Matan Torah [Toraens gave] 

“Elsk din venn som deg selv” (Leviticus 19:18) 

Rabbi Akiva sier, “Dette er en stor Klal [kollektiv/regel] i Torah” (Beresheet Rabbah, Chapter 24). 

1) Dette utsagnet av våre vismenn krever forklaring. Ordet Klal [collective/rule] indikerer en sum av detaljer som, satt sammen, former det kollektive. Når han altså sier om denne Mitzva [bud] “elsk din venn som deg selv,” det er en stor Klal i  Torah, må vi forstå at de andre 612 Mitzvot [bud] i Torah, med alle sine forklaringer ikke er mer eller mindre enn summen av detaljene som den eneste Mitzva formidler og inneholder “elsk din venn som deg selv.” 

Dette er temmelig forvirrende fordi du kan si Mitzvot mellom mennesker, men hvordan kan det ene Mitzva inneholde alle Mitzvot mellom menneske og Gud, som er essensen og det store flertall av lover? 

2) Om vi likevel kan anstrenge oss for å finne en måte å rettferdiggjøre deres ord, kommer et annet utsagn for oss som er enda mer i øyefallende om en konvertitt som kom til Hillel (Shabbat 31a) og sa til ham: “Lær meg hele Torah mens jeg står på ett ben.” Og han svarte: “Alt du hater, ikke gjør det mot din venn” (av “elsk din venn som deg selv”), “og resten er kommentarer til dette; gå og studer.” 

Her er en klar lov foran oss, at i alle 612 Mitzvot og i alle skriftene i Torah er det ikke en som er foretrukket foran denne Mitzva, “elsk din neste som deg selv.” Dette er  fordi de bare tar sikte på å forklare og lar oss holde  denne Mitzva om å elske andre høyt, for han sier spesifikt —“resten er kommentarer; gå og studer.” Dette betyr at resten av Torah er forklaringer av den ene Mitzva, denne Mitzva å elske din venn som deg selv  kunne ikke fullbyrdes uten dem. 

3) Før vi går dypt inn i selve sakens hjerte, må vi holde denne Mitzva, siden vi ble formanet: “Elsk din neste som deg selv.” Ordene “deg selv” sier oss: “Elsk din venn i samme utstrekning som du elsker deg selv, ikke litt mindre.” Med andre ord  må du hele tiden årvåkent tilfredsstille enhvers behov i det minste i den  Israelske nasjon, ikke mindre enn du alltid er årvåken for å tilfredsstille dine egne behov.  

Dett er ytterst umulig, for ikke mange kan tilfredsstille sine egne behov under sitt daglige arbeid, så hvordan kan du si dem at de skal tilfredsstille ønskene til hele nasjonen? Og vi kunne umulig tenke at Torah overdriver, for den advarer oss mot å legge til eller trekke fra, det indikerer at disse ordene og lovene ble gitt med ytterste presisjon. 

4) Og om dette fremdeles ikke er nok for deg, vil jeg si deg at den enkle forklaringen på denne Mitzva om å elske ditt medmenneske er enda strengere, for vi må sette våre venners behov før våre egne. Det er skrevet i Tosfot på vegne av Jerusalem [Talmud] (Kidushin 20a) angående verset “For han er lykkelig over deg,” sagt om en Hebraisk slave: “Når han noen ganger bare har en pute, om han ligger på den selv og ikke gir den til sin slave, så holder han ikke ‘For han er lykkelig over deg,’ for han ligger  på en pute og slaven på bakken. Om han ikke ligger på den og ikke gir den til slaven heller, er det en Sodomitt-regel. Det ender med at han mot sin vilje må gi den til sin slave mens mesteren selv ligger på bakken.” 

Vi finner også den samme regelen i verset om målet av kjærlighet til andre, for her sammenlignes også min venns behov med tilfredsstillelsen av mine egne behov, for det er som med eksempelet “For han er lykkelig over deg” angående den hebraiske slaven. Her også  er loven altså at om han bare har en stol og hans venn har ingen, om han sitter på den og ikke gir den til sin venn, bryter han en Mitzva: “Elsk din neste som deg selv,” siden han ikke oppfyller sin venns behov som han oppfyller sine egne. 

Om han ikke sitter på den og heller ikke gir den til sin venn, er det like ondt som en Sodomitt- regel. Derfor må han la sin venn sitte på den mens han selv vil sitte på bakken eller stå. Helt klart er dette en lov som går på alle behov man har og som ens venn mangler. Nå kan du gå og se om denne Mitzva er gjennomførbar på noen måte. 

5) Først må vi forstå hvorfor  Torah ble gitt spesifikt til den Israelske nasjon og ikke likt til alle folk i verden. Er det, Gud forby, nasjonalisme involvert her? Selvsagt ville bare en sinnssyk person tenke slik. Faktisk har våre vismenn allerede undersøkt dette spørsmålet, og dette er det de mente med ordene (Avoda Zarah 2b): “Skaperen gav det til hver nasjon og språk, og de tok ikke imot det.” 

Men det de finner forvirrende er da hvorfor ble vi alle kalt “det utvalgte folk,” som det er skrevet: “Herren har utvalgt dere,” siden ingen annen nasjon ville det? Dessuten er det et fundamentalt spørsmål om saken: Kan det være at Skaperen kom med Sin lov og Sine hender for å forhandle med alle de ville folk, eller gjennom hans profeter? Noe slikt har aldri blitt hørt om og det er helt uakseptabelt. 

6) Men når vi fullt ut forstår essensen av Torah og Mitzvot, som ble gitt til oss, og deres ønskede hensikt, i den utstrekning våre vismenn befalte oss,  som er hensikten med den storslåtte skapelsen  som står for våre øyne, da vil vi forstå alt. 

Det første konseptet er at det ikke er noen handling uten en hensikt. Det er intet unntak fra denne regelen, bortsett fra de laveste av den menneskelige art eller barn. Derfor er det sikkert at Skaperen, hvis storhet er ubegripelig, ikke ville handle —det være seg en stor eller en liten handling—uten noen hensikt. 

Våre vismenn forteller oss om det, at verden ble skapt bare i den hensikt å holde Torah og Mitzvot, det vil si, som våre vismenn har forklart, at Skaperens mål fra tiden da Han skapte Sin Skapelse er å avdekke Hans Guddommelighet for andre, siden åpenbaringen av Hans Guddommelighet når skapningen som gledelig overflod som stadig vokser til den når sitt ønskede mål. 

På denne måten vil den lave reise seg med sann anerkjennelse og bli en Merkava [vogn/struktur] for Ham, og klynge seg til Ham til de når sin endelige fullkommenhet: “Øyet har ikke sett en Gud som deg.” Og for storheten og herligheten av den perfeksjon, avstår  Torah og profetiene også, fra å ytre et eneste overdrevent ord her, som våre vismenn antydet om dette (Berachot 34b), “Alle profetene gjorde sine profetier bare for Messiahs dager, bare for den neste verden, ‘Øyet har ikke sett en Gud som deg,’” som det er kjent for de som har kunnskap. 

Denne fullkommenhet er uttrykt i Torahs ord og i profetiene og i våre vismenns ord med det enkle ord  Dvekut [adhesjon]. På grunn av den store spredning av dette ordet blant massene, har det mistet nesten alt innhold, men om du reflekterer over det ordet selv bare et øyeblikk, vil du bli overveldet over dets underfulle vekst, for om du forestiller deg Skaperens opphøydhet og skapningens lavhet, vil du kunne være i stand til å oppleve verdien av  Dvekut mellom et menneske og et annet. Da vil du hvorfor vi tilskriver det ordet hele skapelsens hensikt. 

Det viser seg at hensikten med hele skapelsen er at de lave skapningene skal bli i stand til å reise seg oppover ved å holde Torah og Mitzvot, å reise seg høyere og høyere oppover, i stadig utvikling til de blir belønnet med Dvekut med sin Skaper. 

7) Men her kom Zohars vismenn og spurte hvorfor vi ikke ble skapt med denne høye tilstand av Dvekut med Ham fra begynnelsen av. Hvorfor måtte han legge på oss tungt arbeid og den byrden det er å skulle holde Torah og Mitzvot? De svarte: “Han som eter det som ikke er hans er redd for å se på hans ansikt.” Dette betyr at en som spiser og nyter godt av sin venns arbeid er redd for å se på hans ansikt, for om han gjør det, blir han mer og mer ydmyket til han mister sin menneskelige form. Fordi det som strekker seg fra Hans fullkommenhet ikke kan ha noen mangel, Han gav oss rom for å tjene vår opphøydhet selv, gjennom arbeid i Torah og Mitzvot. 

Disse ordene er svært dype og jeg har allerede forklart dem i min bok Panim uMasbirot om Livets TreThe Tree, Første gren [og i boken, Studiet av de Ti Sefirot, Histaklut Pnimit, Del en]. Her vil jeg forklare dem kort for å gjøre dem forståelige for alle. 

8) Denne saken er som en ril mann som tok en mann fra markedet og gav ham mat og gav ham gull og sølv og alt han kunne ønske seg hver dag. Hver dag overøste han ham ned flere gaver enn dagen før. Til slutt spurte den rike mannen: “Si meg, er alle dine ønsker blitt oppfylt?” Og han svarte: “Ikke alle mine ønsker er blitt oppfylt, for hvor godt og gledelig ville det være om alle disse eiendelene og dyre tingene kom til meg gjennom mitt eget arbeid, som de har kommet til deg, da ville jeg ikke motta veldedighet fra din hånd.” Da sa den rike mannen til ham: “I det tilfelle er det aldri blitt født noen som kunne oppfylle dine ønsker.” 

Det er naturlig, siden han på den ene siden opplever større og større gleder, jo mer gaver han overøses med. Men på den andre siden er det vanskelig for ham å tåle skammen som den overdrevne godhet som den rike overøser ham med. Dette er fordi det er en naturlig lov at en mottager føler skam og utålmodighet for å ta imot gaver fra en giver utfra medfølelse og medlidenhet. 

Herfra kommer en andre lov, at ingen noen gang kan tilfredsstille sin venns behov helt ut, for til slutt kan han ikke gi ham egenskapen og formen av å eie selv, det kan man bare oppnå ved tilegnelse av den ønskede fullkommenhet. 

Men dette relaterer bare til skapninger, mens det med Skaperen er helt umulig og uakseptabelt. Dette er grunnen til arbeidet og strevet Han har forberedt for oss i Torah og Mitzvot, å produsere vår opphøydhet selv, fordi gleden og nytelsen som kommer til oss fra Ham, det vil si alt som er inkludert i Dvekut med Ham, det vil bli vår eiendom alt sammen, kommet til oss gjennom våre egne anstrengelser.  Da vil vi føle oss som eiere, og uten denne følelsen vil vi ikke føle noen fullkommenhet. 

9) Vi må virkelig undersøke hjertet og kilden til denne naturloven, og hvem det var som fikk oss til å føle skam og utålmodighet som vi føler etter at vi har mottatt veldedighet fra en annen. Vi forstår av en lov som er kjent blant vitenskapsmenn,  at hver gren bærer samme natur som sin rot, 1) og at grenen også ønsker,  søker og begjærer og drar fordel av alle fordeler og fra alle rotens væremåter. 2) omvendt, alle væremåter som ikke er i roten fjerner grenen seg også fra, tåler dem ikke og blir skadet av  dem. Denne loven eksisterer mellom hver rot og dens grener og kan ikke brytes. 

Dette åpner en dør for oss til å forstå kilden til all glede og smerte i vår verden. Siden Skaperen er sine skapningers rot, føler vi at alt er i ham, det strekker seg til oss direkte fra Ham, i form av glede og nytelse, for våre egenskaper er som rotens. Og alt som ikke er i Ham og ikke strekker seg til oss direkte fra Ham, men er imot selve skapelsen, vil være mot vår natur og vanskelig for oss å tåle. Vi liker så godt å hvile og hater å bevege oss at vi ikke gjør en eneste bevegelse om det ikke er for  å finne hvile. Dette er slik fordi vår rot ikke er i bevegelse, men i hvile og ingen bevegelse er i Ham i det hele tatt. Derfor er det imot vår natur og også avskyelig for oss. 

I samme tegn elsker vi visdom, styrke og rikdom etc., for alt dette er i Ham som er vår Rot. Derfor hater vi også det motsatte, slik som dumhet, svakhet og fattigdom, for det finnes ikke i det hele tatt i vår Rot. Dette får oss til å hate og avsky og det smerter oss umåtelig. 

10) Dette er det som  gir oss den vonde smaken av skam og utålmodighet når vi får noe fra andre i form av veldedighet, for i Skaperen er det ikke noe slikt som å motta tjenester, hvor skulle han ta imot fra? Fordi dette elementet ikke finnes i vår Rot, føles det fra støtende og avskyelig. Dessuten føler vi nytelse og glede hver gang vi gir til andre, siden det er en oppførsel som finnes i vår Rot, som gir til alle.  

11) Nå har vi funnet en måte å undersøke skapelsens hensikt som er å klynge seg til Ham, til Hans sanne utseende. Denne opphøydhet og  Dvekut, som vi er garantert vil komme til oss gjennom arbeidet i Torah og Mitzvot, den er ikke mer eller mindre enn grenenes likhet med sin Rot. All godhet og glede og sublimhet blir en naturlig forlengelse som vi har sagt ovenfor, 1) at glede bare er likhet i form med Skaperen. Når vi ligner vår Rot i hver handling, føler vi glede.  2) Alt vi erfarer som ikke er i vår Rot blir utålelig, frastøtende eller betraktelig smertefullt for oss, siden det nødvendigvis er i det konseptet. Naturlig finner vi at vårt eneste håp avhenger av  graden av formlikhet med vår Rot. 

12) Dette er våre vismenns ord (Beresheet Rabbah 44) når de spurte: “Hvorfor skulle Skaperen bry seg om hvorvidt man slakter ved strupen eller bak i nakken? Tross alt ble Mitzvot bare gitt for å rense follk.” Den renselsen er fra den grumsete kroppen, det er hensikten som kommer fra å holde hele Torah og Mitzvot, for “Et vilt esel vil bli vent om til menneske,” siden når han kommer fra skapningens bryst er man full av urenhet og  lavhet, det vil si en masse selv-kjærlighet som er innprentet i ham, og hver av hans bevegelser  dreier seg bare om ham selv uten et snev av vilje til å gi til andre. 

Da er man altså på den største distanse fra Roten, på den ene siden, 1) siden roten er bare å gi uten et snev av i ta imot, 2) som den nyfødte er i en tilstand av full selv-resepsjon, uten antydning til å ville  gi. Derfor er hans situasjon å betrakte som på det laveste punkt av lavhet og urenhet i vår menneskeliige verden. 

Jo mer han vokser, jo mer får han fra omgvelsene porsjoner av “å gi til andre,” avhengig av verdiene og utviklingen i hans omgivelser. Og da blir han ført inn i å holde Torah og Mitzvot av selv-kjærlige grunner, for belønning i denne verden og i den neste verden, kalt Lo Lishma [ikke for Hennes skyld], siden man ikke kan bli vant til det på noen annen måte. 

Som man vokser blir man fortalt hvordan man skal holde Mitzvot Lishma [for Hennes skyld], som er med sikte på å bringe sin Skaper glede. Maimonides sa (Hilchot Teshuva, Chapter 10), “Kvinner og barn burde ikke bli forpliktet til å holde Torah og Mitzvot Lishma siden de ikke vil være i stand til å klare det. Men når de vokser og får kunnskap og visdom, lærer de å arbeide Lishma.” Det er som våre vismenn sa: “From Lo Lishma, kommer man til Lishma,” definert ved målet om å bringe til sin Skaper og ikke for noen egen-kjærlighet, under ingen omstendighet. 

Gjennom det naturlige  remedium det er å engasjere seg i  Torah og Mitzvot Lishma, som  Giveren av  of Torah vet, som våre vismenn sa (Kidushin 30b), “Skaperen sier ‘Jeg har skapt tilbøyeligheten til ondt; Jeg har skapt Torah som et krydder.’” Skapningen utvikler seg og marsjerer oppover i gradene som sagt tidligere - opphøydhet til han mister alle rester av selv-kjærlighet og alle Mitzvot i hans kropp reiser seg, og har utfører alle sine handlinger bare for å gi, så selv det han tar imot til livets opphold flyter i retning av å gi, det vil si at han kan gi. Dette er grunnen til at våre vismenn sa: “ Mitzvot ble gitt bare for å rense folk.” 

13) Om det virkelig er to deler i Torah: 1) Mitzvot mellom menneske og Skaperen, 2) Mitzvot mellom mennesker, så tar begge sikte på det samme — å bringe skapningen til sin endelige hensikt som er Dvekut med Ham. Videre er  selv den praktiske siden i dem begge er det samme, for når man utfører en handling Lishma, uten noen innblanding av selv-kjærlighet, det vil si uten å dra noen fordel for seg selv, da føler man ingen forskjell enten man arbeider for å elske sin venn eller å elske Skaperen. 

Dette er slik fordi en naturlig lov for alle er at alt utenfor kroppen er ansett som uvirkelig og  tomt. Og enhver bevegelse som en person gjør for å elske en annen blir utført med reflektert lys  og noen belønning som eventuelt vil komme tilbake til ham for å tjene ham for hans egen fordel. En sånn handling kan altså ikke betraktes som “kjærlighet til andre” fordi den blir bedømt etter sin ende. Det er som en leie som betaler seg helt til slutt. Men handlingen å leie kan ikke betraktes som kjærlighet til en annen. 

Men gjøre hver bevegelse bare som et resultat av kjærlighet til andre, uten noen gnist av reflektert lys eller håp for å få noen slags belønning er helt umulig fra naturens side. Det er skrevet i  Zohar om dette med tanke på verdens nasjoner: “Hver Hesed [nåde] som de gjør, gjør de for seg selv.” 

Dette vil si at alt det gode som de gjør, enten det er mot sin venn eller mot sin Gud, er ikke av kjærlighet til andre, men av kjærlighet til seg selv, siden det er helt unaturlig. 

Derfor er bare de som holder  Torah og Mitzvot i stand til dette, siden ved å venne seg til å holde Torah og Mitzvot for å bringe sin Skaper glede, fjerner de seg gradvis fra den naturlige skapningens bryst og oppnår en andre natur, som er kjærlighet til andre, som nevnt ovenfor. 

Dette er det som brakte vismennene til  Zohar for å ekskludere verdens nasjoner fra kjærligheten til andre, når de sa: “Hver Hesed som de gjør, gjør de for seg selv,” for de er ikke involvert i å holde Torah og Mitzvot Lishma, og den eneste grunnen til at de tjener sine guder er for belønning og frelse i denne verden og i den neste. De tilber altså også sine guder av selv-kjærlighet, og de vil aldri utføre en handling som er utenfor sine egne kroppslige grenser, som kan sette dem i stand til å løfte seg så mye som et hårs bredde over deres grunnleggende natur. 

14) Vi kan altså se klart at mot dem som holder Torah og Mitzvot Lishma, er der ingen forskjell mellom de to delene avTorah, selv på den praktiske siden. Dette er fordi før man oppnår det, er man tvunget til å føle enhver givende handling — enten den er mot en annen person eller mot Skaperen — som tomhet over all forstand. Men ved stor anstrengelse, reiser man seg langsomt og oppnår en andre natur, og da tilegner man seg det endelige målet, som er Dvekut med Ham. 

Siden dette er slik, er det fornuftig å tenke at den delen av Torah som omhandler menneskets relasjon til sin venn bedre kan bringe en til det ønskede målet, siden arbeidet i Mitzvot mellom menneske og Gud er fastsatt og spesifikt, og det er ikke krevende, og  det er lett å venne seg til det og alt det man gjør ut av vane er ikke lenger nyttig. Men Mitzvot mennesker i mellom forandrer seg og er uregelmessig, og krever at man er omgitt av det hvor man vender seg. Derfor er dette sikrere og målet nærmere.  

15) Nå ken vi forstå  Hillel HaNasis ord til proselytten, at essensen av Torah er “Elsk din venn som deg selv,” og de seks hundre og tolv Mitzvot er bare en forklaring og en forberedelse for det (se punkt 2). Og selv Mitzvot mellom menneske og Skaperen er ansett som forberedelse til Mitzva, som er det endelige mål som kommer ut fra  Torah og Mitzvot, som våre vismenn sa: “Torah og Mitzvot ble gitt bare for å rense Israel” (punkt 12), som er rensing av kroppen til  man oppnår en andre natur definert som “kjærlighet til andre,” det vil si  den eneste Mitzva: “Elsk din venn som deg selv,” som er Torahs endelige mål, etter det oppnår man umiddelbart  Dvekut med Ham.  

Men man må ikke undres hvorfor det ble definert med ordene: “Og du skal elske Herren din Gud med hele ditt hjerte og hele din sjel og med all din kraft.” Han gjorde virkelig dette av den grunn som er nevnt overfor, med hensyn til en person som fremdeles er i skapningens natur, det er ingen forskjell mellom Skaperens kjærlighet og kjærligheten til ens medmenneske, siden alt som er fra en annen er uvirkelig for en. 

Og fordi proselytten bad  Hillel HaNasi om å forklare resultatet av Torah for ham, så vil målet være nær og  han vil ikke måtte vandre langt, for han sa: “Lær meg hele Torah mens jeg står på ett ben,” han definerte det for ham som kjærlighet til sine venner siden det målet er nærmest og det blir avdekket fortere (punkt 14), siden det er ikke er til å ta feil av og det er krevende. 

16) I ordene ovenfor finner vi en måte å forstå vårt konsept på som nevnt over (punkt 3 og4) om innholdet i denne Mitzva, “Elske din venn som deg selv,” hvordan Torah forplikter oss til å gjøre noe som er umulig. 

Man skal virkelig være klar over at dette er grunnen til at Torah ikke ble gitt til våre hellige fedre—Abraham, Isaac and Jacob—men ble holdt tilbake til exodus fra Egypt, når de kom ut og ble en fullstendig nasjon av seks hundre tusen menn over tjue år. For da ble hver medlem av nasjonen spurt om han ville gå med på dette opphøyde arbeidet. Og når hver og en i nasjonen var over ens i hjerte og sjel og sa  “Vi vil gjøre og vi vil høre,” ble det mulig å holde hele Torah, og det som tidligere var umulig ble mulig. 

Dette er fordi det er  sikkert atom seks hundre tusen menn forlot sitt arbeid for å tilfredsstille sine egne behov og ikke bekymre seg om noe utenom å stå på vakt så deres venner ikke skal mangle noe, og videre vil de engasjere seg i dette med stor kjærlighet, med hele sitt hjerte og sjel, i den fulle betydning av Mitzva: “Elsk din venn som deg selv,” da er det ingen tvil om at ingen i nasjonen vil behøve å bekymre seg om sin egen velferd.  

På grunn av dette blir man helt fri fra å sikre sin egen overlevelse o gkan lett holde denne Mitzva, “Elsk din venn som deg selv,” dermed og adlyde alle forhold gitt i punkt 3og 4. Hvorfor må han tross alt bekymre seg om sin egen overlevelse  når seks hundre tusen lojale elskere står ham bi, ferdig til med stor omsorg å forsikre seg om at han ikke mangler noe han trenger?   

Straks alle medlemmer i nasjonen var enige, ble de derfor gitt Torah, for now they were capable of observing it. Men før de ble til en hel nasjon, og sikkert under fedrenes tid, de var unike i landet, var de ikke virkelig i stand til å holde Torah i dens ønskede form, siden med et lite antall mennesker er det umulig selv å begynne å engasjere seg i Mitzvot mennesker imellom til graden av “Elsk din venn som deg selv,” slik det er forklart under punkt 3 og 4. Dette er grunnen til at de ikke ble gitt Torah. 

17) Fra alt ovenfor kan vi forstå en av de mest forvirrende fraser av våre vismenn : “All i Israel er ansvarlig for hverandre.” Dette virker fullstendig urettferdig, for er det mulig at om noen synder eller begår en synd som uroer  Skaperen, og jeg ikke har noe kjennskap til ham, så vil Skaperen kreve inn hans gjeld fra meg? Det er skrevet: “Fedre vil ikke bli henrettet for barn,” etc., og  “Hver mann må dø for sin egen synd,” så hvordan kan de si at jeg er ansvarlig også for en helt fremmeds synd, en jeg ikke kjenner og ikke det han driver med? 

Og om det ikke er nok for deg, seMasechet Kidushin, 40b: “Rabbi Elazar, sønn av Rabbi Shimon, sier: ‘Siden verden blir bedømt etter flertallet og individet blir dømt etter sitt flertall, om han utførte en Mitzva, da er han heldig, for han har dømt verden til den gode side. Og om han begår en synd, ve ham, for han har dømt seg selv og verden til syndens side, for det er sagt: ‘En synder ødelegger mye god.’’” 

Det følger at Rabbi Elazar, sønn av Rabbi Shimon, har gjort meg ansvarlig for hele verden, siden han mener alle folk i verden er ansvarlig for hverandre, made me responsible for the whole world, since he thinks all the people og hver person bringer meritter eller synder for hele verden med sine handlinger. Dette er dobbelt så forvirrende. 

Men i følge det som er sagt ovenfor, kan vi forstå deres ord svært enkelt; vi har vist at hver av de 613 Mitzvot i Torah handler om en eneste revolves Mitzva: “Elsk din venn som deg selv.” Og vi finner at en slik tilstand bare kan finnes i en fullstendig nasjon  når vennene er enige om det.