vi tolket Midrash Rabbah, Beresheet, angående Skaperens svar til englene som klaget over skapelsen av mennesket. Han sa: «Hva ligner dette? Det ligner en konge som har et tårn fylt med overflod, men ingen gjester.» Av denne grunn ønsker et menneske å motta fryden og nytelsen fra Skaperen, for slik å glede Kongen, som nevnt ovenfor (Artikkel nr. 26, Tav-Shin-Mem-Zayin).

Gjennom dette kan vi forklare det tredje spørsmålet, angående verset «Jeg legger i dag frem for dere en velsignelse og en forbannelse». Det står skrevet: «Det onde og det gode utgår ikke fra Den Høyestes munn.» Men i henhold til det vi lærte, er skapelsens hensikt å gjøre godt mot Sine skapninger. Det finnes altså verken godt eller ondt i denne hensikten; alt er godt! Hvorfra kommer da disse to oppfatningene av godt og ondt?

Dette utgår fra Tzimtzum-punktet, som er dommens rot. Malchut de Ein Sof, som mottok lyset i mottakelseskaret, ønsket formlikhet, slik det finnes i lyset. Derfor utførte hun Tzimtzum, da hun ikke lenger ville motta med dette karet (Kli). Følgelig har Malchut skapt alle grensene mellom lys og mørke, og det er derfor vi tilskriver Tzimtzum til den lavere.

Det står skrevet (i kommentaren Panim Masbirot) at «Ingen kraft fra Emanatoren åpenbares som en grense. Dette lyset som kommer til dem kalles Ohr Pnimi [Det indre lys], men likevel er det en begrenset belysning på grunn av selve punktet.»

Med andre ord er grensen for kun å motta for å gi, punktet, som regnes som Malchut, kalt «et kar for å motta for seg selv». Hun skapte det gode, som betyr å motta for å gi, så vel som det onde: Å motta for å motta. Og fordi det som er en vilje i den øvre, blir til en bindende lov i den lavere, opplever den som vil motta for å motta, en følelse av ondskap og adskillelse fra Livenes Liv.

Det følger at årsaken til det gode og det onde ble skapt av den lavere. Det vil si at den lavere skapte en virkelighet av godt og ondt. Som nevnt ovenfor: Ved at Malchut ønsket formlikhet, utgår godt og ondt herfra i verden. Dette betyr at dersom de lavere følger Tzimtzums vei og kun vil arbeide for å gi, vil de oppleve fryd og nytelse. Men hvis de ikke følger denne linjen og ikke undersøker alt nøye for at det skal være utelukkende for å gi, vil de oppleve mørke og ikke lys.

Følgelig var alt som kom fra den øvre — det vil si overfloden som utgikk fra den øvre — bare godt. Det fantes ikke rom for noe ondt der, slik det står skrevet (i begynnelsen av boken Livets Tre): «Før Tzimtzum var Han Én og Hans navn Én.» Det vil si at det ennå ikke fantes noen avstand mellom lyset, kalt «Han», og karet, kalt «Hans navn». Først etter Tzimtzum fikk viljen til å motta en annerledes form.

Gjennom dette vil vi også forstå det fjerde spørsmålet, der det står skrevet «velsignelse og forbannelse», som betyr at det ikke finnes noen mellomting. I det materielle ser vi at det finnes steder med velsignelse, og steder med forbannelse. Men det finnes også steder hvor det verken er velsignelse eller forbannelse. Som regel vil ikke en person som driver handel eller slår seg ned i en by, kreve at det skal være et utpreget velsignet sted; hvis det ikke er et forbannet sted, regnes det vanligvis som et sted hvor man kan bo. Her antyder imidlertid verset «Jeg legger frem for dere en velsignelse og en forbannelse» at det ikke finnes noe midt imellom.

Svaret er at den Gode som gjør godt, Han som kalles «Liv», gjør det mulig å hefte seg til «Livenes Liv» dersom vi gir overgivelsens kar. Følgelig er dette den eneste måten man kan bli belønnet med fryden og nytelsen kalt «velsignelse». Men dersom et menneske kun har mottakelsens kar, må det være adskilt fra Livenes Liv og har ingen kar (Kelim) til å motta fryden og nytelsen i. Dermed befinner det seg i mørket, uten lys eller åndelig liv, og ingen forbannelse er verre enn dette.

I den materielle verden ser vi likevel at det finnes en mellomting mellom velsignelse og forbannelse. Arbeidets rekkefølge er nemlig slik at når et menneske vil begynne å tjene Skaperen og arbeide for Skaperens skyld, må det starte i en mellomtilstand. Det vil si at man ønsker å tre ut av forbannelsen og tre inn i velsignelsen.

Siden man av natur befinner seg i en tilstand av «forbannelse» — i den forstand at det oppsto en Tzimtzum og en tildekking over viljen til å motta som mennesket ble født med, slik at livets lys ikke skal skinne der — ønsker man å komme seg ut derfra. Derfor må det finnes en mellomting, kalt Lo Lishma [ikke for Hennes skyld / med urent motiv]. Dette betyr at handlingene man utfører er overgivelseshandlinger — både mellom menneske og Gud, og mellom menneske og medmenneske. Likevel mangler man fremdeles intensjonen om å gi.

Siden man fra Lo Lishma kommer til Lishma [for Hennes skyld / rent motiv], kalles dette en «mellomting» mellom forbannelse og velsignelse. Ettersom alt som mangler for å bli belønnet med velsignelsen er hensikten om å gi, og siden denne verden kalles «handlingens verden» (arbeidsstedet), finnes det en mellomting i henhold til arbeidets rekkefølge.

Men fra målets perspektiv finnes det ikke to ting, bare én. Det betyr at enten blir man belønnet med målet, kalt «velsignelse», eller så blir man ikke belønnet med målet. Følgelig forblir man i forbannelsen, som er døden, slik det står skrevet: «De ugudelige kalles 'døde' mens de lever.» Derfor finnes det ingen mellomting her, men enten en forbannelse eller en velsignelse idet man belønnes med Dvekut [vedheftelse/forening] med Skaperen.

Ut fra det ovennevnte kan vi forstå det første spørsmålet vi stilte: Hvorfor begynner teksten i entallsform med «Se», og fortsetter deretter med «for dere» i flertallsform? Det er fordi det her dreier seg om en giver, som er Skaperen, og en mottaker, som er Israels folk. Det er kjent at fra Skaperens perspektiv finnes det ingen grader, som det står skrevet: «Jeg, Herren, forandrer meg ikke»; alle forandringer skjer kun i mottakerne.

Når det derfor tales fra giverens perspektiv, sier Han: «Jeg legger én ting frem for dere», ettersom lyset som gjør godt mot Hans skapninger, fra giverens perspektiv, kalles «ett enkelt lys». Han taler derfor til fellesskapet som helhet og sier: «Jeg legger én ting frem for dere.» Men når det tales fra mottakerens perspektiv, finnes det mange grader blant mottakerne, slik våre vismenn sa: «Akkurat som deres ansikter er forskjellige, er deres meninger forskjellige» (Berachot 58).

Av denne grunn sa Han «Se» i entall når Han henvendte seg til mottakerne, ettersom hvert enkelt individ har sitt unike syn. Dette er grunnen til entallsformen «Se», som betyr at hver enkelt må se for seg selv og ikke stole på sin nestes syn. Det er som ARI skrev: Man kan ikke korrigere det ens neste korrigerer; hver enkelt har sin egen korreksjon.

Ordet «Se» refererer derfor til mottakerne, som hver mottar et unikt syn. Og når det tales fra giverens perspektiv, gir Han det samme til alle. Dette er grunnen til at ordene «Jeg legger frem for dere» henvender seg til hele fellesskapet.

Nå forstår vi også hva det antyder når det står: «Som jeg legger frem for dere i dag». Det betyr at dette spørsmålet om velsignelse og forbannelse gjelder hver eneste dag, for hver eneste dag rommer spesielle korreksjoner. Som ARI sier (ARIs skrifter, boken Porten til intensjoner, i begynnelsen av «Intensjoner for Shabbat»): «Dessuten er det på selve hverdagene stor forskjell mellom bønnen på én dag og bønnen på den neste dagen. Det finnes ikke én bønn, fra den dagen verden ble skapt til verdens ende, som på noen måte vil være lik en annen.» Dette er grunnen til at han bruker ordet «i dag», ettersom det gjelder hver eneste dag.