Om å gi 

Rabash: Artikkel nr. 16, 1984

Jeg vil forklare saken om å gi. Når en person tjener noen som verden anser som betydningsfull, trenger ikke den viktige personen å belønne ham for hans tjeneste. Tvert imot blir selve tjenesten for en betydningsfull person betraktet av ham som om han allerede har blitt belønnet. Dette betyr at hvis man vet at han er en viktig person, så nyter han allerede tjenesten og trenger ingen ytterligere belønning for den. I stedet er selve tjenesten hans glede.

Men hvis han tjener en vanlig person, finner han ingen glede i tjenesten og må belønnes for den. Dette betyr at hvis han utfører nøyaktig den samme tjenesten for en viktig person, trenger han ingen belønning.

Hvis for eksempel en viktig person kommer med fly, med en liten koffert, og mange mennesker venter på hans ankomst, gir den viktige personen kofferten sin til noen for å ta den med til bilen som skal kjøre ham hjem. For denne tjenesten ønsker han å gi ham for eksempel hundre dollar. Han vil helt sikkert nekte å ta imot dem, fordi gleden han henter ut av sin tjeneste er større enn de hundre dollarene han blir tilbudt.

Men om det hadde vært en vanlig person, ville han ikke ha tjent ham selv for penger. I stedet ville han ha sagt til ham: «Det er portører her; de vil bære kofferten din til bilen. For min del er det under min verdighet å tjene deg. Men siden det er portørenes jobb, vil de gjerne tjene deg om du betaler dem.»

Dette viser at i den samme handlingen er det en forskjell og et betydelig skille – ikke i selve handlingen, men med hensyn til hvem han gjør det for – dersom han gjør det for en viktig person. Det avhenger utelukkende av betydningen til det individet i personens øyne, det vil si hva han føler om personens storhet. Det spiller ingen rolle om han forstår at han er en viktig person, eller om andre rundt ham sier at han er en viktig person; dette gir ham allerede styrken til å tjene ham uten å behøve noen belønning.

Ifølge det ovennevnte bør vi forstå den sanne hensikten til den som tjener den viktige personen. Er hans hensikt å glede seg over å tjene ham, ettersom han anser det som et stort privilegium? Eller skyldes det at han opplever stor glede ved å tjene ham? Fra hvilken kilde kommer gleden ved å tjene den viktige personen til ham? Det vet han ikke. Likevel ser han noe naturlig – at det er stor glede involvert her – så han ønsker å tjene ham.

Med andre ord: Er hans mål at dette er en viktig person, og det er derfor han ønsker at den personen skal glede seg? Eller ønsker han å tjene ham fordi det gir ham glede? Det vil si: Hvis han kunne oppnå den samme gleden som han føler ved å tjene ham gjennom noen andre midler, ville han da ha gitt avkall på denne tjenesten, ettersom han bare ønsker å tjene ham fordi han føler at han kan finne en god følelse her, og det er derfor han tjener ham?

Spørsmålet er om tjenesten skjer fordi han vil at den viktige personen skal ha det godt – der gleden han henter fra å tjene ham bare er en konsekvens, og målet hans ikke er for sin egen del, men utelukkende for at den viktige personen skal ha det godt – eller om han faktisk ikke tar hensyn til den viktige personen i det hele tatt, men alle hans beregninger dreier seg om hvor mye glede han selv kan få ut av det?

Og om vi spurte: «Spiller det noen rolle hvilken hensikt han arbeider med?» Svaret er at vi må forstå hva kar for å gi betyr.

Det er tre erkjennelser vi finner i en handling preget av å gi:

1. Han engasjerer seg i å gi til andre – enten med sin kropp eller med sine penger – for å bli belønnet for det. Med andre ord er selve tjenesten ikke nok til å gi ham glede; i stedet ønsker han å få noe annet i retur for den. For eksempel ønsker han å få ære i retur for sitt arbeid med å gi. Det er det som gir ham styrken til å arbeide. Men hvis han ikke var sikker på å motta ære i retur, ville han ikke ha gjort det han gjør for andre.

2. Han engasjerer seg i å gi til andre og ønsker ikke å bli gitt noen belønning for arbeidet sitt i form av noe annet. Snarere nøyer han seg med å utføre gode handlinger. Det ligger i hans natur å glede seg over å gjøre godt mot andre, og dette er hans fulle glede. Dette er utvilsomt et høyere nivå enn det første, siden vi her ser at han gjør ting med det formål å gjøre godt mot andre. Vi bør kalle dette «å gi for å gi».

Men hvis vi ser litt dypere og gransker hans virkelige hensikt med å gi til andre: Utfører han alle disse handlingene fordi han ønsker å nyte – det vil si av selvkjærlighet, siden han av natur gleder seg over barmhjertighetsgjerninger – eller er målet hans at han gleder seg over at andre har det bra?

Med andre ord: Gleder han seg over at andre er i godt humør, og er det derfor han prøver å gjøre godt mot andre, slik at de kan være ved godt mot og nyte livet? Og hvis han tilfeldigvis ser at det er en annen person, og at den personen lykkes bedre enn ham med å gjøre det han ønsker å gjøre for sine bysbarn, vil han da gi avkall på sin glede ved å utføre godgjøring og prøve å la den andre personen gjøre det?

Faktisk, hvis den personen – som engasjerer seg i å gi uten å ville ha noen belønning for arbeidet – ikke klarer å gi avkall på at den andre personen utfører disse tingene for bysbarna, til tross for at han vet at den andre personen er mer kompetent, kan vi fremdeles ikke kalle dette «å gi for å gi», ettersom selvkjærlighet til syvende og sist er hans avgjørende faktor.

3. Han arbeider for ikke å motta noen belønning i det hele tatt. Og selv om han ser at det er en annen person som er mer kompetent, gir han avkall på sin egen glede ved å gi til andre og bryr seg utelukkende om den andres velvære. Dette kalles «å gi for å gi».

Dermed må det foretas en grundig granskning av hans virkelige hensikt: Om han ønsker godt humør for seg selv og derfor tjener ham, eller om han har som mål å gi godt humør til den viktige personen.

For å forstå denne distinksjonen kan vi tenke oss at en person forestiller seg at han er en svært viktig person, og at det er derfor han ønsker å glede ham, slik at han er ved godt humør, og det er derfor han ønsker å tjene ham. Men i løpet av tjenesten han utfører for ham, er han selv ved godt humør og føler seg opprømt. Nå føler han at alle gledene han ellers ville føle i sitt liv, ingenting er mot det han føler nå, ettersom han tjener den viktigste personen i verden, og han mangler ord for å beskrive den tilfredsstillelsen han henter fra ønsket om å få den viktige personen til å være ved godt humør.

Nå kan han granske seg selv: Hva er hans mål med å ønske å gi tilfredsstillelse til den viktige personen? Bryr han seg om sitt eget beste – det vil si at han ønsker å glede ham fordi det gir ham selv godt humør – eller har han som mål utelukkende at den viktige personen skal glede seg, slik at den viktige personen er ved godt humør, og har han et sterkt ønske om å tjene ham utelukkende på grunn av den personens storhet?

Selv om han under tjenesten føler den enorme gleden som utspiller seg, vil han likevel, hvis han vet om en annen person som kan bringe enda større tilfredsstillelse til den viktige personen ved å tjene ham, gi avkall på sin egen glede som han føler under arbeidet. I stedet ønsker han av hele sitt hjerte at den andre skal utføre denne tjenesten, fordi det vil bringe større tilfredsstillelse enn om han selv tjente ham.

Det følger derfor at dersom han samtykker i å gi avkall på sin tjeneste – selv om han opplever stor glede ved den – utelukkende for å gagne den viktige personen og gjøre ham mer tilfreds, fordi han ikke tenker på seg selv, men bare på den viktige personens velferd, regnes dette for at han ikke har noen hensikt om egenfordel. I stedet er alt gjort for å gi, og han tar ikke hensyn til seg selv. På det tidspunktet har han foretatt en fullstendig granskning, for han kan ikke bedra seg selv, og dette kalles «å gi fullstendig».

Vi bør imidlertid vite at man ikke kan oppnå dette på egen hånd. Det står snarere om dette i traktaten Kiddushin (30): «Menneskets tilbøyelighet overmanner det hver dag og søker å drepe det, som det står: 'Den ugudelige våker over den rettferdige og søker å slå ham i hjel.' Og hvis Skaperen ikke hjalp ham, ville han ikke overvinne den, som det står: 'Herren skal ikke overlate ham i hans hånd.'»

Dette betyr at man først må se om man har styrken til å nå frem til en handling med det formål å skjenke tilfredsstillelse til Skaperen. Deretter, når han allerede har innser at han ikke kan oppnå dette på egen hånd, retter denne personen sin Tora og sine Mitzvot mot ett eneste punkt: at «lyset i den reformerer ham», og at dette vil være den eneste belønningen han ønsker fra Toraen og Mitzvot. Med andre ord vil belønningen for hans strev være at Skaperen gir ham denne styrken som kalles «kraften til å gi».

Det finnes en regel om at den som gjør en innsats – det vil si gir av kutt på sin hvile – gjør det fordi han vil ha noe, siden han vet at uten strev vil han ikke få noe, og derfor må han arbeide hardt. Av denne grunn må en person som anstrenger seg for å holde Tora og Mitzvot åpenbart mangle noe, og det er derfor han strever i Tora og Mitzvot: for å oppnå det han ønsker gjennom dem.

Følgelig må man være oppmerksom og fundere over hva man ønsker – hva slags belønning man vil ha for arbeidet sitt – før man begynner sin tjeneste for Skaperen. Eller enklere sagt: Hva er årsaken som driver ham til å engasjere seg i Tora og Mitzvot? Når han så fastslår hva han trenger, og hva han må streve for, begynner en person å tenke så hardt at det blir vanskelig for ham å vite hva han egentlig vil.

Dette er grunnen til at mange mennesker ikke klarer å fastslå det virkelige målet når de begynner å granske hensikten med sitt arbeid. I stedet sier de: «Hvorfor skal vi slite oss ut med granskning?» De arbeider uten noe mål og sier: «Vi arbeider for den neste verden.»

Og hva er den neste verden? «Hvorfor skal vi tenke på det? Vi tror bare at det er godt, og nøyer oss med det. Når vi mottar belønningen for den neste verden, vil vi vite hva det er. Hvorfor skal vi begi oss inn på granskninger?»

Bare noen få sier at det finnes et element av Dvekut (samsvar/tilknytning) til Skaperen, og at for å oppnå Dvekut må de oppnå formlikhet, det vil si: «Slik Han er barmhjertig, er også du barmhjertig.» Og da begynner han å prøve å oppnå formlikhet – slik at alle hans handlinger skjer i form av å gi – for bare da fjernes den begrensningen og skjultheten som finnes i verden, og han begynner å føle Kedusha (hellighet).

Men når han begynner å nå nivået av å gi i sitt arbeid, ser han at han er svært langt fra det, og at han ikke har noen begjær etter en tanke, et ord eller en handling som gjør ham i stand til å rette inn sin hensikt mot å gi. Og da vet han ikke hva han skal gjøre for å oppnå kraften til å gi. Hver gang han legger til en anstrengelse, ser han at hele dette feltet er fjernt fra ham. Til slutt innser han at det ikke er menneskelig mulig at han noensinne vil nå det.

På det tidspunktet innser han at bare Skaperen kan hjelpe ham, og først da forstår han at han må engasjere seg i Tora og Mitzvot for å motta belønning. Og belønningen for hans strev vil være at Skaperen gir ham kraften til å gi. Dette er belønningen han håper på, ettersom han ønsker å oppnå Dvekut med Skaperen, som er likhet i form med Ham, det vil si å gi.

Og dette er den eneste belønningen han håper på – at han gjennom sitt strev i Tora og Mitzvot vil bli gitt det han ikke kan oppnå på egen hånd, men trenger en annen til å gi ham. Det er som arbeid i den fysiske verden: Siden man ikke kan skaffe penger på egen hånd, arbeider man, og i retur får man betalt penger. På samme måte, i det åndelige, trenger han at noen gir ham det han ikke kan oppnå på egen hånd, og det er dette vi kaller «belønning».

Derfor, når en person ønsker å oppnå egenskapen ved å gi fordi han vil oppnå Dvekut med Skaperen, og han ikke kan oppnå denne egenskapen selv, men trenger at Skaperen gir ham den, så kalles det han ønsker å bli gitt for «belønning». Og siden det er en regel at den som vil ha belønning må gjøre en innsats og arbeide, holder han Tora og Mitzvot for å bli gitt denne belønningen, som kalles «kraften til å gi» – det vil si å gå ut av selvkjærligheten og motta et ønske om å ha styrke til utelukkende å engasjere seg i nestekjærlighet.

Dette er betydningen av utsagnet: «Man bør alltid engasjere seg i Tora og Mitzvot Lo Lishma (ikke for Dens egen skyld), for fra Lo Lishma kommer man til Lishma (for Dens egen skyld), fordi lyset i den reformerer ham.» Gjennom strevet i Tora og Mitzvot for å oppnå Lishma, vil han dermed nå nivået av Lishma ved først å ha strevd. Det er derfor han belønnes med lyset i den, som reformerer ham, og det regnes som at han ble gitt kraften til å gi ovenfra.

Vi bør imidlertid spørre: «Hvorfor må han først anstrenge seg og deretter bli gitt Toraens lys? Hvorfor blir han ikke gitt Toraens lys umiddelbart, slik at det reformerer ham på strak arm? Og hvorfor streve og slite for ingenting og kaste bort tiden? Ville det ikke være bedre om han ble gitt lyset helt i starten av arbeidet sitt, slik at han umiddelbart mottok lyset og umiddelbart kunne begynne sitt arbeid i Lishma?»

Saken er at det ikke finnes noe lys uten et Kli (kar), og et Kli betyr et ønske. Med andre ord: Når en person har et behov og hungrer etter å tilfredsstille det behovet, kalles dette «et Kli». Først da, når han har et Kli – det vil si et ønske om en viss oppfyllelse – kan det sies at han blir gitt fyllingen, og at han er fornøyd med den fyllingen han ble gitt, ettersom dette var det han tørste etter. Belønning regnes som en oppfyllelse, når begjæret mottar. Dessuten er graden av betydning knyttet til oppfyllelsen avhengig av graden av begjær. I den grad man har lidd, gleder man seg over oppfyllelsen.

Av denne grunn er det umulig å gi en person et lys som vil reformere ham når han overhodet ikke har et ønske om det. Dette er fordi en reformering innebærer at han vil miste kraften til selvkjærlighet og motta kraften til nestekjærlighet.

Hvis en person ikke har noe ønske om å forlate selvkjærligheten, og det blir sagt til ham: «Gjør litt arbeid, og i retur vil du ikke lenger ha noe ønske om selvkjærlighet», betrakter han ikke dette som en belønning. Tvert imot tenker han at for det arbeidet han gjorde for sin herre, burde han ha blitt belønnet i retur for sitt strev. Men i stedet gir han ham noe svært dårlig, og det i en slik grad at han ville miste all selvkjærlighet på et øyeblikk. Hvem ville vel gå med på det?

Av denne grunn må man først studere i Lo Lishma, slik at kroppen gjennom dette vil hjelpe ham, ettersom en person er villig til å gi avkall på en liten glede for å motta en stor glede. Men av natur er et menneske ute av stand til å forestille seg glede med mindre den er basert på selvkjærlighet. Derfor blir det fortalt ham at han vil bli belønnet for å engasjere seg i Tora og Mitzvot. Dette er ingen løgn, for han vil absolutt bli belønnet. Med andre ord blir det sagt til ham at for hans innsats i Tora og Mitzvot vil han bli belønnet, og dette er sannheten, ettersom han sannelig vil bli belønnet, men belønningen vil endre form.

For eksempel sier en far til barnet sitt: «Hvis du er en snill gutt, skal jeg kjøpe en leketøysbil i plast til deg.» Etterpå reiser faren utenlands og kommer tilbake flere år senere. Sønnen har allerede vokst opp, kommer til faren sin og sier: «Pappa, før du reiste til utlandet, lovet du meg en plastbil.» Så går faren og kjøper en ekte bil til ham, en som kan kjøre lange avstrækninger.

Sønnen er allerede smart og forstår at tiden nå ikke er inne for en plastbil, men for en ekte bil. Betraktes dette som et bedrag fra farens side? Absolut ikke! I stedet ser gutten nå at da han var barn, kunne han bare forstå en liten og ubetydelig belønning.

Slik er det også her: Han begynner med en ubetydelig belønning, som kalles Lo Lishma, noe som betyr at han venter på å bli belønnet med noe som er verdiløst sammenlignet med den virkelige belønningen han vil motta – nemlig det å bli belønnet med Lishma, som er det Kli der man kan motta den glede og lyst som Skaperen ønsker å formidle. Det er de virkelige gledene.

Det følger at ved å fortelle ham at han skal arbeide i Lo Lishma, det vil si å motta en belønning, så er dette sant – det vil si at når han retter hensikten mot å gi, vil han også bli belønnet. Det eneste falske ligger i selve belønningen. Mens en person befinner seg i Lo Lishma, tror han at han vil få en annen belønning, og at det Kli som mottar den, kalles «selvkjærlighet».

Men etterpå, når mennesket vokser, begynner det å forstå at de Kelim (kar) som faktisk mottar belønningen, er kar for å gi, og at det nettopp gjennom disse den virkelige lysten og gleden blir mottatt. På det tidspunktet føler han at han er den lykkeligste mannen på jorden. Men den belønningen han ønsket å motta mens han var i Lo Lishma, kunne bare være en belønning som egner seg for en liten gutt.

Når man derfor lærer bort å motta belønning og glede for sitt arbeid i Lo Lishma, regnes det ikke som en løgn, siden han ikke tapte noe ved at belønningen hans ble byttet ut med en større belønning. Vi bør bare forklare at Lo Lishma – altså denne belønningen – ikke er det virkelige navnet, slik han tror. I stedet har belønningen et annet navn enn det han trodde. Likevel forblir en belønning en belønning, og belønningen endres ikke; det er bare navnet på belønningen som endres – fra en falsk og innbilt belønning til en sann belønning.

Ut fra alt dette følger det at det viktigste en person trenger i retur for sitt strev i Tora og Mitzvot, er at Skaperen gir ham kar for å gi, noe man ikke kan skaffe seg på egen hånd fordi det strider mot naturen. Dette er imidlertid en gave ovenfra – at hans belønning alltid vil være å vente på den tiden da han kan bringe tilfredsstillelse til Skaperen. Og siden dette er den belønningen han venter på, kalles dette «Hans belønning».

For å forstå det ovennevnte bør vi se i «Generelt forord til Livets tre» (avsnitt 3), hvor det står: «Roten til mørket er Masach (skjermen) i Kli til Malchut, og roten til belønningen har sin rot i det reflekterte lyset som kommer frem gjennom en Zivug de Hakaa (sammenkobling ved sammenstøt).»

Der tilbyr han roten til det vi ser i denne verden, at alt det vi ser i denne verden, er en gren som strekker seg ut fra røttene, fra de øvre verdener. Han sier der: «Roten til det strevet som en person føler i denne verden, strekker seg fra roten til Masach i Kli til Malchut.»

Dette betyr at det Kli som skapningene har, kalles «et ønske om å motta glede», som Skaperen skapte på grunn av sitt ønske om å glede sine skapninger. Derfor skapte han i skapningene et ønske om å motta glede. I de øvre Sefirot kalles dette Malchut.

Etterpå lærer vi at det fant sted en Tzimtzum (begrensning). Dette betyr at man ikke ønsker å være en mottaker, fordi man ønsker formlikhet med skaperen. Følgelig ble det fastsatt en regel i Kedusha (hellighet) om at ingenting mottas med mindre det finnes en hensikt om å gi.

Dette er meningen bak korreksjonen av Masach (skjermen). Siden vi snakker om øvre lys, kalles det å ikke ønske å motta lys for «en Masach». Det er som en person som setter opp et forheng eller et slør når solen skinner for sterkt og han ikke ønsker å motta sollyset, slik at solen ikke skinner inn i huset.

Når man derfor snakker om øvre lys, ga Malchut likevel avkall på gleden og lot være å motta den fordi man ønsket likhet i form med Skaperen, selv om man hadde et sterkt ønske og en hunger etter å motta glede . Dette kalles «strev», det vil si å gjøre noe mot sin vilje,  å hindre seg selv i å motta gleden.

Også i den fysiske verden, når en person må gi avkall på en viss glede, regnes det som en anstrengelse. Hvis en person for eksempel liker å hvile, og av en eller annen grunn må gi avkall på hvilen og gjøre noe, kalles dette «strev».

Han viser oss også hvordan den fysiske grenen mottar en belønning, og hvor den har sin rot i de øvre verdener. Han viser at roten til belønningen strekker seg fra det reflekterte lyset (Ohr Hozer) – ønsket om å gi som kommer ut av Zivug de Hakaa som fant sted mellom det øvre lyset og Masach og Aviut (grovhet) (se Studiene av de ti Sefirot, del 4, avsnitt 8). Han skriver: «Det kledende reflekterte lyset kommer frem som et resultat av to krefter.»

I det åndelige betyr en Zivug de Hakaa at hvis to ting er motsatt av hverandre, betraktes det som Hakaa (slag/sammenstøt). Dette betyr at på den ene siden ønsker man virkelig den tingen fordi man ser at den vil gi en enorm glede, men på den andre siden overvinner man seg selv og mottar den ikke, fordi man ønsker formlikhet.

Her finnes det faktisk to begjær: 1) Ens begjær etter å motta glede, og 2) ens begjær etter formlikhet. Og av disse to blir en ny ting født, kalt «det kledende reflekterte lyset». Med denne kraften kan han senere oppnå den øvre overfloden, fordi dette reflekterte lyset er det egnede Kli for mottak av overfloden.

Med andre ord har han med dette Kli to ting: 1) Han mottar den gleden som finnes i den øvre overfloden, som kommer fra skapelsentanken om å gjøre godt mot sine skapninger. 2) Samtidig befinner han seg i formlikhet, som er den andre erkjennelsen han har ved mottaket av overfloden.

Ut fra alt det ovennevnte ser vi at hele belønningen utelukkende er det reflekterte lyset, som er den kraften til å gi som den lavere mottar fra den øvre, som han kaller «reflektert lys», det vil si det den lavere gir til den øvre. Dette betyr at den overfloden som opprinnelig kom fra Skaperen, kalles «direkte lys» (Ohr Yashar), slik det står skrevet: «Gud skapte mennesket rett.» Det er slik vi lærer, at skapelsentanken var å gjøre godt mot sine skapninger, det vil si at de lavere skal motta overflod, og dette kalles «rett».

Men mottakerne av overfloden ønsker formlikhet, og derfor har vi en korreksjon som kalles «reflektert lys». Dette betyr at mottakeren av overfloden ikke mottar den fordi han ønsker å nyte, men fordi han ønsker å gi til den øvre. Med andre ord: Slik den øvre ønsker at mottakeren skal glede seg, retter mottakeren av overfloden inn sin hensikt på å returnere glede til giveren, det vil si slik at den øvre kan glede seg over oppfyllelsen av sin tanke. Det følger derfor at belønningen primært er det reflekterte lyset, det vil si kraften til å gi som den lavere mottar fra den øvre.

Men vi må fremdeles forstå hvorfor vi sier at det Kli som kalles «kraften til å gi», er hele belønningen. Tross alt innebærer «belønning» noe som blir mottatt. Vi sier: «Jeg arbeider for lønnen», eller vi sier at formålet med skapelsen er å gjøre godt mot sine skapninger, det vil si at de skal motta belønning. Og her sier vi at belønningen kalles «kraften til å gi». Hva skal vi forstå ut fra dette? Jo, at belønningen burde være at et menneske blir skjenket oppnåelse av guddommelighet og Toraens hemmeligheter og så videre. Men hvorfor sier han at belønningen ligger i å oppnå kraften til å gi, det vil si kraften til å skjenke? Dessuten forteller han oss at dette strekker seg fra den øvre roten som kalles «reflektert lys».

Det finnes en kjent regel om at kuen ønsker å amme mer enn kalven ønsker å suge. Det følger derfor at Skaperen ønsker å gi til skapningene mer enn skapningene ønsker å motta. Så hvem er det som holder igjen? Vi må huske at Tzimtzum fant sted for at skapningene skulle ha formlikhet. Dette er en korreksjon for å avverge skammens brød, som stammer fra vår rot fordi Skaperen handler om å gi og ikke om å motta, ettersom han ikke har noen behov og det ikke finnes noe slikt som mottak i Ham. Følgelig – i henhold til den regelen som eksisterer i vår natur, at enhver gren ønsker å ligne sin rot – føler den lavere et ubehag når den må utføre en handling som ikke finnes i roten.

Det følger at man ikke trenger å gjøre noe for å motta overflod, som er lys og glede, siden Skaperen ønsker å gi til skapningen mer enn skapningen ønsker å motta. Imidlertid har skapningen intet Kli til å nyte de gledene som vil bli gitt ham, på grunn av skammen. Det følger at den eneste belønningen vi trenger, er det Kli som kalles «kraften til å gi». Alt vi trenger er altså Kelim (flertall av Kli), og ikke lys, og det er derfor belønningen primært er kraften til å gi.

For å oppnå dette Kli – som kalles «ønsket om å gi» – trenger vi imidlertid et begjær, det vil si å føle at vi trenger dette Kli. Det er derfor vi først må engasjere oss i Tora og Mitzvot i Lo Lishma, og dette er vårt strev: å innse at alt vi gjør, er for egenfordel, uten noen hensikt om å gi.

Og så ser vi at vi trenger kraften til å gi, og vi ønsker en belønning for arbeidet vårt, at Skaperen vil gi oss denne belønningen, nemlig ønsket om å gi. Og når vi har den kraften, vil vi være i stand til å motta den lysten og gleden som allerede er tilgjengelig, og som vi ikke trenger å arbeide for i det hele tatt, fordi Skaperen gir den. Men for at et menneske skal stige fra nivå til nivå, må det tilegne seg kraften til å gi hver eneste gang, og deretter mangler det ingenting annet.