Verdenskonferanse om kabbala, oktober 2025 – «I én bønn»

Leksjon nr. 5 «En bønn i tiergruppen.»

Utvalgte utdrag fra kildene. 

1. RABASH, artikkel nr. 15 (1986), «En bønn fra flere.»

«Vi kan forstå viktigheten av en bønn fra flere, som det står skrevet: «Jeg bor blant mitt eget folk.» Zohar sier: «Man skal aldri trekke seg tilbake fra folket, fordi Skaperens nåde alltid er over hele folket samlet.» Dette betyr at hvis man ber Skaperen om å gi ham kar for å gi, som våre vise menn sa: «Siden Han er barmhjertig, skal du også være barmhjertig», bør man be for hele fellesskapet. Dette er fordi det da er tydelig at hans mål er at Skaperen skal gi ham kar for ren gavmildhet, som det står skrevet: «Skaperen viser alltid barmhjertighet mot hele folket samlet.» Det er kjent at det ikke finnes noe som heter å gi halvparten av noe ovenfra. Dette betyr at når overflod gis ovenfra og ned, er det for hele fellesskapet.

2. Zohar for alle, VaYechi [Jakob levde], «Samle dere, så jeg kan fortelle dere», punktene 514–516

«Alle bønner i verden, bønner fra flere, er bønner. Men en ensom bønn kommer ikke inn foran den hellige kongen, med mindre den har stor kraft. Dette er fordi før bønnen kommer inn for å bli kronet på sin plass, ser Skaperen på den, observerer den og observerer syndene og fortjenestene til den personen, noe Han ikke gjør med en bønn fra flere, hvor flere av bønnene ikke er fra rettferdige, og de alle kommer inn foran Skaperen, og Han legger ikke merke til deres ugjerninger.» 

3. RABASH, artikkel nr. 15 (1986), «En bønn fra flere.»

«Jeg dveler blant mitt eget folk», som betyr at jeg ber for hele fellesskapet fordi jeg ønsker å komme til en tilstand hvor jeg ikke bryr meg om meg selv i det hele tatt, men bare om at Skaperen skal være tilfreds. Derfor spiller det ingen rolle for meg om Skaperen finner glede i meg eller kan få den samme gleden fra andre.

Med andre ord ber han Skaperen om å gi oss en slik forståelse, som kalles «helt for Skaperen». Det betyr at han vil være sikker på at han ikke bedrar seg selv om at han ønsker å gi til Skaperen, at han kanskje egentlig bare tenker på sin egen selvkjærlighet, noe som betyr at han vil føle glede og nytelse.

Derfor ber han for fellesskapet.»

4. RABASH, artikkel nr. 15 (1986), «En bønn fra flere.»

«Hvis det er noen få mennesker i kollektivet som kan nå målet om Dvekut med Skaperen, og dette vil gi Skaperen større tilfredshet enn om han selv ble belønnet med å nærme seg Skaperen, utelukker han seg selv. I stedet ønsker han at Skaperen skal hjelpe dem, fordi dette vil gi større tilfredshet ovenfor enn fra hans eget arbeid.»

5. RABASH, artikkel 17 (1984), del 2, «Samlingens agenda.»

«Helt i begynnelsen av samlingen, når vi samles, bør vi berømme vennene, betydningen av hver enkelt venn. I den grad man forstår samfunnets storhet, kan man sette pris på samfunnet.

«Og så be» betyr at alle bør undersøke seg selv og se hvor mye innsats de gir til samfunnet. Når de ser at de er maktesløse til å gjøre noe for samfunnet, er det rom for bønn til Skaperen om å hjelpe dem og gi dem styrke og ønske om å engasjere seg i kjærlighet til andre.»

6. Rabbi Nachman fra Breslev, Likutei Halachot

«Bønnens hus kalles «forsamlingens hus», for alle sjelene samles der gjennom bønnen de ber der, siden bønnen betraktes som sjelen. Derfor foregår bønnen hovedsakelig i forsamlingens hus og offentlig, siden sjelens oppstigning og helhet hovedsakelig skjer når alle sjelene blandes og blir ett, for da stiger de opp til hellighet, for hellighet er ett. Av denne grunn avhenger bønnen, som betraktes som sjelen, hovedsakelig av sjelenes enhet. Derfor må man før bønnen påta seg budet om å «elske din neste som deg selv», for det er umulig å si bønnens ord uten fred, når man forenes med alle Israels sjeler. Derfor foregår bønnen hovedsakelig i fellesskap og ikke alene, slik at man ikke blir isolert, alene, da dette er det motsatte av hellighet. Vi må snarere forene den hellige menigheten og bli ett. Denne bønnen foregår i fellesskap og spesielt i forsamlingshuset, for der samles sjelene og forenes. Dette er bønnens fullkommenhet.

7. RABASH, artikkel nr. 7 (1986), «Betydningen av en bønn fra flere.»

«Når en person kommer for å rense seg, når han ønsker at Skaperen skal bringe ham nærmere og gi ham det karet for å gi, som han kan bli belønnet med Dvekut, vil all den overordnede gavmildheten som vil bli åpenbart, være for å gi. Med andre ord ønsker han å få styrke ovenfra for å ha evnen til alltid å være i Kedusha, som er Dvekut.

Da blir hans bønn til en krone, kongens krone, siden kongens betydning da blir anerkjent. Og dette er meningen med det Zohar sier, at bønnen «blir en krone og plasseres på hodet til den rettferdige som lever evig, det vil si Yesod, som gir all frelse til Nukva, og fra henne til hele folket». Dette er fordi gjennom bønnen blir den øvre overflod gitt til de lavere, og da blir gleden og nytelsen åpenbart. Dette kalles «en krone», kongens krone, kongens betydning.

8. Baal HaSulam, Brev nr. 25

«Zohar snakket også om dette og sa at den som blir belønnet med omvendelse, vil Shechina [guddommeligheten] vise seg for ham som en mykhjertet mor som ikke har sett sin sønn på mange dager, og de gjorde store anstrengelser og gjennomgikk prøvelser for å få se hverandre, noe som førte til at begge var i stor fare. Men til slutt kom de til den etterlengtede friheten og ble belønnet med å se hverandre. Da falt moren over ham, kysset ham, trøstet ham og snakket mykt til ham hele dagen og hele natten. Hun fortalte ham om lengselen og farene på veiene hun hadde opplevd frem til i dag, hvordan hun alltid hadde vært med ham, og at Shechina aldri flyttet seg, men led med ham på alle steder, men han kunne ikke se det.

Dette er ordene fra Zohar: «Hun sier til ham: ‘Her sov vi; her ble vi angrepet av røvere og ble reddet fra dem; her gjemte vi oss i en dyp grop’ og så videre. Hvilken tosk ville ikke forstå den store kjærligheten og glede og fryd som strømmer ut av disse trøstende historiene?»

9. Baal HaSulam, En vismanns frukt, «Å innvilge bønnen»

«Faktisk hører Skaperen bønnen fra hver munn, bortsett fra den som ber om noe avskyelig eller skadelig, for på grunn av sin dårskap skiller han ikke mellom godt og ondt, og Skaperen, som en barmhjertig far, hører ikke på ham og lytter ikke til ham. I stedet lærer Han ham litt etter litt visdom og etikk, til han kan skille mellom godt og ondt, og da vil han vite hvordan han skal be sin Skaper om gode og fine ting, og da blir alle hans ønsker faktisk oppfylt, uten unntak, i henhold til det godes vilje til å gjøre godt.»

10. RABASH, artikkel nr. 40 (1989), «Hva betyr ‘Hver dag skal de være som nye i dine øyne’ i verket?»

«Det finnes ikke en eneste bønn siden verden ble skapt og frem til verdens ende som er lik en annen, og det finnes ikke en person som er lik en annen, og den ene korrigerer det den andre ikke korrigerer […] Hver dag sorterer hver eneste bønn ut nye gnister.»