Viktigheten av å erkjenne det onde

Artikkel 2, 1987

 

Det står skrevet i Zohar, Beresheet Bet (element 218–219 i Sulam [Stige]-kommentaren): “La vannet under himlene samle seg på ett sted, og la det tørre land åpenbare seg. "La vannet ... samle seg” er Toraen, som kalles “vann”. “På ett sted” betyr Israel. Det står også skrevet: “La vannet ... samle seg på ett sted”, der vann betyr Tora, og “ett sted” betyr Israel, mottakerne av Toraen. Omvendt ønsket ikke verdens nasjoner å motta Toraen, og derfor forble landet øde og tørt. Toraen er verdens grunnfeste, og ved den eksisterer den. Verdens nasjoner, som ikke mottok den, forble øde og tørre.»

 

Vi bør forstå ordene i Zohar, som tolker dette i sin helhet, det vil si om Israel og verdens nasjoner. Men hvordan tolker den enkeltmennesker, det vil si Israel og verdens nasjoner i ett legeme? Det er kjent at Zohar sier at «hvert menneske er en liten verden i seg selv», og rommer i seg alle de sytti nasjonene så vel som Israel.

 

Det står skrevet i Pirkei Avot (kapittel 4, Mishnah 21): «Rabbi Yaakov sier: Denne verden er som en korridor til den neste verden. Forbered deg i korridoren slik at du kan komme inn i stuen.» Det er klart at man ikke kan rette på noe man ikke finner noen feil ved. Siden man i opplæringen i Skaperens verk blir oppdratt gjennom helhet – det vil si ettersom det er mange individer i fellesskapet, og hver enkelt er forskjellig fra de andre, slik våre vismenn sa (Midrash Rabbah 21, Sanhedrin 38): «Akkurat som ansiktene deres ikke er like, er heller ikke deres synspunkter like» 

 

Derfor må fellesskapet veiledes på en slik måte at opplæringen passer for alle, det vil si slik at hvert menneske får et grep om Tora og Mitzvot [bud]. Det er slik våre vismenn sa (Menachot 99): «Rabbi Ami sa: Vi lærer av Rabbi Yosis ord at selv om en bare har lært ett kapittel av morgenbønnen og ett kapittel av kveldsbønnen, har han holdt budet: «Denne toraboken skal ikke vike fra din munn.» Rabbi Yohanan sa i Rabbi Shimon Bar Yochais navn: Selv om et menneske bare leser Shema-lesningen morgen og kveld, har han holdt «Denne boken skal ikke vike». Dette må ikke sies til uutdannede mennesker.» Og Raba sa: «Det er et bud å si det til uutdannede mennesker.»

 

Vi ser av dette at det finnes mange mål på å holde Toraen med hensyn til offentligheten. Dette er gjort med overlegg, siden intet menneske er likt et annet. Derfor skal man ikke tvinges til å holde «Denne toraboken skal ikke vike fra din munn», men snarere hver etter sin evne. Og siden hele fellesskapet betraktes som ett legeme, følger det at hver enkelt generelt slutter seg til fellesskapet. Det følger at det er mye Tora i hele offentligheten samlet, noe som betyr at det læres mye Tora generelt. Slik holder han budet ved å lese Shema morgen og kveld, og i Rabbi Shimon Bar Yochais øyne har han oppfylt sin plikt om å «grunne på den dag og natt».

 

Dette er en nyvinning av Rabbi Shimon Bar Yochai, om hvem det ble sagt (Berachot 35): «Mange handlet som Rabbi Ishmael og lyktes, og mange handlet som Rashbi og lyktes ikke. Rabbi Ishmael sier: Siden det står skrevet: «Du skal samle inn din kornavling», hva lærer vi av dette? Ettersom det ble sagt: «Denne toraboken skal ikke vike fra din munn», kan ordene forstås bokstavelig. «Og du skal samle inn din kornavling» – ta hånd om dem som vanlig», Rabbi Ishmaels ord. Rashbi sier: `Det er mulig for en mann å pløye i pløyetiden, så i såtiden, høste i høstetiden, treske i tresketiden og kastedrenge i vindens tid. Toraen – hva skal det bli av den?``

 

Vi bør forstå hvorfor Rabbi Yohanan sier i Rashbis navn (Masechet Makkot 99): «Selv om et menneske bare leser Shema morgen og kveld, har han holdt: Denne toraboken skal ikke vike fra din munn.» Vi bør imidlertid forklare at allmennheten, ifølge Rashbi, kan holde verset «skal ikke vike» ved å lese morgen og kveld, men til individene sier han: «Det er mulig for en mann å pløye i pløyetiden ... Toraen – hva skal det bli av den?»

 

Av denne grunn må vi alltid skille mellom allmennheten og individene. Vi kan også tolke det slik at allmennheten kalles «huseiere», og at individene – det vil si mennesker som hører til individene – betraktes som å ha Toraens syn.

 

Betydningen av «huseiernes syn» er at når noen kjøper et hus, sies det vanligvis at huset tilhører den eller den personen, noe som betyr at huset ikke tilhører noen andre enn akkurat den personen. Selv om han kjøper en liten gjenstand, er det det samme; det vil si at når vi spør hverandre: «Hvem tilhører denne gjenstanden?», tilhører den den og den, som har ervervet den gjennom arbeidet han har lagt ned for den, slik at gjenstanden skal bli hans, og personens navn knyttes til gjenstanden.

 

Slik er det også i Skaperens verk. Når et menneske anstrenger seg og vil ha lønn for arbeidet sitt, følger det at belønningen han ønsker å motta, blir oppkalt etter ham, og han ønsker å erverve denne verdens belønning og den neste verdens belønning. Det følger at alt kommer inn under hans egen autoritet, slik at han er huseier for alle de tingene han skaffer seg gjennom sitt arbeid.

 

Disse menneskene kalles «huseiernes syn» fordi årsaken de forstår, ikke er å gjøre noe annet enn for sin egen skyld, det vil si for at de skal være eiere av det de kan oppnå gjennom arbeid. Hvis de ikke ser at de kan oppnå noen fordel for seg selv, har de ingen styrke til å arbeide og anstrenge seg, med mindre de ser at det er rom for å vinne noe for sin egen autoritet, noe som kalles «selvkjærlighet». Dette kalles «allmennheten», som betraktes som huseiere.

 

Men individene kalles «Toraens syn». Dette betyr at alle de menneskene som tilhører individene, har Toraens syn, ettersom de ønsker å oppheve sitt eget jeg slik at de ikke har noen eksistens i og for seg selv, fordi de ikke vil gjøre seg fortjent til et navn. Det vil si at de ikke ønsker å eie noe fordi de vil ut av selvkjærligheten og ikke bry seg om seg selv på noen måte, men bare oppheve seg for Skaperen. Dette er alt de vil – å oppheve sin egen autoritet. De vil at det bare skal være én domene, Skaperens domene. Det vil si at de ikke vil at det skal være to domener, bare Den Enestes domene.

 

Når de leser Shema, har de som hensikt – når de sier: «Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én» – at det bare skal være én autoritet i verden, og de vil oppheve sin egen autoritet slik at det bare er én Skaper. Dette kalles «Toraens syn». Det er slik våre vismenn sa (Berachot 63): «Toraens ord går bare i oppfyllelse for den som gir sin egen død i offer for den.» Dette betyr at han dreper sitt eget jeg, det vil si sin selvkjærlighet.

 

Dette betyr at individene og Toraens syn er det samme. Det vil si at det handler om å oppnå Dvekut [klyngen til / sammensmelting med], kalt «formlikhet», og opphevelse av selvkjærligheten, og at hans eneste hensikt er å bli til intet for Ham. Så lenge et menneske føler at han fremdeles er oppslukt av selvkjærlighet – selv om han holder Tora og Mitzvot i alle detaljer – kan han ikke se på seg selv som helhetlig i sitt arbeid og si at det er et fullstendig verk, siden han ser at i alt han gjør, vil han fremdeles ha alt inn i sin egen autoritet, kalt «huseiernes syn», og han bryr seg ikke om at han har to autoriteter. Men han tar det til hjerte at han har to autoriteter. På det tidspunktet kan han be en sann bønn, fra bunnen av sitt hjerte, om at Skaperen må befri ham fra hans egen autoritet og innlosjere ham i Skaperens autoritet. Det vil si at han vil føle at det bare er én autoritet i verden, og alt er opphevet for Ham. På grunn av dette er det en spesifikk opplæring for allmennheten og en spesifikk opplæring for individene.

 

Vi bør imidlertid forstå hvorfor allmennheten opplæres gjennom helhet – det vil si at det er helhet i alt de gjør, slik det ble sagt at selv Rashbi, som er strengere enn Rabbi Ishmael, spør: «Det er mulig for en mann å pløye i pløyetiden ... Toraen – hva skal det bli av den?», og likevel sier han: «Selv om et menneske bare leser Shema morgen og kveld, har han holdt: Denne toraboken skal ikke vike fra din munn», som om han har holdt verset «Og du skal grunne på den dag og natt».

 

Men ettersom allmennheten må ha et grep om Tora og Mitzvot, og vi ser at det er en lov i naturen om at et menneske ikke kan gjøre noe med mindre han ser fremgang i arbeidet sitt, og ettersom allmennheten har huseiernes syn – hvis man sier til dem at det finnes et Toraens syn, vil de ikke engang forstå hva som blir sagt til dem.

 

Det er som om noen bare snakker hebraisk, og hvis man snakker engelsk til dem, vil de sannelig ikke forstå et eneste ord. Slik vil heller ikke huseiernes syn, som bare forstår selvkjærlighetens språk, forstå et annet språk – det vil si overensstemmelsens språk [giets språk / godhets språk].

 

Derfor, for å få et grep om Tora og Mitzvot, som er nødvendig til gagn for allmennheten, ettersom det ble sagt at det er en helhet i offentligheten gjennom kvantiteten – hvis man sier til dem at det ikke er helhet i arbeidet deres, vil de slutte å holde Tora og Mitzvot. Men det er ingen løgn at de ikke får sannheten å vite, ettersom ethvert grep om Tora og Mitzvot er en stor ting, for øre til øre legger seg sammen til en stor sum, ettersom Israel er ansvarlige for hverandre. Slik slutter ethvert arbeid som noen legger ned i offentligheten, seg til arbeidet til hver enkelt.

 

Det er slik Baal HaSulam sa, at det er to som er sterke – sterke i kvantitet og sterke i kvalitet. Den som er sterk i kvalitet, er en løve, og den som er sterk i kvantitet, er en gresshoppe, og begge har en kraft som er vanskelig å overvinne. Derfor trenger vi allmennheten, som er sterk i [kvantitet]. Av denne grunn sier vi at når vi ber, selv om vi ikke forstår ordenes betydning, er det likevel svært viktig fordi de hellige ordene har en stor kraft som skinner som et omgivende lys [makif] for et menneske, selv om han ikke føler det innvendig.

 

Men hvis et menneske ser på ordene han sier, og vet litt om ordenes betydning, og ser at kroppen ikke samtykker i det han sier, får han ikke høre: «Dette har ingenting med deg å gjøre; ikke ta hensyn til de fremmede tankene som kroppen forteller deg, og du er ikke enig i det kroppen argumenterer for.» Snarere vil alt bli bra til slutt. Det vil si: «Bare når du sier de ordene som våre vismenn har ordnet, at vi må si hele rekkefølgen av bønner og litanier, trenger du ikke bry deg om alt dette; det vil si at du ikke skal ta hensyn til hva kroppen sier – at du lyver. Det vil si at det du uttaler, er bare løgn, fordi du ber om noe, men sannheten er at du ikke bryr deg selv om den bønnen du fremfører.»

 

For eksempel sier du: «Før oss tilbake, vår Far, til din Tora.» Likevel tenker du ikke engang på det du ber om, fordi den mangelen du føler du trenger, er ære og penger og så videre. Slik er disse argumentene sanne. På det tidspunktet får han høre: «Du trenger ikke bry deg om kroppens argumenter. Den kommer nemlig ikke med sitt argument for at du skal be om omvendelse, men for å få deg til å snuble, slik at du ikke skal be. Derfor kommer den til deg og argumenterer som en rettferdig. Dette er imidlertid fremmede tanker som du ikke på noen måte må ta hensyn til.»

 

Grunnen til at han læres opp til å skride frem på en måte der alt han gjør, skjer i helhet, er at et menneske ikke kan arbeide med noe der han ikke ser noen fremgang. Det ligner på ordninger som gjøres i materielle ting. For eksempel, når en person begynner å studere snekring og ser at han ikke gjør fremgang i yrket sitt, får han høre: «Snekring er ikke noe for deg; gå og lær et annet håndverk.» Hvis han ikke lykkes i det neste yrket, får han høre: «Du kan ikke fortsette med dette fordi du ikke gjør noen fremgang i disse studiene.» Snarere kan han ikke være en faglært arbeider, men bare en enkel arbeider.

 

Slik er det også her i Skaperens verk. Når vi vil at han skal fortsette i arbeidet – fordi alt vi gjør i det åndelige, betraktes som en helhet fra allmennhetens perspektiv – må vi ikke nevne noen feil i arbeidet hans. I stedet får han høre: «Alt du gjør er fullkomment, for øre til øre legger seg sammen til en stor sum, og ingen handling i det åndelige går tapt. Snarere, ved tiden for den endelige rettelsen, vil alle handlinger bli rettet opp.»

 

Det følger at det ikke lyves for ham, men at dette er tilstrekkelig arbeid for ham, ettersom han ikke kan arbeide på individenes måte, der man læres opp til å vandre på kritikkens vei – det vil si: Kan han virkelig holde det han ber om? Det vil si: Er munn og hjerte ett i det han ber Skaperen om, eller ser han at kroppen er uenig i det han ber om, og må han alltid se sin sanne tilstand?

 

Vi finner grunnen til disse to atferdene hos våre vismenn (Ketubot 17), i tvisten mellom Shammais hus og Hillels hus angående «Hvordan man skal danse for bruden.» Shammais hus sier: «Bruden slik hun er», det vil si å si sannheten uansett hva den er. Hillels hus sier: «En vakker og dydig brud.» Shammais hus sa til Hillels hus: «Hvis hun er lam eller blind, skal man da si til henne: En vakker og dydig brud?» (RASHI tolket at «dydig» betyr at en nådetråd er spent over henne.) «Men Toraen har sagt: Hold deg langt borte fra falske ord.» Hillels hus sa til Shammais hus: «Ifølge dere – en som har gjort et dårlig kjøp på markedet, skal man da prise det eller fordømme det i hans øyne? Man vil prise det i hans øyne.» Herfra sa våre vismenn: «Ens syn bør alltid være blandet med menneskene.» RASHI tolket at ens syn bør være blandet med menneskene for å handle etter hver manns ønske.

 

Dette krever avklaring: Hvis en person som ikke er så kyndig – for eksempel i eiendom eller diamanter – tar med seg en fagperson i disse tingene, og denne kjøperen ønsker å kjøpe en leilighet eller en diamant som han liker, og personen han tok med seg som fagperson ser at de ikke er gode, er det da bedre om han ikke forteller ham sannheten, at dette er et dårlig kjøp? Kan vi si det? Ifølge RASHIs tolkning, som tolker: «Ens syn bør alltid være blandet med menneskene, for å handle etter hver manns ønske» – det vil si at hvis han ønsker et dårlig kjøp, skal han si til ham: «Ja, det er et godt kjøp»?

 

Tvert imot bør vi si at det er en forskjell, for før en person har gjort et dårlig kjøp og fremdeles kan ordne opp i det – det vil si la være å fullføre det dårlige kjøpet – bør han selvfølgelig få vite sannheten. Men hvis han allerede har fullført kjøpet og ikke kan rette på det, er det forbudt å fortelle ham sannheten, for hva vil han vinne på å vite sannheten? Han vil bare lide unødvendig.

 

På det tidspunktet kan det sies, slik RASHI tolket: «for å handle etter hver manns ønske.» Dette betyr at enhvers ønske er å føle glede. Derfor, hvis han lider fordi han får vite sannheten, må han ikke få vite sannheten, for dette er ikke hans ønske, ettersom menneskets ønske er å glede seg over livet, for dette var hensikten med skapelsen. Av denne grunn vil han lide hvis han får vite sannheten. Men hvis han fremdeles ikke har foretatt kjøpet, bør han få vite sannheten, for da vil han bli glad; ettersom han nå kjenner sannheten, vil han ikke gjøre det dårlige kjøpet, men i stedet gjøre et godt kjøp, slik fagpersonen råder ham til, og betale den prisen som kreves for det gode kjøpet.

 

Det samme gjelder her, når det gjelder Skaperens verk. Mennesker som tilhører allmennheten, og som ikke vil eller kan forstå noe annet språk enn selvkjærlighetens språk – hvis man forteller dem at arbeidet deres er ufullstendig, noe som ligner på det vår vismann sa om «en som gjør et dårlig kjøp», det vil si at han ikke kan rette på det – må det ikke fortelles ham at det er et dårlig kjøp. Snarere: «Man skal prise det i hans øyne.» Dette er fordi, slik RASHI forklarte om det våre vismenn sa: «Derfor bør ens syn alltid være blandet med menneskene», det vil si å handle etter hver manns ønske. Dette betyr at hvis et menneske bare trakter etter selvkjærlighet, skal man si til ham: «Dette arbeidet som du utfører Lo Lishma [ikke for Hennes skyld], er et godt og dydig verk.» Men hvordan kan to motsatte ting sies på samme tid – det vil si at arbeidet ditt er Lo Lishma, men det er likevel et godt og fullkomment verk?

 

Likevel begynner han å forstå av seg selv at han ikke kan arbeide Lishma [for Hennes skyld], men i likhet med allmennheten, som bare arbeider Lo Lishma. Av denne grunn sier han: «Jeg er ikke verre enn allmennheten.» Og med hensyn til det som står skrevet overalt – at et menneske må arbeide Lishma – ble dette arbeidet bare gitt til noen få utvalgte i generasjonen og ikke til allmennheten, siden arbeidet Lishma er hardt arbeid. Dermed følger det at han blir veiledet i overensstemmelse med sitt ønske.

 

Men mennesker som tilhører individene, som har en indre drivkraft og er utilfredse med allmennhetens arbeid fordi de har en forkjærlighet for sannheten og ikke kan fordra motsetninger, men i stedet sier til seg selv: «Enten tjener jeg Skaperen, eller så tjener jeg meg selv» – det vil si at han er uforsonlig og sier: «Enten er jeg fullstendig til gagn for Skaperen og ikke til min egen fordel, eller så er jeg til min egen fordel og ikke til gagn for Skaperen. Det er slik våre vismenn sa (Sukkah 45):” Alle som forener arbeid for Skaperen med noe annet, blir rykket opp med roten fra verden.” Dette betyr at hvis han vil arbeide for å gagne Skaperen, men også litt for sin egen fordel, blir han rykket opp med roten fra evighetens verden.

 

Derfor, når et menneske har et ønske om å se sannheten, blir han veiledet til å kritisere sine handlinger – det vil si om munn og hjerte er i overensstemmelse med det han sier. Hvis munn og hjerte ikke er det, bør han anstrenge seg for å kunne rette sin hensikt mot Skaperen. Da skjer det motsatte: Kroppen får ham til å forstå at han bør vite at han står over vanlige mennesker og ikke er lik resten av folket, som tilhører allmennheten, mens han selv tilhører de få utvalgte i generasjonen som stiger opp i grader.

 

Hvis Skaperen ikke hjelper ham med hans bønn så snart han ber, blir han straks sint og sier: «Andre mennesker, som er av den typen som tilhører allmennheten – når de ber Deg om å oppfylle sine ønske, at Du skal skjenke dem materielle behov, det vil si selvkjærlighetens lyster – kan jeg forstå det om de ikke er verdige til at Du oppfyller deres ønsker. Men når jeg bare ber Deg om åndelige ønsker, det vil si for Din skyld – for hva vil jeg vel? Å arbeide for Deg, å tjene bare Deg, og jeg ber ikke om noe for meg selv – hvorfor svarer Du meg ikke med en gang, særskilt ettersom jeg har bedt Deg lenge om at jeg vil arbeide for Deg, bare at kroppen min ikke lar meg arbeide, og jeg ber om Din hjelp – hvorfor hjelper Du meg da ikke?»

 

Dermed kommer han med ekte klager. Vi bør forstå hvorfor han ikke får svar. Årsaken er enkel: Han argumenterer for at han har rett. Spørsmålet er: Hva har han rett i? Han vil si at vanligvis, når noen vil gjøre noe godt mot en annen, lytter mottakeren til giveren. Av denne grunn – her, i Skaperens verk, når han ønsker å arbeide for Skaperen – følger det at Skaperen er mottakeren av goden, og mennesket er giveren. Det er derfor han er sint på Skaperen for ikke å lytte til ham.

 

I Skaperens verk er det imidlertid stikk motsatt av hva mennesket tror, for det ligner på det våre vismenn sa om ekteskapsfond [pengene for trolovelsen] (Kiddushin, s. 7a), at regelen om en som gifter seg med en kvinne, sier skriften: «Og han la den i hennes hånd», noe som betyr at ektemannen må gi ekteskapsmidlene. Men hvis han er en viktig person – hvis hun gir ekteskapsmidlene og han vier [helliger] henne, er hun viet. Årsaken er at hos en viktig person regnes hans glede over å motta fra henne som en faktisk gaven-givelse.

 

Det følger dermed at når et menneske ønsker å gi alt til Skaperen, betraktes han som en mottaker. Det vil si at hvis Skaperen tar imot hans arbeid, vil det bli betraktet slik at mennesket er mottakeren, og ikke slik at mennesket er giveren, slik mennesket tror.

 

Derfor, når et menneske ønsker å gi noe til Skaperen, anses det for at Skaperen gir til mennesket. På det tidspunktet blir det sett ovenfra om denne personen er verdig til å få gleden skjenket seg – det vil si at Skaperen vil motta fra ham. Det er derfor bønnen hans ikke blir bønnhørt med en gang, slik mennesket tror, som om han er giveren. For når det gjelder den som gir gaver, kreves det ingen betingelser av giveren. Tvert imot kan det hende at mottakeren må oppfylle de betingelsene som giveren krever.

 

Av denne grunn, som hos en viktig person, regnes giveren som mottaker, og den viktige personen kan stille betingelser til giveren, ellers vil han ikke motta fra ham. Slik er det også i Skaperens verk: Skaperen krever at mennesket skal gi Ham visse ting i sitt arbeid for å skjenke [gjøre hashpa'a], ellers vil ikke Skaperen ta imot fra mennesket det mennesket vil gi Ham. Av denne grunn må et menneske fremføre mange bønner til Skaperen, for at Han skal ønske å motta fra mennesket.

 

Først når Skaperen ser at et menneske er skikket og verdig til at Skaperen tar imot fra ham det han ønsker å gi Ham, gir Skaperen ham hjelpen slik at han kan gjøre alt for å skjenke. Før dette mottar han ikke hjelp på en slik måte at mennesket direkte kan se at Skaperen hjelper ham. Den hjelpen et menneske mottar inntil han er skikket til å gjøre alt for å skjenke, er riktignok slik at det ikke finnes noe uten Skaperens hjelp, men mennesket er ute av stand til å se dette direkte.

 

Av denne grunn må et menneske som vil at Skaperen skal hjelpe ham til å overholde det våre vismenn sa (Avot 2:12): «La alle dine gjerninger skje for Skaperens skyld», først føle Skaperens betydning for å forstå Hans gavmildhet, slik det ble sagt om en viktig person. På det tidspunktet vil han vite at det han ønsker å gi, må han tenke på som at han nå skal motta fra Skaperen, for hos en viktig person «ved den gleden han mottar fra ham, regnes givandet som mottakelighet».

 

Derfor må et menneske først verdsette Skaperens betydning og søke råd om hvordan man kan oppnå Skaperens storhet. Dette betyr at alle de Mitzvot han utfører, skal gjøres med det formål å derved oppnå Skaperens storhet og betydning.

 

Det ligner på det som står skrevet i Zohar om verset: «Hennes ektemann er kjent i portene.» Zohar sier: «Hver etter det han forutsetter i sitt hjertes dyp», for bare da, i henhold til den betydningen og storheten til Skaperen som han forutsetter i sitt hjerte, begynner han å føle at han vil gi alt sitt arbeid utelukkende for å gagne Skaperen. Slik er det fordi han ønsker å motta glede av Skaperens mottakelse av det han vil gi Ham, slik det ble sagt om en viktig person.

 

Og siden egenskapen å motta glede er preget inn i mennesket, vil det – når man føler Skaperens betydning og storhet, ettersom det ligger glede i at en viktig person mottar fra en – naturlig vekkes et ønske i mennesket om å ville gjøre alt for å gagne Skaperen. Det vil si at han vil gi alt han har til Skaperen på grunn av den gleden han føler når han gir til Skaperen.

 

Dette regnes imidlertid ikke som «å skjenke for å motta». Å skjenke for å motta betyr derimot at det er som handel, der kunden gir penger til selgeren. Det følger at kunden gir til selgeren for at selgeren skal gi ham en belønning tilbake for det han gir.

 

Det følger at det er to ting her: 1) pengene som kunden gir, 2) selgeren som gir ham en gjenstand tilbake. Omvendt er det i Skaperens verk slik at den minste gir den største en gjenstand og ikke vil ha noe tilbake. Det er snarere en enkel handling her. Derfor bør vi her skjelne mellom to hensikter i den samme handlingen – det vil si gjenstanden som mennesket gir til den viktige personen.

 

Vi bør skjelne mellom to motsatte hensikter her: 1) giveren, og giverens hensikt er å motta glede av det å gi; 2) mottakeren av gjenstanden, som er en viktig person, og hvis hensikt er å skjenke glede til giveren. Det følger at giveren kalles «mottaker», og mottakeren kalles «giver».

 

Som nevnt ovenfor skyldes denne gleden som et menneske føler ved å skjenke til Skaperen, betydningen. Saken er den at siden vi ble gitt korreksjonens sak, kalt «formlikhet», kalt Dvekut, slik våre vismenn sa om verset «og klenge deg til Ham», må vi si at det betyr: «Slik Han er barmhjertig» og gleder seg over å gi til skapningene, «slik er du barmhjertig», det vil si at du gleder seg over å gi til Skaperen. Det viser seg at når han skjenker til Skaperen og ikke gleder seg, er det en brist i formlikheten.

 

Tvert imot, det er nettopp hvis han gleder seg over å gi til Skaperen, at man kan si det er formlikhet her. Men hvordan kan man nå en slik grad at man gleder seg over å gi til Skaperen? Dette kan bare skje når man føler Skaperens storhet og betydning. Da oppstår det en naturlig glede, slik som med en viktig person. Ved dette kan man motta glede av å skjenke, fordi denne skjenkingen gir ham glede, og i et mottakelsens rom kan et menneske arbeide.

 

Dette reiser imidlertid spørsmålet: «Hvordan kommer man til å føle Skaperens storhet?» Baal HaSulam sa om dette at det finnes en sak som heter tro over fornuften. Det vil si at han fremstilte det slik at et menneske av og til føler at denne mannen står over alle andre og har de mest verdifulle egenskapene i verden. Når det gjelder visdom, er han den viseste mannen på jorden. Dette er den første erkjennelsen.

 

Den andre erkjennelsen er at han ikke føler hans storhet og betydning, men tror på ham over fornuften – at han har alle egenskapene i verden. Hvis troen hans er hundre prosent, er det som om han har oppnådd det gjennom å vite.

 

Det er to erkjennelser å gjøre når det gjelder tro over fornuften:

 

1. Han har ingen måte å oppnå hans betydning og storhet på, og tror derfor at han er den viktigste personen i verden.
2. Han har riktignok en måte å oppnå og føle hans betydning og storhet på, men på grunn av sin ære – for at det ikke skal bli en brist i hans gransking av sannheten. Det er som en person som ber noen om et lån og lover at han skal betale tilbake i rett tid, og långiveren undersøker om han er en pålitelig person. Av og til hører låntakeren om det. Det følger at låntakeren også ble besudlet av dette, ettersom han er den viktigste personen i verden. Det følger at på grunn av æren tror han over fornuften, selv om han har en annen utvei.
3. Følgelig følger det at hvis en person spesifikt vil «For Guds ære, skjul saken», ønsker han å tro på Skaperen selv om han har en måte å oppnå og kjenne Skaperens betydning på. Likevel gir han av sakens natur av albuene [gir avkall] på de gnistene i kroppen som forteller ham: «Hvorfor behøver du å gå over fornuften der du kan oppnå alt innenfor fornuften?» Denne graden gjelder dem som allerede er belønnet med litt åndelighet, som har en måte å oppnå Skaperens storhet på, og som likevel vil gå over fornuften.

 

Det samme gjelder imidlertid i det arbeidet som er forberedelsen til å gå inn i den sanne åndeligheten. Det vil si at når han påtar seg å tro på Skaperens betydning over fornuften, må han påta seg at han vil gå spesifikk med tro over fornuften. Selv om han ble gitt fornuften til å se Skaperens storhet innenfor fornuften, foretrekker han tro over fornuften på grunn av «for Skaperens ære, skjul saken».

 

Dette regnes som å ville gå over fornuften. Det er nettopp da han blir et Kli [kar] som er egnet til å motta åndelighet, siden han ikke har noen bekymring overhodet for seg selv, men alle hans hensikter er utelukkende å skjenke til Skaperen. Av denne grunn er det ikke lenger noen frykt for at dersom han blir gitt en viss opplysning, vil den gå inn i mottakelsens kar, ettersom han alltid streber etter å komme ut av selvkjærligheten.

 

Baal HaSulam sa at ettersom viljen til å motta bare vil motta og ikke skjenke – selv der den blir fortalt å arbeide over fornuften, regnes det bare som å skjenke og ikke som å motta, ettersom et menneske lider der det må gå over fornuften. Beviset på dette er at siden kroppen alltid er opptatt av å motta fryd og glede i alt den gjør, og siden kroppen er misfornøyd dersom et menneske må arbeide over fornuften – derfor, når et menneske læres opp til å gå over fornuften, begynner han arbeidet med å skjenke. Det følger dermed at når man foretrekker å gå i kraft av over fornuften, er det en sikring av at han vil vandre på den rette stien, som er ruten for å oppnå Dvekut med Skaperen.

 

I henhold til det ovennevnte bør vi alltid huske betydningen av «over fornuften», at man først skal vite at han vil påta seg erkjennelsen av over fornuften, for å skildre det som er innenfor fornuften – det vil si hva hans fornuft forteller ham at det er verdt å arbeide for Skaperen for. Også skal man skildre på hvilken måte, under den eller den betingelsen, han ville samtykke i å arbeide for å skjenke.

 

Og vi ser i naturen at når den lille tjener den store, har han glede og fryd, for vi ser at det finnes mennesker som betaler for å kunne tjene den store. Og når man kjenner og føler en viktig persons storhet, behøver han ikke å anstrenge seg for at kroppen skal ønske å tjene ham; på grunn av dette har Skaperen lagt ned i naturen eksistensen av glede ved å tjene en stor person, og han opphever seg for ham som et lys foran en fakkel. Dette skjer imidlertid spesifikt når kroppen føler Hans storhet og betydning. Av denne grunn må vi alltid tenke på hvordan vi kan oppnå Skaperens storhet og betydning.

 

Nå kommer vi til å forklare ordene i Zohar når den tolker verset: «La vannet ... samle seg på ett sted, og la det tørre land åpenbare seg.» I henhold til det vi forklarte ovenfor om allmennheten og individene, har allmennheten «huseiernes syn», kalt «selvkjærlighet», det vil si at de vil motta alt inn under sin egen autoritet. Dette betyr at selv om de tror på Skaperen, på at Han er verdens huseier og alt er oppkalt etter Hans navn, vil de fremdeles, når de engasjerer seg i Tora og Mitzvot, trekke ut belønning fra Skaperen inn under sin egen autoritet som lønn for arbeidet i Tora og Mitzvot. Dette kalles «å ta fra autoritet til autoritet», det vil si å ta ut fra den enkle autoriteten til offentlighetens autoritet. Det betraktes som at de vil at det skal være to autoriteter – menneskenes autoritet og Skaperens autoritet.

 

Men individene tilhører «Toraens syn», som er opphevelsen av autoriteten, slik våre vismenn sa (Berachot 63b): «Toraens ord går bare i oppfyllelse for den som gir sin egen død i offer for den», slik det ble sagt: «Dette er Toraen: et menneske som dør i et telt.» Betydningen er at man opphever sitt jeg, det vil si selvkjærligheten, og vil gjøre alt utelukkende for Skaperen, slik at det bare skal være én autoritet i verden, Den Enestes autoritet.

 

På det tidspunktet kan han bli belønnet med Toraen, fordi han da er i en tilstand av formlikhet, kalt Dvekut med Skaperen. Og da blir han kalt «Israel», det vil si at han blir belønnet med at alle hans tanker, ord og handlinger går rett til Yashar-El [rett til Skaperen], fordi alle deres ambisjoner utelukkende er rettet mot å oppnå skjenking, kalt «formlikhet», ettersom han opphever seg selv for Skaperen – noe som kalles «den enkle autoriteten» og ikke to autoriteter, ved at de også har et ønske om selvkjærlighet.

 

Ettersom det imidlertid gjelder en regel om at de er mange, og flertallet har en stor makt til å herske over individet – og ettersom allmennheten føler seg fullkommen med hensyn til Skaperens verk – når flertallets syn også frem til individet. Og selv om individet ikke vil ta til seg allmennhetens metode, svekker de likevel individet slik at han ikke føler dens fravær så sterkt, og individet svekkes i sitt arbeid.

 

Det vil si at kroppen sier til ham: «Det er sant at du ikke er fullkommen i arbeidet for Skaperen, men det er da ikke så forferdelig at du bør angre på det og avlevere en hjertelig bønn for det. Det vil si at du må si at hvis du ikke belønnes med graden av å skjenke tilfredsstillelse til Skaperen, sier du om det: Min død er meg bedre enn mitt liv. Du er ikke forpliktet til å gjøre dette. Tross alt ser du at allmennheten følger huseiernes vei. Sant nok ville det være bedre om du kunne gjøre alt for å skjenke, men du må be Skaperen om å hjelpe deg. Og hvis du fremdeles ikke mottok hjelp fra Skaperen, er du så bekymret at du sier: Min død er bedre for meg enn mitt liv. Men dette er ikke så forferdelig; se på allmennheten.»

 

Ved dette overgir individet seg til allmennheten. Det vil si at det svekker ham fra å gjøre ting han kan gjøre inntil han oppnår hjelp fra Skaperen, som vil gi ham den styrken slik at han kan gjøre alt for å skjenke, slik individet krever.

 

Og når et menneske begynner å motta helhet fra allmennheten, kan et menneske ikke lenger se sannheten, fordi for enhver mangel han avdekker hos seg selv, finner han straks en unnskyldning som rettferdiggjør ham i en grad at han ikke lenger føler at han nå styres av allmennheten.

 

Derfor, for å være i en tilstand der arbeidet åpenbarer seg for ham, og for ikke å dras med av fellesskapets styre, kommer Zohar og råder oss til å fokusere alt vi gjør i Tora og Mitzvot på ett sted. Det vil si at vi må komme til å ha bare ett sted – det vil si én autoritet, og ikke to autoriteter.

 

Da kan han si: «Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én.» Det er slik det var skrevet ovenfor: «Toraens syn». Ellers – det vil si i huseiernes syn – må det være to autoriteter: 1) Skaperens autoritet, 2) menneskets autoritet. Når et menneske undersøker sitt arbeid, ser han at han ikke har noen forbindelse til Dvekut med Skaperen, kalt «formlikhet», og naturligvis er han atskilt fra Livets Liv og ligner verdens nasjoner, som ikke ville motta Toraen. Toraen bør tolkes som «Toraens syn». De vil heller ha huseiernes syn, og ut fra det kan det ikke være noen eksistens for verden. Ved å se og undersøke seg selv kan han se sin sanne tilstand på Skaperens veier og vil ikke bli dratt med av helheten til allmennheten, som vil innstiftere huseiernes syn.

 

Det er slik Zohar sier: «La vannet ... samle seg på ett sted.» Vannet, som er Toraen, skal samle seg på ett sted, noe som betyr at de to autoritetene som finnes i verden, skal bli én autoritet, som kalles «Toraens syn». Slik Zohar avslutter: «Toraen er verdens grunnfeste, og ved den eksisterer den. Og verdens nasjoner, som ikke mottok den, forble øde og tørre.»