Måle praktisering av Mitzvot [bud]
Rabash: Artikkel 25, 1986

Vi fikk 613 Mitzvot [bud] å utføre i praksis. Selv uten intensjonen, hvis han bare sikter mot at han nå utfører en av de Mitzvot som Skaperen har befalt oss, hvis vi nøyer oss med å overholde en Mitzva [entall for bud] uten å tenke på noen intensjon, men bare rett frem, da har han gjort sin plikt.

Vi bør imidlertid holde alle Mitzvot i henhold til betingelsene i hver Mitzva. For eksempel kan en person holde mitzvaen av Tzitzit [dusker – pynt bestående av snorer festet i den ene enden], slik det står skrevet: «De skal lage seg dusker på hjørnene av klærne sine.» Det er imidlertid forskjeller angående materialet som Talit [et bønnesjal som bæres under morgengudstjenestene (på hver kant er det en Tzitzit] er laget av, samt lengden og bredden på Talit. Det er også forskjeller i selve Tzitzit – materialet den er laget av – ull, lin eller andre materialer – samt antall frynser, lengden og så videre.

Betingelsene i Mitzva Tzitzit bør absolutt anvendes. Ellers blir det sett på som en ufullstendig praktisering av Mitzva, og det er en ufullstendig handling. Skjønnhet er også en del av praktiseringen av Mitzvot, slik våre vismenn sa om verset: «Dette er min Gud, og jeg vil prise ham», og det er mange andre ting man da kan gjøre.

Dette gjelder enhver utførelse av Mitzvot, enten det er Mitzvot fra Tora, fra våre vismenn, eller Mitzvot som vi holder fordi de er skikker, som vår tid sa: «Israels skikker er Tora» (Minchot, 20b), «og våre fedres skikker er Tora».

Omfanget av presisjon, som betyr hvor nøye vi bør være med Mitzvot, ble gitt oss i Mitzva om ikke å spise surdeig til Passover. Et eksempel på hvor nøye vi bør være: Dette ble gitt oss for påske, siden surdeig impliserer den onde tilbøyeligheten. Av denne grunn har vi mange restriksjoner og presisjoner. Dette ble gitt oss som et eksempel på hvordan vi bør være forsiktige så vi ikke, Gud forby, faktisk synder. Derfor ble vi gitt presisjoner som vil få oss til å holde oss unna selve overtredelsen, samt holde Mitzva.

Baal Shem Tov sa imidlertid: «La ham ikke være for omhyggelig.» Det vil si at man ikke bør vie alle sansene og tiden sin til presisjoner. Snarere bør man, så mye man kan, holde Mitzvot med alle detaljer og presisjoner, men uten overdrivelser. Kanskje det er derfor vi ikke anvender samme strenghet og presisjoner på alle Mitzvot som vi gjør til Passover, for vi trenger energien vår til intensjonene i handlingene også. Ellers vil vi ikke ha mye tid til intensjoner.

Dette betyr at vi også må tenke på intensjonen, slik det står skrevet: «Jeg har skapt den onde tilbøyeligheten, jeg har skapt Tora som et krydder.» Derfor må vi også vie tid og krefter til intensjonen, det vil si å se i hvilken grad den onde tilbøyeligheten korrigeres gjennom Tora og Mitzvot. Det vil si at vi må kritisere vårt ønske, kalt «vilje til å motta», for å se om vi har blitt mer fjernt fra å bruke viljen til å motta og bevege oss bort fra den, og hvor mye vi har gått inn i arbeidet med å gi. Det vil si at vi stadig må sjekke oss selv for å vite med sikkerhet hvor mye hat vi har tilegnet oss til å hate våre kar for å ta imot og til å begjære kar for å gi.

Derfor, når man utfører en Mitzva, må man først vite at man overholder Mitzva på en ærlig måte – at man nå ikke tenker på noe annet enn på at man utfører Mitzva, det vil si å vite at man overholder Skaperens bud og tror at Skaperen har befalt oss gjennom Moses å holde hans bud. Ved å holde de 613 Mitzvot som Han har gitt oss, så vel som gjennom våre vismenns Mitzvot, og ved å holde Israels skikker, som også er Toraen, bør alt man gjør være med den hensikt at man ønsker å glede Skaperen. Man fikk et stort privilegium ovenfra å kunne snakke med Skaperen. Derfor, når man velsigner, både velsigner gleden og velsigner Mitzvot, bør man vite og tenke litt på hvem man gir velsignelsen, hvem man takker.

Man burde forestille seg at han fikk lov til å komme inn for å se den viktigste mannen i byen, som ikke alle har lov til å nærme seg, hvordan ville han føle seg når han kom inn og snakket med ham.- Eller hvis han fikk lov til å komme til den viktigste personen i landet, hvilken glede ville han oppleve. Og også, hvis han forestiller seg at han fikk lov til å snakke med den viktigste personen i verden, som bare snakker til noen få utvalgte, hvor glad og overlykkelig ville han være over at han ble gitt denne store betydningen, som andre ikke er så heldige å ha? Vi ser at i vår verden gir dette oss tilfredshet og tilfredshet i livet.

 Spørsmålet er da: «Hvorfor kan vi ikke skildre den betydningen vi har for en person, hvis han er respektert i fysisk forstand, slik at vi kan snakke med noen så viktig, mens når det gjelder åndelighet, når vi snakker med Skaperen, har vi ikke denne følelsen av å føle hvem vi snakker med, slik at vi kan si til oss selv: 'Se hvor mange mennesker i verden som ikke har privilegiet å tale med verdens Konge'? Men Skaperen har gitt oss en tanke og et ønske om å komme inn og snakke med Ham.»

Imidlertid må en person tro på det våre vismenn sa: «Hvis ikke Skaperen hjalp ham, ville han ikke overvinne det» (Kidushin, 30). Derfor bør vi si at nå har Skaperen kommet til oss og hjulpet oss, så hvorfor er vi ikke inspirert av Skaperen, og våre hjerter gleder seg ikke?

Men når man fremsier ord fra Tora og ber til Skaperen, eller når man velsigner, bør man forestille seg at man snakker til en ærefull person, til Verdens Konge, og ønske at det vil hjelpe ham. Det vil si at etter alle skildringene er det fortsatt ikke det samme som å snakke til en ærefull person i det fysiske liv og den følelsen man har da, hvor man føler viktigheten uten noe arbeid. Men i åndelighet må man slite med forskjellige skildringer inntil man føler en viss viktighet i at man taler til Skaperen.

Saken er imidlertid veldig enkel: I det fysiske ser han at folk respekterer ham. Derfor blir individet påvirket av den betydningen offentligheten har, og tar på seg å tjene ham på grunn av den betydningen han har absorbert fra offentligheten med hensyn til den personen.

Men når det gjelder Skaperen, kan man ikke se det sanne målet på menneskers verdsettelse av Skaperen. Snarere er alt bygget på tro. Der man må tro, der begynner arbeidet, for da fødes tvilen og man må avgjøre om man skal si ja eller nei.

Det er mye arbeid i spiritualitet der en person må verdsette Skaperen, og for å gjøre dette må han gi avkall på flere ting som kroppen nyter. Han føler seg like smertefull når han gir avkall på sine gleder, alt for å vinne Skaperens godkjennelse og få lov til å komme inn og snakke med Ham, slik at Han vil la ham føle Hvem han snakker med, noe som betyr at Skaperen vil bli åpenbart for ham og ikke vil være så skjult.

Hvis han kunne motta Skaperens betydning fra andre mennesker, slik den er i det fysiske, ville han ikke ha noe arbeid. Det er imidlertid noe spesielt med Kedusha [hellighet/ukrenklighet], kalt «Shechina [guddommelighet] i eksil» eller «Shechina i støvet». Det viser oss det uvesentlige, som er det motsatte av viktig.

Naturligvis kan vi ikke motta betydning fra offentligheten, fordi vi ser at offentligheten ikke har noen forståelse eller respekt for åndelighet, som de kan motta støtte fra til å stole på og leve med det de har oppdaget betydningen av. Man kan derfor ikke gi avkall på det verdslige livet, kalt «kroppslig liv», for å påta seg å tjene Skaperen for å gi, uten at det er for sin egen skyld.

Dette er slik fordi han ikke ser at andre verdsetter spiritualitet nok til at det er verdt å gi avkall på egenkjærligheten. Dette er slik fordi når han begynner å se på andre som lærer Tora og følger Mitzvot, ser han det ikke betydningsfullt nok til at de vil arbeide for å gi. Naturligvis mottar han ikke anerkjennelse av spiritualitet slik han mottar det i kroppslighet fra offentligheten.

I det fysiske ser han at det finnes verdsettelse av mennesker. Det spiller ingen rolle hvem eller hva de verdsetter, men man blir påvirket av det. I spiritualitet ser han ikke at noen, ikke engang enkeltpersoner, verdsetter spiritualitet. Så hva kan han gjøre for å oppnå betydning som vil gjøre det verdt for ham å arbeide for å gi?

Det følger at mennesket har mye arbeid å legge ned for å gjøre det han kan for å oppnå en viss betydning, så han vil forstå at det er et stort privilegium at han har blitt belønnet med å tjene Skaperen og holde Hans Mitzvot i full enkelhet, det vil si uten noen store intensjoner. Snarere bør man ganske enkelt føle lykke og vitalitet ved å holde det Skaperen har befalt oss.

Det vil si at han burde tenke at han nå gjør Kongens vilje, og at Kongen nyter at jeg gjør Hans vilje. Man burde tro over all fornuft at Skaperen har sendt ham sine tanker og ønsker, som fikk ham til å overholde Mitzvot, og at det kom til ham som en oppvåkning ovenfra. Det vil si at nå kaller Skaperen ham: «Kom til meg; jeg vil gi deg tjeneste i mitt palass.» Når man tenker på dette, blir hjertet opprømt og fylles med glede, og da føler man seg oppstemt.

Det følger derfor at det ikke er hva han gjør som er viktig. Det er like mye som det står skrevet: «Vær like nøye med en liten Mitzva som med en alvorlig, for du vet ikke hva belønningen for Mitzvot er.» Det kan sies at det ikke spiller noen rolle hvilken Mitzva en person holder for Skaperen, fordi hans eneste tanke er å bringe tilfredshet til Skaperen.

Derfor kan en person oppnå stor glede av små handlinger, siden det viktigste ikke er storheten av en Mitzva, men hvor dedikert giveren av en Mitzva er. Det vil si at det er i samsvar med hans verdsettelse av Kongen.

Når en person reflekterer, ser han at han må tilfredsstille ønsket, å oppnå oppfyllelse. Imidlertid finnes det dem som arbeider for å tilfredsstille sine egne ønsker, det vil si hva hjertet krever. Dette kalles «begjær». Motsatt finnes det dem som har behov for å tilfredsstille andres vilje. De gjør det som er nødvendig for at andre kan kle seg og bo i en leilighet, slik de trenger det, osv. Dette faller inn under kategorien ære. Og det er også å oppfylle Skaperens ønske, hva Han krever, som er å holde Tora og Mitzvot.

Man bør imidlertid spørre seg selv: «Er det virkelig så viktig for meg å tjene Skaperen at jeg føler så stor betydning? Så hvorfor glemmer jeg alt, går inn i den fysiske verden, stopper alt som har med Kedusha å gjøre, og tar på meg å oppfylle andres ønsker og ikke Skaperens, selv om jeg sa at Skaperens vilje er så viktig, viktigere enn å tilfredsstille mitt eget ønske?

«Når jeg bekymrer meg for å tilfredsstille mitt eget begjær, faller det inn under kategorien begjær. Når jeg prøver å tilfredsstille andres begjær, faller det inn under kategorien ære. Jeg ønsker å tilfredsstille disse to av egenkjærlighet. Men når jeg ønsker å gjøre Kongens vilje, er den tilstanden veldig viktig, fordi på det tidspunktet forlater jeg egenkjærligheten, kalt «dyr», og går inn i kategorien «menneske», som våre vismenn sa: «Du kalles «menneske», og verdens nasjoner blir ikke det.»

Så snart man kommer ut av Tora og bønnens tilstand, sier man at selv den minste ting man gjør i Kedusha er så viktig for ham at det gjør ham veldig glad for at man har blitt belønnet med å komme inn i Kedushas domene. Hvilken tosk ville ønske å komme ut av tilstanden av emosjonell tilfredsstillelse og glede? Man føler at man er den lykkeligste mannen i verden fordi man hadde det store privilegiet å forlate den dyriske tilstanden man var i hele tiden.

Plutselig blir han kalt inn til Kongen og snakker med Ham. Da ser han på seg selv, hvordan han alltid er fordypet i verdslige lyster som alle andre dyr, men nå ser han at han har blitt et ekte menneske. Han blir svært kritisk til omgivelsene sine, hvor lave de er, til det punktet at han knapt kan holde ut å være i nærheten av dem og snakke med dem, fordi han ikke kan synke så lavt at han snakker med mennesker blottet for Kedushas ånd, som er så fordypet i egenkjærlighet at han knapt kan holde dem ut.

Etter alt dette, etter en stund, til og med et øyeblikk senere, etter all kritikken han rettet mot omgivelsene og han glemmer han fullstendig den åndeligheten han var i og går inn i den kroppslige verden med alle de dyriske lystene. Han husker ikke engang når han kom ut, øyeblikket da han kom ut av den åndelige tilstanden og inn i den kroppslige tilstanden han er i nå.

Spørsmålet er da: «Var det løgn da han var i den åndelige tilstanden og var henrykt over situasjonen sin? Var det bare en drøm? Eller er det tvert imot, at den forrige tilstanden er hans virkelige tilstand, og det han føler nå, at han er fordypet i dyriske lyster, er en drøm?»

Sannheten er at en person må tro at når Skaperen viser seg for ham en liten stund, begynner han å føle Kongens betydning og blir tiltrukket av Ham og annullerer som et lys foran en fakkel. Hvis han fortsetter å sette pris på budskapet han har hørt ovenfra, og i den grad han kan betrakte det, vokser hans lengsel etter åndelighet i den grad, og han begynner å føle at han har kommet ut av den fysiske verden og gått inn i en verden som ikke er annet enn god.

Men hvis han glemmer å sette pris på dette kallet – at han har blitt kalt til å komme og tale med Kongen, og begynner å nyte og inngyte gleden han har i sine mottakelseskar, og han ikke er nøye med å takke og prise Skaperen for å ha brakt ham nærmere Ham, blir han umiddelbart avstøtt og kastet ut av Kongens palass.

Dette skjer så fort at han ikke rekker å føle at han er blitt kastet ut. Først etter en stund kommer han til seg selv og ser at han er blitt kastet ut. Men når han blir kastet ut av Kongens palass, forblir han bevisstløs, og kan derfor ikke føle øyeblikket da han ble kastet ut.

Det er kjent at også i det fysiske liv, hvis en person faller fra et høyt sted til bakken, og du spør ham hvordan han falt, husker han ingenting. Alt han vet er at han nå er på sykehuset, men han husker ingenting: Hvem som plukket ham opp, hvem som brakte ham til sykehuset, alt er glemt.

Det er det samme i spiritualitet. Når han blir kastet ut av kongens palass, husker han ikke hvem som kastet ham ut, altså hva som fikk ham til å falle fra den tilstanden han var i fullstendig helhet, full av glede over situasjonen sin. Han husker heller ikke når han falt fra sin høye tilstand ned i bakken, slik at han kan si: «Frem til det punktet var jeg fin, og i det øyeblikket falt jeg.» Han kan ikke huske øyeblikket da han falt fra tilstanden sin. Men etter en stund åpner han øynene og begynner å se at han nå er i den fysiske verden.

Denne gjenopprettingen – bevisstheten han har gjenvunnet når han ser at han nå er utenfor palasset – kan skje etter flere timer eller til og med etter flere dager. Plutselig ser han at han er fordypet i verdslige lyster, og at han en gang hadde en oppstigningstilstand.

La oss nå gå tilbake til saken vi startet med, nemlig hvor stor kvaliteten er på å praktisere Mitzvot og Toras ord og bønn i fullstendig enkelhet, uten noen annen intensjon enn å lære Tora, siden hele Tora er Skaperens navn, og om han forstår forbindelsen han har – at han lærer – som betyr det faktum at han lærer med en annen person.

Det vil si at man ikke skal si: «Hva skal dette lære oss?» Snarere er hvert ord man lærer en stor ting for sjelen hans. Og selv om man ikke forstår det, må man tro på vismennene, som har lært oss det.

Det er likeså i bønnen. Han bør vite og tro at hvert eneste ord som våre vismenn har gitt oss, ble sagt med hellighetens ånd. Av denne grunn må vi betrakte hvert eneste ord, som betyr at han har privilegiet at Skaperen har gitt ham tanken og ønsket om å holde Hans bud, og å takke Skaperen for det. Han bør tro at alt han gjør i åndelighet, mens andre ikke fortjente dette, er fordi Skaperen har valgt ham til å tjene Ham.

En person bør reflektere over hvordan Kongen kaller ham og gir ham litt forståelse for i det minste å holde Hans bud, slik at han vil ha litt kontakt med Skaperen. På samme måte bør man skildre Kongens betydning så mye som mulig og hente ut av dette glede og oppstemthet. Dette er sannhetens vei.

Det vil si at vi bør tro på Skaperens betydning, selv om kroppen fortsatt ikke er imponert i den grad at han tilsynelatende tjener en Konge av kjøtt og blod, siden offentligheten der ærer Kongen og individet er påvirket av offentligheten. Men i spiritualitet kan ikke en person se at offentligheten ærer Kongen, og verdien av å annullere foran Ham er skjult for ham. I stedet må vi tro at dette er slik. Dette kalles «høyre linje», som betyr uten noen intensjoner. Snarere, selv om han engasjerer seg med den minste forståelse, bør han betrakte det som om han gjør en stor tjeneste.

Det er som våre vismenn sa (Avot, kapittel 2, Mishnah 1): «Vær like nøye med en liten Mitzva som med en stor, for du vet ikke belønningen for Mitzvot.» Det vil si at det ikke spiller noen rolle for oss hvilken tjeneste vi gjør for Kongen, med hvilken tjeneste vi bringer tilfredshet til Kongen. Snarere har vi én tanke: at Skaperen vil være fornøyd med det jeg gjør.

Dermed spiller det ingen rolle om dette arbeidet er stort eller lite, siden jeg ikke tar hensyn til meg selv. Det kan være et uviktig arbeid som ikke mange ønsker, derfor vil man gjøre det fordi det er mer nødvendig enn viktig arbeid som mange ønsker.

Spørsmålet er imidlertid: «Hvorfor kan ikke en person føle lyset som skinner i Tora og Mitzvot så snart han begynner arbeidet?» I stedet må han tro at det finnes et skjult lys der, som han ikke kan se. Det ville absolutt være bedre om viktigheten av det ble åpenbart for alle, for da kunne alle overholde Tora og Mitzvot.

Så hvorfor skjules Tora og Mitzvot i den grad at hver og en må arbeide og slite og utføre alle slags gjerninger for å kunne si at hele den fysiske verden ikke er verdt å sammenligne med Tora og Mitzvot, slik våre vismenn sa (Avot, kapittel 4, 22): «Én time med omvendelse og gode gjerninger i denne verden er bedre enn hele livet i den neste verden, og én time med forløsning i den neste verden er bedre enn hele livet i denne verden.»

Vi ble imidlertid gitt denne skjultheten for å ha rom for valg, det vil si å ha evnen til å arbeide i Tora og Mitzvot for Skaperen, det vil si for å gi. Ellers, hvis Lyset som er skjult i Tora og Mitzvot ble åpenbart, ville han bare arbeide på grunn av egenkjærlighet. Men da ville han ikke være i stand til å kritisere seg selv og se om målet hans er å gi eller om det er for hans egen skyld.

Men fordi vi fikk Tora og Mitzvot å holde mens Skaperen er skjult, kan vi holde dem i all enkelhet og si: «Hvis målet mitt er å gi, hvorfor skulle jeg bry meg om hva jeg føler?» Derfor, hvis man ønsker å bli belønnet, må man påta seg å holde Tora og Mitzvot i all enkelhet.