Utvalgte utdrag fra kildene
Leksjon 2: Troen på at Skaperen er god og gjør godt
1. RABASH, artikkel nr. 1 (1987), «Den gode som gjør godt, mot de onde og mot de gode»
Vi sier: «Og alle tror», etc., «den Gode som gjør godt, mot de onde og mot de gode.» Vi skal forstå dette i arbeidet, som betyr de som ønsker å nærme seg Skaperen, og som ser på dette som «godt», noe som betyr at dette er alt de forventer - å bli belønnet med Dvekut [tilknytning] til Skaperen. Hvorfor skal vi derfor tolke «til de dårlige og til de gode» her? Det vil si, hvorfor anses de som «dårlige» hvis vi snakker om en person som ønsker å nå det gode, som han anser som Dvekut med Skaperen? Og hva anser vi følgelig som graden av «det gode»?
For å forstå dette, må vi først bringe inn formålet med skapelsen, som vi vet handler om «å gjøre godt mot sine skapninger». Når vi sier: «Og alle tror», osv., «den Gode som gjør godt», betyr det, som våre vismenn sa, at «den Godes adferd er å gjøre godt». Og likevel tror vi at Han gjør godt mot de onde og de gode, noe som betyr at også de onde vil få glede og fornøyelse.
I henhold til den enkle betydningen bør vi si at «onde» er de menneskene som gjør ondt mot andre, noe som betyr at de bare er opptatt av sitt eget velvære og ikke av å skjenke. «Gode» er de menneskene som liker å gjøre godt mot andre; det er disse menneskene som kalles ‘gode’. Av denne grunn bør vi tolke «den gode, som gjør godt mot den onde, og til de gode», og det betyr at også dårlige mennesker, som er oppslukt av egen kjærlighet, vil få glede og nytelse.
I henhold til regelen vi lærer - at det var en begrensning og skjul på mottakelseskarene for å motta, at lyset ikke vil skinne igjen på dette stedet, og det vil forbli et rom uten lys, og denne begrensningen kalles Tzimtzum Aleph [første begrensning], som aldri vil bli opphevet, men bare Tzimtzum Bet [andre begrensning] vil bli opphevet, men en som mottar for å motta, vil aldri motta - så hvordan kan «gjør godt mot de dårlige og mot de gode» være sant? De har tross alt ikke kar til å motta den øvre overflod, som er kalt «å gjøre godt mot Hans skapninger».
Baal HaSulam sa en gang at det finnes to typer kelim [kar] i et menneske: 1) skjenkekar, 2) mottakskar, som i kabbalaen kalles kelim de panim [fremre kelim], som er skjenkekar, og kelim de achoraim [bakre kar], som er mottakskar. Skjenkekarene kalles «gode kar», og det finnes mennesker som bare kan korrigere seg selv med skjenkekar. Det betyr at det bare er med skjenkekarene de kan rette sin intensjon mot å være til for å skjenke, og ikke mer. Andre blir belønnet med en høyere grad, noe som betyr at de også kan sikte mot å skjenke med mottakelseskar.
I henhold til det ovenstående bør vi tolke betydningen av «Den gode, som gjør godt mot de onde og mot de gode» slik at en person bør tro at Skaperen gir hjelp ovenfra, slik våre vismenn sa: «Den som kommer for å rense seg, blir hjulpet.» Når man derfor ber Skaperen om å gi en styrke til å kunne styre sine handlinger slik at de blir skjenkbare, og ber om en fullstendig bønn, som betyr at Skaperen vil hjelpe en til å ha kraft til å overvinne for å kunne skjenke, også over sine mottakelseskar, slik at de blir skjenkbare, kalles dette «til de dårlige», som betyr til mottakelseskarene. Og «til de gode» betyr skjenkekarene. Begge bør ha en intensjon om å være for Skaperen.
Nå kan vi forstå hvorfor det kan sies om en person som ønsker at Skaperen skal bringe ham nærmere Hans verk, slik at han kan rette sitt arbeid for Skaperen, at de kalles «dårlige». I henhold til det ovenstående vil det bety at de som ønsker at mottakelseskarene - som kalles «dårlige kelim» - også skal nærme seg Skaperen, kaller vi «dårlige». Det følger at når vi snakker om dårlige kelim som vil bli korrigert for å kunne skjenke, er det en høyere grad enn de «gode», siden «god» betyr at han ønsker at Skaperen skal gi ham makt til å seire over dem og sikte for å kunne skjenke.
2. Baal HaSulam, Shamati, artikkel nr. 34, «Fordelen med et land»
Det er kjent fra bøker og forfattere at Skaperen er velvillig. Dette betyr at Hans veiledning fremstår for de lavere som god og gjør godt, og det er dette vi må tro på.
Når man gransker verdens oppførsel og begynner å undersøke seg selv eller andre, hvordan de lider under forsynet i stedet for å glede seg, slik det sømmer seg for Hans navn - Den gode som gjør godt - i den tilstanden, er det vanskelig for oss å si at forsynet oppfører seg på en god måte og gjør godt og gir dem overflod.
Men vi må vite at i denne tilstanden, når de ikke kan si at Skaperen bare gir dem det gode, blir de betraktet som ugudelige fordi lidelsen får dem til å fordømme sin Skaper. Først når de ser at Skaperen gir dem gleder, rettferdiggjør de Skaperen. Det er som våre vismenn sa: «Hvem er rettferdig? Den som rettferdiggjør sin Skaper», det vil si den som sier at Skaperen leder verden på en rettferdig måte.
3. Baal HaSulam, brev nr. 55
«Rettskaffen». Det refererer til en person som befinner seg i Skaperens verden, men som likevel alltid mottar gode og behagelige opplevelser og er i konstant glede. Av denne grunn velsigner han alltid Skaperen, som skapte ham for å gi ham en så god og herlig verden. Han trenger heller ikke å uttale ordene eksplisitt, for følelsene i seg selv er velsignelsene som han velsigner Skaperen med, [...] Det er derfor han kalles «rettferdig» [også «rettferdig»], for han rettferdiggjør skaperverket og føler det slik det virkelig er.
4. RABASH, artikkel nr. 28 (1987), «Hva er ikke å legge til og ikke å ta bort i verket?»
Vi må tro over fornuften og forestille oss at vi allerede er blitt belønnet med en tro på Skaperen som kjennes i våre organer, og at vi ser og føler at Skaperen leder hele verden som den gode som gjør det gode. Selv om han ser det motsatte når han ser innenfor fornuften, bør han likevel arbeide over fornuften, og det bør fremstå for ham som om han allerede kan føle i sine organer at det virkelig er slik, at Skaperen leder verden som den gode som gjør det gode.
Her får vi betydningen av målet, og herfra henter vi livet, det vil si gleden ved å være nær Skaperen. Da kan vi si at Skaperen er god og gjør det gode.
5. Baal HaSulam, brev nr. 1
Alle tror på det private forsyn, men holder seg ikke til det i det hele tatt.
Grunnen er at en fremmed og stygg tanke ... ikke kan tilskrives Skaperen, som er selve symbolet på «den gode som gjør godt». Men det er bare for Skaperens sanne tjenere at kunnskapen om det private forsyn åpner seg, at Han er årsaken til alle de forutgående årsakene, både de gode og de dårlige. Da er de knyttet til det private forsyn, for alle som er knyttet til det rene, er rene.
Siden vokteren er forenet med sin vokter, er det ingen tilsynelatende forskjell mellom det gode og det onde. De er alle elsket og er alle rene, for de er alle bærere av Skaperens kar, klare til å forherlige åpenbaringen av Hans unikhet. Sansene vet det, og i den grad har de til slutt kunnskap om at alle handlinger og tanker, både gode og dårlige, er bærere av Skaperens kar. Han forberedte dem, fra Hans munn kom de, og ved slutten av korreksjonen vil det bli kjent for alle.
Men imellom er det et langt og truende eksil. Hovedproblemet er at når man ser en urettmessig handling, faller man fra sin grad (og klamrer seg til den berømte løgnen og glemmer at man er som en øks i hånden til kutteren). I stedet tenker man på seg selv som eier av denne handlingen og glemmer årsaken til alle konsekvensene som alt kommer fra, og at det ikke finnes noen annen aktør i verden enn Ham.
Dette er lærdommen. Selv om vi visste det til å begynne med, vil vi likevel ikke kontrollere denne bevisstheten når vi trenger det, for å tilskrive alt til årsaken, som dømmer til fortjenestens side.
6. RABASH, artikkel nr. 44 (1990), «Hva er en valgfri krig, i arbeidet - 2?»
En person må tro at denne fortielsen, hvor en person ikke føler at det er en konge til verden, skaperen gjorde dette, og dette kalles «korreksjonen av Tzimtzum [begrensningen]». Men man må tro og anstrenge seg helt til man føler i sine organer at Skaperen er verdens leder. Og ikke bare en leder! Man må snarere tro at Hans veiledning er i retning av det gode og det å gjøre det gode. Man må gjøre alt man kan for å oppnå dette.
7. RABASH, Shamati, artikkel nr. 16, «Hva er Herrens dag og Herrens natt, i verket?»
De som venter på Herrens dag, det betyr at de venter på å bli bibragt tro over fornuften, at troen vil bli så sterk, som om de ser med sine øyne, med visshet, at det er slik, at Skaperen våker over verden på en måte som er god og gjør godt.
De vil med andre ord ikke se hvordan Skaperen leder verden som Den gode som gjør godt, siden det å se står i motsetning til troen. Troen er med andre ord nettopp der den er i strid med fornuften. Og når man gjør det som strider mot fornuften, kalles det «tro over fornuften».
Det betyr at de tror at Skaperens ledelse over skapningene er på en måte som er god og gjør godt. Selv om de ikke ser det med absolutt sikkerhet, sier de ikke til Skaperen: «Vi ønsker å se det gode og det å gjøre godt som å se innenfor fornuften.» De vil heller at det skal forbli i dem som tro over fornuften, men de ber Skaperen om å gi dem en slik styrke at denne troen blir så sterk, som om de ser det innenfor fornuften, at det ikke vil være noen forskjell mellom tro og kunnskap i sinnet. Det er dette de, de som ønsker å holde seg til Skaperen, omtaler som «Herrens dag».
8. RABASH, artikkel nr. 28 (1988), «Hva er Hans skjulte og åpenbarte ledelse?»
Vi blir bedt om å tro på Hans veiledning - at Han leder verden som god og gjør godt. Vi må tro at hensikten med skapelsen var at Han ønsker å gjøre godt mot sine skapninger. Vi må tro selv om vi lider under det Forsynet sender oss for å føle. Ikke desto mindre må vi tro at de straffene vi lider for ikke å overholde Skaperens mitzvot [bud/gode gjerninger], som Skaperen har befalt oss, disse straffene skyldes ikke hevn, slik det skjer blant mennesker av kjøtt og blod, som straffer fordi deres ære ble svertet når deres ordre ikke blir adlydt. I stedet er det her snakk om korreksjon.
Det vil si at de plagene en person lider for ikke å overholde Skaperens bud, er fordi Toraen og Mitzvot ble gitt for menneskets skyld. Gjennom dem skal det motta kelim [kar] som kan ta imot den gleden og nytelsen som Skaperen har forberedt for skapningene.