Det finnes ingen annen foruten Ham
Hørt på Parashat Yitro, 12. Shevat, 6. februar 1944
Det står skrevet: «Det finnes ingen annen foruten Ham.» Dette betyr at det ikke finnes noen annen kraft i verden som har evnen til å gjøre noe imot Ham. Og når man ser at det finnes ting i verden som fornekter det høye huset, er årsaken at dette er Hans vilje.
Dette regnes som en rettelse som kalles «venstre avviser og høyre trekker nærmere», noe som betyr at det venstre avviser, regnes som en rettelse. Dette betyr at det finnes ting i verden som fra starten av har til hensikt å avlede mennesket fra den rette veien, og gjennom dem blir han avvist fra Kedusha (hellighet).
Fordelen med avvisningene er at et menneske gjennom dem mottar et fullstendig behov og et ønske om at Skaperen skal hjelpe ham, siden han ser at han ellers er tapt; ikke bare går han ikke fremover i arbeidet, men han ser til og med at han går baklengs. Det vil si at han mangler styrke til å overholde Torah og Mitzvot (bud), selv Lo Lishma (ikke for hennes skyld), for det er bare ved å ekte overvinne alle hindringer, over fornuften, at han kan overholde Torah og Mitzvot. Men han har ikke alltid styrke til å vinne over fornuften; ellers blir han tvunget til å avvike, Gud forby, fra Skaperens vei, selv fra Lo Lishma.
Og han, som alltid føler at det knuste er større enn det helhetlige, noe som betyr at det er mange flere nedturer enn oppturer, og han ser ingen ende på disse tilstandene, og han vil for alltid forbli utenfor helligheten, for han ser at det er vanskelig for ham å overholde selv det minste, med mindre det er ved å overvinne over fornuften. Men han kan ikke alltid overvinne, så hva vil skje til slutt?
Da kommer han til den beslutningen at ingen kan hjelpe uten Skaperen Selv. Dette fører til at han fremsetter et hjertelig krav om at Skaperen skal åpne hans øyne og hjerte og virkelig bringe ham nærmere evig Dvekut (sammenlodding/hengivelse) med Skaperen. Det følger derfor at alle avvisningene han hadde, alle kom fra Skaperen.
Dette betyr at det ikke var fordi han gjorde en feil at han ikke hadde evnen til å overvinne. Snarere, for de menneskene som virkelig ønsker å nærme seg Skaperen, slik at de ikke nøyer seg med lite, det vil si forblir som uforstandige barn, blir det derfor gitt hjelp ovenfra slik at han ikke vil være i stand til å si: «Gud skje lov, jeg har Torah og Mitzvot og gode gjerninger, og hva mer trenger jeg?»
Bare hvis det mennesket har et ekte ønske, vil han motta hjelp ovenfra, og han vil alltid få se at han har feil i sin nåværende tilstand. Nemlig blir det sendt ham tanker og synspunkter som er imot arbeidet. Dette er for at han skal se at han ikke er i helhet med Skaperen. Så mye han enn overvinner, ser han alltid at han er lenger borte fra helligheten enn andre, som føler at de er i helhet med Skaperen.
Men han på den annen side har alltid klager og krav, og han kan ikke rettferdiggjøre Skaperens oppførsel, slik Han oppfører seg mot ham. Dette smerter ham: Hvorfor er han ikke helt med Skaperen? Til slutt kommer han til å føle at han ikke har noen del i helligheten i det hele tatt.
Selv om han av og til mottar en oppvekket tilstand ovenfra som gjenoppliver ham et øyeblikk, faller han like etter ned på et lavt nivå. Likevel er det dette som gjør at han forstår at bare Skaperen kan hjelpe og virkelig bringe ham nærmere.
Man må alltid prøve å holde fast ved Skaperen, det vil si at alle hans tanker skal handle om Ham. Det vil si, selv om han er i den verste tilstanden, som det ikke kan finnes en større nedtur fra, skal han ikke forlate Hans domene, det vil si at det er en annen autoritet som hindrer ham i å komme inn i Kedusha (hellighet), som kan bringe nytte eller skade.
Det vil si at han ikke må tro at det finnes en kraft fra Sitra Achra (den andre siden) som ikke lar et menneske gjøre gode gjerninger og vandre på Skaperens veier. Snarere gjør Skaperen alt.
Baal Shem Tov sa at den som sier at det finnes en annen kraft i verden, nemlig Klipot (skjell), den personen er i en tilstand av «å tjene andre guder». Det er ikke nødvendigvis kjetteriets tanke som er overtredelsen, men hvis han tror at det finnes en annen autoritet og kraft utenom Skaperen, begår han en overtredelse.
Videre, den som sier at mennesket har sin egen autoritet, det vil si at han sier at i går ville han ikke selv følge Skaperens veier, dette anses også for å begå kjetteriets overtredelse, noe som betyr at han ikke tror at bare Skaperen er verdens leder.
Men når han har begått en overtredelse, må han absolutt angre på det og beklage at han begikk overtredelsen. Men også her bør vi plassere smerten og sorgen i riktig rekkefølge: Hvor plasserer han årsaken til overtredelsen, for dette er punktet som bør angres på.
Da bør man ha samvittighetsnag og si: «Jeg begikk den overtredelsen fordi Skaperen kastet meg ned fra hellighet til et sted med skitt, til do, stedet med skitt.» Det vil si at Skaperen ga ham et begjær og et sug etter å more seg og puste luft på et sted med stank.
(Man kan si at det står skrevet i bøker at man noen ganger kan bli inkarnert som en gris. Vi bør tolke dette slik han sier, at et menneske mottar et begjær og et sug etter å hente livskraft fra ting han allerede hadde fastslått var søppel, og nå ønsker han å motta næring fra dem.)
Også når man føler at man nå er i en opptur og føler en viss god smak i arbeidet, må man ikke si: «Nå er jeg i en tilstand der jeg forstår at det er verdt å være Skaperens tjener.» Snarere bør han vite at nå velsignet Skaperen ham; derfor brakte Skaperen ham nærmere, og det er derfor han nå føler en god smak i arbeidet. Han bør passe på aldri å forlate Kedushas domene og si at det er noen andre som virker i tillegg til Skaperen.
(Men dette betyr at saken om å bli velsignet av Skaperen, eller det motsatte, ikke avhenger av mennesket selv, men bare av Skaperen. Og mennesket, med sin ytre forstand, kan ikke forstå hvorfor Skaperen nå har velsignet ham og etterpå ikke gjorde det.)
Tilsvarende, når han angrer på at Skaperen ikke drar ham nær, bør han også passe på at det ikke er i forhold til seg selv, det vil si at han er fjernet fra Skaperen, for ved dette blir han en mottaker for sin egen nytte, og en mottaker er atskilt. Snarere bør han angre på Shechinas (guddommelighetens) eksil, noe som betyr at han forårsaker Shechinas sorg.
Man bør forestille seg at det er som om et lite organ på mennesket har vondt. Likevel føles smerten først og fremst i sinnet og i hjertet. Hjertet og sinnet er hele mennesket, og sensasjonen av et enkelt organ kan absolutt ikke ligne sensasjonen av et menneskes fulle skikkelse, som primært er der smerten føles.
Tilsvarende er smerten man føler når man er fjernet fra Skaperen. Siden mennesket bare er et enkelt organ av Shechina, er Shechina Israels felles sjel. Derfor er sensasjonen av et enkelt organ ikke som sensasjonen av den generelle smerten. Det vil si at det er sorg i Shechina når organene fjernes fra henne og hun ikke kan nære sine organer.
(Vi bør si at dette er som våre vismenn sa: «Når et menneske angrer, hva sier Shechina? 'Det er lettere enn hodet mitt.'») Ved ikke å relatere sorgen over avstand til seg selv, blir han spart for å falle i fellen med begjæret om å motta for seg selv, noe som anses som atskillelse fra Kedusha.
Det samme gjelder når man føler en viss nærhet til Kedusha, når man føler glede over å ha blitt velsignet av Skaperen. Også da må han si at hans glede primært skyldes at det nå er glede ovenfor, i Shechina, over å kunne bringe hennes private organ nær seg, og at hun slapp å sende sitt private organ ut.
Og man henter glede av å bli belønnet med å glede Shechina. Dette er i overensstemmelse med ovennevnte utregning at når det er glede for delen, er det bare en del av hele helhetens glede. Gjennom disse utregningene mister han sin individualitet og unngår å bli fanget av Sitra Achra, som er viljen til å motta for sin egen nytte.
Selv om viljen til å motta er nødvendig, siden dette er hele mennesket, ettersom alt som finnes i et menneske utenom viljen til å motta ikke tilhører skapningen, men vi tilskriver det Skaperen, men viljen til å motta glede bør rettes opp til å arbeide for å skjenke.
Det vil si at gleden og fryden som viljen til å motta tar, bør ha som mål at det er tilfredsstillelse ovenfor når skapningene føler glede, ettersom dette var skapelsens hensikt – å gjøre godt mot Sine skapninger. Dette kalles Shechinas glede ovenfor.
Av denne grunn må man søke råd om hvordan man kan bringe tilfredsstillelse ovenfor. Det er klart at hvis han mottar glede, vil det være tilfredsstillelse ovenfor. Derfor lengter han etter alltid å være i Kongens palass og ha evnen til å leke med Kongens skatter, og dette vil absolutt bringe tilfredsstillelse ovenfor. Det følger at hele hans lengsel bare bør være for Skaperens skyld.