924. Og Gud talte til Moses

VaEra, januar 1955

«Og Gud talte til Moses og sa til ham: ‘Jeg er Herren.’»

Vi bør forstå hva denne uttalelsen betyr for oss. Den synes å henvise til Moses’ spørsmål som ble stilt på slutten av delen, Shemot [2. Mosebok 5:23], hvor det står skrevet: «Helt siden jeg kom til Farao for å tale i ditt navn, har han gjort dette folket vondt, og du har slett ikke reddet ditt folk.»

Moses’ spørsmål var at da han fortalte dem at de måtte arbeide Lishma [for Hennes skyld], trodde alle at arbeidet deres ville bli mer intensivt og med større kraft, men sannheten var det motsatte – de svekket seg i arbeidet.

Som et resultat ropte de til Moses: «Hva godt gjorde du for oss da du lovet at vi skulle komme ut av eksilet i Egypt, noe som betyr at vårt sinn var i eksil, og at ved den veien du gir oss, å arbeide Lishma, vil vi bli frigjort fra kroppens slaveri, kalt ‘Farao’? I virkeligheten har vi ingen motivasjon! Derfor mener vi at vi ikke kan oppnå ditt sublime mål.»

På dette kom svaret: «Og Gud talte til Moses.» Gud er naturen. Når det gjelder naturen, har du rett i at du ikke har drivstoffet til å fortsette arbeidet ditt. «Og sa til ham: ‘Jeg er Herren.’» Skaperen er barmhjertighetens egenskap, og ved Hans barmhjertighet kan de utvide krefter og drivstoff utover naturen og utover fornuften, og om dette kan de ikke lenger diskutere, fordi alle argumentene en person kan fremføre, kun gjelder der fornuften bekrefter det. Men utover fornuften kan hva som helst skje, bortsett fra at vi må styrke troen på at Skaperen kan hjelpe utover naturen.

Faktisk er det umulig å motta noe over naturen før man bestemmer seg for at dette ikke kan skje innenfor naturen. Først etter at man har mistet håpet på naturen, kan man be om hjelp ovenfra, for å få hjelp over naturen.