Hanukas mirakel
Artikkel 7, 1987
I Hanukkah-diktet sier vi «grekere» osv., «og fra de eneste gjenværende av krukkene ble det utført et mirakel for rosene». Sønner av Bina [forståelse], åtte dager med musikk og sang.» Tolkerne spør: «Hvorfor gjorde de Hanukkah-dagene til åtte? Tross alt hadde de olje for én natt, og mirakelet var at lyset brant i syv dager til. Da, ifølge mirakelet, skulle de ha satt dem til bare syv dager.»
De forklarte at fra den første natten var mengden olje som var igjen den samme som det som var nødvendig for den første natten, så mirakelet den første natten var at ikke all oljen brant, men litt av oljen, og resten varte i syv dager til.
Dette betyr at oppdagelsen av oljekrukken, som var forseglet med yppersteprestens segl, ikke blir sett på som et mirakel, men det var et mirakel at grekerne ikke så oljekrukken. Et mirakel er noe som er unaturlig, det som er over naturen blir sett på som et mirakel. Oljekrukken var i verden, men de så den ikke.
Dette gjelder ikke bare oljen. Av det nødvendige målet for å lyse opp i løpet av én natt, brant bare en liten del av oljen. Den lille delen, som var velsignet, brant lenger. Dette var unaturlig. Det vil si at det ikke er i henhold til naturen å brenne lenger enn forutsagt. Det følger at det som var igjen av den første natten, det faktum at ikke all oljen brant, dette kalles «et mirakel», siden dette ikke var mulig i verden.
Vi bør tolke betydningen av grekerne i arbeidet, oljekrukken og de åtte dagene i Hanukkah – at de spesifikt etablerte åtte dager. Det vil si, hva innebærer de åtte dagene? Med andre ord, hvorfor var det ikke ni eller ti dager, men mirakelet varte bare åtte dager? I den bokstavelige Toraen sies det i Rokachs navn at grunnen til at mirakelet bare varte åtte dager og ikke lenger, var fordi olivenstedet, hvorfra oljen hentes, var fire dager dit, og fire dagers gange tilbake, derav åtte dager. Dette er svaret på hvorfor mirakelet ikke varte lenger enn åtte dager.
Det er kjent at vårt arbeid, som vi må anstrenge oss for på alle måter, kun er for å oppnå formens likeverdighet, kalt Dvekut [adhesjon]. Først når vi oppnår det, er det mulig å oppnå skapelsens formål som er å gjøre godt mot Hans skapninger – det vil si åpenbaring.
Før skapninger oppnår Kelim [kar] av formekvivalens, kan ikke skapelsens hensikt åpenbares for alle. Snarere er den gitt, og vi må bare tro at den er ment for å gjøre godt.
Det som ble åpenbart for alle motsier det gode, siden hver enkelt alltid føler mangler i livet sitt, og lever alltid med klager mot den høyere veiledningen. Han synes det er vanskelig å si at han nyter livet sitt og hele dagen si: «Lovet være Herren.» Det vil si, jeg er takknemlig for at du behandler meg velvillig.
I stedet er en persons liv alltid fullt av mangler og smerter. Han ser alltid at det ikke er noen mening med livet hans når han begynner å tenke på livets hensikt, nemlig fordelene han oppnår mens han lider under livets kamp.
Dette betyr at først når han har smakt litt nytelse, blir han beruset av den og mister forstanden, og glemmer å tenke på meningen med livet. Men når nytelsen han er fordypet i forsvinner fra ham, uansett grunn, begynner han umiddelbart å tenke over meningen med livet.
Først når man ikke har noe til å gi kroppen som næring, altså når man ikke føler glede, begynner man umiddelbart å tenke på livets hensikt. Det vil si at man spør seg selv: «Hva er meningen med livet mitt? Med hvilken hensikt ble jeg født i verden? Ble skapelsen skapt for at det skulle være skapninger som lider pine og smerte i verden?»
Denne tilstanden får en til å begynne å reflektere over livets hensikt – hva det er og hva det er til for. Dette tilfredsstilles når en person løfter hodet fra livets strømmer, der alle skapninger er, og de har ikke tid til å tenke på hva de er. Snarere følger de strømmen dit den går. Og det er ingen som ser slutten, det vil si hvorhen livet fører.
Bare Han, fordi mangelen på glede får en til å løfte hodet for å se på livets hensikt, på det tidspunktet ser og hører man som et lydsignal forteller ovenfra at verden ble skapt med den hensikt å gjøre godt mot Hans skaperverk. Men for å smake denne fordelen, blir man fortalt av bøker og forfattere at det finnes betingelser for å oppnå dette gode, kalt «skapelsens hensikt». Skaperen krever at de først kjenner disse betingelsene, ellers vil Han ikke gi dem gleden og nytelsen.
Det er imidlertid ikke slik at Han krever disse betingelsene, som betyr at Skaperens krav til mennesket er for Skaperens skyld, og hvis skapningene ikke overholder disse betingelsene, vil Han ikke gi dem noe. Fysisk fungerer det slik at hvis vi ønsker å kjøpe noe, setter selgeren betingelsene for kunden, som han vil gå med på. Det er han som oppfyller dem, men betingelsene er i selgerens favør.
Skaperen mangler derimot ikke noe, eller trenger at de laverestående oppfyller betingelsene som kreves av dem, slik det står skrevet: «Hvis han har rett, hva vil han gi deg?» Snarere definerer Skaperen disse betingelsene, for de er til for menneskets skyld.
Vi kan se at dette er som en person som sier til vennen sin: «Jeg vil gi deg mye sølv og gull, men du må oppfylle én betingelse, ellers vil du ikke motta noe fra meg.» Vennen hans spør: «Hva trenger du fra meg, slik at du kan gi meg sølvet og gullet?» Så sier han til ham: «Gi meg store og små sekker, slik at du kan fylle dem med sølv og gull. Du må vite at det fra min side ikke er noen begrensninger på hvor mye du kan ta. Mengden sølv og gull avhenger snarere av dine begrensninger. Det vil si at så mange Kelim [kar] som du gir meg, vil jeg fylle, ikke mer og ikke mindre, men akkurat det.» Dette er betingelsen jeg setter for dere. Det er sannelig ingen tvil om at betingelsene vennen krever ikke er for giverens skyld, men alt er for mottakerens skyld.
Her, i Skaperens verk, er det kun for menneskets skyld at man må oppfylle kravene som Skaperen krever, kun for menneskets skyld. Som alltid tror en person at de er for Skaperens skyld, og siden mennesket ble skapt med en vilje til å motta, kan han ikke forstå noe av hva som må gjøres med mindre han ser at det er til hans egen fordel. Men her blir han fortalt at Skaperen vil at vi skal arbeide for Ham og ikke til vår egen fordel. Av denne grunn motsetter kroppen seg det. Dette er vårt arbeid – vi må gå imot vår natur. Det kalles «arbeid».
Når man arbeider og føler belønningen man får for arbeidet – da er det for ens egen skyld. Man føler ikke at dette er «arbeid», man vil ikke bli kvitt arbeidet, siden også dette ligger i menneskets natur: Man vil ikke spise skammens brød fordi roten vår ikke mottar eller mangler noe.
Av denne grunn er det at når noen føler at de mottar noe uten å få noe tilbake, oppstår det en følelse av skam, de skammer seg over å motta det. Derfor misliker ikke en person å måtte jobbe, men han kan klage over å få betalt mindre enn man tror han er verdt.
Det følger at hvis en person vet at han vil bli belønnet for sitt arbeid, regnes ikke dette som «arbeid». I Skaperens arbeid regnes dette derimot som arbeid fordi han er pålagt å arbeide uten noen belønning, som kalles «å arbeide ikke for å motta belønning». Dette ligger ikke i vår natur, og det er derfor dette kalles «arbeid». Det er derfor kroppen vår motstår disse arbeidene og alltid har bekymring overfor Skaperen for å gi oss så hardt arbeid, at vi må arbeide mot vår natur.
Hva trenger vi derfor for å kunne arbeide for å gi? Hvis vi tror at selv om vi ikke ser det med en gang fordi kroppene våre ikke viser oss sannheten, følger det at alt arbeid som har som formål å gi, er en del av Kli [karet] som er egnet til å motta overflod med. Hvis vi anstrenger oss for å tro at det å arbeide for å gi er til vår fordel, siden vi trenger disse sekkene, som sagt i allegorien, at sekkene vi forbereder er alle våre Kelim som vi tar imot glede og nytelse med. Dessuten forener enhver anstrengelse seg med den fullstendige mengden inntil vi har en komplett Kli som gjør det mulig å motta lyset.
Det er imidlertid vanskelig å tro og fortelle oss selv at det Han gir er våre mottakelseskar, slik at vi kan motta i dem den glede og nytelse som ligger i skapelsens hensikt å gjøre godt mot Hans skapninger.
Derfor kan vi tolke spørsmålet om grekernes styresett som det motsatte av jødedommens vei. Det greske prinsippet var at vi utelukkende måtte handle i henhold til fornuften, både i sinn og hjerte. Da Israel forsøkte å overskride fornuften og ignorere ytre hensyn, kunne de naturligvis ikke det.
Dette er krigen mot grekerne. Det er da det virkelige arbeidet begynner, nemlig at Israels folk ønsket å begynne veien som fører til Dvekut [avhengighet] av Skaperen. Denne veien kalles «tro over fornuft». Grekerne ønsket å kontrollere kroppen slik at den ikke ville gi avkall på noe med mindre fornuften var enig i det. Når dette seiret, førte det med en gang til at man hadde oppganger og nedganger.
Dette er både grunnen og årsaken. Det vil si at når en person først har bestemt seg for at han skal fortsette med tro over fornuft, kommer en oppvåkning ovenfra til ham, og han begynner å føle en god smak i Skaperens verk. Da er det menneskets natur, siden han elsker å hvile, sier han av denne grunn: «Takk Gud for at jeg nå ikke trenger å arbeide med meg selv og påta meg Skaperens verk i form av tro. Snarere føler jeg meg nå bra, og fornuften min samtykker i å lede meg til å engasjere meg i Tora og Mitzvot [bud], fra nå av føler jeg tilfredshet.»
Han aksepterer denne oppvåkningen som et grunnlag og et fundament for Skaperens verk. Det vil si grunnlaget for den smaken han føler nå, på dette bygger han hele sin tro. Så følger det at han nå pletter sin tro og sier: «Det er synd at denne oppvåkningen ikke kommer til meg for alltid, når jeg vil vende meg til arbeidet. Da ville jeg ikke trenge å gå over fornuften, altså imot kroppens synspunkt. Snarere ville jeg trenge å tro på det som mottas fra bøkene og forfatterne – at vi må påta oss byrden av himmelriket selv om kroppen er uenig i at dette er bra for meg, og å tro at bare i denne tilstanden, når kroppen er uenig, er den beste veien for meg.»
Med andre ord tror han uten videre grunn at bare veien med å arbeide med sinn og hjerte er godt for ham, det betyr at han da vil finne den lykken som Skaperen har forberedt for ham. Det er veldig vanskelig å tro på dette. Men nå trenger han ikke å tro at det er slik. Snarere føler han at det er riktig, å overholde Tora og Mitzvot vil bringe ham lykke. Så lenge han føler at det er slik, trenger han ikke å tro det.
Det viser seg at dette er den virkelige grunnen som senere forårsaker hans nedgang, siden fundamentet hans er bygget på nytelse snarere enn på å gi. Hvis han forblir med dette fundamentet, vil han aldri oppnå Dvekut med Skaperen, for så lenge han er på denne veien, vil alt falle inn i Klipot [skall] av viljen til å motta for sin egen del.
Baal HaSulam sa at når en person mottar følelse og fornuft ovenfra, når kroppen også begynner å si at det er møyen verdt å engasjere seg i Tora og arbeid, må man være forsiktig og si at man ikke tar denne følelsen og fornuften som grunnlag og fundament, «som grunnen til at jeg har bestemt at den nå er verdig til å arbeide, siden kroppen er enig i dette arbeidet på grunn av gleden jeg mottar».
I stedet burde han si: «Nå ser jeg at denne veien, som er over all fornuft, er en sann vei, siden jeg ser at den har overvunnet meg selv, ved å være favorisert i Skaperens øyne. Han trekker meg nærmere. Av denne grunn er jeg nå også glad i Kedusha [hellighet], og jeg føler viktigheten av Kedusha, at det er verdt å arbeide bare for Skaperens skyld. Hva bør jeg av denne grunn gjøre nå?» Jeg vil ruste meg til å gå kun på denne veien som kalles «tro over fornuft», for ved dette vil jeg bli belønnet med permanent Dvekut med Skaperen.»
Det følger dermed at nettopp ved å bli gitt litt god smak i arbeidet, fant de støtte til troens vei. Det følger at troens grunnlag vokser seg sterkere gjennom den gleden og nytelsen han nå føler i arbeidet.
La oss nå forklare Hanukkah-mirakelet også, at de beseiret grekerne, det vil si at de ble belønnet med tro og fant god smak i dette arbeidet, og ikke forlot og fant glede og fornøyelse som grunnlag og fundament for arbeidet innenfor fornuften, som grekerne tjener. Tvert imot sa de at det å bli belønnet med god smak i arbeidet er et vitnesbyrd om at troens vei er den sanne veien, i motsetning til grekernes syn.
Hadde de gjort det på grekernes vis, det vil si at glede og nytelse ville være deres base og fundament, at dette ville være deres støtte for å opprettholde arbeidet sitt, da ville de umiddelbart stige ned fra sin grad, for dette er hovedgrunnen til at en person gjennomgår en nedstigning fra sin grad. Dette er til deres fordel, for de vil ikke falle inn i grekernes Klipa [skall]. Det følger at denne nedstigningen er en stor korreksjon. Ellers ville alt de legger til bare bygge opp under grekernes Klipa.
Derfor er det to måter å komme til den tilstanden på, som kalles “Oppgang”
1) Å si at han nå er frigjort fra troens byrde. Det vil si at han frem til nå har lidd fordi hver gang han måtte ta på seg himmelrikets byrde, har kroppen alltid satt seg imot den.
For eksempel, når man må stå opp før daggry for å gå til sine vanlige timer, så snart man åpner øynene og vil stå opp, kommer kroppen straks og spør: «Men du nyter hvilen, du ligger i sengen, og du må gi opp denne gleden!»
Dette kan være slik det gjøres i handel. Det vil si at vi gir avkall på gleden ved penger for å oppnå noe som vil gi oss en glede vi trenger mer. Med andre ord, vi vil motta større glede enn penger.
Som vi vet måles verdien av enhver nytelse etter behovet. For eksempel elsker en person hvile, men gir avkall på hvile for penger. En person elsker penger, men har gitt avkall på dem til fordel for å spise og drikke, osv. En person elsker å spise og drikke, men noen ganger unngår han det hvis han vet at det er dårlig for helsen hans. Det følger at han har gitt avkall på å spise og drikke for å oppnå helse.
Av denne grunn spør kroppen personen når han ønsker å stige opp før han tjener Skaperen, og sier til ham: «Hva tror du at du vil oppnå nå hvis du gir avkall på resten?» Når han sier: «Jeg ønsker å oppnå den neste verden ved å følge Kongens befaling», svarer kroppen: «Greit, du kan stå opp om morgenen som alle andre. Hvorfor roper du om å stige opp tidligere enn andre? Du har hele dagen til å overholde Tora og Mitzvot!»
Man sier da til kroppen sin: «Vit at det finnes en verden generelt, kalt 'vanlige mennesker', og det finnes mennesker som ikke følger strømmen, men ønsker å være eksepsjonelle. Det vil si at de ønsker å bli belønnet med formålet de ble skapt for, som kalles 'Dvekut med Skaperen', 'Tora Lishma [for Hennes skyld].' Våre vismenn sa at vi kan bli belønnet med dette ved å lære Torah etter midnatt, som forklart i Zohar, og dette er også akseptert blant dem som ønsker å oppnå hva som helst i livet sitt.»
I det øyeblikket kommer kroppen med sterke argumenter og sier til ham: «Du har rett hvis det var som du sier, at du har et mål om tap i livet ditt, og du vil at jeg skal hjelpe deg i din rolle. Men du ser hvor mye arbeid og innsats du legger ned i dette arbeidet for å komme til å arbeide Lishma, og du ser at du ikke har beveget deg en tomme, som betyr å ha mer lyst til å arbeide med å gi. Hvis du regner ærlig, vil du se det motsatte – at du har gått til med ti grader! Det vil si at du nå har en større vilje til å motta enn før du begynte arbeidet med å gi. Derfor ser du at du ikke er enestående. Du er som alle andre! Så det er best om du nyter resten av tiden din i sengen, og ikke fortell meg om at du er bedre enn alle andre.»
Med disse argumentene, som er sanne argumenter, betyr det at han bare ved å snakke beregner og ser at han har hundre prosent rett, og at det ikke finnes noe å svare. Da klarer han alltid ikke å vinne med tro over fornuft og si til kroppen: «Selv om du har rett i argumentene dine og sunn fornuft tilsier at man skal følge din vei, vil jeg gå over fornuften.»
Dette er mye arbeid, for personen lider kroppslige plager når kroppen plager ham ved å baktale arbeidet over fornuften. Av denne grunn, når en oppvåkning kommer til ham og han begynner å føle en viss smak i Tora og Mitzvot, når han føler en liten oppstigning, sier han: «Takk Gud for at jeg ikke trenger å gå troens vei over fornuften, men denne fornuften sier også at det er verdt å studere Tora og Mitzvot.» Og så snart han tror og sier: «Nå er jeg lettet fra troens byrde», er dette grunnen til at han snart lider en nedstigning fra sin tilstand fordi han har sløvet sin tro.
2) Den andre måten er å si: «Nå ser jeg at den virkelige måten er å gå over fornuften og ikke ta følelsen av glede og nytelse som grunnlag for å lede meg selv til et livsforsøk i Tora og Mitzvot. Snarere ønsker jeg å arbeide uten noe grunnlag av glede og nytelse, så lenge ideen er å arbeide for å bringe tilfredshet til Skaperen.»
Da bør han si det Baal HaSulam sa, at han kan motta sin gode følelse, ikke som grunnlag, men som et bevis. Det vil si at han skal si: «Nå ser jeg at veien over fornuften er den virkelige måten Skaperen ønsker å bli tjent på. Og beviset på dette er at jeg ser at Han har brakt meg nærmere ved å fjerne Sin skjulthet fra meg, og jeg har blitt gitt Hans følelse og barmhjertighet – at Han ønsker å gi glede og nytelse til skapningene, for dette er skapelsens hensikt.»
Men for ikke å bli splittet ved å motta glede og nytelse fra Ham, siden mottak av nytelse er i ulikhet i form fra Ham, er det derfor Han har skapt Tzimtzum [begrensning] og skjuling. Men når vi går med tro over fornuft, har kroppen ingen kontakt, men tvert imot, kroppen motstår arbeidet over fornuft. Men nå som jeg har gått over fornuft, har Han fjernet noe av Sin skjuling fra meg. Dermed vil jeg fra nå av bli sterkere og bare vandre på troens vei over fornuft.
Slik vil han ikke komme i fellen med selv å ta imot til egen fordel , kalt «separasjon fra Kedusha». Tvert imot vil han nå begynne å arbeide sterkere med sinn og hjerte, og Skaperen vil ikke kaste ham ned igjen til den lavere avgrunnen som kalles «å ta imot for seg selv». Snarere vil han forbli i en tilstand av oppgang. Dessuten vil han stige opp til en grad av større åpenbaring fordi han ikke pletter troen, som er å forhindre at man ikke faller ned til kar for å ta imot.
Det følger derfor at man har to muligheter i en tilstand av oppstigning. Hvordan kan en person vinne og vandre på Israels folks vei og ikke på grekernes vei, som lot ham se at de innenfor rimelighetens grenser vil være større tjenere fordi fornuften angriper med denne veien mer enn med troens vei?
Baal HaSulam forklarte konflikten mellom gjeterne av Abrams kveg og gjeterne av Lots kveg (1. Mosebok 13:7). Han sa at «kveg» betyr eiendeler. Abrams besittelse var kun tro. Dette er betydningen av ordet Av-Ram [Abram (Høy Far)], som betyr at den himmelske Fader er høy, over fornuften. «Gjetere» betyr at han bare hadde besittelse gjennom sin tro. Det vil si at han alltid søkte det han trengte til livets opphold – hvordan han kunne opprettholde troen slik at den hadde kraft og styrke, og ikke sviktet og ble til fornuft.
Dette gjelder ikke så mye Lots gjetere. Zohar sier at Lot kommer fra det arameiske ordet eltlatia, som betyr «forbannelse». Det vil si at Lots gjetere opprettholdt besittelsen av å vite og motta. Ut fra dette er det ikke mulig at en velsignelse kommer, bare en forbannelse. Det er det motsatte av å gi, mens velsignelse bare er hvor man vil gi.
Med andre ord, de kelim vi kan motta overflod ovenfra med, er spesifikt de kelim som har til hensikt å gi. Med disse kelim kan vi motta. Men med kelim som bare ønsker å motta, kan ingen overflod ovenfra komme inn på grunn av formens motsetning. Nå kan vi forstå de to måtene en person har når de har mottatt en viss oppgang i åndelighet.
Hva kan vi da bruke til å bestemme oss for det gode, kalt «tro», som betyr å være i samme tilstand som «Abrams gjetere»? Baal HaSulam sa i Baal Shem Tovs navn at når man kan gjøre to motstridende ting og ikke kan bestemme seg mellom dem, er rådet å velge det som krever mest innsats. Det er det man bør velge for seg selv, siden der det er arbeid, der kroppen manifesterer seg, det er helt klart Kedusha. Man bør skynde seg og gjøre dette, og ta på seg å gjøre det. Det følger at man også her har to veier:
1) Troens vei
2) Kunnskapens vei
Han bør velge troens vei for seg selv, siden kroppen ikke er enig i den, ettersom den er mot Kedusha, det vil si mot ønsket om å gi, mens kroppen ønsker det stikk motsatte. Derfor viser det seg at hva er den avgjørende faktoren? Det er at kroppen avviser og anser saken som overflødig og unødvendig. Det vil si at den ikke trenger den og ikke vet hvorfor den er nødvendig i utgangspunktet. Av denne grunn ønsker den alltid å kvitte seg med denne kjensgjerningen.
Derfor følger det at mirakelet som skjer med en person, når han kan velge å stille seg på Kedushas side, ikke er et spørsmål om intellekt. Snarere er det noe kroppen anser som overflødig, som er arbeid. Kroppen avskyr det og anser hele arbeidet som overflødig. Nettopp fra denne overflødigheten, som betyr at en person går ut og ikke vil eller klamrer seg til det, kommer mirakelet som forblir i Kedusha.
Dette er betydningen av «Fra den ene resten av krukkene ble det gjort et mirakel for rosene.» Én krukke, som det står skrevet, er det Rabbi Meir renset det urene med femti smaker. Det betyr at det i alle ting finnes synspunkter i begge retninger. Med hva kan vi granske? Det er med det som er igjen, altså med det som er overflødig som kroppen ser det, det er det som betyr noe. Dette er tro over fornuft, og bare ved dette kan vi bli reddet fra å falle i Klipot-fellen.
Dette er betydningen av oljekrukken som ble funnet , som var forseglet med Yppersteprestens segl. Kohen [presten] kalles Hesed [barmhjertighet/nåde]. «Høy» betyr Hesed, som kommer før Chochma, som betyr overflod av Chassadim, kalt «Prest». Presten er egenskapen Hesed, og Hesed indikerer tro over fornuft. Dette er betydningen av Abraham, egenskapen Hesed, som er troens far.
Grekerne kunne ikke se tro fordi de bare så ved hjelp av fornuften, ikke over fornuften. Derfor kunne grekerne ikke styre Israel, for de vandret over fornuften. Dette er betydningen av at grekerne ikke så oljekrukken.
Og angående miraklet at den brant i åtte dager, er det en indikasjon på at den opplyste Chassadim i Bina. Fra Bina til Malchut er det åtte Sefirot, men Hochma av Hochma lyste ikke opp. Det er derfor de etablerte det som åtte dager, siden det bare lyste opp i åtte, slik det står skrevet: «Binas [forståelse] sønner, åtte dager, etablerte sang og klang.»