Siden mennesket er skapt med kli som kalles «selvkjærlighet», der man ikke ser at en handling vil gi noen fordel for en selv, har man ikke drivstoff til å gjøre selv den minste bevegelse. Og uten å oppheve selvkjærlighet er det umulig å oppnå dvekut [tilknytning] med Skaperen, noe som betyr formlikhet.
Og siden det er i strid med vår natur, trenger vi et samfunn som vil danne en stor kraft slik at vi kan arbeide sammen om å oppheve mottakelsens vilje, kalt «det onde», ettersom det hindrer oppnåelsen av målet som mennesket ble skapt for.
Av denne grunn må samfunnet bestå av individer som enstemmig er enige om at de må oppnå det. Da blir alle individene én stor kraft, hvor man kan kjempe mot seg selv, siden hver enkelt er inkorporert i alle de andre. Slik er hver person fundert på et stort ønske om å oppnå målet.
For å være integrert i hverandre bør hver person nullstille seg selv foran de andre. Dette gjøres ved at hver enkelt ser vennenes fortjenester og ikke deres feil. Men den som tror at han står litt høyere enn sine venner, kan ikke lenger forene seg med dem.
Det er også viktig å forbli alvorlig under samlingen for ikke å miste hensikten, ettersom det er for dette formålet de har samlet seg. Og for å vandre ydmykt, noe som er en stor ting, bør man venne seg til å fremstå som om man ikke er alvorlig. Men i sannhet brenner en ild i deres hjerter.
Likevel, for små mennesker, bør man under samlingen vokte seg for ord og handlinger som ikke bidrar til samlingens mål – slik at de på den måten oppnår Dvekut med Skaperen. Og angående Dvekut, se essayet «Matan Torah».
Men når man ikke er sammen med vennene sine, er det best å ikke vise noe av hensikten i sitt hjerte og fremstå som alle andre. Dette er betydningen av «vandr ydmykt med Herren din Gud». Selv om det finnes høyere fortolkninger av dette, er den enkle forklaringen også en stor ting.
Derfor er det bra at det er likhet mellom vennene som forener seg, slik at man kan bli nullstilt overfor den andre. Og det bør føres nøye tilsyn i samfunnet, der lettsindighet ikke tillates, siden lettsindighet ødelegger alt. Men som vi har sagt ovenfor, bør dette være en indre sak.
Men når det kommer en som ikke er fra dette samfunnet, bør det ikke vises noe alvor, men man bør tilpasse seg utad til personen som nettopp har kommet inn. Med andre ord, unngå å snakke om alvorlige ting, og snakk bare om ting som passer for den som nettopp har kommet inn, som kalles «en ubudt gjest».