En Bønn for Mange
Artikkel nr. 15, 1986
Det står skrevet i Zohar (Beshalach [Da Farao lot], og i Sulam-kommentaren, avsnitt 11): «Og hun sa: 'Jeg bor blant mitt eget folk.' Han spør: 'Hva betyr det?' Han svarer: 'Når Din (streng dom/justis) er til stede i verden, bør man ikke skille seg fra kollektivet og være alene, for når Din er til stede i verden, blir de som blir lagt merke til og bemerket alene, fanget først, selv om de er rettferdige. Derfor bør man aldri trekke seg bort fra folket, for Skaperens barmhjertighet er alltid over hele folket samlet. Det er derfor hun sa: 'Jeg bor blant mitt eget folk', og jeg ønsker ikke å skille meg fra dem.'»
«Når Din er til stede i verden» refererer til mottakelsens begjær, som er selvkjærlighet – den naturen skapningene er født i på grunn av Hans vilje til å gjøre godt mot Sine skapninger. Og fordi det var et ønske om formens likhet, slik at det ikke skulle bli «skammens brød», ble det felt en dom (Din) om at det er forbudt å bruke mottakelsens kar, unntatt når man vet at man kan rette mottakelsen inn på å være med formål om å skjenke. Da er det tillatt å bruke mottakelsens kar.
Følgelig er betydningen av «Når Din er til stede i verden» at når hele verden er nedsenket i selvkjærlighet, er det mørke i verden, fordi det ikke er rom for lyset til å trekke skapningene ned på grunn av formens ulikhet mellom lyset og skapningene som mottar lyset. Det var på grunn av denne formens ulikhet at dommen ble felt om at den øvre overflødigheten ikke vil bli gitt til skapningene.
Derfor, når et menneske våkner opp og ønsker at Skaperen skal bringe ham nærmere – det vil si gi ham kar for å skjenke, noe som kalles «å bringe nær» – ber han Skaperen om hjelp. Det er imidlertid kjent at den hjelpen som kommer fra Skaperen, kalles «øvre overflødighet», som kalles Neshama, «en sjel». Det er som Zohar sier, at den hjelpen man mottar ovenfra, er i en hellig sjel.
Av denne grunn, når et menneske kommer for å be Skaperen om å bringe ham nærmere Seg, men han blir sett alene, betyr det at han forstår at Skaperen må bringe ham nærmere personlig. Men hvorfor tror han at allmennheten kan forbli i sin nåværende tilstand, og at bare han bør bli behandlet annerledes av Skaperen?
Det er fordi han forstår at han har fortjenester som andre ikke har. Og selv om dette er enkeltindivider som ikke hører til kollektivet fordi de forstår at de fortjener å komme nærmere Skaperen enn andre og anser seg som rettferdige, blir de fanget først. Med andre ord er Din, som er å motta for egen vinning, mer til stede i dem enn i alle de andre, og de blir verre enn andre i egenskapene av selvkjærlighet.
Dette er slik fordi han tror at han fortjener mer enn andre mennesker. Med andre ord er det nok for andre mennesker å ha det de har, men når han ser på seg selv, fortjener han mer enn resten av folket. Denne tanken regnes som faktisk mottakelse, det vil si 100 % selvkjærlighet. Det følger at selvkjærlighet begynner å utvikle seg i ham mer enn hos andre.
Det følger derfor at han konstant arbeider i selvkjærlighet. Og likevel, i egne øyne, virker han rettferdig, siden han ønsker å arbeide som en som gir. Han forteller seg selv at hans bønn til Skaperen om å bringe ham nærmere er riktig, for hva er det han ber om? At Skaperen skal gi ham styrke til å holde Torah og Mitzvot med formål om å skjenke. Og hvilken feil kan det være i å ønske å tjene Kongen?
Med dette kan vi tolke ordene i Zohar. Den gir råd til de menneskene med en indre etterspørsel, som ikke kan akseptere den tilstanden de er i fordi de ikke ser noen fremgang i Guds arbeid, og som tror på det som står skrevet (5. Mosebok 30:20): «Å elske Herren din Gud, lytte til hans røst og klynge deg til ham; for det er ditt liv og lengden på dine dager.» De ser at de mangler kjærlighet og Dvekut [tilknytning], og de føler ikke livet i Torahen eller vet hvordan de skal finne råd for sine sjeler til å komme til å føle i sine organer det som teksten forteller oss.
Rådet er å be for hele kollektivet. Med andre ord, alt det man føler at man mangler og ber om oppfyllelse for, skal man ikke si at man er et unntak for, eller at man fortjener mer enn det kollektivet har. Snarere: «Jeg bor blant mitt eget folk», noe som betyr at jeg ber for hele kollektivet fordi jeg ønsker å komme til en tilstand hvor jeg ikke vil ha noen omsorg for meg selv overhodet, men bare for at Skaperen skal ha tilfredsstillelse. Derfor spiller det ingen rolle for meg om Skaperen finner behag i meg eller kan motta den samme gleden fra andre.
Med andre ord ber han Skaperen om å gi oss en slik forståelse, som kalles «fullstendig for Skaperen». Det betyr at han vil være sikker på at han ikke bedrar seg selv ved å tro at han vil skjenke til Skaperen, mens han kanskje egentlig bare tenker på sin egen selvkjærlighet, det vil si at han vil føle fryd og behag.
Derfor ber han for kollektivet. Dette betyr at hvis det er noen få mennesker i kollektivet som kan nå målet om Dvekut med Skaperen, og dette vil bringe Skaperen mer tilfredsstillelse enn om han selv ble belønnet med å nærme seg Skaperen, utelukker han seg selv. I stedet ønsker han at Skaperen skal hjelpe dem, fordi dette vil bringe mer tilfredsstillelse ovenfra enn fra hans eget arbeid. Av denne grunn ber han for kollektivet, om at Skaperen vil hjelpe hele kollektivet og gi dem denne følelsen: At de mottar gleden av å kunne skjenke til Skaperen og bringe Ham tilfredsstillelse.
Og siden alt krever en oppvekking nedenfra, gir han oppvekkingen nedenfra, og andre vil motta oppvekkingen ovenfra, til hvem enn Skaperen vet vil være mest til gagn for Skaperen.
Det følger at hvis han har styrken til å be en slik bønn, vil han helt sikkert møte en sann prøvelse – om han samtykker i en slik bønn. Men hvis han vet at det han sier bare er tomme ord, hva kan han gjøre når han ser at kroppen er uenig i en slik bønn om å ha ren og skjær skjenking uten et hint av egen fordel?
Her finnes det bare det berømte rådet – å be til Skaperen og tro over fornuften at Skaperen kan hjelpe ham og hele kollektivet. Og han bør ikke bli imponert om han ser at han allerede har bedt mange ganger, men at bønnen hans ikke ble besvart. Dette fører en til fortvilelse, og kroppen spotter ham og sier til ham: «Kan du ikke se at du ikke kan gjøre en ting? Og som om du er fullstendig håpløs, ber du nå Skaperen om å innvilge deg ting som er uakseptable for fornuftige mennesker.»
På det tidspunktet argumenterer kroppen: «Fortell meg, hvem blant de fromme og praktiske menneskene ønsker at Skaperen skal gi dem noe som er fullstendig urimelig? Dessuten kan du selv se at du ikke ble innvilget selv mindre ting enn det kravet du nå stiller til Skaperen om å hjelpe deg, selv om du ba Skaperen om å hjelpe deg. Og nå sier du at du vil be Skaperen om å innvilge deg noe stort. Det er sannelig en svært viktig ting, for det er ikke mange bønner i verden som ber Skaperen om å gi dem styrke til å gjøre ting for kollektivet, om at hele allmennheten skal bli belønnet med fryd og behag gjennom ditt slit. Dette kalles 'ren og klar skjenking uten et hint av selvmottakelse'.»
«Og du tror at bønnen din om små ting ikke ble innvilget, men store og viktige ting er sannelig ubetalelige.» For eksempel kan vi si at det er verdt å dra til en bestemt person som har slikt dyrebart utstyr at du må lete gjennom hele verden for å finne slike gjenstander, siden de bare finnes blant et utvalgt fåtall. Og en person fra middelklassen kom, som knapt hadde det vanlige utstyret i huset sitt, og det falt ham plutselig inn at han også skulle prøve å skaffe seg disse gjenstandene, som finnes blant de utvalgte få. Sikkert ville noen som hørte om det, le av ham.
Det er det samme for oss. Når et menneske ikke er utdannet, men er under gjennomsnittet, og likevel ønsker å be Skaperen om Kelim (kar) som finnes hos en utvalgt elite i verden, her spotter kroppen selv ham. Den sier til deg: «Din dåre, hvordan kan du engang tenke på å be Skaperen om noe som selv lærde mennesker ikke har? Hvordan kan jeg gi deg styrke til å arbeide med slikt nonsens?»
Og her begynner det virkelige arbeidet, siden menneskets arbeid i denne verden er å komme ut av den onde tilbøyelighetens herredømme, som kalles «å motta for å motta». Og nå ønsker han at Skaperen skal hjelpe ham å gå på veien for ren og klar skjenking uten et hint av selv-mottakelse.
Det følger at dette arbeidet er sannelig mot det onde, siden han ikke ønsker å etterlate noe av seg selv hos det. Snarere vil han nå at arbeidet hans heretter ikke skal være for egen vinning. Snarere ber han Skaperen om at selv det han arbeidet for tidligere, og som var registrert i mottakelsens viljes herredømme, vil bli flyttet i sin helhet fra egen autoritet til Skaperens autoritet.
Det følger at han nå ber Skaperen om å gi ham styrke til omvendelse. Det vil si at Skaperen vil gi ham styrke til å bringe alle handlingene som var for mottakelsens vilje, tilbake til Skaperens herredømme, både de fra fortiden og de i fremtiden. Det er slik Maimonides sier (Omvendelsens lover, kapittel 2): «Omvendelse må også gjelde fortiden.»
Han skriver: «Hva er omvendelse? Det er at syndere forlater sin synd og fjerner den fra sin tanke, og beslutter i sitt hjerte aldri å gjøre det igjen, slik det er skrevet: 'La den ugudelige forlate sin vei.' Og han bør også angre på fortiden, slik det er sagt: 'For etter at jeg vendte om, angret jeg', og Han som kjenner alle mysterier, vil vitne om at han aldri vil vende tilbake til denne synden.»
Nå kan vi forstå viktigheten av en bønn for mange, slik det er skrevet: «Jeg bor blant mitt eget folk.» Zohar sier: «Man bør aldri trekke seg bort fra folket, for Skaperens barmhjertighet er alltid over hele folket samlet.» Dette betyr at hvis man ber Skaperen om å gi seg kar for skjenking – slik våre vismenn sa: «Slik Han er barmhjertig, skal du også være barmhjertig» – bør man be for hele kollektivet. Dette er fordi det da er åpenbart at målet hans er at Skaperen skal gi ham kar for ren skjenking, slik det ble skrevet: «Skaperens barmhjertighet er alltid over hele folket samlet.» Det er kjent at det ikke finnes noen tildeling av en halv ting ovenfra. Dette betyr at når overflødighet gis ovenfra og ned, er det for hele kollektivet.
Av denne grunn må man be for hele allmennheten, siden enhver overflødighet som kommer ovenfra, alltid kommer for hele folket. Dette er hvorfor han sier: «Skaperens barmhjertighet er alltid over hele folket.» Dermed er det to betydninger av dette, siden det for å ha ren skjenking ville ha vært nok å be for bare én person i tillegg til en selv. Men det er et annet poeng her – et menneske må be for en hel ting, for det er en regel i det åndelige at det som kommer, alltid er en komplett ting, og alle observasjonene er bare i mottakerne. Av denne grunn bør man be for hele kollektivet.
Og siden overflødigheten kommer til hele kollektivet, og siden det ikke finnes noe lys uten et Kli (kar), noe som betyr at det er umulig å motta oppfyllelse hvis det ikke er noen ledighet for det der fyllelsen kan gå inn, blir han derfor bønnhørt for den bønnen han ba for allmennheten. Det er slik våre vismenn sa (Baba Kamma 92): «Enhver som ber om barmhjertighet for sin venn, blir bønnhørt først, siden han trenger det samme.» Det betyr at selv om overflødigheten kommer til kollektivet, mangler kollektivet Kelim – mangler.
Med andre ord er overflødigheten som kommer ovenfra, nok for hele folket, men uten Kelim – mangler, slik at de kan fylle tomrommene – oppnår ikke allmennheten den overflødigheten som kommer ovenfra. Snarere blir den som har mangler, bønnhørt først.