Når et menneske vet hva frykt for Skaperen er

Artikkel nr. 35, 1985

I avsnittet Vaetchanan (punkt 68) skriver den hellige Zohar: «Etterpå spesielt, i den betydning at når et menneske vet hva frykt for Skaperen er, når han oppnår egenskapen til Malchut selv, som er frykt ut av kjærlighet – selve essensen og grunnlaget for kjærlighet til Skaperen – får denne frykten ham til å holde alle Toraens Mitzvot [bud], slik at mennesket blir en trofast tjener for Skaperen, slik det bør være.»

Vi må forstå hva det betyr når det sies: «når han oppnår egenskapen til Malchut selv, som er frykt av kjærlighet.» Det betyr at siden han er blitt belønnet med selve Malchut, regnes hun som kjærlighet, og kjærligheten forårsaker frykt i ham. Men hvorfor forårsaker kjærlighet frykt i ham? Og likeledes må vi forstå: Hva er frykt når han allerede er blitt belønnet med kjærlighet?

Vi bør tolke dette i tråd med det jeg hørte at Baal HaSulam tolket verset: «Og det ble trette mellom Abram-gjeternes buskap og Lot-gjeternes buskap» (1. Mosebok 13:7). Abraham kalles «troens far», og hans arbeid var utelukkende basert på tro over forstanden, uten noen form for støtte – det vil si noe som kunne underbygge hele den bygningen han skulle reise i sitt liv. Han gikk helhjertet fram, og nettopp gjennom tro over forstanden kunne han nærme seg Skaperen, da han så dette alene som livets mål.

For å bli belønnet med Dvekut [forening/heftelse] med Skaperen innenfor forstanden, så han at intellektet hans krevde noe annet, for uansett hvor han vendte seg, så han motsetninger i Forsynet, i hvordan Skaperen forholder seg til skapningene. Da forsto han at Skaperen ønsker at han skal tjene Ham nettopp over forstanden. Han forsto at dersom veien innenfor forstanden var bedre egnet til å bringe mennesket til Dvekut med Skaperen, ville Skaperen visselig ha handlet annerledes, «for hvem kan vel si til Deg hva Du skal gjøre?»

Han trodde snarere at han ikke hadde noen annen vei enn å gå over forstanden, og at Skaperen gjorde det slik med overlegg fordi nettopp denne veien er til menneskets beste. Derfor besluttet han at han ville tjene Skaperen spesifikt over forstanden. Dette betyr at dersom han kan oppnå Hans veiledning innenfor forstanden, vil han motsette seg det, fordi han anså sitt arbeid over forstanden for å være en sikrere garanti for at hans hensikt kun ville være å gi Skaperen behag. Men hva kunne han gjøre dersom han så at Hans veiledning ikledde seg ham innenfor forstanden, og han ikke lenger hadde muligheten til å gå over forstanden fordi alt var åpenbart for ham?

Baal HaSulam forklarte at når han så en åpenbaring av lys og overflod vise seg for ham, sa han ikke at han nå var glad for at han slapp å gå over forstanden lenger – for dette er et arbeid kroppen ikke samtykker i, ettersom kroppen trives bedre dersom den har en støtte å lene seg på. Det vil si: På hvilket grunnlag er hele hans anstrengelse bygget? Alle byggverk et menneske reiser, er grunnlagt på intellektet, i den forstand at forstanden tvinger ham til at han må gjøre det. Av denne grunn, der intellektet ikke kan bekrefte at alt han gjør er rett, er det utvilsomt vanskelig for ham å gå denne veien.

Derfor, hvor enn han har mulighet til å oppnå noe innenfor forstanden, kaster han straks fra seg fundamentet av «over forstanden» og begynner å arbeide på et nytt grunnlag, bygget på intellektet. Da har han en støtte som hans strev kan hvile på, og han trenger ikke lenger Skaperens hjelp. Fordi det er vanskelig å gå over forstanden, trenger han alltid Skaperens hjelp for å få styrke til å gå over forstanden.

Men nå som sinnet forteller ham: «Nå som du har sinnets og forstandens støtte, kan du gå videre alene, uten Skaperens hjelp, og oppnå det som kan oppnås.» Da var hans råd, da han sa: «Nå ser jeg at den sanne veien er å gå spesifikt over forstanden, for nettopp ved å gå over forstanden – en vei som behager Skaperen – ble jeg nå belønnet med å komme Skaperen nær.» Beviset på dette er at han nå kjenner en smak for Skaperens arbeid, både i Tora og i bønn.

Det følger herav at han ikke tar det å bli belønnet med å nærme seg Skaperen og føle Skaperens kjærlighet som et grunnlag for arbeidet – altså som en støtte for arbeidet for Skaperen – siden intellektet tilsier at det lønner seg å holde Tora og Mitzvot, og han ikke lenger trenger å gå med tro over forstanden. Snarere passer han på ikke å skade troen, det vil si å godta veien innenfor forstanden og kaste troen vrak.

Tro kalles Malchut. Derfor regnes det som at han har fornedret og skadet troen, for nå blir det tydelig at han i utgangspunktet ikke hadde noe valg og derfor grep til troen, men at han ellers ikke ville ha valgt den. Og så snart han ser at han kan bli kvitt den, fornedrer og forkaster han den straks, og velger kunnskap/viten i dens sted. Om dette ble det sagt: «Jeg vil ære dem som ærer Meg, og de som forakter Meg, skal bli til skamme.» Det står også skrevet: «Herrens veier er rette; de rettferdige vandrer på dem, men overtrederne snubler på dem.»

Følgelig kan vi forstå det vi spurte om: Siden han allerede er blitt belønnet med Malchut, regnes det som frykt av kjærlighet. Vi spurte: «Hvis han allerede har kjærlighet, hvordan kan vi da fremdeles snakke om frykt, og hvordan kan vi snakke om frykt når han allerede er blitt belønnet med kjærlighet?»

Ifølge tolkningen til Baal HaSulam, som forklarte dette angående Abrahams kveggjetere, kan vi lett forstå dette. Han sa at Abrahams kveggjetere betyr at Abraham gjette troen. Mikneh [fe/buskap] kommer fra ordet Kinyan [eiendom/ervervelse], som betyr at alle eiendelene han var blitt belønnet med, var næring for hans tro. Det vil si at han sa: «Nå ser jeg at troens vei er den sanne veien, fordi jeg ble belønnet med å nærme meg Skaperen. Av den grunn påtar jeg meg heretter kun å gå troens vei over forstanden.»

Slik var det ikke med Lots kveggjetere. Han førte eiendelene han ervervet inn i Lots skjelneevne. Den hellige Zohar kaller Lot for «forbannelsens land», som betyr at det ikke er et sted for velsignelse, kalt en «åker som Herren har velsignet». Snarere er det et forbannet sted, som er innenfor forstanden – altså at han gjør det intellektet foreskriver. Men da han begynte å vandre på Skaperens vei, begynte også han med tro over forstanden, men han ventet hele tiden på en tid da han kunne bli kvitt dette arbeidet over forstanden.

Kroppen krever alltid et fundament å basere sitt strev i Tora og Mitzvot på, ettersom kroppen gjør store anstrengelser og er svært utholdende når arbeidet er bygget på intellektet og intellektet lar den forstå at arbeidet er verdt det, fordi intellektet tvinger den.

For eksempel: Et menneske gikk til sengs ved midnatt, han er svært trett, har feber, og har forbud mot å stå opp av sengen fordi han skjelver av frostrier. Men det bryter ut brann i naborommene, og han blir fortalt at han raskt må komme seg ut av sengen, for snart vil han ikke kunne komme seg ut av huset og kan brenne inne. I det øyeblikket påbyr intellektet uten tvil at dersom han vurderer situasjonen slik at det er ubekvemt for ham å stå opp av sengen av ulike grunner, kan han brenne inne. Visselig hopper han ut av sengen uten innvendinger, fordi grunnlaget han må anstrenge seg på – intellektet – fastslår at det er formålstjenlig. Derfor gjør han utvilsomt enhver anstrengelse.

Det følger at der intellektet krever innsatsen, ser man ikke på selve anstrengelsen, men kun på utbyttet – det vil si hva man kan oppnå gjennom anstrengelsen. Men når man arbeider over forstanden, er man alltid under kroppens press, som spør: «Hva gjør deg sikker på at du er på rett vei? Er innsatsen du gjør for å nå målet virkelig verdt det? Er dette i det hele tatt gjennomførbart? Kan du oppnå målet du søker?»

Derfor går han alltid gjennom opp- og nedturer, der intellektet seirer den ene gangen og «over forstanden» seirer den andre. Han tenker alltid: «Når vil jeg være i stand til å etablere mitt arbeid innenfor forstanden og ha et solid grunnlag, slik at jeg kan bygge alt på intellektet? På den tiden vil jeg visselig ikke ha noen fall i Skaperens arbeid, slik det er med alt som er bygget på sunn fornuft.» Likevel vet han ikke at det han håper å oppnå ikke vil gi ham en velsignelse, men en forbannelse, ettersom «innenfor forstanden» er stedet der Sitra Achra [den andre siden] har sitt grep, og Skaperen har bestemt at for dem som ønsker å oppnå Dvekut med Skaperen, er nettopp «over forstanden» den sanne veien til å nærme seg Skaperen.

Dette er Lots nivå, det forbannede landet – et land der det er forbannelse og ikke velsignelse. Dette kalles «Lots kveggjetere», som alltid søkte eiendeler innenfor forstanden, kalt Lot, som betyr en forbannelse. Dette er meningen med verset: «Og det ble en trette mellom Abram-gjeternes buskap og Lot-gjeternes buskap.» Det vil si at tretten handlet om at hver av dem hevdet at han hadde rett.

De som var på Lots kvegspanteres nivå, sa: «Dersom vi kan bygge vårt fundament på intellektet, kalt 'innenfor forstanden', vil vi ikke ha opp- og nedturer, for vi vil alltid være i en tilstand av oppstigning.» Dette er fordi når intellektet binder handlingene, er det ingen som avbryter dem. Derfor må vi gå over forstanden når vi ikke har noe valg. Men når vi kan velge å gå innenfor forstanden, er det tvert imot: Vi må si at det er til behag i det høye at vi fra denne dag av ikke vil ha noen fall i arbeidet. Derfor er vår vei visselig bedre.

Men Abrams kveggjetere er mennesker hvis fundament var nettopp på tro over forstanden. De sa: «Dersom Skaperen ønsket at vi skulle arbeide på basis av intellektet, ville Han ikke ha vært skjult for oss i utgangspunktet. Derfor må dette være den beste veien. Følgelig trenger vi ikke å se etter muligheter til å bli kvitt tro over forstanden. Snarere, dersom vi mottar litt forstand og nærhet til Skaperen, vil vi ikke ta det som et grunnlag for å kaste troen bort, men for å si: 'Nå ser jeg at dette er den sanne veien, for gjennom dette ble jeg belønnet med nærhet.'» Derfor bør han ta seg sammen og akseptere at han heretter ikke skal søke noen muligheter til å kvitte seg med troen, men tvert imot bli sterkere i troen over forstanden.

Gjennom dette vil vi forstå den hellige Zohars ord: at etter at han ble belønnet med Malchut selv – som er kjærlighet, og det å være frykt ut av kjærlighet – spurte vi: «Hvordan kan man snakke om frykt dersom det allerede finnes kjærlighet der?» Og likeledes: «Hva er frykt?»

I henhold til det ovennevnte viser det seg at etter at han ble belønnet med kjærlighet, finnes det ingenting større som krever arbeidet, fordi det er et grunnlag innenfor forstanden – for nå krever intellektet arbeidet av ham. Dette er fordi vi naturlig ønsker å tjene den vi elsker. Derfor er det ikke lenger rom for tro, for hvordan kan vi da på den tiden snakke om tro over forstanden?

Derfor frykter han at han kan komme til å skade troen, fordi kroppen nå vil nyte arbeidet mer ettersom han er basert på det som er innenfor forstanden. Og dersom han skader troen, blir det åpenbart at den troen over forstanden som han hadde, fra først av kun var av nødvendighet og ikke av respekt, men at han hele tiden lengtet etter en tid da han kunne bli kvitt den og arbeide med kunnskap i stedet for tro.

Da faller han straks fra sitt nivå fordi han har skadet troen, og skiller seg snart fra Skaperen, ettersom det å vite er å motta. Det er kjent at vi forstår mottakelse – som er egenkjærlighet – på to måter: 

1) Med sinnet 

2) Med hjertet

Det viser seg at når han er blitt belønnet med kjærlighet, forårsaker kjærligheten i seg selv frykt i ham. Han frykter at han skal bli trukket mot kunnskap. Derfor trenger han på den tiden stor varsomhet, slik at han ikke faller ned i ønsket om å motta. Da forstår vi at kjærligheten i seg selv forårsaker frykten. Nå vet vi allerede hva frykt er, som kjærligheten forårsaker: det betyr at han er redd for at han gjennom denne kjærligheten skal falle ned i egenkjærlighet.

Med dette kan vi forstå den store regelen som Baal HaSulam uttalte: Selv om det virker logisk at synd fører til straff, har det i det indre en helt annen betydning, som er litt vanskelig å gripe. Han sa at vi må vite at synden er straffen, og straffen er allerede korreksjonen!

Vi bør spørre om dette: Dersom synden er straffen, hva er da synden? Gjennom det ovennevnte kan vi tolke det slik at synden faktisk skjedde under oppstigningen – at nettopp da han ble belønnet med kjærlighet, fikk han et ønske om å ta kjærligheten som grunnlag og kaste bort troen, slik synet til Lots kveggjetere er.

På den tiden led han et fall og havnet igjen i egenkjærlighet, som enhver form for synd stammer fra. Det følger at han mislyktes nettopp under oppstigningen, da han trodde at ved å ta kjærligheten som et fundament og en støtte å anstrenge seg på – og tenkte at han ved dette ikke ville ha flere fall, siden der intellektet styrer er det en sunn vei og han vil aldri falle – så var dette selve synden. Dette kalles: «Enhver som legger til, trekker fra.» Det følger at hans fall ned i egenkjærlighet er straffen for å ha skadet troen, og straffen han har mottatt er en korreksjon, slik at han igjen kan stige opp på den rette veiens nivå.