Utvalgte utdrag fra kildene
Leksjon 3: Hvis jeg ikke er for meg selv, hvem er da for meg?
1. Baal HaSulam, brev nr. 16
Jeg har allerede sagt i Baal Sem Tovs navn at før man utfører en mitzva [bud], må man ikke tenke på det private forsynet i det hele tatt. Tvert imot bør man si: «Hvis jeg ikke er for meg, hvem er da for meg?» Men i ettertid må man tenke seg om og tro at det ikke var ved «min kraft og min hånds makt» at jeg gjorde mitzvaen, men bare ved Skaperens kraft, som tenkte slik om meg på forhånd, og slik måtte jeg gjøre det.
På samme måte er det i verdslige spørsmål, fordi åndelighet og kroppslighet er likeverdige. Før man går ut for å tjene sitt daglige brød, bør man derfor fjerne tankene fra det private forsynet og si: «Hvis ikke jeg er for meg selv, hvem er det da?» Vi bør gjøre alt vi kan for å tjene til livets opphold, på samme måte som andre gjør.
Men om kvelden, når vi kommer hjem med det vi har tjent, må vi aldri tenke at vi har tjent dette ved egne nyvinninger. Tvert imot, selv om han hadde oppholdt seg hele dagen i kjelleren i hjemmet sitt, ville han likevel ha gjort seg fortjent til lønnen sin, for slik hadde Skaperen planlagt det for ham på forhånd, og slik måtte det være.
Selv om det på overflaten ser motsatt ut og er urimelig, må man tro at det er slik Skaperen har bestemt for ham i Sin lov, fra forfattere og fra bøker.
Dette er betydningen av foreningen av HaVaYaH Elokim [Gud]. HaVaYaH betyr privat forsyn, der Skaperen er alt, og Han trenger ikke beboere av materielle hus for å hjelpe Ham. Elokim i Gematria er HaTeva [naturen], der mennesket oppfører seg i henhold til den naturen som Han innpodet i systemene i den kroppslige himmelen og jorden, og han holder disse reglene slik resten av de kroppslige vesener gjør. Og likevel tror han også på HaVaYaH, det vil si på det private forsyn.
På denne måten forener han dem med hverandre, og «de ble som ett i hans hånd». På denne måten skaper han stor tilfredshet hos sin Skaper og bringer opplysning i alle verdener.
Dette er betydningen av de tre skillene - budet, overtredelsen og tillatelsen. Budet er stedet for Kedusha [hellighet], overtredelsen er stedet for Sitra Achra [den andre siden], og tillatelsen, som verken er en mitzva eller en overtredelse, er stedet som Kedusha og Sitra Achra kjemper om.
Når en person gjør tillatte ting, men ikke dedikerer dem til Kedusha, faller hele dette stedet inn i Sitra Achras domene. Og når en person vokser seg sterkere og engasjerer seg i tillatte ting for å forene så mye han kan, returnerer han tillatelsen til Kedushas domene.
2. Baal HaSulam, Shamati, artikkel nr. 217, «Hvis jeg ikke er for meg selv, hvem er da for meg?»
«Hvis jeg ikke er for meg selv, hvem er da for meg, og når jeg er for meg selv, hva er jeg da?» Dette er en iboende selvmotsigelse. Saken er at man skal gjøre alt sitt arbeid ved hjelp av «Hvis jeg ikke er for meg, hvem er for meg», at ingen kan redde ham, men «ved din munn og ved ditt hjerte å gjøre det», det vil si en skjelning av belønning og straff. Men for seg selv, privat, bør man vite at «når jeg er for meg selv, hva er jeg da?» Dette betyr at alt er i det private forsyn, og at ingen kan gjøre noe.
Hvis du sier at hvis alt er i det private forsynets hender, hvorfor er det da et spørsmål om å arbeide i form av «Hvis jeg ikke er for meg selv, hvem er da for meg?» Men gjennom å arbeide i form av «Hvis jeg ikke er for meg selv, hvem er da for meg?», blir man tildelt privat forsyn, det vil si oppnår det. På denne måten følger alt korreksjonens vei, og utdelingen av ekstra kjærlighet, kalt «Skaperens barn», åpenbarer seg ikke med mindre den er innledet med arbeid i form av «Hvis jeg ikke er for meg, hvem er da for meg».
3. RABASH, artikkel nr. 19 (1990), «Hvorfor kalles Toraen ‘midtlinje’ i verket? - 2»
Man bør tro at «det finnes ingen andre enn Ham», at Skaperen gjør alt. Med andre ord, som Baal HaSulam sa, bør man før hver handling si at mennesket kun fikk valget, siden «Hvis jeg ikke er for meg selv, hvem er da for meg?» Alt avhenger altså av ens valg. Etterpå bør man imidlertid si at alt er et privat forsyn, og at man ikke gjør noe på egen hånd.
4. RABASH, artikkel nr. 6 (1991), «Hva er ‘Hyrdene til Abrams kveg og hyrdene til Lots kveg’ i verket?»
«Det er ikke opp til dere å fullføre verket.» Dette innebærer at det ikke ligger i menneskets hender, men som det står skrevet: «Herren vil fullføre det for meg.» Det betyr at det ikke ligger innenfor menneskets evne å oppnå ønsket om å skjenke.
Det er imidlertid to forhold her: 1) En person må si: «Hvis jeg ikke er for meg selv, hvem er da for meg?» Derfor bør man ikke la seg skremme av at man ikke har blitt belønnet med å oppnå ønsket om å skjenke, selv om man etter egen mening har gjort en stor innsats. Likevel bør han tro at Skaperen venter til han avslører hva han må gjøre. 2) Etterpå vil Skaperen fullføre for ham, noe som betyr at han på det tidspunktet vil motta det han ønsker med en gang, slik det står skrevet: «Herrens frelse er som et blink med øyet.»
5. RABASH, artikkel nr. 18 (1986), «Hvem forårsaker bønnen»
Man må ikke si: «Jeg venter på at Skaperen skal gi meg en oppvåkning ovenfra, og så vil jeg være i stand til å arbeide med hellighetens arbeid.» Baal HaSulam sa at når det gjelder fremtiden, må man tro på belønning og straff, noe som betyr at man må si (Avot, kapittel 1): «Hvis jeg ikke er for meg, hvem er da for meg, og når jeg er for meg, hva er jeg da, og hvis ikke nå, når da?»
Derfor må man ikke vente et øyeblikk til. I stedet bør man si: «Hvis ikke nå, når da?» Og vi må ikke vente på et bedre tidspunkt, slik at vi sier: «Da vil jeg stå opp og gjøre hellighetens arbeid.» Det er snarere slik våre vismenn sa (Avot, kapittel 2): «Ikke si: ‘Jeg vil studere når jeg får tid’, for da får du ikke tid.»
6. RABASH, , artikkel nr. 659 «Hva er Torah og arbeid?»
Når det gjelder Skaperen, kan vi snakke om Toraen, siden arbeid spesifikt gjelder de skapte vesener.
Arbeid gjelder bare for de skapte vesener. Når vi snakker om arbeid, betyr det derfor at vi lærer hva vi skal gjøre. I denne tilstanden bør man si: «Hvis jeg ikke er for meg selv, hvem er da for meg?»
Deretter bør vi utvide Toraens kvalitet på dette arbeidet, sett på som det Skaperen gjør. Det vil si at vi må utvise dømmekraft som et privat forsyn, og vi må ikke si: «Min styrke og min hånds kraft har skaffet meg disse rikdommene.» Det er dette som er meningen med at Toraen kalles «Skaperens navn», noe som betyr at Skaperen gjør alt.
7. RABASH, artikkel nr. 845, «Ingen er så hellig som Herren»
All Kedusha [hellighet] som vi føler at vi har, kommer til oss fra Skaperen. Det er dette som betyr at det ikke finnes noen Kedusha, det vil si ingen Kedusha i verden som man selv kan oppnå. Alt kommer fra Skaperen. Det er derfor det står skrevet: «Det finnes ingen så hellig som Herren», og «Det finnes ingen klippe som vår Gud».
Det er kjent at kelim [kar] kalles ved navnet Elokim [Gud], og lys kalles ved navnet HaVaYaH. Det står skrevet: «Det er ingen klippe», det vil si når man ser at man har skjenkekar. Dette anses som at en ny ting ble skapt for ham, som kalles en «klippe», noe som betyr at på et sted hvor han hadde mottakelseskar, er det blitt avbildet skjenkekar i ham. Man skal ikke tro at han hjalp Skaperen på noen måte og på den måten fikk skjenkekar. Snarere kom alt fra oven.
Baal HaSulam sa at før man begynner å arbeide, må man si: «Hvis jeg ikke er for meg selv, hvem er da for meg?» Etter arbeidet bør man tro på det private forsyn, det vil si at Skaperen gjør alt. Dette er meningen med det som står skrevet der: «Skaperen tegner et bilde i et bilde.» Vi bør tolke det slik at innenfor kelimens form, som er mottakelse, tegner Han en form for utdeling.
8. Baal HaSulam, Shamati, artikkel nr. 5, «Lishma er en oppvåkning ovenfra, og hvorfor trenger vi en oppvåkning nedenfra?»
Man må gjøre alt som er mulig i verden for å oppnå «for Skaperens skyld». Da kan man be fra dypet av sitt hjerte, og da hører Skaperen ens bønn.
Men når vi anstrenger oss for å oppnå Lishma, må vi innse at vi må arbeide helt og holdent for å skjenke, helt og holdent, det vil si bare for å skjenke og ikke for å motta noe. Først da begynner man å se at organene ikke er enige i dette synet.
Da kan vi bli klar over at vi ikke har noe annet valg enn å øse ut vårt hjerte til Skaperen for å få hjelp, slik at kroppen går med på å underkaste seg Skaperen betingelsesløst.