Hva er den elskedes sønn og den hatedes sønn i arbeidet?
Artikkel nr. 46, 1991
Midrasj sier (gjengitt i Baal HaTurim) om det som er skrevet: «Dersom en mann har to koner, den ene elsket og den andre hatet.» Han sier: «'Dersom en mann har to koner' er Skaperen. De 'elskede' er avgudsdyrkerne, som Han viser sitt ansikt til, og de 'hatede' er Israel, som Han skjuler sitt ansikt for.»
Dette må vi forstå, ettersom det motsier alle de stedene hvor det står skrevet at Skaperen elsker sitt folk, Israel, slik det står skrevet (Malaki 1:2–3): «'Jeg har elsket dere', sier Herren. Men dere sier: 'Hvordan har Du elsket oss?' 'Var ikke Esau Jakobs bror?' sier Herren. 'Likevel elsket Jeg Jakob, og Jeg hatet Esau.'» Vi sier også: «Han som utvelger sitt folk Israel med kjærlighet.»
Vi må tolke dette i det indre arbeidet: Det er kjent at vi i arbeidet snakker om alt innenfor én kropp. Av den grunn må vi tolke det å si «to koner» dithen at de befinner seg i samme kropp. Dette betyr at det finnes to krefter i mennesket: 1) ønsket om å motta for egen vinning, 2) ønsket om å gi (å skjenke), å gjøre alt for Skaperens skyld.
Disse to kalles «to koner». Med andre ord må vi definere egenskapen til «verdens sytti nasjoner» og egenskapen til «Israel» i mennesket. Vi tilskriver «verdens nasjoner» til viljen til å motta for egen vinning, og vi tilskriver «Israel» til ønsket om å gi til Skaperen.
Vi må vite at disse to ønskene kommer ovenfra, noe som betyr at bare Skaperen gir dem, og det står ikke i menneskets makt å ta dem av seg selv. Den første kraften, kalt «viljen til å motta for seg selv», kommer til et menneske uten noen anstrengelse. Så snart man blir født, har man denne kraften. Men den andre kraften, «ønsket om å gi», kommer ikke ovenfra uten hardt arbeid. Dette betyr at man først må søke måter å oppnå det på, og først da mottar man ønsket om å gi ovenfra. Det gis imidlertid ikke uten anstrengelse.
Vi må forstå grunnen til at ønsket om å gi ikke gis uten anstrengelse, mens viljen til å motta gis uten anstrengelse. Dette er fordi Han, for å oppnå hensikten med skapelsen – som er å gjøre godt mot sine skapninger – måtte skape en skapning som inneholder viljen til å motta nytelse, ettersom det uten et ønske er umulig å nyte noe. Derfor la Skaperen ønsket om å motta nytelse inn i skapelsen.
Dette betyr at dersom mennesket ikke hadde dette da det ble født, ville det være umulig å bli kalt «skapning», ettersom dette viser oss skapelsens prinsipp om «eksistens ut av fravær» (Yesh mi Ain), som betyr at det ble skapt et ønske og et behov der man vil tilfredsstille sitt behov. Av denne grunn kommer dette ønsket umiddelbart, uten noen anstrengelse. Med andre ord: Hadde det ikke vært for viljen til å motta, ville det ikke vært noen utvikling, og det ville ikke eksistert noe i verden, ettersom vi lærer alt kun gjennom kraften i viljen til å motta, som driver oss fremover. Av denne grunn kommer dette ønsket til oss uten anstrengelse.
Men når det gjelder ønsket om å gi, gir ikke Skaperen det til oss uten anstrengelse. Det vil si at når vi har skapelsen og Skaperen skal gi oppfyllelse til skapningene, gir Han dem det de krever og sier at de trenger. På det tidspunktet fyller Skaperen deres mangel. Det følger derfor at all den anstrengelsen et menneske gjør i Tora og Mitzvot, er for å oppnå mangelen (behovet) for ønsket om å gi. Det vil si, akkurat som mennesket forstår at uten et ønske om å motta nytelse kan en person ikke leve i verden – hvilket betyr at dersom en person ser at han ikke har noe å gi til sin vilje til å motta slik at den kan nyte, vet personen at han ikke vil være i stand til å eksistere i verden, ettersom han uten vitalitet er i konflikt med hensikten med skapelsen, som er å gjøre godt mot sine skapninger.
På samme måte må en person komme til å føle at med mindre han har ønsket om å gi, hvorved han kan oppnå Dvekut [vedheft/forening] med Skaperen, har han heller ikke noe liv eller nytelse i denne verden. Med andre ord ser han at han ikke har noen tilfredsstillelse i livet. Av denne grunn ønsker han å oppnå fullkommenhet, for det må finnes fryd og nytelse i skapelsen. Uten ønsket om å gi kan imidlertid ikke en person oppnå fullkommenhet. Denne tilstanden kalles «mangel og behov», og når en person har en slik mangel, mottar han det andre ønsket, kalt «ønsket om å gi», ovenfra fra Skaperen.
Av denne grunn bør man gjøre alt man kan for å erverve en mangel etter ønsket om å gi. Man må imidlertid vite at selv om man ønsker å gjøre alt for å gi, lar kroppen en ikke slippe ut av dens herredømme, og dette forårsaker fall og oppstigninger. Det vil si at straks viljen til å motta seirer over ønsket om å gi – i den forstand at viljen til å motta bringer ham ønsker og tanker om at den har rett, altså at den gir ham en større smak for egenkjærlighet, som betyr at viljen til å motta, som er «verdens nasjoner», får mer smak hver gang – opphever den behovet for ønsket om å gi etter hvert som den får mer styrke.
Dermed forsvinner alt det arbeidet man har lagt ned for å oppnå behovet for ønsket om å gi, og personen samtykker under fallet med viljen til å motta for seg selv. Likevel henter personen seg inn igjen etterpå og begynner nok en gang å arbeide og streve for å oppnå behovet for ønsket om å gi, og deretter seirer viljen til å motta igjen. Det følger at dette er årsaken til oppstigninger og fall.
Denne situasjonen fortsetter til en person kommer til den erkjennelsen at uten Hans hjelp er det umulig å oppnå, ikke nødvendigvis selve det faktiske ønsket om å gi, men selv behovet for ønsket om å gi stiger og faller til et punkt hvor han flere ganger kom til en tilstand der han så at han ikke kunne gjøre flere anstrengelser enn han allerede har gjort. Derfor ønsker han å rømme fra arbeidet.
Vi må imidlertid spørre: Hvorfor gjorde Skaperen det slik at det finnes oppstigninger og fall? Som sagt ovenfor er det for at mennesket skal trenge å bevege seg fremover og ikke nøye seg med lite. Av denne grunn mottar han et fall ovenfra. Med andre ord blir en person hjulpet til å avansere ved at han senkes fra sin grad. Dette får ham til å reflektere og se hva som kreves av ham ovenfra, og hvorfor han ble senket fra sin grad.
Dette får en person til å be til Skaperen om hjelp. Hjelpen man mottar ovenfra, er forberedelsen som gjør at han vil oppnå en sjel, slik det står skrevet i Zohar, at han blir hjulpet av «en hellig sjel». Det følger at både oppstigningene og fallene kommer ovenfra. Det vil si at fallene også hjelper en person, og på grunn av dem når han målet han skal nå.
Gjennom dette bør vi tolke hva Zohar sier (VaYishlach, punkt 4): «Dersom en mann kommer for å bli renset, overgir den onde tilbøyeligheten seg foran ham, og høyre styrer venstre. Og både den gode tilbøyeligheten og den onde tilbøyeligheten slår seg sammen for å bevare mennesket på alle veiene det vandrer, slik det står skrevet: 'For Han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier.'»
Vi må forstå hvordan det kan sies at den onde tilbøyeligheten bevarer en person på den rette veien. Tross alt råder den en person til ikke å vandre på Toraens vei, feller ham på alle hans veier, og hindrer ham i å arbeide for Skaperens skyld, men bare for sin egen skyld. Derfor må vi vite hvordan den onde tilbøyeligheten hjelper ham.
Fallene en person mottar når den onde tilbøyeligheten gir ham tanker som er fremmede for Toraens ånd, forårsaker fall for ham. Etter en persons oppfatning må det være slik at den onde tilbøyeligheten brakte ham følelsen av at kjærlighet til seg selv er viktigere enn kjærlighet til Skaperen, og at dette er årsaken til fallene.
Men i sannhet bør man tro at Skaperen gjør alt. Med andre ord sender Skaperen disse fallene til en person for at de skal gi mennesket drivkraft i arbeidet, slik at han ikke skal nøye seg med lite. Når en person føler at han gjør alt han kan i Tora og Mitzvot, og han ikke kan skjelne hensikten om å gjøre det for Skaperens skyld eller at han arbeider for sin egen vinning – ettersom når man arbeider på allmennhetens måte, skinner en belysning på en person som Omgivende Lys (Ohr Makif), noe som gir ham tilfredsstillelse slik at han ikke føler noen mangel i sitt arbeid.
Først når man ønsker å arbeide på individenes måte, hvilket betyr at hensikten også skal være for Skaperens skyld og ikke spesifikt handlingen alene (som nevnt i artikkel nr. 45, Tav-Shin-Nun-Aleph), blir han informert ovenfra om at han ikke er i orden, og fra dette faller han ned i en nedstigning. På den tiden ser man sin virkelige situasjon og begynner å søke en vei for å komme ut av egenkjærlighetens kontroll.
Det følger derfor at hvis det ikke var for den onde tilbøyeligheten, som bringer ham tilstanden av fall, ville han forbli i en tilstand av oppstigning og ikke trenge å nå målet om Dvekut med Skaperen. Det følger at den onde tilbøyeligheten er en Guds engel, en budbringer fra Skaperen for å hindre ham i å forbli i en tilstand av «det urørlige i Kedusja [hellighet]», men heller trenge å avansere. Dette er grunnen til at han sier: «For Han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier.» Den onde tilbøyeligheten er altså også en budbringer fra Skaperen for å bevare personen.
I henhold til ovennevnte bør vi tolke det vi spurte om angående Midrasjs ord som sier: «'Dersom en mann har to koner' er Skaperen. De 'elskede' er avgudsdyrkerne.» Hvordan kan det sies at Skaperen elsker avgudsdyrkerne? Vi må tolke det dithen at når det står «Dersom en mann har to koner», betyr det at Skaperen gir et menneske to koner, altså to ønsker: én elsket, som betyr viljen til å motta for egen skyld. Dette kalles «avgudsdyrkere», som betyr ikke for Skaperens skyld, men for sin egen skyld.
Dette ønsket kalles «elsket», noe som betyr at skapningene elsker dette ønsket fordi Skaperen viser dem ansiktet. Med andre ord skapte Skaperen verden på grunn av sitt ønske om å gjøre godt mot sine skapninger. Dette anses som at Skaperen viser dem ansiktet – det vil si til viljen til å motta – for det er umulig å motta nytelse dersom det ikke er noen lengsel etter nytelsen. På grunn av dette viser Skaperen ansiktet til viljen til å motta nytelse. Det vil si at alt man gjør for seg selv, nyter man, og dette regnes som at Han viser ham ansiktet.
Men hvorfor kalles dette «avgudsdyrkere»? Svaret er at siden det ble gjort en korreksjon for at man, for å unngå skam, ikke har lov til å motta for å motta. Den som mottar for å motta, kalles i arbeidet en «avgudsdyrker». Med andre ord arbeider han ikke for Skaperens skyld, men for sin egen skyld. I arbeidet kalles dette «fremmed arbeid», «avgudsdyrkelse». Selv om han handlingsmessig regnes som «Israel» og en «Skaperens tjener», kalles dette i selve det indre arbeidet – som er å gi – for «avgudsdyrkelse», som betyr arbeid som er fremmed for oss.
Siden et menneske er født med en iboende natur til kun å arbeide for sin egen skyld, som en person kaller «elsket» fordi Skaperen viser dem ansiktet: Så lenge man arbeider for sin egen skyld, har man et ønske om å arbeide, ettersom man av naturen elsker å arbeide for viljen til å motta. Men når man vil arbeide for Skaperens skyld, som er å gavne Skaperen og ikke seg selv, tilhører dette ønsket egenskapen «Israel» i et menneske, og dette ønsket kalles «hatet», ettersom Skaperen skjuler ansiktet for dem.
Med andre ord: For at man skal bli belønnet med «Israel», skjuler Skaperen sitt ansikt for dem. For når en person ønsker å vandre på en måte der alle hans handlinger er for Skaperens skyld, for å kunne motta for å gi, måtte det være en tilsløring og Tzimtzum [begrensning] på Toraen og Mitzvot [budene/gode gjerninger], slik at de skulle kunne si at de overholder Tora og Mitzvot uten noen belønning, men kun for Skaperens skyld. Siden dette er imot naturen, hater kroppen dette arbeidet. Og hvis en person ønsker å arbeide spesifikt for Skaperens skyld, har han ikke noe annet valg enn å be til Skaperen om å gi ham styrke til å overvinne viljen til å motta og underlegge seg den.
En person mottar denne kraften ovenfra, slik det står skrevet: «Den som kommer for å rense seg, blir hjulpet.» Det vil si at han blir gitt en sjel ovenfra. Det følger at nettopp ved å ha hat mot egenskapen «Israel» i et menneske, kan han ikke overvinne det alene, ettersom kroppen hater å gi. På det tidspunktet blir det rom for at man virkelig kan bli belønnet med graden «Israel» ved å be om hjelp ovenfra.
Dette er meningen med det som ble sagt: at ut fra de to kreftene som finnes i mennesket – den onde tilbøyeligheten og den gode tilbøyeligheten – kan en person oppnå fullførelsen av målet. Begge bevarer ham nemlig fra å vike av fra den rette veien, verken til høyre eller til venstre, men bringer ham til å oppnå målets fullkommenhet, som er å motta den fryd og nytelse som Skaperen ønsker å skjenke skapningene.
Det følger derfor at den «elskede konen» er avgudsdyrkerne, og den «hatede konen» er Israel. Til dette bør vi legge til at disse to kreftene, viljen til å motta og ønsket om å gi, også kalles «menneske» og «dyr». Det vil si at viljen til å motta i mennesket regnes som et «dyr», som tilhører dyrenes egenskap, hvor det kun finnes egennytte, og det «talende» er egenskapen «menneske», som er ønsket om å gi som mennesket skal oppnå. Dette kan han oppnå kun gjennom store anstrengelser av den ovennevnte grunnen: at et menneske av natur ikke kan forstå hvordan det skal gjøre noe for Skaperens skyld.
Det vil si at et menneske er opptatt av å tilfredsstille kravene til sitt «dyr», men det som «mennesket» i ham krever, kan ikke en person tilfredsstille. Snarere krever dette å be Skaperen om å gi ham kraft til å overvinne sitt «dyr», for uten Skaperens hjelp gis herredømmet til tanker og ønsker som hater egenskapen «menneske» og egenskapen «Israel», som er egenskapen «menneske», slik våre vismenn sa: «Dere kalles 'menneske', og avgudsdyrkerne kalles ikke 'menneske'» (Yevamot 61). Dermed er den «hatede kvinnen» «Israel», som Skaperen skjuler sitt ansikt for.
I henhold til det ovennevnte bør vi tolke hva våre vismenn sa (Avot 1:15): «Ta imot ethvert menneske.» Vi må forstå hva dette forteller oss i arbeidet. Når en person ønsker å gjøre noe for sin egenskap av «menneske», og siden egenskapen «menneske» er hatet – ettersom alle menneskets bekymringer kun er å tilfredsstille kravene som dets «dyr» krever, og kroppen elsker dyrets egenskap, men hater egenskapen «menneske», som er «Israel» – kom våre vismenn og advarte: «Ta imot ethvert menneske», hvor «ethvert» betyr alt som defineres som «menneske».
Med andre ord bør vi verdsette selv en liten ting dersom det gjelder egenskapen «menneske». Våre vismenn fortalte oss at vi bør prøve å ønske egenskapen «menneske» velkommen, og ikke slik det fremstår for oss som hatet fordi Skaperen skjuler sitt ansikt for dem. Snarere bør vi gå hevet over fornuften og ønske ethvert menneske velkommen utover det kroppens sinn forteller oss. Det vil si at vi må gjøre ting som er passende for egenskapen «menneske».
Selv om «dyret» i oss skriker og sier at arbeidet vi ønsker å gjøre for menneskets egenskap er upassende for fornuftige folk – siden det vi er, et krevende dyr, er akseptabelt, og beviset er at kroppen elsker dette arbeidet; men det han vil, å arbeide for egenskapen «menneske», ser du at kroppen hater – gir sinnet tilsynelatende mening, siden det sier at det å arbeide for «dyrets» egenskap er rimelig og passende for en intelligent person, mens arbeidet du vil gjøre for egenskapen «menneske», er en handling av et «dyr», som betyr tankeløst.
Våre vismenn forteller oss om dette at vi ikke skal lytte til hva kroppen sier, at den fremfører et «menneskelig» argument, men heller ønske enhver «egenskap av menneske» velkommen og si: «Selv om menneskets egenskap er hatet ifølge sinnet og fornuften, tror jeg på vismennenes ord og tar imot dem.»
Gjennom dette bør vi tolke hva vår vismann sa: «Mennesker og dyr frelser Du, Herre.» Dette er mennesker som er like kloke i sin fornuft som mennesker, men later som de er som dyr. Det vil si at selv om du rasjonelt sett har rett og en person burde vandre på den veien han elsker, så «later han likevel som han er et dyr», uten forstand, og går med tro hevet over fornuften.
Vi må imidlertid tro at ved å overholde Tora og Mitzvot i praksis i hver minste detalj og presisjon, blir vi takket være handlingene belønnet med at Skaperen hjelper oss ovenfra, slik at vi får styrke til å gå fremover og bli belønnet med å oppnå målet, som er at mennesket skal motta den fryd og nytelse som finnes i skapelsens hensikt. Dette er fordi når vi overholder Tora og Mitzvot betingelsesløst, utelukkende på grunn av Skaperens bud, kalles dette en oppvåkning nedenfra. Gjennom dette trekkes lyset og overfloden ned ovenfra, og man kan tre ut av det ondes herredømme.
Dette er som våre vismenn sa (RASHI i Mechiltas navn) om det som står skrevet (2. Mosebok 13:12 / 12:13): «Når Jeg ser blodet, vil Jeg gå dere forbi, og ingen plage skal ramme dere for å ødelegge dere.» (Han spør): «'Når Jeg ser blodet?' Men alt er jo åpenbart for Ham! Men Skaperen sa: 'Jeg ser for å se at dere er engasjert i Mine bud, og Jeg går forbi dere.'»
Vi ser at våre vismenn sa at for at ingen plage skulle ramme dem – hvilket betyr å tre ut av det ondes kontroll, kalt «død», slik våre vismenn sa: «De ugudelige kalles 'døde' mens de lever» – ble vi gitt arbeidet i praksis. Takket være arbeidet vi gjør, åpenbares Skaperen for oss, slik det står: «Og det skal være som et tegn for dere.» Hva lærer vi? «Til gjengjeld for den Mitzva dere utfører, vil Jeg forbarme Meg over dere.» Takket være utøvelsen av Mitzvot blir en person altså frelst fra herredømmet til viljen til å motta, kalt «den onde tilbøyeligheten», og blir belønnet med å oppnå ønsket om å gi.
Men den som vandrer på én linje, som nøyer seg med praksisen alene – når han arbeider for Skaperens skyld og ikke tar hensyn til intensjonen, at intensjonen også skal være for Skaperens skyld – kan ikke oppnå ønsket om å gi, kalt Dvekut [vedheft]. Dette er fordi han ikke har noen mangel. Derfor lengter disse menneskene som allerede har flyttet seg fra én linje til høyre linje, når de ser sin egen usselhet – at det ikke finnes et eneste organ i personen som ønsker å gjøre noe for Skaperens skyld – etter at Skaperen skal frelse dem fra døden, altså fra egenkjærlighetens herredømme. På den tiden kan hans måte å bli belønnet med at Skaperen åpenbares for ham – altså å bli belønnet med ønsket om å gi, som er når man er forent med Skaperen – kun oppnås takket være praksisen, når han ønsker at belønningen for å overholde Tora og Mitzvot skal være Dvekut med Skaperen. Dette er meningen med «Til gjengjeld for den Mitzva [entall av Mitzvot] som dere utfører, vil Jeg forbarme Meg over dere.» Det vil si at Han har barmhjertighet med oss og frelser oss fra døden, som er viljen til å mottas herredømme.
Likevel ser vi at mennesket kan gjøre hva som helst som ikke er på korreksjonens vei. Vi ser at dette gjelder både hos voksne og hos små barn. Og spesielt ser vi dette hos små barn, for hos voksne involverer alt allerede flere grunner, slik at vi ikke kan se sannheten. Men hos barn ser vi dette mer åpent: at barn kan streve hele dagen, men hvis vi ber dem gjøre noe, sier de at de ikke har energi til arbeidet. Vi må vite at dette strekker seg fra Nekudim-verdenen, hvor det var et brudd på karene. Av denne grunn har vi styrke til å gjøre alt som ikke hører til korreksjonen. Men hvis det gjelder korreksjon, er det allerede anstrengelse involvert på grunn av kroppens motstand.
Derfor, når en person vandrer på én linje, kan han overholde Tora og Mitzvot på enhver måte. Men når han går på høyre linje, når arbeidet er på korreksjonens vei, må personen deretter gjøre store anstrengelser for å vandre på «høyres» vei. Dette er grunnen til at vi trenger å styrkes.