Skaperen og Israel gikk i eksil
Rabash, Artikkel 27, 1986
Det står skrevet i Zohar, BeHukotai [I Mine lover] (punkt 49), om verset: «Og jeg vil også plage dere sju ganger for deres synder»: «Kom og se, Skaperens opphøyde kjærlighet til Israel er som en konge som hadde en eneste sønn som syndet for kongen. En dag syndet han for kongen. Kongen sa: ‘Alle disse dagene har jeg slått dere, men dere har ikke mottatt noe. Se hva jeg vil gjøre med dere fra nå av. Hvis jeg fordriver dere fra landet, kan bjørner angripe dere på marken, eller ville ulver eller mordere kan utslette dere fra verden. Hva skal jeg gjøre? I stedet vil du og jeg dra ut av landet.’ Dermed vil også jeg, som det står skrevet, bety at dere og jeg vil forlate landet, som betyr å gå i eksil, ‘Og jeg vil tukte dere’ til å gå i eksil. Og hvis dere sier at jeg vil forlate dere, er jeg også med dere.»
Vi bør forstå betydningen av Israelsfolkets utgang fra landet i utlandet, som kalles «eksil blant nasjonene». Hva betyr det i arbeidet? Det vil si, hva regnes som «land» og hva regnes som «utgang fra landet»? Hva betyr det også at når man synder, blir man straffet med eksil, for å være blant verdens nasjoner? Hvordan hjelper det, og hvilken fordel gir det i arbeidets veier? Det vil si, hva er korreksjonen i å dra i eksil for å være underlagt verdens nasjoners styre?
Vi bør også forstå hvordan det kan sies at Skaperen også forlater landet med Israels folk i eksil, siden «hele jorden er full av Hans herlighet», og det står skrevet: «Hans kongedømme hersker over alt.» Han opprettholder til og med Klipot [skallene], så hvordan kan det sies at Han vil gå i eksil med Israels folk som om Han ikke er i landet?
For å forstå det ovennevnte i arbeidet, må vi først vite hva Israels land er, hva som er i utlandet, og hvorfor det å forlate landet i utlandet regnes som eksil blant nasjonene. Vi bør også forstå at eksil er en korreksjon for synder. Det vil si at ved å lide eksil, vil pinslene i eksilet få dem til å omvende seg, og da vil det være mulig å bringe dem tilbake til landet. Men det står skrevet: «Og de blandet seg med nasjonene og lærte deres gjerninger», så hvilke pinsler i eksilet føler de, som kan være en grunn for dem til å omvende seg og vende tilbake til landet? Det vil si, hva kan han vite om hva som er godt i Israels land for å lengte etter det, og dette landet vil være en grunn som vil tvinge ham til å omvende seg av kjærlighet til landet?
Det er kjent at landet kalles Malchut, og den «hellige Shechina [guddommelighet] og «Israels forsamling», som er inkluderingen av alle sjelene. Dette betyr at hun må motta den gleden og nytelsen som var i skapelsens tanker for å gjøre godt mot Hans skapninger, som betyr at sjelene vil motta glede og nytelse.
Rekkefølgen for strømming var fra verdenen Ein Sof [ingen ende/uendelighet] til verdenen Tzimtzum [begrensning], og deretter til linjen som de fem Partzufim [flertall av Partzuf] av AK er deretter ikledd de fem Partzufim av Atzilut. Etterpå utstrålte Malchut de Atzilut de tre verdenene BYA, og deretter ble Adam HaRishon skapt, og kroppens ytre, som ligner den nåværende materielle kroppen, ble laget av Bina de Malchut de Assiya, som det står skrevet i Studiet av de ti Sefirot (del 16, s. 1912, punkt 43), «Etterpå hadde han NRN fra BYA og deretter NRN fra Atzilut.»
Det følger derfor at Eretz [land/jord] kalles Malchut av Atzilut, og det står skrevet om Atziluts verden: «Ondskap skal ikke bo hos dere», som betyr at det ikke finnes noe ondt der i det hele tatt, men bare i BYA finnes det granskninger av godt og ondt. Snarere åpenbares der den gleden og nytelsen som Han hadde til hensikt å gi sjelene. Det er som våre vismenn sa om verset: «‘I begynnelsen skapte Gud’. Det er ingen begynnelse uten Israel, for alt er for Israel, altså for Israels sjeler.»
Etter at Adam HaRishon syndet med kunnskapens tre, ble han utvist fra Atzilut og steg ned til BYA. Så begynte han å omvende seg og korrigere det han hadde syndet. Ved dette gikk han tilbake til Edens hage, som betyr Atzilut. Korreksjonen var at han ble utvist fra Edens hage, slik det står skrevet (1. Mosebok 3:22): «Og Herren sa: ‘Nå kan han rekke ut sin hånd og ta også av livets tre og ete og leve evig.’ Og Herren Gud sendte ham ut av Edens hage for å dyrke jorden som han var tatt ut fra.»
Baal HaSulam forklarte frykten som gjorde at han ble utvist fra Edens hage, slik det står skrevet: «Han kan rekke ut hånden sin og ta også fra livets tre og spise og leve evig.» Han sa at siden mannen syndet med kunnskapens tre, hvis en person blir straffet, det vil si lider av straffen han ble gitt, får denne lidelsen ham til å omvende seg og rette opp feilen han hadde forårsaket.
Men hvis han ikke blir straffet og ikke føler lidelse for synden han har begått, vil han absolutt ikke forstå at han bør omvende seg for den. Det er som Zohar skriver («Innledning til Zohar-boken», punkt 192): «Rabbi Shimon gråt og sa: ‘Ve om jeg sier, ve om jeg ikke sier. Hvis jeg sier, vil de onde vite hvordan de skal tjene sin herre.’»
Han tolker i Sulam [kommentar til Zohar] som følger: «Med dette antyder han at han ikke kunne åpenbare sine ord i sin helhet på dette stedet for ikke å skade de onde. Dette er fordi han kom hit for å åpenbare hvordan man klamrer seg til livets tre, og aldri rører dødens tre, og bare de som allerede har korrigert dømmekraften i kunnskapens tre om godt og ondt er verdige til det. Men de onde, som ennå ikke har korrigert synden med kunnskapens tre om godt og ondt, må ikke vite det, for de må først slite i alt arbeidet inntil de korrigerer synden med kunnskapens tre. Du finner også dette i verset: 'For at han ikke skal rekke ut hånden og ta også fra livets tre og spise, og leve evig' (1. Mosebok, 3). Etter at Adam syndet med kunnskapens tre, ble han utvist fra Edens hage av frykt for at han ville klamre seg til livets tre og leve evig, og feilen han hadde forårsaket i kunnskapens tre ville forbli ukorrigert for alltid.»
Det følger derfor at når man tar en person ut av landet, altså fra himmelriket han hadde, siden han ikke kan føle den betydningen av åndelighet han hadde før han ble tatt ut av himmelriket, og han går i eksil, slik det står skrevet: «Og de blandet seg med folkeslagene og lærte deres gjerninger», regnes dette som å falle under avgudsdyrkernes slaveri. Det vil si at alle lystene som finnes i verdens nasjoner styrer Israel, som har blitt forvist. På den tiden har de ingen forbindelse til åndelighet, bortsett fra det de er vant til å holde seg unna av vane. Dette observerer de, men utover dem faller det dem ikke inn at de har noe å korrigere.
Det følger at vi bør gjøre følgende vurderinger angående eksilet: De er i eksil under nasjonenes styre. Sinnet og intellektet de hadde mens de var i landet, da de var i himmelriket og tenkte hele dagen på hvordan de skulle komme seg ut av egenkjærlighet og oppnå Skaperens kjærlighet, da de syndet og gikk i eksil, kan vi tolke dette i individets verk, ettersom det er kjent at det generelle og det spesielle er det samme. Dette betyr at hvis en person synder mens han er i landet, det vil si hvis han mottar litt opplysning ovenfra og bruker den til sin egen fordel, det vil si: «Nå som jeg har litt smak på Tora og Mitzvot [bud], trenger jeg ikke tro over fornuft.» Dette kalles en «synd» fordi han har besudlet tro over fornuft.
Av denne grunn blir han utvist fra landet og faller under styringen av verdens nasjoners lyster. Når han først er i eksil, lider han raskt av glemsel, og husker ikke at han noen gang var i landet, at han var i en tilstand av «himmelriket» og bare tenkte på hvordan han skulle oppnå Dvekut [adhesjon] med Skaperen. Han ønsker å fortsette på denne måten hele livet, det vil si å bare bry seg om å tilfredsstille de behovene som kroppen krever til sin egen fordel, og bryr seg ikke om noe som helst.
Hver enkelt har en annen beregning med Ham (som betyr at når en person blir dømt ovenfor, har hver enkelt sin egen beregning for hvor lenge han skal holdes i eksil inntil han mottar en oppvåkning ovenfra). Etter en tid mottar han imidlertid en oppvåkning ovenfra og begynner å føle at han er i eksil, og begynner å minne seg selv på at han har falt fra et høyt tak til en dyp grop.
Det vil si at da han var i landet, husker han at han så på hele verden som overflødig og alltid tenkte: «Hvorfor skapte Skaperen de onde i verden? Hvilken glede eller nytte kan disse onde bringe Skaperen?» I stedet ser han nå på seg selv, at han er i eksil, og hva kan han gi Skaperen for å bringe Ham tilfredshet? Han begynner å føle lidelsen han har gått ned fra menneske til dyr, det vil si at han nå ser at han begjærer dyriske lyster, som han ikke hadde før han ble utvist fra landet.
Nå begynner han å lengte etter Skaperen, at Han vil bringe ham nærmere og slippe ham inn i landet igjen, og ut av dyriske lyster, og gi ham gleder fra næring som er passende for mennesker, altså fra gaver, og ikke at hans næring vil være fra mat til dyr. Det er som våre vismenn sa (Peshachim, 118): «Da Skaperen sa til Adam HaRishon: 'Torner og tistler skal vokse opp for deg,' fikk han tårer i øynene. Han sa: 'Skal jeg og eselet mitt spise av samme krybbe?' Da Han hadde sagt til ham: 'I ditt ansikts sved skal du spise brød,' ble hans sinn umiddelbart lettet.»
Det høres ut som om Skaperen ga ham kunnskapen da Han sa: «Torner og tistler skal det vokse opp for deg.» Før Skaperen hadde fortalt ham det, så han ikke at næringen hans bare var torner og tistler, som bare er animalsk føde. Vi kan tolke det slik at oppvåkningen ovenfra kom til ham og minnet ham om hva han hadde hatt før synden, hvilke høye grader han hadde hatt, og med utgangen fra Edens hage er det som om han har glemt alt.
Dette blir sett på som at Skaperen snakker til ham, noe som betyr at han mottok en oppvåkning ovenfra fra Skaperen, og så husket han hva han hadde hatt. På den tiden begynte han å føle lidelsen etter å ha blitt utvist fra Edens hage, og begynte å gråte over å være på samme nivå som et dyr. Det vil si at næringen hans kun er det som gjelder selvkjærlighet, som kalles «føde for dyr». Dette er betydningen av «Med tårer i øynene sa han: ‘Jeg og eselet mitt fra samme krybbe?’» Det vil si at det å spise, det som gir ham næring, vil være som hos et dyr, hvor han bare kan fremkalle glede fra ting som gjelder selvkjærlighet.
Men da Han sa til ham: «I ditt ansikts sved skal du spise ditt brød», ble sinnet hans umiddelbart lettet. RASHI tolker «I ditt ansikts sved» til å bety at du har hatt mye svette og strev og med det. Ifølge det vi lærer, hvis man allerede har kommet til å føle at man er på en grad som ligner et dyr, betyr det at følelsen også bør være i den grad at det fører til lidelse, at man vil felle tårer over sin lave og fattige tilstand, som våre vismenn sa: «Øynene hans var våte.»
Derfor gir lidelsen han føler ved å være lik et dyr ham styrken til å ville gjøre store anstrengelser for å forlate egenkjærligheten – som regnes som et dyr – og bli belønnet med menneskemat. Det vil si at han nå kan nyte handlinger med å gi.
Derav følger at vi må gjøre to vurderinger angående det nevnte eksilet:
1) Han er i eksil, men vet ikke at han er i eksil. Snarere er han lykkelig som han er. I stedet søker han etter mer penger, mer respekt osv. Imidlertid har han allerede glemt at han en gang var på et menneskelig nivå, kalt «land», som er himmelriket. Det faller ham ikke engang inn at han burde lengte etter noe annet. Snarere tror han ikke at næringen han mottar i kar av egenkjærlighet, kalt «animalsk mat», trenger å erstattes, som betyr å ha tanker om å gi.
Det følger at han ikke ønsker å endre kilden til forsyning, hvor han kun blir matet med det som kommer inn i kar av egenkjærlighet. Snart ønsker han imidlertid å erstatte de tingene som kommer inn i kar av egenkjærlighet. For eksempel ønsker han å bytte leilighet fordi han ikke lenger liker den han bor i og ønsker en annen leilighet, siden en ny leilighet er noe han kan nyte. Han bytter også møblene fordi han ikke kan nyte de han har. Ved å ha nye møbler vil hans vilje til å motta ha noe å nyte.
2) Han ønsker imidlertid ikke å endre sin kilde til forsyning, og mener at forsyningen hans skal komme fra en kilde som kun fyller karene for å gi. Dette tenker han, Gud forby, ikke over, ettersom det er kjent at mottakeren ikke kan forstå hvordan det kan være bra å gi. Giveren er innstilt tvert imot. Når han ser at han deltar i å ta, skammer han seg over å gjøre noe han anser som lavt. Men i sannhet må vi endre kilden til næring. Det er næring som strømmer inn i kar av selvkjærlighet, og denne næringen kommer fra Klipot [skall], og det er næring som kommer inn i karene for å gi, og dette kommer fra Kedusha-verdenene [hellige verdener].
Derfor er spørsmålet, i henhold til de to ovennevnte punktene om eksil: «Hvem får en til å føle at han er i eksil, som får ham til å lide fordi han ønsker å forlate eksilet, slik det ble sagt om eksilet i Egypt: ‘Og Israels barn sukket under arbeidet, og de ropte ut, og deres rop steg opp til Gud fra arbeidet’»? Vi må si at denne oppvåkningen kom fra Skaperen, slik at de ikke ville forbli i eksil, i en tilstand av glemsel, så Skaperen sender oppvåkning.
Det følger derfor at de føler at det finnes spiritualitet, men at spiritualiteten er i en tilstand av ydmykhet, og at hjertet verker over at Shechina er i eksil, og derfor smaker spiritualiteten som støv. Det vil si at når de ønsker å arbeide for å gi, kan de ikke verdsette dette arbeidet slik de burde, at nå gjør han det hellige arbeidet, og ikke arbeidet til mennesker som er som dyr.
Annerledes er det når han arbeider til menneskets fordel. Da føler han god smak i arbeidet. Når han gjør Skaperens arbeid, føler han derimot ingen smak. Det vil si at den samme handlingen som han gjør, hvis han ser at hans vilje til å motta har noe å motta, at belønningen lyser opp for ham under arbeidet, og det er derfor han føler god smak. Hvis han erstatter intensjonen under arbeidet og sier at han ikke gjør dette arbeidet for å motta belønning, føler han umiddelbart sin svakhet, at han ikke kan anstrenge seg, og arbeidet begynner å avta med en gang.
Ifølge det ovennevnte følger det at Skaperen tilsynelatende kommer til ham og sier til ham: «Se på den lave tilstanden du er i. Du er akkurat som et dyr.» Så begynner han å lide over at han ikke har noen menneskelige følelser. Det smerter ham, og han føler lidelsen og smerten ved å være i eksil under verdens nasjoners styre. Det vil si, nå føler han at han har onde lyster, passende for de sytti nasjonene.
Men før denne åpenbaringen kom til ham, slik at han kunne føle ydmykhet, levde han i en verden som var helt god, noe som betyr at det ikke forårsaket ham noen nød fordi han var i en tilstand av ydmykhet. Han følte ikke at det var ydmykhet, men snarere at han oppførte seg som alle andre, hvis eneste ambisjoner er begjær, respekt og penger. Men nå som åpenbaringen har kommet til ham fra Skaperen, lider han, og han ser at han er som et dyr og ikke som et menneske. Han ville være lykkelig hvis han kunne komme ut av eksilet.
Men siden han er i eksil, ser han at han ikke ser noen vei ut av eksilet. Det følger at disse plagene forårsaker ustabilitet for ham. Det vil si at han ikke vet hva han skal gjøre. På den ene siden ser han nå at han føler sannheten, altså den typen mennesker han tilhører, siden det finnes mennesker som tilhører dyriskheten, og det finnes mennesker som tilhører Menneskene. Og hvis vi vil være mer presise, bør vi skille mellom tre typer:
1) Mennesker som ikke har noe med jødedommen å gjøre.
2) Mennesker som driver med Tora og Mitzvot for å motta belønning.
3) Mennesker som ikke arbeider for å motta belønning.
Men siden han er i eksil, ser han at han ikke ser noen vei ut av eksilet. Det følger at disse problemene forårsaker ustabilitet for ham. Det vil si at han ikke vet hva han skal gjøre. På den ene siden ser han nå at han føler sannheten, altså den typen mennesker han tilhører, siden det finnes mennesker som tilhører det dyriske, og det finnes mennesker som tilhører det menneskelige. Hvis vi vil være mer presise, bør vi skille mellom tre typer:
1) Mennesker som ikke har noe med jødedommen å gjøre
2) Mennesker som er opptatt av Tora og Mitzvot, men arbeider for å motta belønning
3) Mennesker som ikke arbeider for å motta belønning.
Det følger at han på den ene siden nå kan være veldig glad for at han ser sannheten, det vil si hvilken type mennesker han er sammen med, og hvilken grad han bør strebe etter å oppnå. Men samtidig føler han smerte og lidelse over å se hvor langt han er fra Dvekut [adhesjon] med Skaperen. Det vil si at han ser at han ikke kan gjøre noe for Skaperen, og at alt han gjør er fordi han ønsker å motta belønning for sine handlinger, men har ønske om å gi, ser han ikke at han vil være i stand til å komme ut av dette på egenhånd.
Det følger at han lengter etter tilstanden da han tilhørte den andre typen, da han hadde styrke til å arbeide fordi belønningen lyste opp for ham, og i sitt sinn var han i en tilstand som er nær Skaperen. Han snakket alltid til Skaperen og ba Ham om belønning for sitt arbeid. Han følte seg fullkommen, og at han ikke trengte noe fordi han var sikker på belønningen, siden han holdt Skaperens bud. Og Skaperen ser absolutt at ikke mange mennesker ønsker å holde Hans bud, men han anstrenger seg for å holde Hans bud, så Skaperen vil absolutt favorisere ham og gi ham en stor belønning for det.
Etter en slik beregning, føler en person naturligvis at han er høyt oppe på himmelen blant skyene og ser på hele verden, for verden eksisterer utvilsomt gjennom Tora, som våre vismenn sa: «Verden kan ikke bestå uten Tora» (Midrash Tanchuma, Ki Tavo). Det følger at han da virkelig var blant de lykkeligste menneskene i verden.
Men nå som han har kommet ut av den andre tilstanden, har Skaperen opplyst sannheten for ham, at Skaperens arbeid primært er å gi Skaperen tilfredshet og ikke til ens egen fordel, og han ser hvor langt han er fra sannheten, og føler det motsatte. Det vil si at han tenkte at hvis jeg i stedet for Lo Lishma [ikke for Hennes skyld] hadde en god følelse, at jeg har det bra med Skaperen, som betyr at jeg prøver å adlyde Ham så mye som mulig, og jeg blir sett på som en «Skaperens tjener», og all belønningen som Skaperen har lovet oss er helt sikkert klar for meg, så hva annet trenger jeg?
Det er enda mer tilfelle når jeg begynner å gå videre for å gi. Jeg vil raskt bli opphøyet. Dette er imidlertid ikke slik. Snarere, nå som han har kommet til å føle sannheten, at det viktigste er å arbeide til fordel for Skaperen, og han burde være glad for at han, takk Gud, har kommet på det virkelige sporet som fører til nærhet til Skaperen, så han burde ha vært konstant opprømt og sagt: «Takk Gud, jeg ser at Skaperen har barmhjertighet med meg og ikke lar meg arbeide forgjeves. Snarere vil alt mitt arbeid nå være for å oppnå målet, kalt 'Dvekut med Skaperen'.
Han føler imidlertid at tilstanden hans er motsatt, som betyr at han ikke har den samme gleden som han hadde mens han arbeidet for å motta belønning. Det er slik fordi han ser at han nå ikke har noen støtte fra denne kroppen, siden han nå sier til kroppen sin: «Vit at fra denne dag av vil jeg ikke gi dere noen fortjeneste i arbeidet, for nå arbeider jeg ikke for min egen fordel. Snarere ønsker jeg bare å arbeide for å gagne Skaperen.» Da samtykker ikke kroppen i å gi styrke til arbeidet. Det følger at han nå er i en tilstand av ydmykhet.
Men før sannhetens åpenbaring kom til ham, var han alltid oppløftet, og så hvordan han hver dag la til i gjerninger, og belønningen var garantert. Men nå er det virkelige tidspunktet da han kan be en ærlig bønn til Skaperen om å ta ham ut av eksil, siden han før har mottatt åpenbaringen ovenfra – at han er i eksil, kontrollert av verdens nasjoner, kalt «vilje til å motta for å motta». Dermed hadde han ingen mangel som Skaperen kunne fylle, det vil si å lede ham ut av eksil. Det følger derfor at Skaperen har gitt ham Kli [kar], som betyr mangel, og deretter har Han gitt ham lyset, og både lyset og Kli kommer ovenfra.
Med dette kan vi tolke det vi spurte om. Hva sier den hellige Zohar til Israel da de hadde syndet: «Skaperen sa: ‘Og jeg vil tukte dere, så dere går i eksil. Og hvis dere sier at jeg vil forlate dere, er jeg også med dere.’» Vi spurte: «Hvordan kunne det være at Skaperen kom ut fra det ytre land, i eksil, siden ‘hele jorden er full av Hans herlighet’, så hvordan kan det sies at Han drar ut?» Vi spurte også: «Hva straffen ved å gå i eksil tilfører oss, siden alt Skaperen gjør, gjør Han bare for menneskets gunst, så hva oppnår mennesket ved å gå i eksil under verdens nasjoners styre?»
I henhold til det vi forklarte ovenfor, følger det at ordtaket: «Hele jorden er full av Hans herlighet» lærer oss at sett fra Skaperens perspektiv er det ingen forandringer i verden. Snarere er det som det står skrevet: «Du var før verden ble skapt, og Du var etter at verden ble skapt.» Dermed er alle forandringene fra perspektivet til mottakernes kvalifikasjon. Det vil si, i den grad de kan tilskrive sitt arbeid kun å gi til Skaperen, i den grad fjernes Tzimtzum [begrensningen], og lyset som er skjult for de lavere blir åpenbart, og ved dette mottar de lavere glede og nytelse.
Dette ansees som at Israels folk er i landet, når vi føler at Skaperen er Israels land. Det vil si at siden Israels folk er i Israels land, er Skaperen kalt etter handlingen med å gi seg selv til skapningene slik at de vil gjenkjenne og kjenne Ham når de er skikket til det. Hvis de synder og kan skade, det vil si motta øvre overflod og gi den videre til Klipot, som er egenkjærlighet, må Han «tas ut» fra Israels land, det vil si at Tzimtzum stiger opp igjen og lyset forsvinner.
Det er som å forlate landet, som er stedet for Himmelens kongerike, det kalles Shechina, og gå ut i eksil under verdens nasjoners herredømme.
Korreksjonen ved å dra i eksil er
1) At de for det første ikke vil ødelegge overfloden.
2) Ved å være i eksil, lar ikke Skaperen dem være i eksil, som vi forklarte ovenfor at noen ganger er en person i eksil, men vet ikke at det er eksil, at man må flykte fra det stedet, det vil si fra tilstanden der man er og mottar næring, slik det stedet kalles «egenkjærlighet». Snarere er det tvert imot, man lider bare fordi man ikke kan tilfredsstille det verdens nasjoner krever av ham, siden de kontrollerer ham, noe som betyr at man ikke kan tilfredsstille alt som er egenkjærlighet.
Det er derfor den hellige Zohar sier: «Hvis jeg fordriver deg fra landet, kan bjørner angripe deg på marken, eller ville ulver eller mordere utslette deg fra verden.» Det vil si at de vil fjerne deg fullstendig fra den åndelige verden, og du vil bare forbli i den fysiske verden, kalt «egenkjærlighet».
Derfor, for ikke å gå tapt i eksil, drar også Skaperen i eksil med dem. Det vil si at Han viser seg for dem i en form for eksil. Det vil si at Skaperen kalles «Hans navn», etter det arbeidet Han gjør. Siden Han nå gir dem eksil, som betyr at de føler at de er i eksil, anses dette som at Skaperen er ute i eksil med dem. Han gir dem følelsen av eksil, slik at de ikke vil gå tapt i eksil helt ved ikke å føle at de er blitt utvist fra landet, og at de nå er underlagt verdens nasjoners styre.
Nå kan vi forstå hva vi spurte om: «Hva er korrigeringen med å bli utvist fra landet?»
1) At de ikke vil ødelegge det de har oppnådd. Dette anses som å kjenne sin Mester og ha til hensikt å gjøre opprør. Det betyr at han kjenner sin Mester, men ikke kan være i en tilstand av kun å gi.
2) Ved å være i eksil vil de føle behov for å kun være i en tilstand av å gi, som de vil bli belønnet for med Dvekut med Skaperen. Dermed vil lidelsen i eksil omforme dem. Og vi bør tolke det vi spurte om: «Hva betyr det at Skaperen dro ut i eksil?» at siden Skaperen gir dem smaken av eksil, anses det at Skaperen har kommet ut fra det gode og behagelige landet og gitt dem noe som er til deres fordel.