Hva betyr «Shechina er et vitnesbyrd for Israel» i det åndelige arbeidet?

 

Rabash Artikkel nr. 37, 1990

 

Zohar sier (Pinhas, punkt 491): «'Til sangmesteren; på Shoshan Edut.' Moses sa: 'Shoshan Edut,' Edut [vitnesbyrdet] om Shechina [det guddommelige nærvær], som kalles 'Shoshan Edut' fordi det er et vitnesbyrd som står over oss og vitner om oss overfor Kongen. Det er hellig hjelp for oss til å prise med lovprisninger. Det er derfor det kalles 'Shoshan Edut.' Moses sa: 'Det kalles 'Shoshan Edut' fordi Shechina er et vitnesbyrd for Israel, som er hennes lemmer, og hun er en sjel over dem. Hun er hjelp fra himmelen, som det står skrevet om henne: 'Og du skal høre himmelen.' Hun er hellig bistand.'»

 

Vi bør forstå hvorfor Shechina kalles Shoshan. Hva antyder denne fargen [Shoshan betyr rose/lilje] ved Shechina for oss? Vi bør også forstå hva det betyr at Shechina vitner om oss overfor Kongen. Vi vet at Edut [vitnesbyrd] skal skje gjennom å se, og ikke ved å høre. Derfor må vi forstå hva slags syn det er snakk om her, for å kunne si at Shechina vitner om oss med hensyn til synet.

 

Det er kjent at vi har to motstridende erkjennelser i Skaperens arbeid:

 

1. På den ene siden lærer vi at hensikten med skapelsen er Hans ønske om å gjøre godt mot sine skapninger. Av denne grunn skapte Han i skapningene et ønske om å motta nytelse og behag, for i samme grad som lengselen etter noe er, slik er også målet på nytelsen. Følgelig var hensikten med skapelsen at skapningene skulle nyte verden. Med andre ord skapte Han et ønske om å motta nytelse for at skapningene skulle fryde seg, hvilket betyr at hele hensikten var at skapningene skulle nyte.
2. På den andre siden blir vi fortalt at det er forbudt å motta for vår egen del. Det vil si at et menneske ikke må gjøre noe i tanke, tale eller handling til egen fordel. Man bør heller være opptatt av å gjøre alt for Skaperens skyld og ikke for sin egen skyld, ettersom dette i sannhet strider mot skapelsens hensikt.

Svaret er at et menneske må arbeide for Skaperens skyld, ikke fordi Skaperen trenger at andre arbeider for Ham eller at Han skal bli gitt noe. Det er snarere en korreksjon for skapningene. Det er slik som ARI sier: For å bringe Hans gjerningers fullkommenhet for dagen – som vil si for denne handlingen kalt «å gjøre godt mot sine skapninger», for at skapningene skal nyte og for at det skal være helhet i denne nytelsen, slik at de ikke skal føle skam over dette – ble det satt en Tzimtzum [begrensning] og et slør over den fryd og nytelse Skaperen ønsker å gi.

 

Likevel gjelder dette bare når de har intensjonen om å handle for Skaperens skyld. Dette betyr at fordi Skaperen gleder seg over at Hans vilje blir fulgt og at man mottar det gode fra Ham fordi Han ønsker det, fjerner dette naturlig nok problemet med skam forårsaket av formforskjellen – for regelen er at enhver gren ønsker å ligne sin rot. Slik Skaperen gir, på samme måte nyter også den laverestående når han gir.

 

Når den laverestående må motta, skammer han seg. Derfor ble denne korreksjonen lagt på ønsket om å motta for egen vinning (som stammer fra skapelsen): at mennesket skal plassere en intensjon om å gi på ønsket om å motta.

 

Men når en person ønsker å overholde Tora og Mitzvot [bud/gode gjerninger] med den hensikt at dette skal bringe ham et ønske om å gjøre alt for å gi tilfredsstillelse til sin Skaper – og ettersom dette ønsket strider mot menneskets natur, som ble skapt som et ønske om å motta kun til egen fordel – så når et menneske sier: «Jeg ønsker å gjøre gode gjerninger slik at jeg gjennom dem kan rette alt for Skaperens skyld og ikke for meg selv,» da roper mottakerønsket for en selv i kroppen (som kalles «ugudelig» eller «ond»): «Hva betyr dette arbeidet for dere?»

 

Og hvilket svar skal vi gi til dette spørsmålet? Svaret finnes i Haggadá: «En ugudelig, hva sier han? 'Hva betyr dette arbeidet for dere?' For dere, og ikke for ham. Og ettersom han utelukket seg selv fra fellesskapet, fornektet han det viktigste. Og du skal også sløve tennene hans.»

 

Dette svaret er svært vanskelig å forstå. Han stiller et spørsmål; han ønsker å forstå hvorfor vi skulle annullere ønsket om å motta, som er det ønsket Skaperen skapte. Vi må svare ham, ettersom han spør ut fra sitt eget synspunkt, der han jo har rett. Hvorfor sa de da: «Sløve tennene hans»?

 

Baal HaSulam sa om dette at ettersom han spør: «Hva er dette arbeidet?», i betydningen «Hvorfor må vi arbeide for Skaperens skyld og ikke for oss selv?», så finnes det ikke noe rasjonelt svar på dette. Med andre ord gis et menneske vanligvis et svar på sitt spørsmål slik at forstanden kan fatte det. Men her er det umulig å få ham til å forstå, for han spør: Hva vil ønsket om å motta sitte igjen med hvis man arbeider for å gi? Hvis han skulle motta senere, etter at han ønsker å gi – altså hvis vi kunne si: «Gi, og til gjengjeld vil du senere kunne være en mottaker» – da ville det vært å gi for å motta. Dette kalles Lo Lishma [ikke for Hennes skyld].

 

Derfor, når et menneske ønsker å arbeide Lishma [for Hennes skyld], altså å gi for å gi, finnes det intet svar å gi ham. Dette kalles «Å sløve tennene hans». Svaret er med andre ord at vi må gå med makt, altså over forstanden, ettersom den ugudelige har rett innenfor forstandens rammer. Dette kalles «Å sløve tennene hans». Han sa at et menneske ikke kan overvinne det onde på én gang, men at dette arbeidet består av oppturer og nedturer helt til man blir belønnet med seier og tar på seg himmelrikets åk som tro over forstanden.

 

Dette er grunnen til at Malchut kalles Shoshanah [rose], Shoshanim [roser] eller Shoshan, for navnet gis alltid etter hendelsen, ettersom vi ikke blir tildelt himmelriket uten denne handlingen med å sløve tennene hans. Derfor kalles Malchut Shoshanah, etter selve handlingen.

 

Av dette følger det at meningen med Shoshan er «sløve tennene hans», ettersom det ikke finnes noe fornuftssvar på hans spørsmål og vi må gå fram med makt og tvang, selv om den ugudelige – altså ønsket om å motta for seg selv – er uenig. Dette kalles Hakaa [slag], som betyr at man kjemper med seg selv. Når et menneske sier til sin indre ugudelige: «Det er verdt å tjene en stor Konge og vi trenger ingenting til gjengjeld, men bare fordi Han er stor og regjerende – altså på grunn av Hans storhet bør et menneske være tilfreds med å tjene en stor Konge,» da sier den ugudelige til ham: «Hvordan vil du tjene en stor Konge? Føler du Hans storhet, siden du påstår at det er verdt å tjene Ham?»

 

I slike tilstander er et menneske noen ganger ute av stand til å forestille seg noen form for Skaperens storhet. I stedet kjenner han på usselheten i Kedusha [hellighet]. Dette betraktes som «Shechina [det guddommelige nærvær] i eksil» eller «Shechina i støvet». Med andre ord føler han ingen betydning i Kongen. Tvert imot dukker det opp forestillinger som skyver ham bort fra Skaperens arbeid, til det punktet hvor han noen ganger til og med ønsker å glemme hele arbeidet. For selv om han husker at han skal arbeide for Skaperen og ikke motta noen lønn for arbeidet, men at selve arbeidet skal være hans mål, kan dette bare sies når man føler en smak i arbeidet. Da forplikter smaken ham til å fortsette, og han trenger ingen annen lønn.

 

Men hva kan man gjøre hvis man, når man kommer for å utføre det hellige arbeidet og sier at man ikke vil ha noen lønn, ikke har noen belønning som forplikter eller motiverer til å arbeide med glede – i visshet om at man senere vil motta en stor lønn nettopp fordi man arbeider uten å kreve lønn?

 

Dessuten føler han ikke at han arbeider for en stor Konge, så hvordan kan man arbeide uten noen form for glede? Han blir fortalt at han må arbeide under tvang, altså uten kroppens samtykke. Dette kalles «Å sløve tennene hans».

 

Men hvorfra kan man hente krefter til å tvinge seg selv til å arbeide for å gi? Og selv om han overvinner seg selv, kan han ikke utføre et slikt arbeid med glede. Arbeidet han gjør da er som en fange som tvinges til slavearbeid. Hver gang tenker han: «Kanskje finnes det en måte jeg kan flykte herfra på, så jeg slipper å arbeide for andre?» Den eneste gleden han har da, er når han ser på klokken og oppdager at han snart kan fri seg fra arbeidet.

 

Når arbeidet er så fullt av sorg og smerte over å måtte arbeide for andre i stedet for seg selv, hvordan kan da eieren se på at hans arbeidere jobber for ham mens de gråter og sier: «Når skal jeg endelig slippe dette arbeidet?»

 

Mennesket spør seg selv: «Ønsker Skaperen virkelig at vi skal arbeide for Ham under tvang?»

 

Det vil si at de føler at mennesket er fjernt fra Skaperen og ikke føler Hans kjærlighet – altså at man under arbeidet skal elske Skaperen. Han ser på seg selv og forstår ikke hva som har skjedd. Der hvor arbeidet er for Skaperens skyld, burde mennesket ha følt nærhet til Skaperen underveis, og hver gang hatt et større ønske om å nærme seg Ham.

 

Men nå er det stikk motsatt. Han føler for hver gang at han glir lenger bort fra Skaperen, og at handlingene han gjør støter ham bort. Han opplever hver handling som om han blir vist ut, at han ikke har adgang til å nærme seg og føle betydningen av Tora og Mitzvot, eller finne noen smak i disse handlingene. Tvert imot virker det som om det er oppstått en avgrunn mellom dem. Det kjennes som om ingen av dem tåler den andre, og alle hans handlinger, utført med tvang, blir en tung byrde og en last. Han tenker stadig på å flykte fra disse tilstandene, men han har ingen steder å rømme unntatt inn i søvnen – det er kun i søvnen han finner noen smak.

 

I slike stunder melder spørsmålet seg: Hvorfor er det egentlig slik? Mennesket må spørre: Hvorfor fortjener jeg dette? Er dette Toraen, og er dette dens lønn? Er det fordi jeg begynte å gå på sannhetens vei – som er å utføre det hellige arbeidet fullt og helt for Skaperens skyld – at jeg blir støtt ut av det hellige arbeidet?

 

Hvorfor var det slik at da arbeidet mitt var som allmennhetens, altså å gjøre gode gjerninger uten å tenke på intensjonen for Skaperens skyld, da jeg hvilte mitt arbeid helt på massene som bare tenker på ytre handlinger og ikke på intensjoner, så hadde jeg en god smak i arbeidet og i bønnen? Jeg visste at jeg ba til Skaperen og at Han hørte min bønn, og jeg hadde styrke til å fortsette bønnen. Når jeg ba, betvilte jeg aldri om Skaperen hørte meg. Jeg hadde ingen selvkritikk over mine handlinger og var sikker på at alt var i orden.

 

Men nå som jeg trenger å stige i hellighetens grader, ettersom jeg ønsker å arbeide for Skaperens skyld for å nærme meg Ham – hva sitter jeg igjen med? Jeg kommer bare lenger unna der hvor jeg burde kommet nærmere.

 

Sannheten er at vi må tro i tillit til de vise og ikke følge det menneskelige intellektets diktater, men stole fullt og helt på det vismennene har fortalt oss. Baal HaSulam sa at et menneske må tro at det er slik, selv om man ikke ser det. Mennesket må tro at Skaperen faktisk hører bønnen, slik det står skrevet: «for Du hører enhver munns bønn.» Siden et menneske ber Skaperen om å bringe seg nærmere, ønsker Skaperen å gi ham sann nærhet – altså gi ham den fryd og nytelse Skaperen ønsker å gi. Dette kalles «skapelsens hensikt». Av denne grunn forbereder Skaperen Kelim [kar/beholdere] i ham for dette, og Kelim kalles «behov» og «mangel».

 

Vi ser at det bare er tre ting:

 

1. Et menneske forstår at dersom man vil være en Skaperens tjener, må man være asketisk og ikke nyte noe, og da vil man være en Skaperens tjener. Til gjengjeld vil man motta belønning i denne verden og i den kommende verden.
2. Han forstår at han må nå den graden hvor han kan arbeide for Skaperens skyld, slik at alle hans handlinger er rettet mot Skaperen, og han slår seg til ro med dette.
3. Et menneske må oppnå skapelsens hensikt, som er at skapningene skal motta fryd og nytelse, og ikke at de skal gi – ettersom det å gi (å bringe Skaperen tilfredsstillelse) kun er skapelsens korreksjon.

 

Ut fra dette kan vi forstå det vi spurte om: Hvorfor mottar et menneske fra oven større mottakerkar enn før når han ber Skaperen om å få tildelt gi-kar?

 

Svaret er, som vi har sagt i tidligere artikler, at hvis et menneske umiddelbart mottok et ønske om å gi – slik at han lett kunne overvinne det lille mottakerønsket – ville han slått seg til ro med det. Da ville det dypere mottakerønsket i ham forblitt ukorrigert, fordi det aldri ville blitt åpenbart for ham slik at han kunne be om styrke til å overvinne det.

 

Dette betyr at når et menneske ber om kraft til å overvinne det lille mottakerønsket, og som svar på bønnen får et stort mottakerønske, er det ikke slik man tror: at ønsket om å motta først var lite og at han deretter ovenfra ble tildelt et stort ønske.

 

Det er snarere slik Zohar forklarer om det som står skrevet: «Eller hans synd blir gjort kjent for ham.» Zohar spør: «Hvem gjorde det kjent for ham?» og svarer: «Skaperen gjorde det kjent for ham.» Dette betyr at Skaperen for hver gang lot ham se i større grad hvor stor kraften i det medfødte mottakerønsket var, som det står skrevet: «Synden lurer ved døren.» Det vil si at fra det øyeblikket han ble født, ble dette ønsket født med all sin makt. Derfor kalles det «en gammel og dåraktig konge».

 

Mennesket trenger imidlertid ikke å kjenne hele omfanget av ønsket om å ta imot med én gang. Åpenbaringen av mottakerønskets makt skjer gradvis. Det onde må balanseres i henhold til det gode han besitter. Med andre ord: I den grad et menneske anstrenger seg for å annullere ønsket om å ta imot, i samme grad åpenbares det for ham ovenfra.

 

Slik vi forklarte angående «For de ugudelige virker det som et hårstrå, og for de rettferdige virker den onde tilbøyeligheten som et høyt fjell», sa vi at det gode og det onde må balanseres, slik våre vismenn sa: «Et menneske bør alltid se seg selv som halvt god og halvt dårlig.» De følges alltid ad for at man skal ha et reelt valg å fatte beslutninger ut fra.

 

Av dette følger det at det onde finnes i mennesket. Men det onde åpenbares i takt med det gode i personen. Derfor, når man begynner å vandre på sannhetens linje, kommer det onde til syne for hver gang. Likevel kan man i hver vond tilstand man opplever ikke gjøre annet enn å be Skaperen om hjelp, som det står skrevet: «Menneskets tilbøyelighet overmanner ham hver dag; hvis ikke Skaperen hjalp ham, ville han ikke overvinne den.» Følgelig er mennesket maktesløst til å overvinne det onde på egen hånd; Skaperen må hjelpe ham.

 

Vi må imidlertid vite at også dette er en korreksjon. Det at et menneske ikke kan overvinne det onde uten hjelp ovenfra, er med hensikt. For hvis et menneske hadde evnen til å arbeide for Skaperens skyld på egen hånd, ville han forblitt i en tilstand av Katnut [litenhet/umodenhet]. Han ville ikke hatt behov for å stige i Kedusha-gradene, der man skal nå fram til Toraen – hvor fryden og nytelsen som Skaperen ønsket å gi skapningene, ligger skjult.

 

Føler man seg vellykket, har man ikke behov for Toraen. Men når et menneske ikke makter å overvinne det onde, kan man ikke slå seg til ro, for man ser hvordan ondskapen råder og at man ikke har noe grep om helligheten. Hvordan kan man da være tilfreds?

 

I takt med sin egen overvinnelse ser man da sannheten klarere: at det er umulig å komme seg ut av ondskapens herredømme ved egen kraft. Når han da ber Skaperen om hjelp, ber han av hele sitt hjerte. Ofte fortviler han og trenger ekstra overvinnelse for å hente styrke til å gå over forstanden – i troen på at Skaperen kan hjelpe ham.

 

Når man overvinner og ber om Skaperens hjelp, hva er det man da mottar hjelp med? Som Zohar sier: «Med en hellig sjel.» Det vil si at hjelpen hver gang kommer som en større opplysning. Dette er grunnen til at et menneske ikke kan fri seg fra det ondes herredømme alene, men trenger Skaperens hjelp. Gjennom dette vil han åpenbare sin sjels NRNHY [Nefesh, Ruach, Neshama, Chaya, Yechida].

 

Ut fra det ovennevnte må vi tolke det vi spurte om:

 

1. Hvorfor kalles Shechina Shoshan [rose]?
2. Hvorfor vitner Shechina om oss overfor Kongen? Hva skal hun vitne om?
3. Hva betyr det når det sies at Shechina kalles «Hjelp ovenfra», slik det står skrevet: «Og du skal høre himmelen»?

 

Hun kalles Shoshan fordi det er umulig å erverve himmelriket – som er tro over forstanden – med mindre den onde kommer og spør: «Hva betyr dette arbeidet for dere?», og krever å vite innenfor forstanden hva han får ut av å arbeide for Skaperens skyld og ikke for seg selv.

 

Da finnes det intet svar innenfor forstanden, ettersom han har rett rent fornuftsmessig, som det står skrevet: «Og ettersom han utelukket seg selv fra fellesskapet, fornektet han det viktigste.» Det vil si: Siden han fornektet selve essensen i korreksjonen – som var til for å unngå skam ved mottakelsen av fryd og nytelse – følger det at Skaperen ikke har behov for å bli tjent. Det at vi skal arbeide til beste for Skaperen, er utelukkende for vår egen skyld.

 

Gjennom denne korreksjonen vil nemlig skammen opphøre. Det var dette han fornektet. Derfor vil ingen fornuftsforklaring hjelpe ham; vi må i stedet gå fram med makt og tvang, som kalles «Å slå tennene ut på ham». Og ettersom dette arbeidet er uopphørlig, kalles det «Å slå tennene hans grundig». Derfor kalles himmelriket Shoshan eller Shoshanah [begge betyr rose/lilje], fra ordene «Slå hans Shinaim [tenner]».

 

Og hva vitner Shechina om oss? At vi er rettskafne. Vi spurte: Hvorfra ser hun dette?

 

Svaret er at hun ser det fordi hun selv hjelper oss. Malchut kalles «Himmelens bistand». Dette betyr at Malchut selv gir hjelpen. Dette er som det står skrevet: «Den som kommer for å rense seg, blir hjulpet.» Dermed kan hun vitne om at vi er rettskafne, fordi det var hun som hjalp oss med det.

 

Vi spurte også: Hvorfor må hun vitne? Vi må forstå det slik at når et menneske først er blitt belønnet med himmelriket, slik at han kan arbeide for Skaperens skyld, må han bli belønnet med Toraen, kalt ZA (Zeir Anpin), en «Konge». Dette er hva hun må vitne om: at han allerede besitter himmelriket og derfor er verdig til Toraen – kalt «Skaperens navn» – som er selve hensikten med skapelsen.