Man bør alltid selge alt man eier og gifte seg med en vis disippels datter

Artikkel nr. 14, 1984

«Man bør alltid selge alt man eier og gifte seg med en vis disippels datter» (Psachim, 49). Dette betyr at han bør selge alle eiendelene han har ervervet gjennom sitt arbeid. Det vil si at han bør gi alt og gi avkall på alt, og til gjengjeld ta datteren til en vis disippel.

Dette betyr at hvis han ikke tar datteren til en vis disippel, er alt arbeidet han har lagt ned i Torah og Mitzvot [bud] gjennom hele sitt liv ufullstendig. Bare hvis han gifter seg med datteren til en vis disippel, vil han bli belønnet med sin fullkommenhet. Det er derfor våre vise sa at han bør selge alt han eier, noe som betyr at det er verdt å selge alt for datteren til en vis disippel. Derfor må vi forstå betydningen av «datteren til en vis disippel».

Baal HaSulam sa at en vis disippel er en som er disippel av en vismann, det vil si at han lærer av den vise, og da regnes han som en disippel. Den vise er Skaperen, hvis egenskap kun er å gi (tildele). En som lærer egenskapen å gi fra Ham, kalles en «vis disippel» fordi han lærer egenskapen å gi fra Ham.

Ved dette vil vi forstå hva våre vise sa: «Man bør alltid selge alt man eier og gifte seg med datteren til en vis disippel.» Det vil si at han bør gi alt arbeidet han har lagt ned i Torah og arbeid, og til gjengjeld motta en besittelse av å gi.

Dette betyr at han vil etablere en ny natur i sitt hjerte i stedet for den han naturlig har — et ønske om selvkjærlighet. Nå vil han motta en ny natur: ønsket om å gi. Det vil si at hans enhver tanke, ord og handling kun vil være for å gi til Skaperen, for dette utgjør hele mennesket. Dette betyr at man kun bør nå dette trinn, for alt vi trenger å oppnå er Kelim [kar]. Men overfloden, som er fyllingen av Kelim, kommer fra Skaperen, ettersom kua ønsker å amme mer enn kalven ønsker å die. Derfor er det eneste vi mangler kraften til å gi.

Ved dette kan vi tolke det som står skrevet i Zohar (Pinhas, s. 78, punkt 218): «Hvis Israel blir belønnet, vil Han stige ned som en ildløve for å spise offergavene. Hvis de ikke blir belønnet, vil Han stige ned der som en ildhund.» Det er kjent at løve innebærer Hesed [barmhjertighet], som er høyre side av Merkava [vognen]. «Hvis de blir belønnet», hvor det å bli belønnet betyr ren, altså det å gi. Da blir vi vist øye for øye — at det ovenfra også kommer en differensiering av løve, noe som betyr at egenskapen Hesed utvidet seg til de lavere, og da var overfloden rikelig for de lavere.

«Hvis de ikke blir belønnet», betyr det at de ikke engasjerte seg i å gi, men kun i selvkjærlighet; da ville differensieringen av hund strekke seg ovenfra. En hund innebærer, som det står skrevet i Zohar om verset: «Iglen har to døtre som hyler som hunder: Gi oss rikedommen i denne verden og gi oss rikedommen i den neste verden.» Med andre ord, to døtre som bjeffer som hunder: «Gi oss rikedommen i denne verden og gi oss rikedommen i den neste verden», noe som kun handler om mottakelse og ikke om å gi. Derfor blir vi ovenfra også vist at vi ikke kan gi overflod nedover, og dette kalles «øye for øye».

Det viser seg at vårt arbeid kun er å bli belønnet med Kelim [kar] som er egnet til å motta overfloden, som er kar for å gi. Derfor bør et menneske fokusere all sin innsats på én enkelt ting, kalt «kar for å gi». Dette bør være den eneste belønningen han ønsker å oppnå fra Torah og Mitzvot [bud]. Ved det vil han oppnå Dvekut [vedheft/sammensmeltning] med Skaperen, som er menneskets formål: å oppnå Dvekut med Skaperen.

Vi ser også i ordene til Zohar at det ble sagt om verset: «Nasjonenes barmhjertighet er en synd» — «Alt det gode de gjør, gjør de for seg selv.» Dette betyr at deres hensikt med all barmhjertighet, det vil si handlingene med å gi som de gjør, ikke er å gi. Snarere er hensikten deres for dem selv, det vil si å motta belønning for det. Ellers kan de ikke utføre handlinger med å gi.

Men Israels folk er i stand til å utføre handlinger med å gi. Vi bør forstå hvorfor Israels folk kan utføre handlinger med å gi, og vi bør også forstå, i henhold til det vi hører fra folk som ble religiøse, som sier at før de ble religiøse var de mer i stand til å utføre handlinger for å gi, men etterpå, altså når de har blitt religiøse, har det blitt vanskeligere for dem å utføre handlinger med å gi.

For å forstå det ovennevnte må vi huske det kjente faktum at et menneske kalles en «skapt skapning» kun ved at det finnes et ønske om å motta i det, for dette kalles «skapt eksistens fra fravær». Det viser seg derfor at det av natur er ute av stand til å utføre noen handling med å gi med mindre det mottar en belønning til gjengjeld.

Belønningen trenger ikke å være at det mottar noe for innsatsen. Snarere kan det være en viss beroligelse det mottar. Det vil si, hvis det våknet en viss medfølelse i det overfor en annen, og samvittigheten ikke lar det få ro før det må hjelpe den andre, regnes også dette som belønning. Men ganske enkelt å gjøre noe for en annen, for at den andre skal nyte det — da sier det til seg selv: «Hva får jeg ut av det?»

Men Israels folk er, gjennom kraften i Torah og Mitzvot, i stand til å oppnå en ny natur. Det vil si at i stedet for naturen de ble født med — et ønske om kun å motta — vil de motta en ny natur der de nå kun arbeider for å gi. Man oppnår dette gjennom Torah og Mitzvot, som innpodet gnister av det å gi i ham, noe som gir ham en følelse av å ønske å ligne sitt opphav. Men uten Torah og Mitzvot kan ikke et menneske komme ut av sin egen natur, som er ønsket om kun å motta for seg selv, og det kan ikke utføre noen handling med å gi uten belønning.

Ved dette vil vi forstå hva de spurte om angående dem som blir religiøse og sier at før de ble religiøse hadde de mer styrke til å utføre handlinger med å gi, men senere, når de har blitt religiøse, føler de at det er vanskeligere for dem å utføre handlinger med å gi.

Vi bør svare på det, som det er forklart i «Introduksjon til Zohar-boken» (punkt 29–30), hvor han skriver at på tidspunktet for sin fødsel er hans ønske om å motta kun for det legemlige. Derfor, selv om han har oppnådd det overdrevne ønsket om å motta før han fyller tretten år, er det ennå ikke slutten på veksten til ønsket om å motta. Den viktigste veksten til ønsket om å motta utspiller seg kun i det spirituelle, ettersom for eksempel hans ønske om å motta før han fyller tretten år ønsker å sluke all rikdom og ære i denne legemlige verdenen, som er åpenbar for alle, og som for ham er en forbigående verden tilgjengelig for alle og oppfattes av alle som bare en flyktig skygge.

Men når han oppnår det overdrevne, spirituelle ønsket om å motta, ønsker han å sluke for sin egen nytelse all fryd og rikdom i den neste, evige verden, som for ham er en evig besittelse til evig tid. Dermed fullføres ønsket om å motta kun med ønsket om å motta det spirituelle.

Det viser seg at før de ble religiøse hadde de et legemlig ønske om å motta, som ennå ikke var så stort. Det var derfor de hadde mer styrke til å utføre handlinger med å gi. Men når de har blitt religiøse og deres ønske om å motta har vokst med ønsket om å motta det spirituelle, har det blitt vanskeligere fordi ønsket om å motta nå har mer styrke enn da de kun hadde et legemlig ønske om å motta. Derfor hadde de, før de ble religiøse, en viss styrke til å utføre handlinger med å gi. Men når de har blitt religiøse og oppnådd det spirituelle ønsket om å motta, er det nå vanskeligere for dem å engasjere seg i saker som gjelder det å gi.

Av denne grunn kan det ikke sies at de nå har blitt verre, eller at de religiøse er verre fordi det er vanskeligere for dem å utføre handlinger med å gi. Snarere har ønsket om å motta vokst seg større, så det er vanskeligere å overvinne det. For eksempel, før han oppnådde det spirituelle ønsket om å motta, var hans onde tretti prosent. Etterpå, når han har oppnådd det spirituelle ønsket om å motta, tilegnet hans onde seg ytterligere sytti prosent. Derfor trenger han nå større krefter for å være i stand til å overvinne det.

Likevel bør vi ikke si at hans styrke nå har minket. Tvert imot må han nå finne botemiddelet for å beseire den onde kraften han har oppnådd. Og botemiddelet for dette er å holde Torah og Mitzvot med intensjonen om at lyset i det skal reformere ham.

Det følger derfor at han har gått fremover og har oppnådd mer ondt for å korrigere det. Men enhver begynnelse er vanskelig, og derfor tror han nå at han har blitt verre. Han bør imidlertid vite at hver gang får han mer ondt å korrigere, inntil han blir belønnet med å korrigere alt.