Om kjærlighet til vennene
Artikkel nr. 2, 1984
- Behovet for kjærlighet til vennene.
- Hva er årsaken til at jeg valgte akkurat disse vennene, og hvorfor har vennene valgt meg?
- Bør hver enkelt av vennene avdekke sin kjærlighet til samfunnet, eller er det nok å føle kjærlighet i sitt hjerte og praktisere vennekjærlighet i skjul, og dermed ikke trenge å vise åpenbart det som er i ens hjerte?
Det er kjent at det å være ydmyk er en stor ting. Men vi kan også si det motsatte – at man må avdekke kjærligheten i sitt hjerte overfor vennene, siden man ved å åpenbare den vekker vennekjærligheten i vennenes hjerter, slik at også de føler at hver og en av dem praktiserer vennekjærlighet. Fordelen med det er at man på denne måten får styrke til å praktisere vennekjærlighet med større kraft, ettersom hver enkelt persons kjærlighetskraft er integrert i de andres.
Det viser seg at der et menneske har én mengde styrke til å praktisere vennekjærlighet, vil han, dersom gruppen består av ti medlemmer, være integrert med ti krefter som forstår behovet for at det er nødvendig å engasjere seg i vennekjærlighet. Men hvis hver og en av dem ikke viser samfunnet at han praktiserer vennekjærlighet, mangler man kraft fra gruppen.
Dette er fordi det er svært vanskelig å dømme sin venn i favør. Hver enkelt tenker at han er rettferdig, og at bare han engasjerer seg i vennekjærlighet. I en slik tilstand har man svært lite styrke til å praktisere kjærlighet til andre. Derfor bør nettopp dette arbeidet være offentlig og ikke skjult.
Men man må alltid minne seg selv på formålet med samfunnet. Ellers har kroppen en tendens til å viske ut målet, siden kroppen alltid sørger for sin egen fordel. Vi må huske at samfunnet ble opprettet utelukkende på grunnlag av å oppnå kjærlighet til andre, og at dette ville være trampolinen for kjærlighet til Gud.
Dette oppnås spesifikt ved å si at man trenger et samfunn for å kunne gi til sin venn uten noen belønning. Med andre ord trenger han ikke et samfunn for at samfunnet skal gi ham hjelp og gaver, noe som bare ville tilfredsstille kroppens kar for å ta imot. Et slikt samfunn er bygget på selvkjærlighet og stimulerer bare utviklingen av hans kar for å ta imot, ettersom han nå ser en mulighet til å vinne flere eiendeler ved at vennen hjelper ham med å skaffe materielle eiendeler.
I stedet må vi huske at samfunnet ble opprettet på grunnlag av kjærlighet til andre, slik at hvert medlem kan motta kjærligheten til andre og hatet av egenkjærlighet av gruppen. Og det å se at vennen hans anstrenger seg for å oppheve sin egen egoisme og elske andre, vil føre til at alle blir integrert i vennenes intensjoner.
Dermed, hvis samfunnet for eksempel består av ti medlemmer, vil hver og en ha ti krefter som praktiserer selvutslettelse, hat til selvet og kjærlighet til andre. Ellers sitter man igjen med bare én enkelt kraft for kjærlighet til andre, siden han ikke ser at vennene praktiserer det, ettersom vennene praktiserer kjærlighet til andre i skjul. Dessuten gjør vennene slik at han mister styrken i sin lyst til å vandre på veien for å elske andre. I den tilstanden lærer han av deres handlinger og faller inn under selvkjærlighetens herredømme.
- Bør alle kjenne sin venns behov, spesifikt for hver enkelt venn, slik at han vet hvordan han kan tilfredsstille dem, eller er det nok å praktisere vennekjærlighet generelt?