Forsamlingens agenda - 2

Artikkel  17, 1986 

I Masechet Berachot (s. 32) skrev våre vismenn: «Rabbi Shamlai sa: ‘Man skal alltid prise Skaperen, og deretter be.’ Hvor har vi det fra? Fra Moses, slik det står skrevet: ‘Og jeg tryglet.’» Baal HaSulam tolket det slik at når man ønsker å be om en tjeneste fra en annen, må man vite a) om man har det man ber om, for hvis man ikke har det, er det ingen vits i å be, og b) at man har et godt hjerte. Dette er slik fordi man kanskje får det man ber om, men ikke hjerte til å  gi.

Derfor må man først prise Skaperen, det vil si tro at Skaperen har alt man ber om, og at Skaperen er barmhjertig og oppfyller alles ønske for det beste.

Det viser seg at når vennene samles på ett sted, har samlingen absolutt et formål, siden når man setter av en del av tiden sin – som man ville brukt til sine egne behov, gir avkall på sine forpliktelser og deltar i en samling – ønsker man å tilegne seg noe. Derfor er det viktig å sørge for at når hver av vennene drar hjem, bør man se hva man kom til samlingen med, og hva man har tilegnet seg nå som man drar hjem.

Under et møte mellom venner føler alle seg vel under selve møtet. Da faller det dem ikke inn å tenke på hva de skal dra hjem med, altså det man har fått, som man tilegnet seg på møtet og ikke hadde før jeg kom til forsamlingen. Han ser nå at han ikke har noe.

Dette minner om det som står skrevet (5. Mosebok 23:25): «Når du kommer inn i din venns vingård, kan du spise druer til du har mettet din sjel, men du skal ikke ha noen i dine kar.» Vi bør tolke det slik at når vennene samles, kalles dette «din venns vingård», når dere sitter og spiser og drikker sammen, snakker om forskjellige ting, og kroppen nyter handlingen. Dette er som: «Du kan spise druer til du har mettet din sjel.»

Men når du drar hjem og ønsker å se hva du har i dine kar, for å ta med deg litt hjem å leve på, når vi forlater forsamlingen og ønsker å undersøke hva vi har i våre kar etter all festingen, ser vi at: «Men ikke legg noe i karene deres.» Med andre ord, det er ingenting i våre kar som kan gjenopplive sjelen etter forsamlingen.

Når man anstrenger seg, bør man sørge for at det ikke er uten belønning. Det er som vi sier i bønnen: «Og kom til Sion», «For at vi ikke skal streve forgjeves.» Når man går til en forsamling, bør man heller skaffe seg næring der, slik at man kan se om man har noe å legge i karenen når man drar hjem. Da vil man ha næring til å forsørge seg selv frem til neste møte. Og frem til da vil man ha fra det som er forberedt, det vil si fra det man har tilegnet seg under samlingen med vennene.

Derfor må man først sette pris på viktigheten av samlingen, og deretter se hva man kan oppnå med den aktiviteten. Det er som våre vismenn sa: «Man bør alltid prise Skaperen, og deretter be.» Med andre ord, begynnelsen av samlingen, som betyr begynnelsen på diskusjonene, som er begynnelsen på samlingen, bør handle om å rose samfunnet. Hver og en må prøve å gi grunner og forklaringer på deres fortjeneste og viktighet. De bør ikke snakke om noe annet enn ros av samfunnet.

Til slutt bør alle vennene gi uttrykk for samlingens ros. Så bør de si: «Nå er vi ferdige med trinn én av venneforsamlingen, og trinn to begynner.» Så vil hver enkelt uttale seg om hva de kan gjøre for at hver og en skal kunne tilegne seg vennenes kjærlighet, hva hver person kan gjøre for å tilegne seg kjærlighet i sitt hjerte for hver og en i samfunnet.

Når fase to er fullført – forslag til hva som kan gjøres til fordel for samfunnet – begynner fase tre. Dette handler om å gjennomføre vennenes beslutninger om hva som bør gjøres.

Angående samfunnets ros, introduserer han i Matan Torah (Givingen av Torahen), s. 137, spørsmålet om kjærlighet til venner, at ved å knytte bånd med vennene kan han oppnå Skaperens storhet. Hele verden er fordypet i egenkjærlighet, og han ønsker å gå giveren vei. Dette er i strid med den vanlige oppfatningen fordi det er den naturen vi ble født med på grunn av skapelsens formål, som er, som allerede sagt, «Hans vilje til å gjøre godt mot sine skapninger».

All vår makt til å motstå det, til å handle i motsetning til det – at vi ikke bare ikke ønsker å motta for oss selv, men heller ønsker å gi, som anses som at alle våre handlinger kun vil være for å gi tilfredshet til vår Skaper – er fordi det ligger i givningens natur at når man gir til en viktig person, nyter man det. Det viser seg at uten nytelse kan man ikke gjøre noe fordi det er imot naturen.

Vi kan imidlertid erstatte nytelsen. Dette betyr at i stedet for å motta nytelse fra en mottakshandling, vil vi ønske å motta nytelse fra en gavehandling. Dette kalles «formekvivalens». Vi bør si at som Skaperen nyter å gi til skapningene, bør vi nyte å gi til Skaperen.

Ellers, hvis vi ikke har noen glede eller nytelse når vi gir til Skaperen, så arbeider vi ikke for vi  likeverdighet med Skaperen. Det er som våre vismenn sa: «Det var ingen glede for Ham som den dagen himmel og jord ble skapt.» Det var ingen glede for Skaperen siden den dagen verden ble skapt som den gleden Han er bestemt til å glede seg med de rettferdige i fremtiden (Zohar, 1, 115).

Hvis vi derfor ikke har noen glede mens vi holder Skaperens bud, og hvis man sikter mot å gi, regnes det ikke likeverdig form, fordi man bare kan være glad der det er glede. Det viser seg at hvis man ikke har noen glede, eller glede i å gi til Skaperen, regnes det fortsatt ikke som likhet i form, at man har plass til å motta den øvre overfloden, siden man fortsatt mangler den gleden som Skaperen har mens han gir til skapningene.

Det følger derfor at hele grunnlaget for at vi kan motta glede og nytelse, og som er tillatt for oss å nyte – og til og med er obligatorisk – er å nyte en handling for å gi. Dermed er det ett punkt vi bør jobbe med – verdsettelse av åndelighet. Dette uttrykkes i å være oppmerksom på hvem jeg vender meg til, hvem jeg snakker med, hvis bud jeg holder og hvis lover jeg lærer, det vil si å søke råd om hvordan man kan sette pris på Toraens Giver.

Og før man får opplysning ovenfra på egen hånd, bør man oppsøke likesinnede som også søker å forsterke viktigheten av enhver kontakt med Skaperen på en eller annen måte. Og når mange støtter det, kan alle få hjelp fra sin venn.

Vi bør vite at «to» er minste flertall. Dette betyr at hvis to venner sitter sammen og tenker over hvordan de kan forsterke Skaperens betydning, har de allerede styrken til å motta en forsterkning av Skaperens storhet i form av oppvåkning nedenfra. Og for denne handlingen følger oppvåkningen ovenfra, og de begynner å få en viss følelse av Skaperens storhet.

Ifølge det som står skrevet: «I mengden av folk er Kongens herlighet», følger det at jo større kollektivet er, desto mer effektivt er kollektivets kraft. Med andre ord produserer de en sterkere atmosfære av storhet og betydning for Skaperen. På den tiden føler hver persons kropp at han anser alt han ønsker å gjøre for hellighet – det vil si å gi Skaperen – som en stor formue, at han har vært privilegert med å være blant mennesker som har blitt belønnet med å tjene Kongen. Da fyller hver minste ting han gjør ham med glede og fryd over at han nå har noe å tjene Kongen med.

I den grad samfunnet betrakter Skaperens storhet med sine tanker under forsamlingen, har hver og en, i henhold til sin grad, Skaperens betydning i seg selv. Dermed kan han vandre hele dagen i en verden av glede og fryd, noe som betyr at han nyter hver minste ting han gjør angående Skaperens verk. Dette er slik fordi hvis han husker at han burde reflektere over åndelighet i bare et minutt, sier han umiddelbart: «Jeg er allerede takknemlig og priser og ærer Skaperen», siden han tror at Skaperen nå har kalt ham og ønsker å snakke med ham.

Og når en person forestiller seg at kongen roper på ham og forteller ham at han vil leke med ham, hvilken glede ville han oppleve da, og for en høy ånd ville han ha! I den oppløftede tilstanden ville han absolutt ikke tenke noen bagateller. Han ville bare være litt flau over å ikke kjenne kongens lover og manerer – hvordan han skal oppføre seg når kongen snakker til ham.

Han anser det han vet hvordan han skal gjøre for kongen som en stor formue, siden han likevel kjenner noen regler for å holde kongens bud, som han lærte på skolen da han var ung. Og nå som han har vokst opp og ønsker å tjene kongen, vil han helt sikkert savne kunnskapen om kongens lover.

Det viser seg at bekymringen hans er at han ikke vet hva som gir Kongen mest glede, hvilken handling eller hvilken intensjon. Og bortsett fra det, lever han i en verden som er helt god. Når man samles til forsamlingen, er det dette samfunnet bør tenke, og snakke om samfunnets storhet, slik det står skrevet: «Man bør alltid prise Skaperen, og deretter be.»

Det er det samme med samfunnet. Når vi ønsker å kreve noe av samfunnet, og dette kalles å «be», må vi først fastslå samfunnets fortjeneste, og deretter «be», som betyr å kreve at samfunnet gir oss det vi ønsker fra det.

Derfor må vi først se hva samfunnet har, hvilke egenskaper de har, og hvilke vi kan motta fra dem ved å knytte bånd med dem. Kanskje trenger vi ikke den eiendelen samfunnet har, men vi flykter dessuten så langt unna det som mulig.

Følgelig, når man kommer til forsamlingen av venner, bør man alltid se om vennene har det målet man lengter etter, at hver av dem har et visst grep om det målet. Og man tror at ved at alle slår seg sammen for ett mål, vil hver enkelt ha sin egen andel, så vel som hele samfunnets andeler. Det følger at hvert medlem av samfunnet vil ha samme styrke som hele samfunnet samlet.

Enhver bør seriøst vurdere formålet med samlingen – at den skal skape en følelse, etter forsamlingen av venner, om at hver enkelt har noe i hånden som de kan putte i karene sine, og at de ikke er som: «Men ikke legg noe i karene deres.» Enhver bør tenke på at hvis de ikke sitter spesielt oppmerksomme under forsamlingen. Da taper de ikke bare selv, men de korrumperer også hele samfunnet.

Dette ligner på det som står skrevet i Midrash (Vayikra Rabbah, kapittel 4): «To personer gikk inn i en båt. En av dem begynte å bore under ham og laget et hull i båten. Vennen hans sa til ham: ‘Hvorfor borer du?’ Og han svarte: ‘Hvorfor skulle du bry deg? Jeg borer under meg, ikke under deg?’ Så svarte han: ‘Din tosk! Vi begge vil drukne sammen med båten!’»

Og etter at de har snakket om viktigheten og nødvendigheten av samfunnet, begynner rekken av korreksjon – hvordan og med hva kan vi styrke samfunnet til å bli én blokk, slik det står skrevet: «Og der slo Israel leir foran fjellet» (2. Mosebok 19), og det ble forklart: «som én mann og ett hjerte.» Rekkefølgen bør være at alle som har et forslag som kan forbedre kjærligheten til venner. Det bør diskuteres, men det må aksepteres av alle vennene, så det er ikke noe spørsmål om tvang her.

Så langt har vi diskutert forbindelsen mellom menneske og menneske, som skal bringe oss forbindelsen mellom menneske og Gud, slik det står skrevet i Matan Torah (Toras gave), s. 137. Det følger at når de snakker om viktigheten av kjærlighet til venner, og at hele dens viktighet er at den leder oss til kjærligheten til Skaperen, bør de også tenke at kjærligheten til venner bør bringe oss inn i viktigheten av kjærligheten til Skaperen.