Verdenskongressen om kabbala, Oktober 2025 – «I én bønn»
Leksjon nr. 4 «En bønn over fornuft»
Utvalgte utdrag fra kildene.
1. RABASH, artikkel 12 (1991), “These Candles Are Sacred”
Det viktigste er bønnen. Det vil si at man må be til Skaperen om å hjelpe seg å gå over fornuften, som betyr at arbeidet skal være med glede, som om man allerede har blitt belønnet med Kedushas fornuft, og hvilken glede man da ville føle. På samme måte bør man be Skaperen om å gi denne kraften, slik at man kan gå over kroppens fornuft.
Med andre ord, selv om kroppen ikke samtykker i dette arbeidet for å gi, ber man Skaperen om å kunne arbeide med glede, slik det passer for en som tjener en stor konge. Man ber ikke Skaperen om å vise Skaperens storhet, og da vil man arbeide med glede. Snarere ønsker man at Skaperen skal gi seg glede i arbeidet over fornuften, slik at det vil være like viktig for en person som om man allerede har fornuft.
2. RABASH, artikkel 13 (1985), "Mighty Rock of My Salvation"
Hva kan man gjøre hvis man vil begynne med lovprisning, men hjertet er lukket, og man føler at man er full av feil og ikke kan åpne munnen og synge og lovprise? Rådet er å gå over fornuften og si at alt er «tildekket Chassadim [barmhjertighet]». Med andre ord, man bør si at alt er Hesed [nåde/barmhjertighet], men det er tildekket for ham fordi man ennå ikke er kvalifisert til å se den gleden og nytelsen som Skaperen har forberedt for sine skapninger.
Og etter at man har etablert lovprisningen av Skaperen – som betyr at man tror over fornuften at alt er godt og nådig – bør man be om at Skaperen vil reparere hjertet hans til å bli «Mitt bønnens hus», som betyr at Skaperens barmhjertighet vil vise seg der. Dette kalles «åpenbart Chassadim».
3. RABASH, artikkel 25 (1987), What Is Heaviness of the Head in the Work?
Vi bør tolke det som står skrevet: «Man ber ikke uten at det er med tungt hode.» Med andre ord, våre vismenn gir oss råd om hvordan man skal be. De forteller oss: «bare med tungt
hode.» Dette betyr at man bør se hva man trenger før man ber, og om denne mangelen ber man om at Skaperen vil tilfredsstille mangelen.
Derfor bør man først sjekke seg selv for å se om man kan ta på seg å vandre i tro over fornuften, kalt «tyngde i hodet», og først da be om at Skaperen vil etablere troen i hjertet hans, for hvis det er tro over fornuften, da har man alt, som det ble sagt, som den lille annullerer før den store.
4. RABASH, artikkel 638, "Man’s Inclination"
Saken er den at tro kalles over fornuften, som betyr over naturen, siden alt som er innenfor fornuften kalles «innenfor naturen og fornuften», for det en person forstår, kan han gjøre, med mindre han er lat. Men over fornuften kan han ikke gjøre dette. Derfor blir alt som er over naturen sett på som et mirakel.
Alle miraklene tilskrives Skaperen, som betyr å bli sett på som en oppvåkning ovenfra og ikke som en oppvåkning nedenfra, siden den lavere ikke kan gjøre noe som er over naturen. Men for at et mirakel skal kunne gjøres med ham, bør en person be om at et mirakel må gjøres med ham.
5. RABASH, artikkel 5 (1990), "What It Means that the Land Did Not Bear Fruit before Man Was Created, in the Work"
Vi må tro at «Du hører bønnen fra hver munn», slik vi sier i bønnen: «For Du hører bønnen fra hver munn.» Dermed burde Skaperen også ha hørt din bønn. Dessuten, hvis Han ikke hører bønnen fra hver munn, hvorfor trenger du da å be?
Når en person kommer til en slik tilstand, kan han si at han går over fornuften. Det vil si at selv om fornuften er veldig viktig, og han ser at kroppen taler med fornuft, bør en person si at vi må gå over fornuften. Det vil si at vi også ser motsetninger, som at han mange ganger ba, men ikke fikk svar på bønnen sin. Men når han seirer og går over fornuften, kalles dette «tro over fornuften».
6. RABASH, artikkel 23 (1989), "What Is, If He Swallows the Bitter Herb, He Will Not Come Out, in the Work?"
Når han innser at Skaperen kan hjelpe ham, og han forstår at det virkelige rådet bare er bønn, kommer kroppen og får ham til å se at «Du ser hvor mange bønner du allerede har bedt, men du har ikke mottatt noe svar ovenfra. Hvorfor gidde å be om at Skaperen vil hjelpe deg? Du ser at du ikke får noen hjelp ovenfra.» På det tidspunktet kan han ikke be. Da må vi reise oss igjen gjennom tro, og tro at Skaperen hører bønnen fra hver munn, og det spiller ingen rolle om personen er dyktig og har gode egenskaper, eller tvert imot. Snarere må han seire og tro over fornuften, selv om fornuften hans dikterer at siden han har bedt mange ganger, men fortsatt ikke mottatt noe svar ovenfra, hvordan kan han komme og be igjen? Dette krever også å komme over, som betyr å anstrenge seg over fornuften og be om at Skaperen vil hjelpe ham å overvinne sitt syn og be.
7. RABASH, artikkel 236, “The Whole Earth Is Full of His Glory"
Hvis man legger vekt på å prøve å vandre i tro over intellektet, kvalifiserer man det ved dette og etablerer det slik at man oppnår åpenbaring av Ansiktet, slik det presenteres i Zohar, at Shechina [guddommen] sa til Rabbi Shimon Bar Yochai: «Det er ikke noe sted å gjemme seg for deg», som betyr at i alle de skjulte følelsene han følte, trodde han at her var Skaperens lys. Dette kvalifiserte ham inntil han oppnådde åpenbaringen av Ansiktet til Hans lys.
Dette er betydningen av målet på troen som trekker en ut av all ydmykhet og skjulthet hvis en person styrker seg selv i dette og ber Skaperen om å åpenbare seg selv.
8. RABASH, artikkel 6 (1989), “What Is Above Reason in the Work?"
Arbeidet «tro over fornuft» betyr at vi må tro selv om sinnet ikke ser at dette er slik, og det har flere bevis på at det ikke er slik han ønsker å tro. Dette kalles «tro over fornuft», som betyr at han sier at han tror som om han ser det innenfor fornuftens grenser. Dette kalles «tro over fornuft» i arbeidet.
Med andre ord er det mye arbeid for en person å ta dette på seg; det er imot fornuften. Dette betyr at kroppen ikke er enig i dette, men han aksepterer det likevel som om det var innenfor fornuftens grenser. Slik tro krever hjelp fra Skaperen. Av denne grunn, for en slik tro, må en person be om at Han vil gi ham kraften til å være lik Ham som om han hadde oppnådd det innenfor fornuftens grenser.
Med andre ord bør en person ikke be til Skaperen om å hjelpe ham å forstå alt innenfor fornuftens grenser. I stedet bør han be til Skaperen om å gi ham styrken til å anta tro over fornuften som om det var innenfor fornuftens grenser.
9. RABASH, artikkel 266, "Anyone Who Is Settled in His Wine"
En som tror på Skaperen, at Han hører en bønn, selv om han hver dag når han ber og ikke ser at Skaperen hører en bønn, tror han fortsatt at Skaperen hører en bønn. Men når han blir belønnet med at Skaperen svarer på alle hans forespørsler, trenger han ikke lenger å tro at Skaperen hører en bønn, siden han ser med egne øyne at Skaperen gir ham det han ønsker.
Derfor kalles stedet hvor han må tro «en hemmelighet», og stedet for åpenbaringen kalles «Toraens vin». Mennesket må styrke seg i troen selv på et sted hvor han kan motta åpenbaringen om at Skaperen hører en bønn.
10. RABASH, artikkel 28 (1987), "What Is Do Not Add and Do Not Take Away in the Work?"
Han må tro over fornuften og forestille seg at han allerede har blitt belønnet med tro på Skaperen som føles i hans organer, og han ser og føler at Skaperen leder hele verden som den gode som gjør godt. Selv om han ser det motsatte når han ser innenfor fornuften, bør han fortsatt arbeide over fornuften, og det bør virke for ham som om han allerede kan føle i sine organer at det virkelig er slik, at Skaperen leder verden som den gode som gjør godt.
Her tilegner han seg viktigheten av målet, og herfra får han liv, som betyr glede over å være nær Skaperen. Da kan en person si at Skaperen er god og gjør godt, og føle at han har styrken til å si til Skaperen: «Du har valgt oss blant alle folkeslag, du har elsket oss og ønsket oss», siden han har en grunn til å takke Skaperen. Og i den grad han føler viktigheten av åndelighet, etablerer han også Skaperens lovprisning.