Utvalgte utdrag fra kildene
Leksjon 5: Nedstigninger som springbrett for oppstigninger
1. RABASH, artikkel nr. 29 (1986), «Lishma og Lo Lishma»
Før en person fullfører arbeidet og kommer ut av Klipot-domene [skjell/skall], ser han ikke målet på sin inngang til Kedusha. Det eneste han ser, er at han hver gang er lenger unna, fordi det motsatte av Kedusha avslører det onde i ham. Før Kedusha-lyset er der, kan en person ikke se den virkelige formen for ondskap i seg selv. Som sagt ovenfor, nettopp der det er lys, kan vi se skitten som er i huset.
Av dette følger det at man ikke kan vite hva man kan betrakte som en god tilstand. Det vil si at det kan være at en person føler at han er på vei nedover, det vil si at han ser at han ikke har noe ønske om Torah og Mitzvot. Han ser at han nå har mer lidenskap for egen kjærlighet enn for eksempel i går. Man kan si at i går var man i en tilstand der man betraktet mennesker som var opptatt av kroppslige midler, av å tilfredsstille sin vilje til å motta, man holdt seg borte fra dem og kunne ikke se at intelligente voksne mennesker nedverdiget seg til å være i en så lav tilstand.
Men nå ser han at han er en av dem, og han skammer seg ikke over å føle sin lavhet. Snarere er det en helt vanlig ting for ham, som om han aldri har tenkt på åndelighet. For å forstå det bedre, la oss for eksempel ta en person som må stå opp før daggry. Når vi blir vekket av vekkerklokken eller av en person, føler vi at vi må stå opp for å tjene Skaperen. Han begynner å føle viktigheten av saken, og står derfor raskt opp. På det tidspunktet befinner vi oss utvilsomt i en tilstand av oppstigning. Det vil si at det ikke er kroppsligheten som gir oss styrke til å arbeide, men åndeligheten, følelsen av at vi nå vil komme i kontakt med Skaperen, uansett på hvilken måte, er nok til å gi oss styrke til å arbeide, og vi tenker ikke på noe annet enn Skaperen. Han føler at han nå blir betraktet som levende, men uten åndelighet blir han betraktet som død. Naturligvis føler vi at vi er på vei oppover.
I sannhet kan en person ikke bestemme sin tilstand, at han føler at han er fjern. Det vil si at hvis vi er en person som ønsker å vandre på skjenkingens vei, må vi forstå at vi har fått en spesiell behandling ovenfra, at vi er blitt senket ned fra vår tidligere tilstand, slik at vi virkelig kan begynne å tenke på målet, det vil si hva som kreves av mennesket og hva mennesket ønsker at Skaperen skal gi oss. Men når vi befinner oss i en tilstand av oppstigning, når vi har lyst på Toraen og Mitzvot, trenger vi ikke å bekymre oss om åndelighet. I stedet ser han at han vil forbli slik hele livet, fordi han er lykkelig på denne måten. Av dette følger det at nedstigningen han har fått, er til hans eget beste, det vil si at han får særbehandling, at han ble senket ned fra en tilstand der han trodde at han hadde en viss helhet. Dette kommer til syne ved at han går med på å forbli i den nåværende tilstanden hele livet.
Men nå som han ser at han er langt fra åndelighet, begynner han å tenke: «Hva er det egentlig som kreves av meg? Hva bør jeg gjøre? Hva er formålet jeg bør oppnå?» Vi ser at vi ikke har noen kraft til å arbeide, og befinner oss i en tilstand «mellom himmel og jord». Da er menneskets eneste styrke at bare Skaperen kan hjelpe, men på egen hånd er det fortapt.
Det ble sagt om dette (Jesaja, 4:31): «Men de som håper på Herren, skal få ny styrke», det vil si de menneskene som håper på Skaperen. Det betyr at de som ser at det ikke finnes noen andre i verden som kan hjelpe dem, gjenvinner styrke hver gang. Av dette følger det at denne nedstigningen faktisk er en oppstigning, det vil si at denne nedstigningen som de føler, gjør det mulig for dem å stige i gradene, siden «det er ikke noe lys uten en Kli». Det følger av dette at da han trodde at han befant seg i en tilstand av oppstigning, hadde han ikke noe ønske om at Skaperen skulle plassere noe i ham, siden hans Kli var fullt og det ikke var plass til å plassere noe inni. Men nå som han føler at han er i en tilstand av nedstigning, begynner han å se sine mangler og de viktigste årsakene til at han ikke oppnår dvekut med Skaperen. Da vet vi hvilken hjelp vi skal be Skaperen om, fordi vi ser sannheten, den virkelige hindringen.
I henhold til det ovenstående kan man ikke si at Skaperen har drevet oss bort fra Skaperens arbeid. Beviset på dette er at vi befinner oss i en tilstand av nedstigning, noe som betyr at Skaperen har kastet oss ut av arbeidet og ikke ønsker at vi skal arbeide for Ham. Slik er det ikke. Tvert imot, fordi Skaperen ønsker å bringe ham nærmere, kunne Han ikke bringe ham nærmere da han følte at han befant seg i oppstigning, fordi han ikke hadde kelim.
For å kunne gi ham kelim, måtte Skaperen bringe ham ut av hans tilstand, og slippe ham inn i en tilstand hvor han føler seg mangelfull. Da kan Skaperen gi ham hjelp ovenfra, slik våre vismenn sa: «Den som kommer for å rense seg, blir hjulpet. Den hellige Zohar spør: «Med hva? Og han svarer: 'Med en hellig sjel'.» Det vil si at han får en følelse av at sjelen er en del av Gud i det høye, og så går han inn i Kedusha. På det tidspunktet kan han gå fra grad til grad, helt til han fullfører sin sjel med hensyn til det den trenger å korrigere.
2. RABASH, artikkel nr. 34 (1988), «Hva er dag og natt i arbeidet?»
En person bør vite at han må føle hva som er mørke, ellers vil han ikke være i stand til å nyte lyset, siden i alt som en person ønsker å smake noen smak, om det er verdt å bruke, må han lære det ene fra det andre, som det står skrevet, «som fordelen av lyset ut av mørket.» På samme måte kan man ikke nyte hvile uten å vite hva tretthet er.
Derfor må vi gå gjennom en prosess med opp- og nedstigninger. Men vi må ikke la oss imponere av nedstigningene. I stedet bør vi anstrenge oss for ikke å unnslippe kampanjen. Selv om vi under arbeidet må vite at det er to ting, ser vi ved slutten av arbeidet at lys og mørke er som to ben som fører oss til målet.
3. RABASH, artikkel nr. 22 (1989), «Hvorfor stilles fire spørsmål spesielt på Pesachkvelden?»
Vi vet ikke hvordan vi skal sette pris på oppstigningen. Det vil si at vi ikke forstår verdien av et eneste øyeblikk med kraft til å tro på Skaperen, og til å ha en viss følelse av Skaperens storhet. I en tilstand av oppstigning ønsker vi å oppheve oss foran Ham uten rim og reson, som et stearinlys foran en fakkel. Vi kan naturligvis ikke glede oss over at Skaperen har brakt oss nærmere og gitt oss en viss nærhet, noe som burde gi oss den glede og oppstemthet som det burde gi oss. Men siden vi ikke har viktigheten til å sette pris på det, kan vi bare nyte i henhold til viktigheten [...].
Det er derfor vi har fått nedstigninger: for å kunne lære betydningen av oppstigningene, som det står skrevet, «som fordelen av lyset fra mørket». Det er nettopp gjennom nedstigningene at man kan lære å kjenne og sette pris på oppstigningene.
4. RABASH, brev nr. 77
I Baal HaSulams vei, der hele grunnlaget er at man skal be om at alle ens tanker og ønsker kun skal være til fordel for Skaperen, dukker det umiddelbart opp en avbildning av ydmykhet, kalt Shechina i støvet. Derfor må vi ikke la oss imponere av nedstigningen, siden mange småmynter til sammen utgjør en stor sum.
Det er som vi lærte, «det er ikke noe fravær i åndeligheten», snarere at den midlertidig har forlatt oss for å gi plass til at arbeidet kan gå fremover. Dette er slik fordi hvert øyeblikk som vi gransker inn i hellighet, kommer inn i hellighetens domene, og en person stiger bare ned for å sortere ut flere gnister av hellighet.
Det finnes imidlertid et råd om at man ikke skal vente til graden er senket for en, og når man føler at man er lav, går man opp igjen, og denne oppstigningen blir sett på som å sortere en del inn i hellighet. I stedet skal man selv stige ned og heve andre gnister og løfte dem inn i hellighetens domene.
Det er som våre vismenn sa: «Før jeg mister, søker jeg» (Shabbat, 152), noe som betyr at før jeg mister den situasjonen jeg er i, begynner jeg å søke. Det er som Baal HaSulam sa om kong David, som sa: «Jeg vekker morgengryet.» Våre vismenn sa: «Jeg vekker morgengryet, og morgengryet vekker ikke meg.»
Derfor er det først og fremst under oppstigningen, og ikke under nedstigningen, at vi holder oss våkne. Under oppstigningen må vi utvise frykt, for at vi ikke skal bli skjøvet ut, Gud forby. Men etter alt dette trenger vi bare å rope til Kongen og be om Hans nåde en gang for alle.
5. RABASH, artikkel nr. 6 (1989), «Hva står over fornuften i arbeidet?»
Under arbeidet bør en person si: «Hvis jeg ikke er for meg selv, hvem er da for meg?» På det tidspunktet i arbeidet tror de at det er de selv som gjør oppstigningene og nedstigningene, at de er krigere, kalt Tzava, «mektige menn». Etterpå, når de blir forløst, innser de at Herren er av hærskarer [Tzevaot], noe som betyr at Skaperen skapte alle opp- og nedstigningene de hadde.
Med andre ord, selv nedturene kommer fra Skaperen. Det er ikke uten grunn at et menneske får så mange opp- og nedturer. Det er snarere Skaperen som har forårsaket alle disse utgangene. Vi kan tolke «exit» som «utgang fra Kedusha [hellighet]», og Ba [kommer] som «å komme til Kedusha». Skaperen gjør alt.
6. Baal HaSulam, Shamati, artikkel nr. 172, «Spørsmålet om forhindringer og forsinkelser»
Alle forhindringer og forsinkelser som dukker opp foran øynene våre, er bare en form for tilnærming - Skaperen ønsker å bringe oss nærmere, og alle disse forhindringene bringer oss bare nærmere, siden vi uten dem ikke ville ha noen mulighet til å nærme oss Ham. Det er slik fordi det fra naturens side ikke finnes noen større avstand, ettersom vi er laget av ren materie, mens Skaperen er høyere enn høyt. Først når man begynner å nærme seg, begynner man å føle avstanden mellom oss. Og enhver hindring man overvinner, bringer veien nærmere for den personen.
7. RABASH, artikkel nr. 6 (1990), «Når bør man bruke stolthet i arbeidet?»
En person bør være oppmerksom på dette og tro at Skaperen tar seg av ham og leder ham på sporet som fører til kongens palass. Av dette følger at vi bør være glade for at Skaperen våker over oss og gir oss veien ned også. Det vil si at vi bør tro, så godt vi kan forstå det, at Skaperen gir oss oppstigningene, for vi kan ikke si at vi selv mottar oppstigningene, men at Skaperen ønsker å bringe oss nærmere; det er derfor Han gir oss oppstigningene.
8. Baal HaSulam, Shamati-artikkel nr. 19, «Hva er ‘Skaperen hater kroppene’ i verket?»
Vårt håp bør være at siden vi ikke kan frigjøre oss fra viljens kraft til å ta imot, befinner vi oss derfor i en evig opp- og nedstigning. Derfor venter vi på Skaperen, for å bli belønnet med at Skaperen åpner øynene våre, og for å ha styrke til å overvinne og arbeide kun for Skaperens skyld. Det er som det står skrevet: «En har jeg bedt Herren om, henne vil jeg søke.» «Henne» betyr Shechina [Guddommen]. Og man ber om «at jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager».