Hva er den viktigste mangelen som man bør be om?
Rabash:Artikkel 12, 1986
Det er kjent at skapelsen kalles «mangel». Dette er grunnen til at den kalles «eksistens fra intet» (eller yesh me-ayin). Mennesket ble skapt fullt av mangler. Derfor, for at mennesket skal lykkes i arbeidet når det skal tilfredsstille sine mangler, må man først vite hva som er den viktigste mangelen som det bør prioritere fremfor alle andre mangler. Siden det finnes åndelige mangler og kroppslige mangler, må vi først avklare hva vi definerer som «åndelig» og hva vi definerer som «kroppslig».
I essaysamlingen Forord til Kabbalahs visdom (avsnitt 11) står det skrevet: «Nå kan du forstå den virkelige forskjellen mellom åndelighet og kroppslighet: Alt som inneholder et fullstendig mottaksbegjær, i alle sine Behinot [skjell/kriterier], som er Behina Dalet, regnes som ’kroppslig’. Dette er det som finnes i alle elementene i virkeligheten foran oss i denne verden. Omvendt regnes alt som er over denne store graden av mottaksbegjær som ’åndelig’.»
Det følger av dette at kroppslighet betyr det som relaterer seg til å tilfredsstille vår vilje til å motta. Alt som gjøres for ens egen skyld, kalles derfor «kroppslighet», og det man gjør for å bringe glede til Skaperen, kalles «åndelighet».
Det er derfor klart at vi ikke behøver å skape et Kli [kar/beholder] for kroppslighet – det vil si et begjær etter å tilfredsstille egennytten, et kar som ønsker å motta for å motta – siden Skaperen ga oss slike Kelim [kar] ved skapelsens begynnelse. Det er kjent at skapelsens tanke, kalt «Hans vilje til å gjøre godt mot Sine skapninger», skapte viljen til å motta eksistens fra intet, for at vi skal ønske å trakte etter glede og velbehag. Skaperen tilfredsstiller også dette karet slik Han vil. Følgelig behøver vi ikke å be om mottakets kar.
Bønnen vi retter for kroppslighet, gjelder derfor bare fyllingen, det vil si at Skaperen skal tilfredsstille alt vi føler vi trenger, ettersom det er følelsen av mangel som får oss til å lide. Og lidelsen vi kjenner på, er årsaken til at vi gjør alt vi kan for å oppfylle våre ønsker.
Slik er det ikke når vi må be om åndelighet, om at Skaperen skal avhjelpe våre mangler. Mangel på åndelighet var årsaken til bønnen om at Skaperen skal innvilge våre ønsker fordi vi lider over at vår mangel ikke er blitt oppfylt – ettersom denne mangelen ennå ikke er født i oss. Dette betyr mangelen på å tilfredsstille det Kli som kalles «gaveesens kar» (eller keli de-mashpia), som utgjør forskjellen mellom åndelighet og kroppslighet. Det kroppslige karet kalles «mottakets kar» og ønsker å tilfredsstille sin egennytte. Et åndelig kar kalles «et kar som ønsker å tilfredsstille Skaperens velbehag», i motsetning til ens egen fordel.
Dette karet finnes ikke fra naturens side i skapelsen, ettersom mennesket av naturen er født utelukkende med et kar for egennytte. Grunnen til at vi sier til kroppen vår at vi må arbeide for å bringe velbehag til Skaperen, er at kroppen ikke forstår hva som blir sagt til den; den klarer ikke å gripe det å se bort fra egen nytte og tenke hele dagen på å glede Skaperen. Særlig gjelder dette når man hører at vi skal gi avkall på nytelser som knytter seg til egenkjærlighet, til fordel for å glede Skaperen.
Denne tanken er så fremmed for kroppen at når den hører at man bare skal arbeide for å skjenke (bestrebe seg i lashpiot), blir den umiddelbart bedrevitersk og spør: «Jeg vil gjerne vite om du ser andre mennesker som går på denne veien, og som du også ønsker å kopiere? Joda, jeg kunne være enig med deg, men se deg omkring og tell hvor mange du ser hvis eneste tanke i livet er å tjene Skaperens interesse og ikke sin egen? Og om vi antar at du vet om folk som går denne veien, hvor mye tid og krefter har de lagt ned for å få evnen til å gjøre alt utelukkende for å skjenke? Og ikke minst, hvor lang tid bør slikt ta – en måned, to måneder, et år, to år?» Den blir enda mer kverulerende og spør: «Har alle de som investerer tid og krefter, oppnådd denne graden av å kunne rette hele sitt arbeid mot å skjenke?» Med slike ord kan den avlede et menneske fra arbeidet som hører til gavenes vei.
Det følger av alt dette at et menneske ikke har noen slik indre mangel når det gjelder åndelighet, som kalles «å bringe tilfredsstillelse til sin Skaper». Tvert imot: Hvis det dukker opp en tanke hos ham om at vi bør gjøre noe for å skjenke til Skaperen uten noen belønning, protesterer kroppens tanker og begjær umiddelbart og roper: «Ikke vær en dårskapens mann som skiller seg ut og går imot flertallet, som jo vet at den eneste tvingende grunnen til å arbeide er egennytte!»
Bare ved hjelp av denne kraften kan man engasjere seg i Torah og Mitzvot [bud]. Selv om han vet at han bør engasjere seg Lishma [for Hennes skyld – for Skaperens skyld, finnes det et generelt svar på dette, nemlig at han følger det våre vismenn sa: «Man skal alltid engasjere seg i Torah og Mitzvot Lo Lishma [ikke for Hennes skyld], for fra Lo Lishma vil man bli belønnet med Lishma.» Likevel skal han ikke bekymre seg for dette – det vil si prøve å finne ut om han virkelig har kommet nærmere Lishma. Snarere vet han at det gode vil komme av seg selv, at han helt sikkert vil oppnå Lishma, og derfor behøver han ikke dvele ved meningen med Lishma, ettersom han ikke skal granske detaljene i ting han ikke er pålagt å gjøre. Han lever ganske enkelt som folk flest.
Derfor er det en stor forskjell på bønnen man ber for kroppslighet, og bønnen man ber for åndelighet. Når det gjelder åndelighet, må man først be om selve karet – det vil si om en mangel – om å føle smerte og sorg over ikke å ha dette karet, som kalles «begjær», det vil si å ha en brennende hu etter å bringe tilfredsstillelse til sin Skaper.
Det følger av dette at han ikke behøver å be om at mangelen skal mettes, slik man gjør i kroppslighet når man har et behov og ber om at det blir dekket, ettersom han ennå ikke har noe åndelig kar. Derfor må man, når man kommer for å be om åndelighet, be om selve karet – at Skaperen vil gi ham et kar som ønsker å skjenke til Skaperen. Først deretter, når han har et kar som hører til åndeligheten, vil han kunne be om at overfloden stiger inn i det åndelige karet.
Dette innebærer at den virkelige mangelen man må be Skaperen om, bør være selve karet. Dette er i tråd med regelen: «Det intet lys uten et kar.» Når han ber om en ekte mangel som han faktisk mangler, skjer bønnesvaret ved at Skaperen skjenker ham et nytt kar, slik det står skrevet: «Og jeg vil ta stenhjertet ut av deres kjød, og jeg vil gi dere et kjødhjerte.»
Jeg hørte om denne mangelen fra Baal HaSulam, som fortalte den i navnet til sin lærer, ADMOR-en av Pursov, i tilknytning til verset: «Budgiv Aron» (3. Mosebok 6:2). RASHI tolker dette slik: «’Budgiv’ betyr å drive på med hastverk, nå og for ettertiden. Rabbi Shimon sa: ’Skriften bør fremfor alt ha hastverk der lommene er tomme.’» Han tolket dette slik at en «lomme» er et kar til å legge penger i. Vanligvis strever og bekymrer vi oss for å skaffe penger. Og han sa: «Man skal være mest bekymret der lommene er tomme – det vil si der det ikke finnes noe kar.»
Dette er som vi har forklart: I åndelighet behøver man ikke å be om at Skaperen skal gi overflod og lys. Først må man se til at man har et kar, det vil si et begjær og en lengsel etter å gi til Skaperen, siden vi av natur bare ønsker å motta og ikke å gi.
Dette betyr at når et menneske trer inn i det hellige arbeidet og ønsker å oppnå fullendelse, må det anstrenge seg av all sin kraft for å oppnå begjæret etter å bringe tilfredsstillelse til sin Skaper. Det er her man skal samle alle sine bønner – at Skaperen vil hjelpe ham og gi ham dette nye karet. Han må si for Hans åsyn: «Verdens Herre, slik Du ga meg et kar da jeg først kom til denne verden, som bare var i stand til å motta for min egen skyld, ber jeg deg nå om å gi meg et nytt kar, slik at jeg bare har et begjær etter å skjenke tilfredsstillelse til Deg.»
Man kan kanskje spørre: «Hvordan kan man be om å få et kar som kalles ’begjær etter å skjenke’, når vi samtidig sier at han ikke trenger dette karet fordi han ikke føler noen mangel på det?» Hvordan kan man da be om noe man ikke behøver?
Selv om han ser at han ikke har det karet som kalles «begjær etter å skjenke», betyr ikke det at man trenger alt man ikke har. Det er skrevet om de øvre Sefirot [utstrålingene] at Sefiraen [entall av Sefirot] Bina begjærer barmhjertighet, selv om vi har lært at hun gjennom Tzimtzum Bet [den andre begrensningen] forlot Rosh de AA [hodet til Arich Anpin]. Likevel anses det som om hun ikke forlot det; for selv om hun ikke har Hochma, regnes det ikke som en mangel ettersom hun ikke har bruk for det.
Vi ser at noe man ikke har, bare regnes som en mangel når man har behov for det. Dessuten må man kjenne på smerte over å ikke ha det. Det vil si at selv om man føler at man trenger det, men ikke plages av mangelen, regnes det fremdeles ikke som en mangel. Hvordan kan man da be om noe man ikke føler noen mangel på?
Dette er grunnen til at man må vie skapelsens hensikt en tanke – som vi vet er å gjøre godt mot Sine skapninger. Når man begynner å granske denne godheten som finnes blant skapningene, det vil si deres glede i verden av det velbehaget og den lysten som Skaperen vil skjenke dem, men han ikke kan finne dette blant skapningene, får det ham til å innse at det må finnes en årsak som holder lysten og velbehaget tilbake fra skapningene, som gjør at den øvre overfloden ikke kan åpenbares, og som hindrer at skapelsens hensikt blir fullbyrdet.
Når han ser på seg selv, sier han at alt det han ser – at skapningene ikke mottar overfloden – må skyldes at de ikke overholder Torah og Mitzvot slik man bør overholde Kongens bud. Slik våre vismenn sa: «Skaperen ønsket å belønne Israel, og derfor ga Han dem rikelig med Torah og Mitzvot [bud].» Dette betyr at vi gjennom Torah og Mitzvot kan bli belønnet med lyst og velbehag.
Spørsmålet er imidlertid: «Hvorfor overholder vi ikke Torah og Mitzvot slik det sømmer seg når man tjener Kongen?» Svaret er, sier han, at det skyldes at vi mangler en følelse av viktigheten ved Torah og Mitzvot, og at vi mangler en følelse av betydningen til Befalingsmannen som påla oss å holde Hans Torah og Mitzvot.
I det øyeblikket kommer et menneske til den erkjennelse at bare Skaperen kan rette opp i dette. Det vil si at dersom Han åpenbarer en smule av lyset fra Torah og Mitzvot for oss slik at vi kan kjenne gleden i dem, vil vi visselig bli i stand til å tjene Kongen av hele vårt hjerte og hele vår sjel, slik det sømmer seg for dem som føler Kongens storhet. Hva bør vi da be Skaperen om? Om å gi en viss øvre overflod. Da vil alle engasjere seg i Torah og Mitzvot på rett måte, uten noen uaktsomhet.
Likevel ser vi hva den hellige ARI sier: at Nukva ikke var ordentlig på plass der, og at det derfor skjedde et brudd. Ohr Pnimi [«Indre refleksjon», kommentarer i Studiet av de ti Sefirot] tolker ARIs ord slik: Siden den øvre overfloden skulle strømme inn i karet for å motta overfloden med det formål å skjenke – ettersom lyset var større enn det karet var i stand til å motta (karet må jo motta lys nøyaktig i samsvar med sin evne til å rette hensikten mot å skjenke, og karet klarte ikke å rette en så stor lysmengde mot å skjenke) – måtte lyset tre inn i Kelim [kar] hvis begjær er innrettet på å motta.
Dette kalles en Klipa [skall]. Det følger av dette at karene brast. Skulle overfloden strømme inn i disse karene nå, vil alt sammen renne ut til de ytre kreftene, til Klipot [flertall av Klipa]. Dette kan sammenlignes med et kar som har slått sprekker, og som man derfor ikke putter noe oppi, ettersom alt vil renne ut.
Derfor skal man ikke be om å bli tildelt overflod ovenfra, siden alt sammen vil falle i hendene på de ytre kreftene. I stedet skal man be Skaperen om å gi seg et kar, som er et begjær og en lengsel etter å skjenke til Skaperen. Når man har det karet, vil den øvre overfloden åpenbare seg for mennesket, og han vil føle lysten og det velbehaget som lå i skapelsens tanke om å gjøre godt mot Sine skapninger. Derfor bør vi be Skaperen om det vi virkelig trenger, nemlig et kar for å skjenke, og vi behøver ikke å be om noe annet.