En tale ved fullføringen av Sulam (Stigen)

(Til fullføringen av publiseringen av Sulam-kommentaren til Boken Zohar)

 

Det er kjent at det tiltenkte formålet med arbeidet i Toraen og budene (Mitzvot) er å klamre seg til Skaperen, slik det står skrevet: «og å klamre seg til Ham». Vi bør forstå hva Dvekut (tilknytning/vedheft) til Skaperen betyr, ettersom tanken overhodet ikke har noen oppfatning av Ham.

 

Våre vismenn har riktignok diskutert dette spørsmålet før meg, idet de spurte om verset «og å klamre seg til Ham»: «Hvordan kan man klamre seg til Ham? Han er jo en fortærende ild.» Og de svarte: «Klamre deg til Hans egenskaper: Slik Han er barmhjertig, er du barmhjertig; slik Han er medfølende, er du medfølende.»

 

Dette er forvirrende; hvordan avviket våre vismenn fra bokstaven i teksten? Det står tross alt eksplisitt skrevet: «og å klamre seg til Ham». Hadde meningen vært å klamre seg til Hans egenskaper, måtte det ha stått «klamre deg til Hans veier», så hvorfor står det «og å klamre seg til Ham»?

 

Saken er den at i det som hører til den fysiske verden (korporealiteten) – som opptar plass – forstår vi Dvekut som geografisk nærhet, og vi forstår adskillelse som geografisk avstand. Men i åndeligheten, som ikke opptar noen plass, betyr hverken Dvekut eller adskillelse, nærhet eller avstand i rommet, siden de ikke opptar plass. Snarere forstår vi Dvekut som likhet i form mellom to åndelige entiteter, og vi forstår adskillelse som ulikhet i form mellom to åndelige entiteter.

 

Akkurat som øksen hugger og deler et fysisk objekt i to ved å fjerne delene fra hverandre, slik skiller ulikhet i form det åndelige og deler det i to. Hvis uliktheten i form mellom dem er liten, sier vi at de er litt langt fra hverandre. Hvis ulikheten i form er stor, sier vi at de er svært langt fra hverandre. Hvis de har motsatte former, sier vi at de er så langt fra hverandre som to ytterpunkter.

 

For eksempel, når to mennesker hater hverandre, sies det om dem at de er adskilt fra hverandre som øst fra vest. Og hvis de elsker hverandre, sies det om dem at de er knyttet til hverandre som én enkelt kropp.

 

Dette dreier seg ikke om geografisk nærhet eller avstand, men snarere om likhet eller ulikhet i form. Årsaken er at når mennesker elsker hverandre, skyldes det at det er likhet i form mellom dem. Fordi man elsker alt det ens venn elsker, og hater alt det ens venn hater, er de knyttet til hverandre og elsker hverandre.

 

Men hvis det er en viss ulikhet i form mellom dem, og den ene elsker noe selv om den andre hater det, hater de hverandre og er fjerne fra hverandre i den grad deres former er ulikt sammensatt. Og hvis de er stikk motsatte, slik at alt den ene elsker, det hater den andre, sies det om dem at de er så fjerne og adskilte som øst fra vest.

 

Dermed ser man at ulikhet i form i åndeligheten fungerer på samme måte som øksen som deler opp i den fysiske verden. På samme måte avhenger graden av geografisk avstand og adskillelse av graden av ulikhet i form mellom dem. Også graden av Dvekut mellom dem avhenger av graden av likhet i form mellom dem.

 

Nå forstår vi hvor rette våre vismenn var da de tolket verset «og å klamre seg til Ham» som Dvekut med Hans egenskaper – «Slik Han er barmhjertig, er du barmhjertig; slik Han er medfølende, er du medfølende.» De forvrengte ikke teksten fra dens bokstavelige mening. Tvert imot tolket de teksten presist i tråd med dens bokstavelige mening, ettersom åndelig Dvekut bare kan fremstilles som likhet i form. Følgelig, ved å gjøre vår form lik formen på Hans egenskaper, knytter vi oss til Ham.

 

Dette er grunnen til at de sa: «Slik Han er barmhjertig.» Med andre ord: Alle Hans handlinger er for å skjenke og velsigne andre, og ikke på noen måte for Hans egen vinning, ettersom Han ikke har noen mangler som krever utfylling. Han har heller ingen å motta fra. På samme måte skal alle dine handlinger være for å skjenke og velsigne andre. Slik vil du gjøre din form lik formen på Skaperens egenskaper, og dette er åndelig Dvekut.

 

Det finnes en skjelning mellom «sinn» (mind) og «hjerte» når det gjelder den nevnte likheten i form. Engasjementet i Toraen og budene (Mitzvot) for å skjenke tilfredsstillelse til ens Skaper er likhet i form i sinnet. Dette skyldes at Skaperen ikke tenker på Seg selv – hvorvidt Han eksisterer, eller hvorvidt Han våker over Sin skapning, og andre slike tvil. På samme måte skal den som ønsker å oppnå likhet i form heller ikke tenke på slike ting, når det er klart for ham at Skaperen ikke tenker på dem, for det finnes ingen større ulikhet i form enn det. Derfor er enhver som tenker på slike ting, sannelig adskilt fra Ham og vil aldri oppnå likhet i form.

 

Dette er det våre vismenn mente da de sa: «La alle dine handlinger skje for Skaperens skyld», det vil si Dvekut med Skaperen. Ikke gjør noe som ikke bærer dette målet om Dvekut i seg. Dette betyr at alle dine handlinger skal være for å skjenke og velsigne din neste. På det tidspunktet vil du oppnå likhet i form med Skaperen – slik alle Hans handlinger er for å skjenke og velsigne andre, slik skal også alle dine handlinger bare være for å skjenke og velsigne andre. Dette er den fullstendige Dvekut.

 

Vi kan stille spørsmålet: «Hvordan kan hver eneste handling man gjør være for å velsigne andre? Man må jo tross alt arbeide for å opprettholde seg selv og sin familie.» Svaret er at de gjerningene man gjør av nødvendighet, for å motta det mest nødvendige til livets opphold, verken blir rost eller fordømt. Dette regnes overhodet ikke for å gjøre noe for sin egen del.

 

Enhver som graver seg inn i sakens kjerne, vil utvilsomt bli overrasket over hvordan man kan oppnå fullstendig likhet i form slik at alle ens handlinger blir å gi til andre, når menneskets innerste vesen jo bare er å motta for seg selv. Av naturen er vi ute av stand til å gjøre selv den minste ting for å gagne andre. I stedet forventer vi uvilkårlig at når vi gir til andre, vil vi til slutt motta en verdig belønning. Om man så bare tviler på belønningen, vil man avstå fra handling. Hvordan kan da enhver handling utelukkende være for å skjenke til andre og ikke i det hele tatt for en selv?

 

Jeg innrømmer sannelig at dette er en svært vanskelig sak. Man kan ikke forandre sin egen skapte natur, som bare er å motta for seg selv, snu sin natur fra det ene ytterpunktet til det andre – det vil si å ikke motta noe for seg selv, men utelukkende handle for å skjenke.

 

Likevel er det derfor Skaperen ga oss Toraen og budene, som vi ble befalt å utføre utelukkende for å skjenke tilfredsstillelse til Skaperen. Hadde det ikke vært for engasjementet i Toraen og budene Lishma (for Hennes skyld) – for å bringe tilfredsstillelse til Skaperen med dem, og ikke for å gagne oss selv – ville det ikke ha funnets noen taktikk i verden som kunne ha hjulpet oss å snu vår natur.

 

Nå kan du forstå hvor strengt det er å engasjere seg i Toraen og budene Lishma. Hvis ens hensikt med Toraen og budene ikke er å gagne Skaperen, men å gagne seg selv, vil ikke bare mottakelsestilbøyeligheten i mennesket unnlate å bli snudd; tvert imot vil mottakelsestilbøyeligheten bli langt sterkere enn det han ble gitt gjennom sin skapte natur, slik jeg har forklart i innledningen til Sulam-kommentaren i første bind, se avsnitt 30–31 der.

 

Men hva er fordelene for den som har blitt belønnet med Dvekut med Skaperen? De er ikke spesifisert noe sted, bortsett fra i fine hentydinger. Likevel, for å klargjøre sakene i mitt essay, må jeg avsløre litt, akkurat så mye som nødvendig.

 

Jeg vil forklare dette gjennom en allegori. Kroppen med dens organer er ett. Hele kroppen utveksler tanker og fornemmelser med hvert enkelt organ. For eksempel, hvis hele kroppen tenker at et bestemt organ skal tjene og glede den, vet dette organet øyeblikkelig om den tanken og gir den tiltenkte gleden. Hvis et organ også tenker og føler at stedet det befinner seg på er for trangt, vet resten av kroppen umiddelbart om tanken og fornemmelsen og flytter det til et behagelig sted.

 

Men hvis et organ skulle bli kuttet av fra kroppen, blir de til to separate enheter; resten av kroppen vet ikke lenger om behovene til det adskilte organet, og organet kjenner ikke lenger tankene til kroppen, slik at det kan tjene og gagne den. Men hvis en lege kom og koblet organet til kroppen igjen slik det var før, ville organet nok en gang kjenne tankene og behovene til resten av kroppen, og resten av kroppen ville nok en gang kjenne organets behov.

 

Ut fra denne allegorien kan vi forstå fortjenesten til den som har blitt belønnet med Dvekut med Skaperen. Jeg har allerede vist (i «Innledning til Boken Zohar», avsnitt 9, og i min kommentar til Idra Zuta) at sjelen er en utstråling som strekker seg ut fra Hans eget vesen. Denne utstrålingen ble skilt fra Skaperen ved at Skaperen ikledde den en vilje til å motta. Dette er tilfellet fordi skapelsens tanke om å gjøre godt mot sine skapninger skapte et ønske om å motta glede i hver eneste sjel. Slik skilte denne ulikheten i form i viljen til å motta utstrålingen fra Hans eget vesen og gjorde den til en adskilt del fra Ham. Se kilden der, ettersom dette ikke er rett sted til å utdype det.

 

Følgelig var hver sjel innesluttet i Hans eget vesen før dens skapelse. Men ved skapelsen, det vil si sammen med naturen i ønsket om å motta glede som ble innplantet i den, tilegnet den seg ulikhet i form og ble adskilt fra Skaperen, hvis eneste ønske er å skjenke. Dette er fordi, som vi har forklart ovenfor, ulikhet i form skaper adskillelse i åndeligheten på samme måte som øksen gjør i den fysiske verden.

 

Sjøloven er nå slik at sjelen ligner fullstendig på allegorien om organet som ble kuttet av og adskilt fra kroppen. Selv om de før adskillelsen – organet og hele kroppen – var ett og utvekslet tanker og fornemmelser med hverandre, er de blitt til to enheter etter at organet er kuttet av fra kroppen. Nå kjenner ikke lenger den ene den andres tanker eller behov. Enda mer gjelder dette etter at sjelen er ikledd en kropp i denne verden: Alle forbindelsene den hadde før adskillelse fra Hans eget vesen har opphørt, og de er som to separate enheter.

 

Nå kan vi lett forstå fortjenesten til den som igjen har blitt belønnet med å klamre seg til Ham – det vil si belønnet med likhet i form med Skaperen ved å snu viljen til å motta som er innprentet i ham, ved hjelp av kraften i Toraen og budene. Dette var nøyaktig det som skilte ham fra Hans eget vesen. Han gjorde det om til et ønske om å skjenke, og alle ens handlinger er nå bare for å skjenke og velsigne andre, ettersom han har gjort sin form lik Skaperens. Det følger at han er akkurat som organet som en gang var kuttet av fra kroppen og som har blitt gjenforent med kroppen: Det kjenner tankene til resten av kroppen igjen, akkurat som det gjorde før adskillelsen fra kroppen.

 

Slik er det også med sjelen: Etter at den har tilegnet seg likhet med Ham, kjenner den Hans tanker igjen, slik den kjente dem før adskillelsen fra Ham på grunn av viljen til å mottas ulikhet i form. Da går verset «Kjenn din fars Gud» i oppfyllelse i ham, for da belønnes han med fullstendig kunnskap, som er Guds kunnskap, og han belønnes med alle Toraens hemmeligheter, ettersom Hans tanker er Toraens hemmeligheter.

 

Dette er meningen med det Rabbi Meir sa: «Enhver som studerer Toraen Lishma blir skjenket mange ting. Toraens hemmeligheter og smaker åpenbares for ham, og han blir som en evig strømmende kilde.» Som vi har sagt, gjennom engasjement i Toraen Lishma – det vil si ved å ha som mål å bringe tilfredsstillelse til sin Skaper gjennom sitt engasjement i Toraen, og ikke i det hele tatt for sin egen vinning – er han garantert å klamre seg til Skaperen. Dette betyr at han vil oppnå likhet i form, og alle hans handlinger vil være for å gagne andre og ikke seg selv i det hele tatt, akkurat som Skaperen, hvis hver eneste handling utelukkende er å skjenke og velsigne andre.

 

Gjennom dette vender man tilbake til Dvekut med Skaperen slik sjelen var før dens skapelse. Derfor blir han skjenket mange ting og belønnet med Toraens hemmeligheter og smaker. Fordi han har gjenopprettet forbindelsen med Skaperen, kjenner han nok en gang Skaperens tanker, i likhet med allegorien om organet som har blitt festet til kroppen igjen. Skaperens tanker kalles «Toraens hemmeligheter og smaker». Slik blir den som studerer Toraen Lishma belønnet med at Toraens hemmeligheter og smaker åpenbares for ham, og han blir som en evig strømmende kilde på grunn av fjerningen av skilleveggene som skilte ham fra Skaperen, slik at han igjen er blitt ett med Ham, som før mennesket ble skapt.

 

Hele Toraen, både den åpenbare og den skjulte, er sannelig Skaperens tanker, uten noen forskjell. Likevel er det som en person som drukner i elven, og hvis venn kaster et tau til ham for å redde ham. Hvis den som drukner griper tak i den delen av tauet som er nærmest, kan vennen redde ham og trekke ham opp av elven.

 

Slik er det også med Toraen: Ettersom den fullt ut er Skaperens tanker, er den som et tau som Skaperen kaster til menneskene for å redde dem og trekke dem opp av Klipot (skallene). Enden av tauet, som er nær alle mennesker, er den åpenbare Toraen, som ikke krever noen spesiell hensikt eller tanke. Dessuten, selv når det finnes en feilaktig tanke i budene, aksepterer Skaperen den likevel, slik det står skrevet: «Man må alltid engasjere seg i Toraen og budene Lo Lishma [ikke for Hennes skyld], for fra Lo Lishma kommer man til Lishma [for Hennes skyld].»

 

Derfor er Toraen og budene enden på tauet, og det finnes ikke det menneske i verden som ikke kan gripe det. Hvis man griper det fast – det vil si blir belønnet med å engasjere seg i Toraen og budene Lishma, for å bringe tilfredsstillelse til sin Skaper og ikke til seg selv – leder Toraen og budene en til likhet i form med Skaperen. Dette er meningen med «og å klamre seg til Ham».

 

På det tidspunktet vil man bli belønnet med å oppnå alle Skaperens tanker, som kalles «Toraens hemmeligheter» og «Toraens smaker», og som utgjør resten av tauet. Man blir imidlertid bare tildelt dette etter at man har oppnådd fullstendig Dvekut.

 

Årsaken til at vi sammenligner Skaperens tanker – det vil si Toraens hemmeligheter og smaker – med et tau, er at det finnes mange trinn i likheten i form med Skaperen. Følgelig finnes det mange trinn i tauet for å oppnå Toraens hemmeligheter. Ens grad av oppnåelse av Toraens hemmeligheter, av å kjenne Hans tanker, svarer til graden av likhet i form med Skaperen.

 

Overordnet finnes det fem trinn: Nefesh, Ruach, Neshama, Haya, Yechida, der hvert enkelt av dem rommer dem alle. Hvert enkelt inneholder dessuten fem trinn, og hvert av disse inneholder minst tjuefem trinn.

 

De kalles også «verdener», slik våre vismenn sa: «Skaperen er bestemt til å skjenke hver rettferdig 310 verdener.» Årsaken til at trinnene for å oppnå Ham kalles «verdener» er at ordet Olam (verden) har to betydninger:

 

1. Alle som kommer inn i den verdenen har den samme fornemmelsen, og alt det man ser, hører og føler, ser, hører og føler også alle andre som kommer inn i den verdenen.
2. Alle som kommer inn i den «skjulte» verdenen kan ikke vite eller oppnå noe i en annen verden.

 

Disse to trinnene finnes også i oppnåelse:

 

• Enhver som er blitt belønnet med et bestemt trinn, kjenner og oppnår i det alt det som de som kom til det trinnet oppnådde i alle generasjoner som har vært og som vil komme. Han har en felles oppnåelse med dem, som om de befinner seg i samme verden.
• Alle som kommer til det trinnet vil ikke være i stand til å vite eller oppnå det som eksisterer i et annet trinn. Det er som med denne verden: De kan ikke vite noe om det som eksisterer i sannhetens verden. Dette er grunnen til at trinnene kalles «verdener».

 

Av denne grunn kan de som har oppnåelse forfatte bøker og feste sine oppnåelser til papiret ved hjelp av hentydinger og allegorier. De vil bli forstått av alle som har blitt belønnet med de trinnene bøkene beskriver, og de deler en felles oppnåelse med dem. Men de som ikke har blitt belønnet med fullt ut målet for trinnet på samme måte som forfatterne, vil ikke være i stand til å forstå deres hentydinger. Enda mindre gjelder dette for dem som ikke har blitt belønnet med noen oppnåelse overhodet; de vil ikke forstå en ting av det, siden de ikke har noen felles oppnåelser.

 

Vi har allerede sagt at den fullstendige Dvekut og den fullstendige oppnåelsen samlet sett er delt inn i 125 trinn. Følgelig er det umulig å bli skjenket alle de 125 trinnene før Messias’ dager. Og det er to forskjeller mellom Messias’ generasjon og alle andre generasjoner:

 

1. Bare i Messias’ generasjon er det mulig å oppnå alle de 125 trinnene, og i ingen annen generasjon.
2. Gjennom generasjonene har de som steg opp og ble belønnet med Dvekut vært få, slik våre vismenn skrev om verset: «Jeg har funnet én person i tusen, der tusen går inn i rommet, og én kommer ut i lyset» – det vil si til Dvekut og oppnåelse. Men i Messias’ generasjon kan hver eneste en bli belønnet med Dvekut og oppnåelse, slik det ble sagt: «For jorden skal være full av kunnskap om Herren», og: «Og de skal ikke lenger lære hver man sin neste og hver mann sin bror og si: 'Kjenn Herren', for de skal alle kjenne Meg, fra den minste av dem til den største av dem.»

 

Unntaket er Rashbi og hans generasjon, forfatterne av Zohar, som ble skjenket alle de 125 trinnene i sin helhet, selv om det var før Messias’ dager. Det ble sagt om ham og hans disipler: «En vismann står over en profet.» Derfor finner vi ofte i Zohar at det ikke vil finnes noen som Rashbis generasjon før generasjonen til kong Messias. Dette er grunnen til at hans verk gjorde et så stort inntrykk i verden, ettersom Toraens hemmeligheter i det opptar nivået til alle de 125 trinnene.

 

Dette er grunnen til at det sies i Zohar at Boken Zohar bare vil bli åpenbart ved Endens Tid, i Messias’ dager. Dette henger sammen med det vi allerede har sagt: Hvis granskernes trinn ikke er på høyde med forfatterens fulle trinn, vil de ikke forstå hans hentydninger siden de ikke har en felles oppnåelse.

 

Siden trinnene til forfatterne av Zohar ligger på det fulle nivået av de 125 trinn, kan de ikke oppnås før Messias’ dager. Det følger at det ikke vil være noen felles oppnåelse med forfatterne av Zohar i generasjonene som går forut for Messias’ dager. Derfor kunne ikke Zohar åpenbares i generasjonene før Messias’ generasjon.

 

Dette er et klart bevis på at vår generasjon er kommet til Messias’ dager. Vi kan se at alle tolkningene av Boken Zohar før vår egen ikke klargjorde så mye som ti prosent av de vanskelige stedene i Zohar. Selv i det lille de faktisk klargjorde, er ordene deres nesten like uforståelige som Zohars egne ord.

 

Men i vår generasjon er vi blitt belønnet med Sulam-kommentaren (Stigen), som er en fullstendig tolkning av alle ordene i Zohar. Ikke bare etterlater den ikke et eneste uklart spørsmål i hele Zohar uten å tolke det; klargjøringene er dessuten basert på en analyse som enhver middels gransker kan forstå. Og ettersom Zohar dukket opp i vår generasjon, er det et klart bevis på at vi allerede befinner oss i Messias’ dager, ved begynnelsen av den generasjonen om hvilken det ble sagt: «for jorden skal være full av kunnskap om Herren.»

 

Vi bør vite at åndelige ting ikke er som fysiske ting, der det å gi og det å motta skjer samtidig. I åndeligheten er tiden for å gi og tiden for å motta adskilt. Dette skyldes at det først ble gitt fra Skaperen til mottakeren, og i denne gaven gir Han bare en sjanse til å motta. Men han har ikke mottatt noe før han er ordentlig helliget og renset, og først da blir man belønnet med å motta det. Dermed kan det gå lang tid mellom tidspunktet for gaven og tidspunktet for mottakelsen.

 

Følgelig betyr det å si at denne generasjonen allerede har nådd verset «for jorden skal være full av kunnskap om Herren» kun med hensyn til gaven. Likevel har vi ennå ikke kommet til en tilstand av mottakelse. Når vi er renset, helliget, har studert og anstrengt oss i den nødvendige mengden, vil tiden for mottakelse ankomme, og verset «for jorden skal være full av kunnskap om Herren» vil gå i oppfyllelse i oss.

 

Det er også kjent at forløsningen og den fullstendige oppnåelsen er flettet inn i hverandre. Beviset er at enhver som trekkes mot Toraens hemmeligheter, også trekkes mot Israels land. Dette er grunnen til at det ble lovet oss «for jorden skal være full av kunnskap om Herren» først ved Endens Tid, i forløsningens tid.

 

Akkurat som vi ennå ikke er blitt belønnet med en tid for mottakelse i den fullstendige oppnåelsen, men bare med en tid for å  gi – dermed har vi fått en sjanse til å oppnå fullstendig oppnåelse – slik er det også med forløsningen. Vi har bare blitt belønnet med den i form av å gi. Sakens rette sammenheng er at Skaperen fridde vårt hellige land fra utlendingene og ga det tilbake til oss, men vi har ikke mottatt landet inn under vår egen myndighet, siden tiden for mottakelse ennå ikke har kommet, slik vi forklarte angående den fullstendige oppnåelsen.

 

Dermed har Han gitt, men vi har ikke mottatt, ettersom vi ikke har økonomisk uavhengighet, og det finnes ingen politisk uavhengighet uten økonomisk uavhengighet. Dessuten finnes det ingen legemlig forløsning uten sjelens forløsning. Så lenge flertallet av folket sitter fanget i folkeslagenes fremmede kulturer og er ute av stand til å leve ut Israels religion og kultur, vil også legemet være fanget under fremmede krefter. I denne henseende er landet fremdeles i utlendingers hender.

 

Beviset er at ingen begeistres over forløsningen slik man burde ha gjort etter to årtusener. Ikke bare er de som er i diasporaen lite tilbøyelige til å komme til oss og glede seg over forløsningen; en stor del av dem som alt er blitt forløst og bor blant oss, venter engstelig på å bli kvitt denne forløsningen og vende tilbake til landene de kom fra.

 

Selv om Skaperen har fridd landet fra folkeslagenes hender og gitt det til oss, har vi altså ikke mottatt det og vi gleder oss ikke over det. Men med denne gaven har Skaperen gitt oss en mulighet til forløsning – til å bli renset og helliget og påta oss Skaperens arbeid i Tora og Mitzvot Lishma. På det tidspunktet vil Tempelet bli bygget, og vi vil motta landet inn under vår egen myndighet. Da vil vi erfare og føle gleden ved forløsningen.

 

Men så lenge vi ikke har kommet dit, vil ingenting forandre seg. Det er ingen forskjell mellom landets nåværende tilstand og slik det var da det fremdeles var under utlendingers hender, verken i lov, økonomi eller i Skaperens arbeid. Alt vi har, er følgelig en mulighet for forløsning.

 

Det følger at vår generasjon er generasjonen for Messias’ dager. Dette er grunnen til at vi er blitt skjenket forløsningen av vårt hellige land fra utlendingenes hender. Vi er også blitt belønnet med åpenbaringen av Boken Zohar, som er begynnelsen på virkeliggjøringen av verset: «For jorden skal være full av kunnskap om Herren. Og de skal ikke lenger lære... for de skal alle kjenne Meg, fra den minste av dem til den største av dem.»

 

Likevel, når det gjelder disse to tingene, er vi bare blitt belønnet med å gi fra Skaperen, men vi har ikke mottatt noe i egne hender. I stedet har vi fått en sjanse til å begynne på Skaperens arbeid, til å engasjere oss i Tora og Mitzvot Lishma. Da vil vi den store suksessen bli skjenket som er lovet til Messias’ generasjon, som alle generasjonene før oss ikke kjente til. Og da vil vi bli belønnet med tiden for mottakelse av både den fullstendige oppnåelsen og den fullstendige forløsningen.

 

Slik har vi grundig forklart våre vismenns svar på spørsmålet: «Hvordan er det mulig å klamre seg til Ham?» – der de sa at det betyr å «klamre seg til Hans egenskaper». Dette er sant av to grunner: 1) Åndelig Dvekut handler ikke om geografisk nærhet, men om likhet i form. 2) Ettersom sjelen bare ble adskilt fra Hans eget vesen på grunn av viljen til motta som Skaperen hadde innprentet i den, vendte den naturlig tilbake til den tidligere Dvekut med Hans eget vesen så snart Han skilte viljen til motta fra den.

 

Alt dette er imidlertid bare på et teoretisk plan. Faktisk har de ikke svart på noe med forklaringen om å klamre seg til Hans egenskaper – som betyr å skille viljen til motta (som er innprentet i skapelsens natur) og nå fram til ønsket om å skjenke, det stikk motsatte av dens natur.

 

Det vi forklarte – at den som drukner i elven må gripe tauet fast, og at det før man engasjerer seg i Tora og Mitzvot Lishma på en slik måte at man ikke vender tilbake til dårskap, ikke regnes som å gripe tauet fast – reiser spørsmålet på nytt: Hvor skal man finne motivasjonen til helhjertet å anstrenge seg utelukkende for å bringe tilfredsstillelse til sin Skaper? Man kan tross alt ikke foreta en eneste bevegelse uten en eller annen fordel for seg selv, akkurat som en maskin ikke kan gå uten drivstoff. Hvis det ikke er noen egennytte, men bare tilfredsstillelse til Skaperen, vil han ikke ha noe drivstoff til arbeidet.

 

Svaret er at enhver som oppnår Hans storhet i tilstrekkelig grad, vil oppleve at det å skjenke til Ham blir snudd til å motta, slik det står skrevet i traktaten Kiddushin (s. 7a): Når en betydningsfull person mottar penger fra en kvinne, betraktes det som en mottakelse for henne, og hun blir viet.

 

Slik er det også med Skaperen: Hvis man oppnår Hans storhet, finnes det ingen større mottakelse enn å bringe tilfredsstillelse til ens Skaper. Dette er tilstrekkelig drivstoff til å slite og anstrenge seg helhjertet for å bringe tilfredsstillelse til Ham. Men det er klart at så lenge man ikke har oppnådd Hans storhet i tilstrekkelig grad, vil man ikke betrakte det å bringe tilfredsstillelse til Skaperen som en tilstrekkelig mottakelse til å vie sin sjel og sitt hjerte til Skaperen.

 

Derfor vil han hver eneste gang han oppriktig bare har som mål å bringe tilfredsstillelse til sin Skaper og ikke til seg selv, umiddelbart miste styrken til å arbeide. Han vil da være som en maskin uten drivstoff, siden man ikke kan bevege en lem uten å trekke en viss fordel til seg selv. Enda mer gjelder dette for et så stort strev som å gi sitt hjerte og sin sjel, slik Toraen krever. Uten tvil vil han ikke være i stand til å gjøre dette uten å høste en eller annen form for nytelse for seg selv.

 

Å oppnå Hans storhet i et slikt omfang at det å skjenke blir til mottakelse – slik det ble nevnt om en betydningsfull person – er sannelig ikke vanskelig. Alle kjenner Skaperens storhet; Han som skapte alt og opprettholder alt, uten begynnelse og uten ende, og hvis opphøydhet er endeløs.

 

Vanskeligheten med dette er imidlertid at graden av storhet ikke avhenger av individet, men av omgivelsene. For eksempel, selv om et menneske er fylt av dyder, vil han alltid ha en lav selvfølelse og ikke klare å være stolt av sine dyder dersom omgivelsene ikke verdsetter dem – selv om han ikke er i tvil om at de er sanne. Omvendt vil en person uten noen fortjeneste overhodet, men som omgivelsene respekterer som om han er en dydig person, bli fylt av stolthet, ettersom graden av betydning og storhet overlates fullstendig til omgivelsene.

 

Når et menneske ser at omgivelsene ringeaktar Hans arbeid og ikke verdsetter Hans storhet på rette måte, klarer han ikke å heve seg over omgivelsene. Dermed klarer han ikke å oppnå Hans storhet, og han blir sløv under sitt arbeid, i likhet med dem.

 

Siden han mangler grunnlaget for å oppnå Hans storhet, vil han åpenbart ikke klare å arbeide for å bringe tilfredsstillelse til sin Skaper og ikke til seg selv. Han vil jo mangle motivasjon til å anstrenge seg, og «hvis du ikke slet og fant, skal du ikke tro». Det eneste rådet mot dette er enten å arbeide for seg selv eller ikke arbeide i det hele tatt, siden det å skjenke tilfredsstillelse til sin Skaper ikke vil være det samme som å motta for ham.

 

Nå kan du forstå verset: «I en folkerik mengde er kongens ære», ettersom graden av storhet kommer fra omgivelsene under to betingelser:

 

1. Omgivelsenes grad av verdsettelse.
2. Omgivelsenes størrelse. Derfor: «I en folkerik mengde er kongens ære.»

 

På grunn av sakens enorme vanskelighetsgrad ga våre vismenn oss rådet: «Gjør deg en Rav (lærer/betydningsfull person) og skaff deg en venn.» Dette betyr at man skal velge seg en viktig og anerkjent person til å være sin Rav, og fra ham vil man kunne nærme seg det å engasjere seg i Tora og Mitzvot med det formål å bringe tilfredsstillelse til sin Skaper. Årsaken er at det er to formildende omstendigheter knyttet til ens Rav:

 

1. Siden han er en betydningsfull person, kan eleven skjenke tilfredsstillelse til ham, basert på sin Ravs opphøydhet, ettersom det å skjenke blir som å motta for ham. Dette er et naturlig drivstoff, slik at man alltid kan øke sine handlinger med å skjenke. Når en person først har vent seg til å engasjere seg i å skjenke til sin Rav, kan han overføre dette til også å gjelde Toraen og budene Lishma rettet mot Skaperen, ettersom vanen blir en annen natur.
2. Likhet i form med Skaperen hjelper ikke med mindre den er evig – «Inntil Han som kjenner hemmelighetene vitner om at han ikke vil vende tilbake til dårskap.» Slik er det ikke med likhet i form med ens Rav. Siden Raven befinner seg i denne verden, innenfor tidens rammer, hjelper likheten i form med ham selv om den bare er midlertidig og han senere skulle falle tilbake.
3. Dermed, hver gang man gjør sin form lik sin Ravs form, knytter man seg til ham for en stund. Som et resultat oppnår man Ravns kunnskap og tanker, i samsvar med graden av sin Dvekut, slik vi forklarte i allegorien om organet som ble kuttet av fra kroppen og ble gjenforent med den.

 

Av denne grunn kan eleven dra nytte av sin Ravs oppnåelse av Skaperens storhet, som gjør det å skjenke om til mottakelse og gir tilstrekkelig drivstoff til å vie sitt hjerte og sin sjel. På det tidspunktet vil også eleven kunne engasjere seg i Tora og bud Lishma med hele sitt hjerte og sin sjel – hvilket er botemiddelet som skaper evig Dvekut med Skaperen.

 

Nå kan du forstå det våre vismenn sa (Berachot 7b): «Tjeneste i Toraen er større enn studiet av den, for det står skrevet: 'Elisa, sønn av Sjafat, er her, han som helte vann på Elijas hender.' Det står ikke 'studerte', men 'helte'.» Dette er forvirrende; hvordan kan enkle handlinger være større enn å studere visdommen og kunnskapen?

 

Men i lys av det ovenstående forstår vi fullt ut at det å tjene Raven med kropp og sjel for å bringe tilfredsstillelse til Raven bringer en til Dvekut med Raven – det vil si til likhet i form. Gjennom dette mottar han Ravns tanker og kunnskap på måten «munn til munn», som er Dvekut mellom ånd og ånd. På denne måten blir han belønnet med å oppnå Hans storhet i tilstrekkelig grad til å gjøre det å skjenke om til mottakelse, slik at det blir tilstrekkelig drivstoff til hengivenhet, inntil han belønnes med Dvekut med Skaperen.

 

Slik er det ikke med å studere Toraen med sin Rav, ettersom dette må skje for ens egen vinning og ikke avstedkommer Dvekut. Det regnes som «fra munn til øre». Tjenesten gir altså eleven Ravs tanker, mens studiet bare gir Ravs ord. Følgelig er tjenestens fortjeneste større enn studiet – i forholdet mellom Ravs tanker og Ravs ord, og i forholdet mellom «munn til munn» og «fra munn til øre».

 

Alt dette gjelder imidlertid bare dersom tjenesten skjer for å skjenke tilfredsstillelse til Raven. Hvis tjenesten derimot skjer for å gagne en selv, kan en slik tjeneste ikke føre en til Dvekut med Raven, og da er studiet med Raven avgjort viktigere enn å tjene ham.

 

Men som vi har sagt om det å oppnå Hans storhet: Omgivelser som ikke verdsetter Ham på rette måte, svekker individet og hindrer ham i å oppnå Hans storhet. Dette gjelder også når det gjelder ens Rav. Omgivelser som ikke verdsetter Raven på rette måte, hindrer eleven i å kunne oppnå sin Ravs storhet på en skikkelig måte.

 

Av denne grunn sa våre vismenn: «Lag deg en Rav og skaff deg en venn.» Dette betyr at man kan skape seg nye omgivelser. Disse omgivelsene vil hjelpe ham å oppnå sin Ravs storhet gjennom kjærlighet til venner som verdsetter hans Rav. Ved at vennene diskuterer Ravns storhet, tar hver enkelt av dem imot fornemmelsen av hans storhet. Slik blir det å skjenke til Raven til en mottakelse og tilstrekkelig motivasjon i et slikt omfang at det fører en til å engasjere seg i Tora og bud Lishma.

 

Det ble sagt om dette: «Toraen er ervervet gjennom førtioffer dyder, gjennom tjeneste for vismenn og gjennom vennenes nøye samvær.» Dette skyldes at man i tillegg til å tjene Raven også trenger vennenes omhu – det vil si vennenes innflytelse, slik at de påvirker ham til å oppnå Ravs storhet. Årsaken er at det å oppnå storheten avhenger fullstendig av omgivelsene, og et enkelt menneske kan ikke gjøre noe med det overhodet.

 

Det er imidlertid to betingelser for å oppnå denne storheten:

 

1. Alltid å lytte til og akseptere omgivelsenes verdsettelse i henhold til deres storhet.
2. Omgivelsene må være store, slik det står skrevet: «I en folkerik mengde er kongens ære.»

 

For å oppfylle den første betingelsen må hver elev føle at han er den minste blant alle vennene. I den tilstanden vil han være i stand til å motta verdsettelsen av storheten fra alle, ettersom den store ikke kan motta fra en som er mindre og la seg imponere av hans ord. Snarere er det bare den lille som lar seg imponere av den stores verdsettelse.

 

Når det gjelder den andre betingelsen, må hver elev opphøye hver enkelt venns dyder og verdsette ham som om han var den største i generasjonen. Da vil omgivelsene øve innflytelse på ham som om de var store omgivelser, slik det bør være – for kvalitet er viktigere enn kvantitet.