Hva er, "En okse kjenner sin eier osv., Israel kjenner ikke", i arbeidet?

Artikkel nr. 42, 1991

Det står skrevet: "En okse kjenner sin eier, og et esel sin herres krybbe; Israel kjenner ikke, mitt folk forstår ikke." Vi bør forstå hva som er spørsmålet her, ettersom han sier at oksen kjenner, og eselet kjenner sin herres krybbe, men det gjør ikke Israel. Det vil si at mennesket avgjort har mer forstand enn et dyr, og derfor spør han: Hvorfor kjenner ikke Israel, og hvorfor "forstår ikke mitt folk" hvem som er Forsørgeren og Giveren av næring til de skapte vesenene?

Vi kan si at "oksen kjenner sin eier" ikke er som Israel. Oksen og eselet ser hvem som gir dem mat, i motsetning til Israel, og Israels folk ser ikke hvem som er deres Forsørger, og de må utelukkende tro at Skaperen gir dem alt de trenger.

Med andre ord må Israels folk tro at Skaperen nærer og sørger for verden. Så hva er spørsmålet – hvorfor vet oksen og eselet hvem som sørger for dem, mens Israel ikke vet det? Dersom Israel kunne se Skaperen gi dem mat, slik oksen og eselet gjør, ville de vært som oksen og eselet, med den samme kunnskapen som oksen og eselet har. Men vi må tro på det som står skrevet: "Du åpner din hånd og metter alt levende med det de trenger," for dette kan bare skje gjennom tro og ikke gjennom kunnskap slik som for oksen.

Derfor må vi forstå hva som ligger i spørsmålet: "Hvorfor kjenner ikke Israel?" Først må vi forstå hvorfor Han ga mennesket tro. Det vil si at enhver som har litt forstand, forstår at dersom Skaperen ønsker at menneskene skal overholde Torah og Mitzvot [bud / gode gjerninger], og mennesket kunne se Hans forsyn åpent og ikke trengte å tro at Skaperen leder verden med en veiledning av godhet og det å gjøre godt, men i stedet hver og en så Hans forsyn – vel, da ville hele verden vært Skaperens tjenere og holdt Torah og Mitzvot med kjærlighet.

Åpent forsyn er slik det er skrevet ("Innledning til studiet av de ti sefirot", avsnitt 43): "Dersom Skaperen for eksempel skulle etablere et åpent forsyn med Sine skapninger på en slik måte at for eksempel enhver som spiste noe forbudt, umiddelbart ville bli kvalt, og enhver som utførte et bud, ville oppdage vidunderlige gleder i det, lik de fineste lyster i denne legemlige verden – hvem i all verden ville da engang tenke på å smake på noe forbudt, vel vitende om at han umiddelbart ville miste livet på grunn av det? Hvem ville vel la være å utføre et hvilket som helst bud så raskt som mulig?"

Så hvorfor gjorde ikke Skaperen det på denne måten, men gjorde alt på en slik måte at vi må tro, og ikke gjennom kunnskap? Baal HaSulam sa at vi må tro at Skaperen er allmektig. Så hvorfor valgte Han at vi skulle gå nettopp troens vei og ikke kunnskapens vei? Det må være fordi Skaperen innså at troens vei er bedre for til slutt å oppnå hensikten med skapelsen, og det er derfor Han ga oss troens vei.

Når det gjelder tro, finnes det mange tolkninger. Det vil si at hver enkelt har sin egen mening. Men i sannhet kalles enhver mening om tro som en person velger, for "tro". Dette presenteres i "Innledning til studiet av de ti sefirot" (avsnitt 14): "'Den hvis Torah er hans yrke' – vi bør tolke det slik at målet for hans tro kommer til syne i hans praktisering av Torah, ettersom bokstavene i ordet Umanuto [hans yrke] er de samme [på hebraisk] som bokstavene i ordet Emunato [hans tro]. Det er som en person som stoler på sin venn og låner ham penger. Han stoler kanskje på ham med ett pund, og hvis han ber om to pund, nekter han å låne dem bort. Han stoler kanskje også på ham med hundre pund, men ikke mer. Han stoler kanskje til og med på hele sin formue uten et snev av frykt. Denne siste troen regnes som 'hel tro', mens de foregående formene regnes som 'ufullstendig tro', eller snarere 'delvis tro'. På samme måte setter noen av bare én time om dagen til å praktisere Torah og arbeid ut fra sin tro på Skaperen, mens en annen setter av to timer, og en tredje forsømmer ikke et eneste øyeblikk av sin fritid uten å engasjere seg i Torah og arbeid."

Ifølge det ovennevnte ser vi at enhver jude har egenskapen tro. Hvorfor valgte da Skaperen nettopp troens vei? Jo, fordi troens vei, som sagt ovenfor, er den mest vellykkede veien for at et menneske skal oppnå skapelsens hensikt – det vil si å motta den gleden og lysten Han hadde i tanken om skapelsen, som er "Hans ønske om å gjøre godt mot Sine skapninger."

Likevel må vi forstå hvilke veier man kan følge for å oppnå målets fullendelse. Svaret er at mennesket må utføre skapelsens korreksjon. Dette betyr at mottakelsens kar som Skaperen skapte i skapningene – dette begjæret er i formmessig opposisjon til Skaperen, hvis ønske er å skjenke. Derfor må mennesket korrigere seg selv ved å tilegne seg ønsket om å skjenke. Dette kalles "skapelsens korreksjon", og dette er hele menneskets arbeid: å oppnå Dvekut [sammensmeltning] med Skaperen, som er meningen med "formlikhet".

Dersom det altså hadde blitt åpenbart at veiledningen som Skaperen leder verden med, er god og gjør godt, ville det vært fullstendig umulig for mennesket å velge – det vil si å overholde Torah og Mitzvot for å kunne skjenke. Snarere ville en annen årsak tvinge ham til å overholde Torah og Mitzvot, nemlig straffen, det vil si ut fra egennytte og ikke på grunn av Skaperens bud, slik det står i "Innledning til studiet av de ti sefirot".

Derfor er Hans veiledning skjult, og mennesket må tro, og først da finnes det rom for valg. Med andre ord er det rom for å si at han arbeider for å skjenke. Det vil si at en person engasjerer seg i Torah og Mitzvot selv om han fremdeles ikke føler noen smak i Torah og Mitzvot – det vil si at smaken av Torah og smaken av Mitzvot ikke kan sies å være årsaken som forplikter ham til å overholde dem, siden han fortsatt ikke kjenner noen smak.

Men når det gjelder kroppslige lyster, der lysten er kjent og ikke bare gjenstand for tro, tvinger den lysten som en person ser i noe, ham til å motta lysten. Av denne grunn, dersom lysten i Torah og Mitzvot hadde blitt åpenbart – at det finnes en ekte lyst, slik ARI sa, at kroppslige lyster ikke inneholder mer enn de hellige gnistene som falt ned i Klipot [skallene], noe som bare er et "tynt lys" – dersom lysten i Torah og Mitzvot hadde blitt åpenbart, ville skapningene visselig ha blitt tvunget til å overholde Torah og Mitzvot ut fra egennytte.

Slik er det ikke når man overholder Torah og Mitzvot uten å føle noen smak i det. Snarere utfører han av og til handlingene i Torah og Mitzvot ved tvang, selv om kroppen stritter imot. Likevel må vi spørre: Hvorfor tvinger en person seg selv og overvinner mottakelsens vilje, som ønsker hvile? Personen sier at dette er hele forskjellen mellom menneske og dyr. Et dyr har ingen forstand; det er utelukkende lysten som avgjør hva man skal gjøre eller ikke gjøre.

Men mennesket, som ble født med fornuft, ser ikke lenger på lysten som grunnlaget – det vil si at den er dens leder og at han må gå dit lysten er størst. I stedet tenker et menneske alltid at det må vandre på sannhetens vei, noe som betyr at målestokken for arbeidet er sannheten. Han vandrer på denne vei og ser ikke på sanseopplevelsen av lyst som sin veileder. I stedet tenker et menneske alltid på sannheten, på om det han nå skal gjøre, virkelig vil bringe noe godt med seg.

Av denne grunn, når man tar på seg himmelriket, som kalles "tro", når man ønsker å engasjere seg i Torah og Mitzvot for Skaperens skyld og vil bringe tilfredsstillelse til sin Skaper, ser ikke personen på det han gjør, men på sannheten. Med andre ord, ettersom Skaperen ga oss Torah og Mitzvot, ønsker vi å gjøre Hans vilje for å glede Ham ved å overholde Hans bud.

Når en person for eksempel tar på seg Tzitzit [et jødisk plagg], ser han derfor ikke på om kroppen vil nyte å ha på seg denne Tzitzit, særlig når han er nøye med å ha en svært fin Tzitzit, slik våre vismenn sa (Shabbat 133): "Dette er min Gud, og jeg vil prise Ham. Pryd deg for Ham med bud. Lag til Ham en vakker Sukkah [løvhyttefestens hytte], og en vakker Lulav [løvhyttefestens palmegren], og en vakker Shofar [værenshorn til å blåse i], en vakker Tzitzit, en vakker Torahrull."

Likevel ser en person alltid på hvordan han kan behage Skaperen. Det vil si at han med denne forstanden forstår at det faktum at Skaperen ga oss budet om å elske Skaperen, ikke skyldes at Skaperen trenger vår kjærlighet. Snarere er alt det Skaperen har befalt oss å gjøre og overholde, utelukkende for vår egen skyld. Med andre ord vil en person gjennom dette oppnå skapelsens hensikt, som er å gjøre godt mot Sine skapninger.

Men en person vet at han har en natur som kalles "mottakelsens vilje" for sin egen skyld og ikke for andres skyld. Dette gjør det vanskelig for ham å si – selv om han forstår at mennesket ikke er som et dyr, slik at vi kan si at nettopp der man føler at man vil motta lyst, der kan man anstrenge seg for å oppnå den lysten – at dersom man får vite at man skal elske Skaperen, kan en person bare forstå dette når han ser Skaperens storhet og betydning; først da kan vi snakke om kjærlighet.

Men når en person ikke ser Skaperens betydning og må tro, er det her menneskets arbeid begynner – det vil si et arbeid som hører til menneskets egenskap og ikke dyrets egenskap, for troens vesen hører til menneskets arbeid og ikke til et dyrs arbeid.

Likevel bør troens grad være den samme som graden av kunnskap som dyret har. Ellers regnes det fremdeles ikke som "tro", dersom det er en forskjell for ham mellom tro og kunnskap.

Med andre ord bør mennesket være som et dyr: Det vet bare det det ser. Slik bør mennesket omgås med tro, slik dyret gjør med kunnskap. Ellers, hva er forskjellen mellom menneske og dyr? Slik må troen være som kunnskap.

Ifølge det ovennevnte må vi tolke det vi spurte om angående det som står skrevet: "En okse kjenner sin eier, og et esel sin herres krybbe; Israel kjenner ikke, mitt folk forstår ikke." Hvordan kan han sammenligne Israel med en okse og et esel? Oksen og eselet ser jo hvem som gir dem mat, mens Israel ikke ser det og må tro – hvor er likheten?

Svaret er at hovedforskjellen mellom menneske og dyr er at dyr ikke har kunnskap. Blant dyrene er derfor sanseopplevelsen av lyst det eneste som avgjør om en handling skal utføres eller ikke. Men for mennesket, som har forstand og kunnskap, bør man ikke vurdere lysten i saken, men snarere sannheten i saken.

Derfor, når vi blir gitt tro, slik det står skrevet: "og de trodde på Herren og på hans tjener Moses", når Han ga oss dette arbeidet, bør Israel være i en tilstand av å vite – det vil si tro, som Israel må påta seg slik kunnskap er for dyrene.

Det reiser seg et spørsmål i denne sammenhengen: Hvorfor må troen i Israel være den samme som kunnskapen er for dyrene, ettersom dette er deres grunnlag? Og hvorfor "forstår ikke" Israel, noe som betyr at deres tro ikke er som kunnskap?

Det står skrevet: "Mitt folk forstår ikke." "Mitt folk" betyr "vanlige folk", mens "Israel" allerede er en høyere grad, ettersom det er kjent at ordet Israel [יִשְׂרָאֵל] inneholder bokstavene til Li-Rosh [betyr bokstavelig: Jeg har et hode]. Dette er grunnen til at han sier: "Israel forstår ikke." Hvorfor? Fordi "mitt folk forstår ikke." Da de var "mitt folk", og skulle forstå den graden av tro de måtte oppnå, trodde de at delvis tro var nok for tro. Derfor nøyde de seg med lite og betraktet seg selv som "Israel", enda de fremdeles ikke var belønnet med "hel tro" slik at den ligner på kunnskap hos dyrene.

Dette innebærer at rekkefølgen i arbeidet bør være at en person oppnår en tro som er lik kunnskap. Med andre ord begynner en person å forstå at vi må gjøre alt for å bringe tilfredsstillelse til sin Skaper. Derfor, når man vandrer på denne veien og ser at kroppen ikke gleder seg over det han ønsker å gjøre, bør han si til sin kroppen: "Jeg kommer ikke til å gjøre noe som du vil glede deg over, jeg kommer til å gjøre noe som Skaperen vil glede seg over. Derfor har det du ber meg om – å unngå å gjøre dette inntil du samtykker – ingenting å si for det jeg gjør for Skaperens skyld."

Men kroppen spør: "Hva får du ut av å arbeide for Skaperens skyld?" – det vil si: "Hvilken lyst vil du få ut av dette?" Ingen gjør jo tross alt noe uten belønning, så "Hva er belønningen du håper å motta som gjengjeld for dette?"

Svaret bør være at vi ble gitt budet (Mitzva) om tro, slik det står skrevet: "Og de trodde på Herren og på hans tjener Moses." "Derfor tror jeg at jeg tjener en stor Konge, selv om jeg fremdeles ikke føler Skaperens storhet. Likevel tror jeg på Hans storhet og nyter å tjene en stor Konge, og dette er min lyst. Derfor kan alle dine spørsmål bare handle om tro og hvorfor jeg tror. Men når jeg tror med hel tro, er min tro som kunnskap."

Vi ser at når vi kjenner til en person som står over oss, slik som en konge eller en høytstående minister, eller en som er berømt og en stor personlighet, ligger det i naturen at vi underkaster oss en slik stor person. Dette har ingenting med religion å gjøre. Det er en naturlov at det er et privilegium for den lille å tjene den store. I arbeidet, der storhet og litenhet ikke er åpenbart, og vi må tro, oppstår det et arbeid, for av naturen kan et menneske ikke gjøre noe med mindre det ser og forstår det med sin forstand.

Derfor, når en person tar på seg tro som kunnskap, behøver han ikke lenger å krangle med kroppen, ettersom han sier til kroppen: "Jeg ser at du forteller meg hva som helst fordi du bare sier én ting: at du ikke kan akseptere den troen jeg har påtatt meg. Derfor har jeg ingen ting å diskutere med deg om angående en slik tro. Derfor forteller jeg deg hva jeg gjør nå, og du er uenig. Likevel venter jeg ikke på ditt samtykke, ettersom tro for meg er som kunnskap."

Dette betyr følgelig at hele menneskets arbeid består i å oppnå troens kraft, ettersom mennesket ikke er i stand til å overvinne det onde i seg gjennom argumentasjon, siden kroppen i den ytre forstand alltid har rett. Bare dersom en person svarer kroppen med tro over fornuften, kan han overvinne kroppen.

Derfor bør man forberede seg før man gjør noe i Kedusha [hellighet], ved at man som takk for den hellige handlingen man nå skal gjøre, vil motta tro som belønning for arbeidet. Han bør tro at han ikke trenger noe annet enn tro på Skaperen, og han kan oppnå tro når Skaperen gir den til ham ved at han gjør ting over fornuften, det vil si ved tvang. Det betyr at han mange ganger må tvinge seg selv og rette hensikten mot at han gjennom denne tvangen vil bli belønnet med tro på Skaperens storhet og betydning.

Likevel bør man vite at når man arbeider for å skjenke, opplever man oppganger og nedganger. Dette skjer fordi et menneske gjennom oppganger og nedganger mottar evnen og muligheten til å skille godt fra ondt, for det er kjent at man ikke kan forstå noe til fulle med mindre man har det motsatte av det man har.

Det står skrevet om dette: "som fordelen med lyset fra mørket", noe som betyr at vi ikke kan gjenkjenne lysets betydning uten fra mørket. Han led og ble plaget av mørket, og da lyset kom, visste han å verdsette det. På samme måte kan ikke en person verdsette betydningen av en oppgangstilstand med mindre han har nedganger som står i motsetning til den. Først da kan han verdsette betydningen av lyset, det vil si oppgangen.

Ellers er det som å gi edelstener og juveler til et spedbarn. Spedbarnet vet ikke hvordan det skal verdsette dem, og folk kommer og tar de gode tingene fra det, ettersom babyen ikke forstår hvorfor den må ta vare på juvelene. Derfor tar man de gode tingene fra barna.

På samme måte gjelder det en person som ikke kjenner verdien av Kedusha [hellighet]: Dersom han blir gitt litt hellighet for å komme videre i arbeidet, kommer Sitra Achra [den andre siden] og tar den fra ham, ettersom han ikke er i stand til å forstå at den vesle mengden hellighet han har tilegnet seg, krever vakthold for at Sitra Achra ikke skal rive helligheten ut av hånden hans.

Derfor, når han opplever nedganger, blir han igjen med Reshimot [minner] fra det han hadde, og da vet han hvordan han skal vokte seg så Sitra Achra ikke river det ut av hans hånd. Av denne grunn tror en person at Skaperen gjør alt, og det er ingen tvil om at Skaperen gjør alt for menneskets skyld. Derfor sier han om de nedgangene han mottar, at Skaperen sendte ham disse tilstandene for hans eget beste.

Dette gir et menneske styrke til ikke å rømme fra felten, selv om han ikke ser at Skaperen våker over ham, det vil si at han ikke føler at Skaperen hjelper ham. Snarere opplever han ikke bare at han ikke kommer videre i arbeidet, men at han til og med har gått tilbake. Likevel, dersom han tror at Skaperen hjelper ham ved å sende ham nedgangene, rømmer han ikke lenger fra felten.

I stedet sier han at Skaperen virkelig hjelper ham, men ikke på en måte som personen forstår, det vil si gjennom oppganger. Snarere hjelper Skaperen ham gjennom nedganger. Det er derfor denne troen gjør ham sterkere slik at han ikke rømmer fra felten. I stedet venter han på Skaperens hjelp og ber om å få styrke til å fortsette arbeidet inntil Skaperen åpner hans øyne og han blir belønnet med Dvekut med Skaperen.

Ifølge det ovennevnte må vi tolke det våre vismenn sa (Berachot 54): "Man skal velsigne over det onde på samme måte som man velsigner over det gode." Dette betyr: Hvis man tror at Skaperen leder verden på en måte preget av godhet og det å gjøre godt, hvorfor føler han da at det finnes ondt i ham? Det er som om Skaperen gir ham ondt. Derfor sa våre vismenn at man skal tro at dette onde må være til det bedre.

I arbeidet må vi tolke det slik at vi ser at når en person begynner å arbeide på en måte der "alle hans handlinger er for Skaperens skyld" – det vil si at alt han gjør skyldes at han ønsker å skjenke til Skaperen og ikke for sin egen skyld – kommer han på det tidspunktet inn i tilstander av oppganger og nedganger.

Når troen lyser for ham, befinner han seg i en oppgangstilstand. Det vil si at han forstår at det er verdt å arbeide utelukkende for Skaperens skyld. Deretter følger en nedgang, der det kommer tanker til ham: "Hva får jeg ut av å arbeide for Skaperens skyld og ikke for min egen skyld?" Noen ganger er nedgangen han lider under så dyp at han ønsker å rømme fra felten.

På det tidspunktet oppstår spørsmålet: Hvorfor var han alltid ved godt mot før han begynte arbeidet med å skjenke, mens han nå ofte føler at han er helt fjernt fra arbeidet og gjør alt med tvang? Men det finnes en regel: "En Mitzva frembringer en Mitzva." Hvorfor fikk han da en nedgang?

Svaret er at det faktum at en person føler at han befinner seg i en nedgang, kalt "en tilstand av ondskap", også er til hans eget beste, for nettopp gjennom begge deler kan han belønnes med hjelp fra Skaperen. Dette er meningen med uttrykket: "Man må velsigne det onde.”