Leksjon 21. Tanken om skapelsen

Utvalgte utdrag fra «Forord til Kabbalahs visdom» av Baal HaSulam

1) ...Tanken bak skapelsen var å glede de skapte vesener i samsvar med Hans overflod av gavmildhet. Av denne grunn ble et stort ønske og en sterk lengsel etter å motta Hans overflod innprentet i sjelene.

Dette er slik fordi viljen til å motta er beholderen for graden av glede i overfloden, siden graden og styrken av viljen til å motta overfloden nøyaktig tilsvarer graden av glede og fryd i overfloden. Og de er så forbundet at de er udelelige, bortsett fra i det de forholder seg til: Gleden forholder seg til overfloden, og det store ønsket om å motta overfloden forholder seg til det mottagende skapte vesenet.

Disse to utgår nødvendigvis fra Skaperen. Imidlertid bør de deles på den ovennevnte måten: Overfloden kommer fra Hans selv, og utvider eksistensen fra eksistens, og viljen til å motta som er inkludert der, er roten til de skapte vesener. Dette betyr at den er roten til initiering, det vil si fremveksten av eksistens fra fravær, siden det absolutt ikke finnes noen form for vilje til å motta i Hans selv.

Derfor anses den ovennevnte viljen til å motta å være selve skapelsens essens fra begynnelse til slutt. Alle de skapte vesener, alle deres utallige forekomster og handlinger som har vist seg og vil vise seg, er således bare uttrykk og ulike uttrykk for viljen til å motta. Alt som eksisterer i disse skapte vesener, det vil si alt som mottas i viljen til å motta som er innprentet i dem, utvider seg fra Hans selv, eksistens fra eksistens. Det er slett ikke en ny skapelse, eksistens fra fravær, siden det slett ikke er nytt. Snarere utvider det seg fra Hans Uendelighet, eksistens fra eksistens.

2) Og vit at dette er lyset og karet som vi skjelner i de øvre verdener. De kommer nødvendigvis sammen og strømmer sammen grad for grad. Og i den grad gradene stiger ned fra lyset i Hans ansikt og fjerner seg fra Ham, i den grad materialiseres viljen til å motta som finnes i overfloden.

Vi kunne også si det motsatte: I den grad viljen til å motta i overfloden materialiseres, stiger den gradvis ned, som beskrevet nedenfor, til det laveste av alle steder, der viljen til å motta er fullt materialisert. Dette stedet kalles «Assiya-verdenen», viljen til å motta betraktes som «menneskets kropp», og overfloden man mottar betraktes som målestokken for «vitaliteten i den kroppen».

Det er likt hos andre skapninger i denne verden. Dermed er den eneste forskjellen mellom de øvre verdener og denne verden at så lenge viljen til å motta, som er innlemmet i Hans overflod, ikke har materialisert seg fullt ut, anses den for å fortsatt være i de åndelige verdener, over denne verden. Når viljen til å motta har materialisert seg fullt ut, anses den for å være i denne verden.

4) Grunnen til at viljen til å motta må strømme gjennom de fire ovennevnte skilleevnene i ABYA [Atzilut, Beria, Yetzira, Assiya], er at det finnes en viktig regel angående karene: Lysets utbredelse og dets utstråling gjør karet egnet til sin oppgave. Dette betyr at så lenge karet ikke er skilt fra sitt lys, er det inkludert i lyset og oppheves i det som et stearinlys foran en fakkel.

Denne opphevelsen skyldes at de er fullstendig motsatte av hverandre, på motsatte ender. Dette er slik fordi lyset utvider seg fra Hans selv, eksistens fra eksistens. Fra perspektivet til skapelsestanken i Ein Sof [Uendelighet] er alt rettet mot å gi, og det finnes ikke et spor av en vilje til å motta i det. Dets motsatte er karet, den store viljen til å motta den overfloden, og er roten til det skapte vesenet, der det ikke finnes noen form for å gi.

Derfor, når de er bundet sammen, blir viljen til å motta opphevet i lyset i det, og kan bestemme dets form først når lyset har forlatt det én gang. Etter at lyset har forlatt det, begynner det å lengte etter det, og denne lengselen bestemmer og fastsetter formen på viljen til å motta. Deretter, når lyset kler seg i det igjen, betraktes det som to separate ting: kar og lys, eller kropp og liv. Følg nøye med, for dette er svært dyptgripende.

5) Derfor er de fire fasene i navnet HaVaYaH, kalt Hochma, Bina, Tifferet og Malchut, nødvendige. Fase én, kalt Hochma, er faktisk hele det utstrålte vesenet, lys og kar. I den ligger den store viljen til å motta med alt lyset som er inkludert i den, kalt «Hochmas lys» eller «Hayas lys», da det er alt lyset fra Hayim [livet] i det utstrålte vesenet, kledd i sitt kar. Imidlertid betraktes denne første fasen som rent lys, og karet i den er knapt merkbart, da det er blandet med lyset og opphevet i det som et lys i en fakkel.

Deretter følger fase to, siden ved slutten av den intensiveres Hochmas kar i formmessig likhet med det øvre lyset i det. Dette betyr at et ønske om å gi til Utstråleren våkner i det, i samsvar med naturen til lyset i det, som utelukkende er å gi.

Deretter, ved hjelp av dette ønsket som har våknet i det, strekker et nytt lys seg til det fra Emanatoren, kalt «Hassadims lys». Som et resultat blir det nesten helt skilt fra Hochmas lys som Emanatoren har preget inn i det, siden Hochmas lys kun kan mottas i sitt eget kar – et ønske om å motta som har vokst til sitt fulle mål.

Dermed er lyset og karet i fase to fullstendig forskjellige fra dem i fase én, ettersom karet i denne fasen er ønsket om å gi. Lyset i det betraktes som Hassadim-lys, et lys som stammer fra det utstrålte vesenets forening med Utstråleren, ettersom ønsket om å gi gir det formmessig likhet med Utstråleren, og i åndelighet er formmessig likhet forening.

Deretter følger fase tre, siden når lyset i det utstrålte vesenet har avtatt til Hassadim-lys uten noe Hochma, og det er kjent at Hochma-lys er essensen av det utstrålte vesenet, våknet det derfor ved slutten av fase to og trakk inn i seg en mengde Hochma-lys for å skinne i sitt Hassadim-lys. Denne oppvåkningen utvidet på nytt en viss mengde av viljen til å motta, som danner et nytt kar kalt fase tre, eller Tifferet. Og lyset i det kalles «Hassadim-lys i Hochma-opplysning», siden størstedelen av dette lyset er Hassadim-lys, og den mindre delen er Hochma-lys.

Tabellen over de fire fasene

11) Nå kan du forstå den virkelige forskjellen mellom åndelighet og kroppslighet: Alt som inneholder et fullstendig ønske om å motta, i alle dets aspekter, som er fase fire, regnes som «kroppslig». Dette er det som finnes i alle virkelighetens elementer foran oss i denne verden. Omvendt regnes alt som ligger over dette store omfanget av ønske om å motta som «åndelighet». Dette er ABYA-verdenene, som ligger over denne verden, de og hele virkeligheten i dem.

Nå kan du se at hele spørsmålet om oppstigninger og nedstigninger beskrevet i de øvre verdener ikke forholder seg til et imaginært sted, men bare til de fire fasene i viljen til å motta. Jo lenger det er fra fase fire, jo høyere anses det å være. Og omvendt, jo nærmere det er fase fire, jo lavere anses det å være.