Hva betyr det at høyre side må være større enn venstre i arbeidet?

Artikkel nr. 39, 1991

Zohar skriver (Nasso, punkt 174): «Denne Mitzva [bud/god gjerning], at presten skal velsigne folket hver dag ved å peke med fingrene – ettersom fingrene antyder den øvre, og de fem på høyre side er viktigere enn de på venstre side, ettersom høyre er viktigere enn venstre. Derfor skal høyre heves høyere enn venstre i velsignelsen som presten velsigner folket med.»

Vi bør forstå hva som er «høyre» i arbeidet, hva som er «venstre» i arbeidet, og hvorfor høyre side er viktigere enn venstre.

Det er kjent at i rekkefølgen for menneskets arbeid, når man ønsker å oppnå Dvekut [vedheng/forbindelse] med Skaperen, som er formlikhet – det vil si å gjøre alt for å gi – må vi gjøre to atskillelser:

1. En tilstand av helhet, hvor alt man tenker og gjør er uten mangler.

2. En tilstand av mangler, hvor alt man tenker og gjør er fullt av mangler.

Vi trenger begge disse tilstandene. Tilstanden av helhet er til for å motta livskraft, glede og nytelse fra sine tilstander. Når et menneske kjenner mangler i alt det gjør, har det ingenting å leve av, ettersom mennesket ble skapt med en natur om at det må motta nytelse så lenge det lever. Dette stammer fra skapelsens hensikt, som er ut fra «Hans ønske om å gjøre godt mot Sine skapninger». (I ARIs ord kalles dette «Zivug [sammenkobling] for å opprettholde verdenene», ettersom verden vil bli utvisket uten livskraft. Derfor kalles denne saken «evigvarende Zivug».) Dette kan bare skje dersom et menneske er tilfreds med lite og er lykkelig med den delen det har, og sier at det ikke fortjener mer enn resten av menneskene.

I arbeidet regnes dette som at man sier at man er fornøyd med sin del, med det faktum at Skaperen ga ham et ønske og en lengsel etter å gjøre noe i Kedusha [hellighet]. Med andre ord er han glad for at han kan overholde Tora og Mitzvot [flertall av Mitzva] selv uten noen forståelse og uten intensjon. Han sier at han ser at det er mange mennesker som ikke engang har den lille biten av engasjement i Tora og arbeid som han har. Som i det korporlige (materiell eksistens): Et menneske som ønsker å være tilfreds med lite bør se på mennesker som lever lykkelig selv om de ikke tjener halvparten av inntekten han gjør. Ut fra dette kan han være lykkelig med sin del i det korporlige.

Det samme gjelder for det spirituelle. Han er fornøyd med sin del når han ser at det finnes mennesker som overhodet ikke har noe grep om Tora og Mitzvot, mens han er glad for at han har et visst grep om Tora og Mitzvot. Ut fra dette henter han livskraft, det vil si at han kan forherlige og prise Skaperen for å ha gitt ham et visst grep om Tora og Mitzvot. Vi må huske at i den takknemligheten et menneske gir til Skaperen, er det i en tilstand av nærhet til Skaperen, fordi takknemligheten man gir gjelder for nåtiden og fortiden. Det følger at han kan være i helhet.

Men når et menneske ber om at Han skal oppfylle dets hjertes ønsker, bør det i bønnen styrke seg med tro på at Skaperen hører bønnen fra enhver munn. Ellers kan ikke bønnen være fra bunnen av hjertet, ettersom det må tro på at Skaperen hører hver munn. Baal HaSulam sa at under bønnen bør man tro på det som står skrevet: «For Du hører bønnen fra enhver munn», hvor «enhver munn» betyr selv en munn som er uverdig, det vil si full av mangler og kjemisk ren for fortjenester; likevel hjelper Skaperen alle, så fremt mennesket ber fra bunnen av hjertet – det vil si tror over fornuften på det som står skrevet, at Skaperen hører enhver munn. Bare da kan man be av hele sitt hjerte, det vil si uten noen tvil.

Det følger at når man arbeider på «venstre» måte, det vil si ser og oppdager at man er naken og fattig, og ønsker at Skaperen skal tilfredsstille ens ønsker, da er det vanskelig for et menneske å tro at Skaperen vil hjelpe det, og det trenger stor styrking for å kunne be av hele sitt hjerte. Av denne grunn mottar ikke et menneske livskraft fra bønnen for mangler, ettersom det lever i tvil. Det vil si at det ser at det har bedt flere ganger, og det er som om Skaperen ikke hører dets bønn. Derfor er det vanskelig for det å hente livskraft fra bønn.

Men på høyre måte, når man går på helhetens sti og er glad for alt man gjør, ut fra privilegiet man har ved at Skaperen lar en gjøre noe i Tora og Mitzvot – på det tidspunktet er det forbudt å se på manglene, ettersom man bare henter livskraft fra helhet. Derfor må et menneske gjøre enhver innsats for å se at Skaperen er fullkommen med alle dyder, og forestille seg alle bilder i verden om hvordan Han leder verden i fullkommen perfeksjon. Som Baal HaSulam sa: Man bør tro over fornuften at Skaperen leder verden i komplett fryd og nytelse, til et punkt hvor det ikke er noe å legge til. Og selv om et menneske ikke kan se dette før det oppnår ønsket om å gi, bør det likevel tro at det er slik.

Det følger derfor at når man går på helhetens sti og takker Skaperen, vet man allerede om man takker Skaperen fordi man til en viss grad allerede har tro på Skaperens storhet. Det er derfor man takker Skaperen – fordi Skaperen har innkalt et lavtstående menneske som en selv til å tjene Ham, det vil si overholde Hans Mitzvot. Med andre ord er man i stand til å overholde noe i Tora og Mitzvot fordi Skaperen har gitt en en tanke og et ønske om å gjøre noe i Tora og Mitzvot, og dette regnes som at Skaperen har innkalt et menneske og sagt: «Jeg gir deg tillatelse til å gå inn i Kedushas [hellighetens] palass for å utføre en tjeneste for Meg.»

Det følger at et menneske ikke har noen tvil om takknemligheten det gir for fortiden og nåtiden. Ellers, hvis det ikke går helt over fornuften, er det nytteløst å takke Skaperen. Omvendt er en bønn for fremtiden. På det tidspunktet vet det ikke med sikkerhet at Skaperen vil hjelpe det, ettersom det ikke kan si noe om fremtiden.

Det følger at selv om man bør arbeide på høyre måte, så vel som på venstre måte, og vi forklarte at «høyre» betyr helhet – som bør være evigvarende, ettersom man bare fra helhet kan hente livskraft – så kan ikke et menneske ut fra helhet avle et høyere nivå, fordi det ikke har noen mangel. Så hvem sier at man skal gå fremover, noe som regnes som at man bør frembringe en høyere grad (som i ARIs ord kalles «en Zivug for å avle sjeler», og denne Zivug er ikke permanent, men bare under en oppstigning)?

Med andre ord betyr helhet at man engasjerer seg i Hesed [barmhjertighet/nåde]; selv om det er en handling uten en intensjon, er det viktig for ham og han er fornøyd med sin del, ettersom et menneske mottar livskraft fra dette. (Som sagt ovenfor kalles dette «en Zivug for å opprettholde verdenene», som er Hassadim [barmhjertighet], på måten «For Han ønsker barmhjertighet». Han trenger ingenting og er fornøyd med sin del, og dette kalles «en evigvarende Zivug».)

Men for å oppnå en høyere grad, som kalles «en Zivug for å avle sjeler» – ettersom betydningen av å avle sjeler bare kan komme fra mangler og ikke fra helhet – er det som skrevet i Zohar: «Den som kommer for å rense seg.» Det vil si, når et menneske ser at det er urent, det vil si at det ligger under styret til ønsket om å motta, som er Tuma'a [urenheten] i menneskets hjerte, og det gjør alt og ikke kan komme seg ut av kontrollen til ønsket om å motta – på det tidspunktet ber det til Skaperen fra bunnen av hjertet om å hjelpe seg. Da går det som våre vise sa, «Den som kommer for å rense seg blir hjulpet», i oppfyllelse. Og Zohar spør: «Med hva?» Og han svarer: «Med en hellig sjel.»

Vi ser derfor at vi spesifikt ut fra mangler kan avle en sjel, det vil si fra en bønn fra bunnen av hjertet. Ved dette kan vi tolke ARIs ord om at Zivug for å avle sjeler ikke er evigvarende, men spesifikt skjer under en oppstigning. Dette betyr at når et menneske ønsker å stige til en høyere grad hver gang og oppnå en høyere sjel, må det lete i seg selv etter en mangel å fylle. Det er spesifikt når det krever hjelp fra Skaperen at det forårsaker fødselen av nye sjeler. Med andre ord, spesifikt når det ikke nøyer seg med mindre og kjenner sin mangel, fører det til at det ovenfra blir gitt mer av en sjel inntil det oppnår NRNHY i sin sjel.

Det følger at høyre vei, altså helhet, bør være evigvarende fordi et menneske må gjøre alt med livskraft, og fra mangler har ikke et menneske noen glede til å hente livskraft fra det å ha mangler. Av denne grunn har man venstre, som er en mangel, som man ikke henter livskraft fra – for når et menneske ser at det har mangler, hva kan det være glad for? Derfor bør et menneske generelt sett alltid være på den høyre linjen. Bare en del av tiden det pleier å dedikere til Tora og arbeid, bør det sette av en spesiell tid, når det ikke er i en nedstigning, men spesifikt når det er i oppstigning. På det tidspunktet vil det være sikker på at det ikke vil falle i en tilstand av tristhet når det ser sine mangler.

Snarere vil det da bli styrket; det vil være i stand til å gi en inderlig bønn, noe som betyr at tilliten til at Skaperen hører bønnen fra enhver munn vil lyse for det under bønnen. Men i de øvrige timene av arbeidet bør det bare gå på den høyre stien, ettersom det på den høyre stien alltid er i helhet med Skaperen. Derfor mottar det på det tidspunktet fra det Omgivende Lyset (Ohr Makif), som ARI sier, at det Omgivende Lyset skinner langveis fra. Det vil si, Baal HaSulam sa at selv når et menneske ennå er langt fra formlikhet, altså selv når et menneske ennå ikke har blitt belønnet med ønsket om å gi, skinner det Omgivende Lyset likevel for det, og fra dette mottar et menneske livskraft og glede, mens det med venstre er omvendt.

I henhold til ovenstående bør vi tolke det som står skrevet (Fjerde Mosebok 26:53–54): «Blant disse skal landet fordeles til arv. Til den store skal du øke deres arv, og til den lille skal du minske deres arv.» Tora-fortolkerne spør: Hvis det står «Til den store skal du øke deres arv», er det jo åpenbart at «til den lille skal du minske deres arv», så hvorfor gjentakelsen angående den lille? Vi bør tolke dette i arbeidet. I arbeidet er det kjent at vi lærer alt i én person. Det vil si at «til den store skal du øke og til den lille skal du minske» gjelder for den samme personen.

Vi bør derfor tolke «stor» og «liten». «Stor» betyr «hel» og «liten» betyr «mangel full / med mangler». Som vi lærer kalles den høyre linjen «helhet», derav kalles den høyre linjen «stor», som man sier: «Ethvert grep jeg har om arbeidet», tror han at Skaperen har gitt ham tanken og ønsket om å overholde Tora og Mitzvot, og han sier at han ikke er viktigere enn resten av menneskene. Snarere, akkurat som før han begynte å arbeide på den venstre linjen, da han hadde livskraft og nytelse i arbeidet han gjorde, visste han at det var veldig viktig og at han helt sikkert ville motta en stor belønning for dette – slik bør han nå, etter at han har begynt å gå på den venstre linjen, være i en tilstand av ydmykhet, som det står skrevet: «Vær veldig, veldig ydmyk.» Med andre ord, selv etter at han har begynt å gå på den venstre linjen, for å se sine mangler som den venstre linjen viser ham – som han mottok fra tilstanden «Hans hjerte var stolt på Herrens veier» – men nå som han arbeider i tilstanden av høyre, når han bør senke seg selv, er dette mye arbeid fordi de kalles «to skrifter som motsier hverandre», og slik var det ikke da han gikk på én linje.

Likevel er dette Skaperens veier. Et menneske bør tro på de vise, at slik er arbeidet ordnet. Det følger at det er en enorm forskjell i arbeidet mellom hvorvidt dets arbeid er i høyre eller i én linje. Men i henhold til det vi lærer, trenger vi to linjer. Begge kan ikke være til stede samtidig i samme emne. Snarere kan de være det én om gangen.

Nå vil spørsmålet være at hvis vi trenger två linjer, og vi må dedikere noe tid til høyre og noe tid til venstre, så er spørsmålet hvor mye av ens arbeid man bør dedikere til å gå på den høyre linjen, og hvor mye tid man bør dedikere til å gå på den venstre linjen.

I henhold til det som er sagt ovenfor, bør vi tolke det som står skrevet: «Til den store skal du øke deres arv.» «Stor» betyr arbeid som kalles «helhet» og «høyre linje», som kalles «stor», det vil si helhet. «Du skal øke deres arv» betyr at du vil øke tiden du dedikerer til den høyre linjen, ved å gi mye av din tid med engasjement i Tora og Mitzvot.

Når det står «og til den lille skal du minske deres arv», betyr «å minske» å redusere, en mangel som kalles «venstre linje», hvor man begynner å gruble over hva man har oppnådd da man forlot den ene linjen og begynte arbeidet med å gi. Man ser at man ikke bare mislyktes i å avansere i arbeidet, men at man til og med gikk tilbake. Det vil si at nå har man ikke den livskraften og gleden man hadde mens man gikk på én linje. Selv om man ber til Skaperen om kraften i ønsket om å gi, ser man at man har bedt mange bønner for dette uten å bli lagt merke til ovenfra, så mange ganger ønsker man å flykte fra kampen. Selv om arbeidet på den venstre linjen er viktig – for fødselen av sjeler kommer spesifikt fra den venstre linjen – må vi likevel tro i tro på de vise at vi kan engasjere oss i den venstre linjen presist på et tidspunkt med oppstigning, for da er et menneske sterkt og kan overvinne det venstre gjennom bønn. Men bare for en liten stund, som det står skrevet: «Til den lille skal du minske deres arv», hvor «minske» betyr at du ikke vil dedikere mye av din arbeidstid til det.

Det følger at ordet «liten» har to betydninger:

1. «Liten» som i «mangel full», slik som når man sier at denne personen har liten inntekt.

2. Liten tid.

Det følger at når det skrives «til den lille skal du minske», betyr «minske» en mangel. Minsking i arbeidet med å gi, og «minske» er minsking i tid. Følgelig bør vi tolke hva det betyr at høyre må være større enn venstre i arbeidet, og også hva det betyr når Zohar sier at «når presten velsigner folket, bør han heve høyre høyere enn venstre». Vi bør tolke at «høyre» indikerer helhet, som er Hesed. Hesed betyr at man ikke trenger noe utover det å gi. Derfor, når et menneske kjenner sin lavhet og sier at Skaperen gjør Hesed med det ved å gi det et visst grep om Tora og arbeid, takker man Skaperen for dette.

Derfor, når vi i arbeidet snakker om presten som velsigner folket – ettersom alle saker angår den samme personen – er «presten» en Skaperens tjener. Han «velsigner folket», noe som betyr personen selv, kalt «folket» i arbeidet. Det er som våre vise sa (Sanhedrin 37): «Derfor må hver enkelt si: 'Verden ble skapt for meg.'» Av denne grunn lærer vi i arbeidet hele verden innenfor én person. «Han må heve høyre høyere enn venstre», for å vite at høyre er viktigere enn venstre, selv om vi fra venstre blir belønnet med fødselen av nye sjeler.

Likevel, når et menneske engasjerer seg i mangler, kan det ikke motta livskraft fra dette. Av denne grunn må det arbeide på høyre også. Zohar kommer for å fortelle oss at vi bør dedikere flertallet av vår tid til høyre. Dette er hvorfor den sier at «presten må heve høyre over venstre», ettersom høyre er viktigere. Og i Zohar (Pekudei, punkt 683) står det: «Det viktigste er at venstre ikke skal være større enn høyre.» Dette er betydningen av det våre vise sa (Yevamot 63): «En av lavere grad mottar en kvinne» (et menneske bør stige ned fra sin grad for å motta en hustru).

Der snakker den om grader i de øvre verdener. Som ovenfor, i de øvre grader, slik er det nedenfor, i menneskets arbeid, selv før man blir belønnet med å åpne øynene i Toraen. Der er betydningen av «venstre» når lyset av Hochma skinner, som er i mottakelseskar (Kelim). Dette må selvsagt være for å gi, og det har ennå ikke mottatt høyre, som er lyset av Hassadim. Det kalles «venstre» fordi alt hvor det er en mangel kalles «venstre».

På det tidspunktet er korreksjonens sti at lyset av Hassadim, kalt «høyre», bør være større enn lyset av Hochma. Det vil si at lyset av Hochma ikke må ta mer enn en halv grad, og lyset av Hassadim, som er «høyre» og som vokter lyset av Hochma slik at det forblir for å gi, bør være større enn lyset av Hochma. På det tidspunktet eksisterer lyset av Hochma i graden, og dette er betydningen av at presten, når han velsigner, bør heve høyre over venstre – det vil si at Hesed bør være viktigere enn venstre.

Dette er betydningen av det som står skrevet: «Dette er betydningen av 'en som er av lavere grad mottar en kvinne.'» Det betyr at når et menneske kommer for å motta lyset av Hochma, som er Malchut – hvor Malchut kalles «nederste Hochma» – bør man ikke ta henne i hennes tilstand av Gadlut [storhet/voksen alder]. Snarere «lavere grad», noe som betyr at når man kommer for å motta lyset av Hochma, kalt «kvinne», som er Malchut, bør man prøve å få henne til å allerede være i en tilstand av nedstigning, det vil si at hun bare har halvparten av det hun hadde. På det tidspunktet kan det motta Hassadim, og Hassadim vil være mer enn Hochma. Da vil ordene «En av lavere grad mottar en kvinne» gå i oppfyllelse.

I henhold til det som er sagt ovenfor, bør vi tolke det som står skrevet (Sanhedrin 44b): «Rabbi Elazar sa: 'Man bør alltid la bønn gå forut for trengsel.'» Vi bør tolke at man ikke går inn i arbeidet med det venstre før man først har arbeidet på den høyre måten, som regnes som helhet – det vil si at man ikke mangler noe og man takker og priser Skaperen for å gi en et visst grep om Skaperens arbeid – og deretter begynner man arbeidet med det venstre. På det tidspunktet ser man at man er i trengsel, at man verken har Tora eller arbeid som er passende for en som tjener Skaperen. På det tidspunktet kjenner man hvor langt unna man er Skaperens arbeid, det vil si fra å arbeide for Ham, nemlig å arbeide bare med målet om å gi tilfredsstillelse til sin Skaper, og ikke i det hele tatt for sin egen vinning. På det tidspunktet ser man hvordan kroppen protesterer mot dette, og man ser ikke at man noen gang vil være i stand til å gjøre noe bare for å gi.

Det følger at når man begynner på den venstre stien, kalles dette «trengsel», og man har ikke noe annet valg enn å be til Skaperen om å hjelpe seg og gi seg ønsket om å gi, kalt «andre natur». På det tidspunktet er bønnen fra bunnen av hjertet, og Skaperen hører bønnen.

Følgelig bør vi tolke det våre vise sa, «Man bør alltid la bønn gå forut for trengsel», ettersom det er mulig at når man kommer for å arbeide i tilstanden av venstre og ser den tilstanden av lavhet man er i, kan man falle i fortvilelse og ønske å flykte fra kampen. Dette kalles «trengsel», og man må gå forut med en bønn, det vil si først se om man vil ha styrken til å be når man er i en tilstand av trengsel. Ellers må man ikke begynne arbeidet på den venstre linjen. Dette er betydningen av det de sa, at «presten som velsigner folket bør heve høyre høyere enn venstre». Med andre ord bør høyre være større enn venstre. Dette betyr at man må vente på det rette tidspunktet for å gå ut fra arbeidet med høyre til arbeidet med venstre.

Vi må huske at arbeidet med høyre, som kalles «helhet», er arbeidet til den generelle offentligheten. Det er arbeid i praksis, det vil si at man overholder Tora og Mitzvot på grunn av Skaperens bud og for å motta belønning i denne verden og i den neste verden. Dette kalles «arbeid i praksis». Men intensjonen om å gi, som kalles «arbeidet med venstre», rører man ikke ved. Derfor kjenner et menneske helhet under arbeidet.

Dette helhetsarbeidet kalles «én linje». Det samme helhetsarbeidet til den generelle offentligheten får et annet navn når man begynner å arbeide med intensjonen på den samme ene linjen (det vil si praksisen til den generelle offentligheten): Nå kalles det «høyre linje». Derfor er det nå vanskelig å skifte over til å arbeide på helhetslinjen av praksis når den mottar et nytt navn, «høyre».