I alt må vi skille mellom Lys og Kar 

Artikkel 25, 1985

I alt må vi skille mellom Lys og Kli [kar], som betyr mellom Giveren, som er Skaperen, og mottakeren, som er skapningen.

Og siden det ikke finnes Lys uten Kli, betyr det at hvis det ikke finnes noen som kan oppnå det, hvem kan da snakke om det? Derfor kan vi bare snakke om lys som er kledd i Kli, som betyr den overfloden som Giveren gir kroppen, nemlig målet med inntrykk kroppen får fra den overfloden som strømmer ned til den. Vi må tro at alt en person mottar i kroppen sin kommer fra Ham, både kroppslighet og åndelighet, siden det er kjent at det ikke finnes noen annen kraft i verden som kan gi til Ham.

Når en person derfor begynner på Skaperens verk, må vi takke og prise Ham, for dette er begynnelsen på menneskets inntreden i arbeidet. Arbeidets rekkefølge begynner slik våre vismenn sa: «Man bør alltid etablere lovprisningen av Skaperen og deretter be. Hvor vet vi dette fra? Fra Moses, slik det står skrevet: ‘Og jeg bønnfalt Herren den gangen,’ og slik det står skrevet: ‘Gud, du har begynt,’ og ‘etterpå står det skrevet: ‘La meg komme over, jeg ber deg, og se det gode landet’» (Berachot 32a).

Derfor, når han begynner å takke Skaperen, må han først takke for at Han skapte verden, slik vi sier under bønnen: «Velsignet være du som sa: ‘La verden bli til.’» Og så begynner arbeidet, som betyr i hvilken grad han kan takke Skaperen for at han skapte verden. Med andre ord, omfanget av takknemlighet er som omfanget av gleden.

Her begynner granskingen av sant og usant, og her ligger forskjellen mellom individets arbeid og publikums arbeid, det vil si mellom en hvis Tora er hans håndverk eller ikke. Betydningen er som Baal HaSulam forklarte: Hans Tora er hans håndverk betyr at han gjennom Tora ønsker å bli belønnet med tro. Eller, ifølge folk som tilhører allmennheten, betyr det at de studerer Tora for å bli belønnet med den neste verden, det vil si for å motta, og ikke til folk som engasjerer seg for å gi.

Når en person begynner å prise Skaperen, blir det gransket hva som er sant og usant. Det vil si at vanligvis, når man trenger å takke en annen person for å ha hjulpet ham, er målet på takknemlighet i henhold til målet på følelsen av at man har hjulpet ham. Derfor, når en person begynner å takke Skaperen for det Han har gitt ham, begynner kroppen å tenke på fordelene Han har gjort for ham, og i den grad han er imponert over fordelene Han har gjort, så er han desto mer takknemlig.

Når en person derfor sier: «Velsignet er han som sa: ‘La verden bli til’», avhenger det også av i hvilken grad han nyter verden. På det tidspunktet begynner kroppen å vise ham at han mangler både kroppslighet og åndelighet, og lar ham ikke etablere Skaperens lovprisning. På det tidspunktet ligger mye arbeid foran ham, fordi han da må gå over fornuften og tro at Skaperen bare gjør godt mot ham. Samtidig  gransker han sant og usant.

Siden det generelle navnet på Skaperen er God som Gjør Godt, er det mye arbeid å tro over fornuften at Skaperen er god og gjør godt. Det følger derfor at når en person begynner å etablere lovprisningen av Skaperen, vet han hva han skal be om, slik at han kan gå over fornuften. Før var det ikke en så stor mangel på tro på Skaperen over fornuften, men nå føler han sin mangel på tro, og trenger å lære Tora slik at Lyset i den vil reformere ham.

Det viser seg at hans ønske om å etablere Lovprisning av Skaperens forårsaker ham en mangel. Når han har en mangel, kalt en Kli, i den grad at han føler seg langt fra helhet, har han rom for arbeid og et behov for bønn og Tora.

Det finnes imidlertid en annen mangel: Noen ganger ser en person sin lavhet, gir opp og unnslipper kampanjen. På den tiden får han bare alle gledene hvis han glemmer situasjonen sin, det vil si at han ikke tenker på spiritualitet eller føler stor glede i søvnen. Dette er ikke fordi han på det tidspunktet får en spesiell glede fra søvnen, men fordi han ikke husker arbeidet når han sover. Dette er hans glede, for hver gang han husker arbeidet, bringer kroppen ham umiddelbart fortvilelse og lavhet.

Derfor må en person alltid være forsiktig så han ikke faller i fortvilelse, nemlig at en lidelsestilstand har kommet over ham fordi han ser at han ikke kan fortsette arbeidet. Det er derfor Baal HaSulam sa at man bør være forsiktig med å kritisere seg selv, bortsett fra når man setter av en spesiell tid til dette, og ikke når kroppen ber ham om å reflektere. Snarere bør man si til kroppen: «Jeg har en spesiell tid til å kritisere hvis jeg går i henhold til den linjen jeg ble gitt eller har gått bort fra den riktige linjen. Nå er jeg opptatt med Tora og bønn, og jeg er sikker på at Skaperen vil hjelpe meg slik Han har hjulpet alle Skaperens tjenere som ønsket å gå den rette veien og oppnå målet de ble skapt for.»

I min forrige artikkel, og i artikkel nr. 11 [Tav-Shin-Mem-Hey], har jeg skrevet at vi må si det motsatte av hva kroppen forteller oss. Og med dette vil vi forstå spørsmålet i Zohar og svaret (Behukotai, punkt 18): «‘Og gjør dem.’ Han spør: ‘Hva er, ‘Og gjør dem’?’ Siden han allerede sa ‘vandre’ og ‘holde’, hvorfor også ‘gjøre’? Han svarer at den som utfører Toras Mitzvot og følger Hans veier, er som om Han har skapt Ham over. Skaperen sa: ‘Det er som om Han har skapt Meg’ og etablert Ham. Derfor, ‘Og gjør dem’ som en lov og forordning,” så langt Zohars ord.

Dette svaret virker svært forvirrende. Hvordan kan det sies at ved å holde Tora og Mitzvot, danner vi Ham over oss? Tross alt, «hele jorden er full av Hans herlighet», selv før skapningene overholdt Tora og Mitzvot. Så hva betyr det «Som om du har skapt Meg»?

Som sagt ovenfor snakker vi ikke om Lys uten Kli, for hvem er det som erkjenner at det finnes Lys? Når det finnes Kli, oppnår det Lyset. Når vi derfor sier at skapelsens hensikt er å gjøre godt mot Hans skapninger, gjelder det bare skapningene når de mottar gleden og nytelsen. Dette anses som å ha en Kli, og det oppnår Ham på en måte som gjør at de bare mottar glede og nytelse fra Skaperen. Men når skapningene ikke mottar glede og nytelse fra Ham, oppstår spørsmålet: «For hvem viser Skaperens Navn seg, Den Gode Som Gjør Godt?»

 Av denne grunn er det at Skaperens navn, det generelle navnet på alle navnene – Den Gode Som Gjør Godt – skal bli åpenbart. Da kan skapningene motta glede og nytelse fra Skaperen, slik at Hans velsignelse skal være fullstendig. Det  betyr at det ikke vil være noen skam i gaven, derfor fantes det Tzimtzum og skjulthet, hvor vi ikke kan oppnå og føle det gode før vi kvalifiserer oss med kar for å gi, som er formekvivalens. Det viser seg at navnet God Som Gjør Godt ikke åpenbares, noe som fører til at skapningene ikke føler Skaperen, og derfor finnes det onde i verden som ikke tror på Skaperen.

For at Hans navn skal bli åpenbart i verden for alle, trenger Kelim kun likevekt i form. Og for at vi skal kunne tilegne oss kar for å gi, som er Kelim [kar] med likevekt i form, kan vi bare oppnå dette ved å holde Tora og Mitzvot. Det vil si at mens vi overholder Tora og Mitzvot, må vi sikte mot å heve Israels ære gjennom å overholde Tora og Mitzvot.

Israel betyr stavelsesrett Yashar-El [rett til Skaperen], der handlingene er direkte mot Skaperen og ikke til ens egen fordel. Dette kalles «formekvivalens». Med den hellige Zohars ord kalles dette å «heve Shechina [Guddommeligheten] fra støvet», siden åndelighet ikke blir æret i våre øyne, slik at vi kan fortelle kroppen vår at det er et stort privilegium å kunne tjene Skaperen. Deretter overgir kroppen seg og annullerer for Kedusha [helligheten]. Dette er betydningen av det den hellige Zohar sier, at gjennom «vandre i Mine forskrifter og holde Mine bud», ved  «å gjøre dem», som betyr som om du former Meg i høyden. Med andre ord, ved dette får du Skaperens navn til å bli åpenbart som God Som Gjør Godt. Det betyr at alle vil føle det gode fordi du vil bli belønnet med likhet i form.